Oppgitt

[Gjest Gjest]

Bare ei lita utblåsning..kanskje noen andre som er i samme situasjon også?

For 2 år siden hoppa jeg av midt i det andre året på høyskole..Jeg var forvirret og skjønte lite og sleit mye med angst og depresjon. Jeg begynte å gå fast hos psykolog og fikk medisin og hadde ett opphold på psykiatrisk inst.

Så måtte jeg søke om støtte fra sosialen for å kunne fortsette å bo der jeg bodde. Å flytte hjem til foreldre var ikke noe alternativ da de bor på landet og jeg ville ha blitt avskåret fra de få vennene og muligheten til et sosialt liv.

Jeg måtte søke om utsettelse av nedbetaling av lånekassen men det var bare for 3mnd periode av gangen. Da jeg skulle sende inn en søknad til sosialkontoret så klarte de å rote bort den og det ble veldig mye styr.

Så blei jeg søkt inn på ett kurs via nav som gjør at man skal kunne komme fortere tilbake i arbeid. Vi måtte også søke om en eller annen form for tiltak men siden jeg hadde vært syk i bare 4-5mnd så hadde jeg ikke krav på noe annet enn individ stønad,det vil si 275kr pr døgn..så da må man få suplerende fra sosialen.

Så skal man ut i praksis og man mottar fremdeles kun 275 kr. Dekking av reise til arbeidsplassen hadde jeg ikke krav på da jeg måtte minst bo 6km unna arbeidsplassen.

Stabilitet,trygghet og trivsel er ekstremt viktig for meg med de psykiske plagene jeg har,så jeg har fortsatt praksis ved den samme arbeidsplassen og har vært der i 1år og 3 mnd nå. I høst fikk jeg ved en tilfeldighet vite at invidstønaden som jeg mottok skullevære en midlertidig løsning og ikke en løsning som skulle vare over ett år,så da startet en ny papirmølle for å få yrkesretta attføring. Alle lovte meg at min økonomiske situasjon skulle bli bedre. Jeg skulle få etterbetalt penger også. Så da pengene kom tok sosialen å trakk de etterbetalte kronene siden jeg ellers ville ha hadd mer enn 4500 i mnd og det er det minstebeløpet man skal ha..

Med yrkesretta attføring ville jeg tjene 463kr pr dag. Men så måtte jeg også begynne å betale skatt av de pengene så de trekker en tusen lapp for hver utbetaling (hver 14 dag..) så jeg sitter igjen med mindre nå enn før..Men nå har jeg krav på dekking av reise til jobb iallefall,nå trenger jeg bare å bo 2km unna arbeidsplass....

Så nå sitter jeg her og må nok engang skrive søknad til sosialkontoret..det var liksom det som var målet før jul,å komme meg ut av sosialmølla..Akkurat nå føles alt veldig svart.

Selv om det er snakk om "bare penger" så merker jeg at det hele sliter meg ut og jeg lurer på om jeg noengang kommer til å ha "orden" på økonomien min. Hele dette systemet gjør det veldig vanskelig å komme tilbake i vanlig arbeid synes jeg for man blir liksom så skuffa gang på gang og det er så mye rot i disse papirmøllene..

Puh,en liten utblåsning som sagt..Men lurer også på om det er noen andre som er litt i samme situasjon?

[janne84]

skal jammen ikke være enkelt for mennesker å komme seg tilbake til jobb. Stå på! alt fikser seg til slutt

[Gjest Gjest]

Bare ei lita utblåsning..kanskje noen andre som er i samme situasjon også?

For 2 år siden hoppa jeg av midt i det andre året på høyskole..Jeg var forvirret og skjønte lite og sleit mye med angst og depresjon. Jeg begynte å gå fast hos psykolog og fikk medisin og hadde ett opphold på psykiatrisk inst.

Så måtte jeg søke om støtte fra sosialen for å kunne fortsette å bo der jeg bodde. Å flytte hjem til foreldre var ikke noe alternativ da de bor på landet og jeg ville ha blitt avskåret fra de få vennene og muligheten til et sosialt liv.

Jeg måtte søke om utsettelse av nedbetaling av lånekassen men det var bare for 3mnd periode av gangen. Da jeg skulle sende inn en søknad til sosialkontoret så klarte de å rote bort den og det ble veldig mye styr.

Så blei jeg søkt inn på ett kurs via nav som gjør at man skal kunne komme fortere tilbake i arbeid. Vi måtte også søke om en eller annen form for tiltak men siden jeg hadde vært syk i bare 4-5mnd så hadde jeg ikke krav på noe annet enn individ stønad,det vil si 275kr pr døgn..så da må man få suplerende fra sosialen.

Så skal man ut i praksis og man mottar fremdeles kun 275 kr. Dekking av reise til arbeidsplassen hadde jeg ikke krav på da jeg måtte minst bo 6km unna arbeidsplassen.

Stabilitet,trygghet og trivsel er ekstremt viktig for meg med de psykiske plagene jeg har,så jeg har fortsatt praksis ved den samme arbeidsplassen og har vært der i 1år og 3 mnd nå. I høst fikk jeg ved en tilfeldighet vite at invidstønaden som jeg mottok skullevære en midlertidig løsning og ikke en løsning som skulle vare over ett år,så da startet en ny papirmølle for å få yrkesretta attføring. Alle lovte meg at min økonomiske situasjon skulle bli bedre. Jeg skulle få etterbetalt penger også. Så da pengene kom tok sosialen å trakk de etterbetalte kronene siden jeg ellers ville ha hadd mer enn 4500 i mnd og det er det minstebeløpet man skal ha..

Med yrkesretta attføring ville jeg tjene 463kr pr dag. Men så måtte jeg også begynne å betale skatt av de pengene så de trekker en tusen lapp for hver utbetaling (hver 14 dag..) så jeg sitter igjen med mindre nå enn før..Men nå har jeg krav på dekking av reise til jobb iallefall,nå trenger jeg bare å bo 2km unna arbeidsplass....

Så nå sitter jeg her og må nok engang skrive søknad til sosialkontoret..det var liksom det som var målet før jul,å komme meg ut av sosialmølla..Akkurat nå føles alt veldig svart.

Selv om det er snakk om "bare penger" så merker jeg at det hele sliter meg ut og jeg lurer på om jeg noengang kommer til å ha "orden" på økonomien min. Hele dette systemet gjør det veldig vanskelig å komme tilbake i vanlig arbeid synes jeg for man blir liksom så skuffa gang på gang og det er så mye rot i disse papirmøllene..

Puh,en liten utblåsning som sagt..Men lurer også på om det er noen andre som er litt i samme situasjon?

Nav har flotte ord......leser man om nav på nett, så ser alt enkelt ut. for de som står midt oppi det, fortoner hverdagen seg annerledes. Ikke nok med at man sliter med sykdom,men man skal peises ut økonomisk også.

Fra og sitte etablert med hus og hjem+lønn og komme i den situasjonen, så er virkeligheten verre enn et mareritt.