Jeg og min mor...

[Gjest ikke innlogget]

Ja, jeg vet sannelig ikke hvor jeg skal starte, og om jeg i det hele tatt orker å rippe opp i dette mere nå.

Jeg og min mor har en historie full av krangel, bitterhet, dårlig kommunikasjon, depresjoner, ja mye mer, og så lenge jeg kan huske. Vi har i det hele tatt aldri vært på bølgelengde.

Vi har begge slitt med depresjoner. Hennes har jeg aldi kommet til bunns i i og med at hun ikke åpner seg for noen og ike innser at hun har et problem. Mens jeg har vært mer åpen og fått hjelp, bla gått til psykolog. Og kommet styrket utav det, helt uten støtte fra min mor som heller har ungått problemet og aldri spurt meg hvordan jeg har det egentlig. Det har vært et ikke-tema.

Før bryllupet mitt var det en skikkelig trøblete tid, og vi var anstrengt under hele bryllupet, noe jeg fat utrolig slitsomt. Jeg klemte henne og gjorde alt for at hun skulle trives, og hun klarte ikke engang å si gratulere, eller si til sin eneste datter at hun var vakker på den viktigste dagen i hennes liv.... Hun er mer glad i min mann en i meg og viser dette ved enhver anledning ved å kritisere meg og hylle han opp i skyene ved enhver anledning.

Min far sitter taus oppe i det hele, og føler seg nok ganske maktesløs også. Han har grått til meg ang sitt forhold til henne, blandt annet dagen før bryllupet mitt..

En stund etter bryllupet toppet det seg ved at hun ringt emeg og ville treffes på cafe for å diskutere våre problemer. Jeg sa at om hun hadde noe å diskutere med meg fikk hun si hva på telefonen, og som jeg mistenkte var ikke akkurat cafeprat hun var ute etter. Hun anklaget meg for ikke å være bestevennen hennes slik alle andre var med mødrene sine, og hun forsto ikke hva hun hadde gjort galt. Hun hadde hatt det så forferdelig de siste årene, og det kom frem at hun hadde gått i terapi hos en psykolog hun ikke klarte å prate til. Jeg ba henne se på sin egen rolle i forholdet mellom oss, men til ingen nytte. Det hele ble bare et foredrag om hvordan hun hadde det, uten å prøve å se sin egen rolle i det som har blitt et utrolig komplisert forhold.

Hun beklager seg over at de aldri er her hos oss, og det er vel strengt tatt ikke min feil at vi ikke har hatt anledning de tre gangene på tre år de har ringt og hørt om de kan ta seg en tur. Det er slik at vi er mye på farten, og det er ikke så ofte vi er hjemme en søndags ettermiddag. Det skal sies at vi er hos dem kanskje en gang hver fjortende dag, og da er vi der en god stund, og det syns jeg faktisk er nok.

I dag toppet det seg for meg igjen, da jeg traff søskenbarnet mitt og hun fortalte at hun hadde vært ute og spist middag med mine foreldre i går. To km fra der jeg bor, på stedet jeg og min mann giftet oss.....

Jeg visste ikke helt hva jeg skulle si jeg.

Hvorfor ble ikke vi spurt om å bli med? Ingenting ville vært mer naturlig! Det var morsdag og alt!

Vi var hos dem med kake fredag og vi var der lenge. Og jeg sendte henne en melding i går med gratulere med dagen i og med at vi var der fredag og syns vel det hadde vært naturlig for dem å nevne at de skulle dit siden jeg sendte melding.

Hva syns dere om dette?

Jeg vet dette ble forferdelig langt, og jeg er takknemlig for at dere har hengt med gjennom inlegget.

Jeg håper dere klarer å se min side her, selv om alt ikke kommer frem. Jeg kunne sikkert skrevet fem ganger lenger enn det jeg har gjort.

Det skal sies at jeg under min oppvekst ble utsatt for mye kjefting både mot meg og mine foreldre seg i mellom. Og roping var vanlig hos oss. Ingen utenom våre fire vegger var klar over situasjonen, og tror nok dette har preget meg en del ved å gjøre meg innesluttet og redd for å si noe feil eller gjøre feil. Selv om jeg nå i voksen alder har fått det ye bedre. Mye takket være psykologen min som var utrolig!

