Elsker bestevennen min

[Gjest Gjest_minnea_*]

For to og et halvt år siden møtte jeg en fantastisk mann via nett. Vi datet en stund, flørtet masse, hadde masse deilig lidenskapelig sex, dro på turer sammen, fant på masse artige ting sammen. Jeg ble veldig forelsket og vi ble sammen en stund. Endelig trodde jeg at jeg hadde møtt den "rette". Etter noen måneder merket jeg at han var usikker på følelsene sine for meg. Når vi snakket ut om dette sa han at han var glad i meg, men ikke elsket meg derfor gjorde vi det slutt. Dette er litt over 1 år siden. Ble en periode på 8 måneder med masse frem og tilbake. Prøvde og være venner fordi vi har mange felles intresser og trives godt i hveradnres selskap, men ente vel mere opp som elskere den perioden. Jeg har ikke mange venner og setter jo stor pris på og ha han i mitt liv da han er meget omsorgsfull, snill, stiller opp, er en god lytter osv. Problemet er at forelskelsen og følelsene mine ikke blir borte, er vondt og ha han i mitt liv, sammtidig som jeg og setter så pris på å ha han der.

Han er flink til og sette grenser nå når det kommer til sex. Fant ut at vi måtte kutte ut den delen ellers ble begge forvirret følelsesmessig pga den tilknyttingen man får når man har sex sammen. Men problemet er at det trenger ikke være sex der for at jeg skal bli følelsesmessig forvirret. Holder i grunn bare og se han (noe jeg gjør iallefall en gang i uka og snakker vel nesten daglig på telefonen)

Hender ofte når vi er sammen og feks ser en film hos meg eller han at jeg sitter i armkroken hans og at han tar på meg (ikke erotiske plasser) og det gjør meg seksuelt frustrert. Jeg blir jo lysten på noe mer jeg, men da sier han nei så nå er jeg blitt flinkere til og ikke ta initiativ da jeg vet jeg blir skuffet når jeg blir avvist. Har og sagt i fra at han må ta mindre på meg.

Forstår meg ikke helt på han. Han gir meg masse oppmerksomhet. Tar ofte initiativ til og treffe meg og gjøre ting sammen med meg. Noen ganger tolker jeg det som om kansje han har fått følelser eller er interessert i noe mer enn vennskap, selv om jeg og vet at det er kun venner vi er og kommer til og være i fremtiden. Har alikevell et håp som ligger latent hele tiden at han plutselig vokner opp og skjønner jeg er den "rette".

Han sier han ikke har hatt andre damer etter at det ble slutt med meg, men allikevell sliter jeg med noe sjalusi med en gang han nevner en annen dame feks en kollega, medstudent eller andre. Jeg har datet andre menn etter at det ble slutt, men det funker dårlig da jeg sammenligner han med de jeg dater og alle taper jo.

kutte han ut fra livet mitt er inget alternativ da han er min bestevenn og betyr enormt mye for meg, men å ha han i mitt liv er og vannskelig da jeg daglig må kontrolere følelsene mine og vet den dagen han treffer en annen dame vil jeg bli veldig lei meg og deprimert.

Noen som kan komme med gode råd?

[Gjest Gjest]

Jeg vet hva du går gjennom, og det kan føles som tortur. Vennen er så nær men allikevel så fjern.

Første bud er at han må slutte fullstendig med å ta på deg og å sende forvirrende signaler. Dette må du ta opp med ham og fortelle hvor vanskelig det er for deg å forholde deg til sånn oppførsel.

Etter det hadde nok det ideelle vært å være noe mindre sammen med ham, i hvert fall i en periode. Uansett bør du fullstendig slå fra deg tanken om at det noen sinne kan bli noe med ham. Ved å tenke sånn kommer du deg aldri videre. I stedet må du tenke på at det finnes et uendelig antall menn der ute og mange av dem er mennesker som du kommer til å passe mye bedre sammen med enn du gjør med ham.

Lykke til

[La Guapa]

Hei.