Slik ting er nå kan jeg virkelig ikke skjønne at jeg skal orke å ha stort mer med henne å gjøre, men jeg vet ikke om jeg har styrken til å måtte forklare alle hvorfor osv osv. Og jeg tror helt ærlig det kommer til å knekke henne, og da kommer jeg nok til å legge sklden for det over på meg selv....

Uansett, takk for svar til dere som orker å sette dere inn i min situasjon, eller kanskje har det på samme måte som meg...

[Gjest TS]

Jeg ser mange har sett på inlegget og ikke svart.

Jeg forstår det godt. Det er fryktelig vanskelig.

Men noen her inne må da ha et liknende anstrengt forhold til sin mor?

Eller noen små råd om hvordan jeg kan forbedre det som er, eller om det beste bare er å si at nok er nok... Men tror mange vil ha problemer med å forstå dette av menneskene omkring meg....

Håper så veldig på svar fra noen...

[Gjest prøver]

Det er så vanskelig å svare på dette. Forstår at du ikke orker mer, men også at du ikke orker å bryte kontakt.

Moren din virker både urimelig og egosentrisk, men det er vel kanskje ikke så unormalt hvis hun har en kronisk depresjon. Det er utrolig at hun beskylder deg for at hun ikke er bestevennen hennes. Det er jo noe absolutt ikke noe som hører med mor-datter forhold, og et godt forhold mellom mor og datter kommer av grunnlaget mor legger i barneårene.

Når det er sagt, så tror jeg kanskje at du på grunnlag av mange dårlige erfaringer, reagerer litt mye eller litt sterkere enn nødvendig noe ganger? Og så må du kanskje skille forventningene til hvordan du vil en mor skal være til hva du kan forvente av henne. En mor med depresjon og en mor som er egosentrisk vil nok ikke klare å se ting fra din side, slik som f.eks. på bryllupsdagen: At du vil ha en klem, gratulasjon eller at du er fin. Hun ble kanskje på denne spesielle dagen veldig oppmerksom på alt som hun syntes mangler i livet sitt, og så stopper det der.

En annen ting er at hun heller kanskje ikke forstår at det sårer deg at hun kritiserer deg og roser mannen din. For henne så har hun et langt og anstrengt forhold til deg. Dere har mye historie, og hun ser bare alle problemene/feilene du lager. (Nå sier jeg ikke at du gjør feil, men fra hennes synspunkt). Og mannen din er et nytt menneske som kommer inn i livet hennes, som hun ikke har en lang og trøblete forhistorie med. Så da blir det lett for henne å se ham slik han er og det blir lett å lage et godt forhold. Og det er vel ikke så rart heller?

Jeg sier ikke at dette er rett, men at du kanskje må fire ned på forventingene du har til din mor. For da blir det kanskje mer overlevelig.

Jeg vet ikke, du kjenner deg selv og din mor best. Hva med å gå til familieterapeut? For det synes at både du og din mor ikke er fornøyd med forholdet deres.

[eximus]

Jeg forstår deg og skjønner at det er vanskelig.

Jeg har et lignende forhold til min mor og har ikke funnet noen god måte å handtere det på. Foreløpig prøver jeg bare å være hyggelig og gjøre det beste ut av det, men jeg overanstrenger meg ikke for å si det sånn.

Ofte har jeg dårlig samvittighet fordi hun så gjerne VIL at ting skal være bra, og jeg avviser...... Hun sender fine meldinger, kjøper blomster, inviterer meg med på ferieturer etc..

Men jeg klarer ikke legge lokk over en fortid som ikke var like bra bestandig, det sitter enda følelsesmessig i kroppen min. Og det er ikke det at hun har vært direkte slem mot meg, men hun stilte ikke nok opp for meg som barn og hadde en lei måte å oppdra meg på. Jeg gjennomgikk harde påkjenninger og hun ville ikke snakke med meg om det. Hun kritiserte meg mye og spilte på samvittigheten min. Fikk meg til å føle selvforakt når jeg gjorde noe hun misslikte...m.m

Hun har forandret seg noe, men alt i alt klarer jeg ikke å ha noen god relasjon til henne. Kan t.o.m bli fysisk uvell. Jeg synes det er en påkjenning å ha det sånn, så jeg er også spent på å høre om andre har erfaring eller gode råd.

[Gjest TS]

Tusen takk for et veldig bra svar!

Du har nok rett i det meste du sier her.