Jeg var også lidenskapelig forelsket i min bestevenn. Han var mannen i mitt liv...Men en del ting førte til at han ikke følte at han kunne være sammen med meg.

En xkjæreste som ventet barn bl.annet (ganske viktig detalj )

For meg ble det så vondt å se ham, så vondt å sitte i armkroken å dirre etter å kysse ham og så uutholdelig å se på at han skulle prøve å reparerere forholdet til xen at jeg reiste bort.

Bodde to år på Gran canaria. Kom ikke helt over ham da heller...han var den første jeg ringte da jeg kom hjem på besøk og sånn....men det hjalp!

Det hjalp MYE! Hadde et forhold mens jeg bodde der også, og det gjorde meg godt...selv om jeg egentlig bare så etter menn som liknet bestevennen min.

Ingen falske forhåpninger men min historie fikk en lykkelig slutt :love:

Vi giftet oss i 2003, fikk vår første datter i 2004 og nå har jeg nr.2 i maven

Så min bestevenn hadde godt av å savne meg litt også.Han forelsket seg på nytt!Venninna kom hjem solbrun og full av nye eksotiske inntrykk...og han følte nok at han holdt på å miste meg. Da innså han vel hva han hadde da...eller hadde hatt.

Lykke til

klem La Guapa

[FrizzleSizzle]

Du er ikke en venninne av meg...? Neida, men hun gikk igjennom akkurat samme historien. Det var direkte fælt å være vitne til, jeg holdt på å be henne kutte ham ut fordi jeg så hvordan det slet på henne å gå slik og håpe, men begge ville ha den andre i livet sitt selv om han var usikker.

Hennes historie fikk et lykkelig utfall, det som var utslagsgivende var visst at hun begynte å date en annen fyr. Jeg vet jo at du har prøvd det, men har du prøvd å gjøre ham sjalu? Fortalt ham om datene dine, avlyst avtaler med ham fordi du skal ut med den spennende nye mannen?

Barnslig og gammelt triks, javel, men jeg har sett mer enn én gang at det fungerer.

[Gjest Gjest]

dette gir meg jo håp hmmm heldige dere som faktisk fikk den dere elsket.

Har prøvd den taktikken med og gjøre han sjalu ved og fortelle han om en mann jeg har truffet. Funker ikke så bra. Viser seg at han ikke er så sjalu av seg selv om jeg og merker han er litt ekstra initiativrik og oppmerksom på meg når han har fått med seg at jeg dater noen jeg liker litt. Tror og han synes deter litt respektløst av meg og snakke til han om gutter jeg treffer så har derfor valgt og begrense det.

Har imidlertid fungert noe taktikken med og gjøre meg selvstendig og aktiv. Bli mere fornøyd med meg selv (ved at jeg har begynt og trene endel og gått ned 20 kilo osv) selv om han fremdeles ikke sier noe om at han har fått følelser tilbake for meg, merker jeg imidlertid at det gjør at han og trives bedre sammen med meg. Får vel bare se det ann. Bruke tiden til hjelp, men orker ikke gå og håpe heller. Blir jo da så skuffet om det ikke skulle gå min vei.

[Gjest Gjest_88]

Kjenner meg godt igjen, som å være den gutten som har en veninne som er forelsket i seg...!

Jeg var veldig glad i henne men ønsket rett og slett bare å vær alene i livet. Jeg datet et par andre jenter, og hun ganske mange gutter....noe av tiden var hun vel det du trygt kan kalle en rundbrenner!! Jeg merket at når jeg flørtet med henne og koste med henne, så fikk hun forhåpninger med en gang og ville straks noe mer! Da ble jeg aldri forelsket....

Det jeg tror du må gjøre er å jobbe mer med deg selv, tenke mer på deg selv, få deg flere interesse område og rett og slett bli en mer interresang person. Også trenger du ikke være den som ringer og gråter dagen etterpå om han ikke ringer deg etter at dere har hatt en koselig kveld, det var skikkelig følelses turn off for meg selvom jeg kanskje ikke merket det selv.

Så bare ikke tenkt så mye på han, og jobb med deg selv...så skal du nok se det løser seg for deg! Enten den ene eller andre veien! ;D

Lykke til!=)

[Gjest Gjest17]

Har selv et problem her, og må si meg sterkt uenig i forrige post. Jeg er gutt (20år) og startet på fhs. i høst. Min beste venn her, og forøvrig også generelt nå er en jente. Vi spiller i band sammen og jeg har kjent henne siden dag én. Vi tilbringer så og si hvert minutt av dagene sammen, men bare som venner. Vi har hatt samtaler om forelskelser tidligere (dog ikke om følelser for hverandre). Problemet er at en annen gutt her som også er en god venn av meg er veldig keen på henne. Jeg er dønn sikker på at de har noe på gang, selv om de ikke viser det åpenlyst (dette basert på overhøring etc...).

Etter at jeg fortalte en annen jente at jeg var betatt av henne og fikk en blankt nei i retur, begynte jeg å tenke. Er det egentlig henne jeg vil ha? Resultatet er at jeg nå ikke kan se for meg selv sammen med noen annen enn min beste venn. Vi har felles interesser, tilbringer ekstremt mye av dagene sammen, og eventuelle stillheter er faktisk behagelige Dette i tillegg til at jeg ikke kan fokusere på noe annet når hun er i samme rom som meg. Jeg sliter faktisk også med å fokusere på noe som helst når hun ikke er i samme rom.

Jeg lurer fælt på hva jeg skal gjøre. Jeg blir fort litt emosjonell når jeg er beruset og har flere ganger hintet til henne pr. telefon, men aldri sagt noe konkret. Jeg vurderer sterkt å si det til henne. Jeg vet at jeg selv klarer å opprettholde et godt vennskap om det skulle gå skjeis, men er mer usikker på om hun er villig til det.

All hjelp motas med takk. Det er ferie snart nå, så da har jeg en ukes tid å tenke på uten å måtte bekymre meg for den andre gutten. Jeg er veldig glad i henne. Jeg elsker henne faktisk, men jeg er usikker på om det er verdt å satse mtp. vennskapet.

[Gjest Gjest]

Har selv et problem her, og må si meg sterkt uenig i forrige post. Jeg er gutt (20år) og startet på fhs. i høst. Min beste venn her, og forøvrig også generelt nå er en jente. Vi spiller i band sammen og jeg har kjent henne siden dag én. Vi tilbringer så og si hvert minutt av dagene sammen, men bare som venner. Vi har hatt samtaler om forelskelser tidligere (dog ikke om følelser for hverandre). Problemet er at en annen gutt her som også er en god venn av meg er veldig keen på henne. Jeg er dønn sikker på at de har noe på gang, selv om de ikke viser det åpenlyst (dette basert på overhøring etc...).

Etter at jeg fortalte en annen jente at jeg var betatt av henne og fikk en blankt nei i retur, begynte jeg å tenke. Er det egentlig henne jeg vil ha? Resultatet er at jeg nå ikke kan se for meg selv sammen med noen annen enn min beste venn. Vi har felles interesser, tilbringer ekstremt mye av dagene sammen, og eventuelle stillheter er faktisk behagelige Dette i tillegg til at jeg ikke kan fokusere på noe annet når hun er i samme rom som meg. Jeg sliter faktisk også med å fokusere på noe som helst når hun ikke er i samme rom.

Jeg lurer fælt på hva jeg skal gjøre. Jeg blir fort litt emosjonell når jeg er beruset og har flere ganger hintet til henne pr. telefon, men aldri sagt noe konkret. Jeg vurderer sterkt å si det til henne. Jeg vet at jeg selv klarer å opprettholde et godt vennskap om det skulle gå skjeis, men er mer usikker på om hun er villig til det.

All hjelp motas med takk. Det er ferie snart nå, så da har jeg en ukes tid å tenke på uten å måtte bekymre meg for den andre gutten. Jeg er veldig glad i henne. Jeg elsker henne faktisk, men jeg er usikker på om det er verdt å satse mtp. vennskapet.

Vennskapet er vel nyttigst ?

Hvis du elsker henne , fortell det!