Jeg har sammen med prykologen jeg gikk til kommet frem til at jeg må prøve å akseptere situasjonen, og når jeg er sammen med henne er det også det jeg gjør. Men det er når jeg ikke er sammen med henne og det skjer ting jeg ikke klarer å fire på forventningene mine. Jeg klarer bare ikke forstå at hun ikke kan prøve å gjøre ting bedre mellom meg og henne i stedet for å hele tiden gnage på de samme nederlagene eller hva jeg skal si.

Når det gjelder det mor bygger opp sammen med sitt barn har du helt rett også. Det var vanskelig allerede da. Men jeg syns ikek det unnskylder måten hun behandler meg på nå når jeg er voksen. Er straks 30 år.

Jeg blir også bitter på min far som ikek gjør noe for meg, men bare støtter opp henne med å si at de tross alt har oppfostret barn som har blitt respektive voksne med egne liv og karrierer.

Det har også kommet frem, siden jeg er eneste jente i søskenflokken at det er jeg som kommer til å sitte med ansvaret for dem når de blir gamle i følge min mor. Og at hun lurer på hvordan hun blir som gammel. Det vet jeg! Hun kommer til å bli værre, og jeg kan ikek klare tanken på å måtte ta meg av dem av den ene grunn at jeg er kvinne, og bor nærmest. Jeg klarer ikke tanken....

Jeg forstår at jeg har mye å jobbe med med meg selv i denne saken, men klarer ikke å fatte at en mor ikke prøver hardere enn det min gjør....

Jeg gruer meg hver gang jeg skal møte henne, og har hjertet i halsen flere timer etter jeg har vært der..

Dette virker bare helt håpløst nå..

Det er i alle fall helt sikkert at vi ikke kommer til å gå til noen familieterapeut med dette. For det første kommer hun ikke til å ville det siden hun ikke liker det med å søke hjelp for psykiske problemer i utgangspunktet. Det er jo tross alt skam i det å ikke ha det bra... Og jeg tror vel sev vi er beyond den form for hjelp, siden jeg ikke kan se for meg at jeg noen gang kommer til å få noe forhold til henne.

[Gjest TS]

Jeg forstår deg og skjønner at det er vanskelig.

Jeg har et lignende forhold til min mor og har ikke funnet noen god måte å handtere det på. Foreløpig prøver jeg bare å være hyggelig og gjøre det beste ut av det, men jeg overanstrenger meg ikke for å si det sånn.

Ofte har jeg dårlig samvittighet fordi hun så gjerne VIL at ting skal være bra, og jeg avviser...... Hun sender fine meldinger, kjøper blomster, inviterer meg med på ferieturer etc..

Men jeg klarer ikke legge lokk over en fortid som ikke var like bra bestandig, det sitter enda følelsesmessig i kroppen min. Og det er ikke det at hun har vært direkte slem mot meg, men hun stilte ikke nok opp for meg som barn og hadde en lei måte å oppdra meg på. Jeg gjennomgikk harde påkjenninger og hun ville ikke snakke med meg om det. Hun kritiserte meg mye og spilte på samvittigheten min. Fikk meg til å føle selvforakt når jeg gjorde noe hun misslikte...m.m

Hun har forandret seg noe, men alt i alt klarer jeg ikke å ha noen god relasjon til henne. Kan t.o.m bli fysisk uvell. Jeg synes det er en påkjenning å ha det sånn, så jeg er også spent på å høre om andre har erfaring eller gode råd.

Kjenner veldig godt igjen de samvittighets greiene. Det er ofte jeg som sitter igjen med en ekkel følelse av ikke å ha vært som forventet, eller at jeg sar sagt noe galt....

Det er så vondt å ha det slik! Men jeg føler det har gått for langt til at jeg kan få et bra forhold til henne igjen.

Enten må jeg finne en måte å lære å leve med det på, og klare å forholde meg til henne, eller jeg må kutte kontakten og leve med at alle andre som ikke vet hvordan vi har hatt det gir meg dårlig samvittighet fordi de rett og slett ikke forstår..

[eximus]

Kjenner veldig godt igjen de samvittighets greiene. Det er ofte jeg som sitter igjen med en ekkel følelse av ikke å ha vært som forventet, eller at jeg sar sagt noe galt....

Det er så vondt å ha det slik! Men jeg føler det har gått for langt til at jeg kan få et bra forhold til henne igjen.

Enten må jeg finne en måte å lære å leve med det på, og klare å forholde meg til henne, eller jeg må kutte kontakten og leve med at alle andre som ikke vet hvordan vi har hatt det gir meg dårlig samvittighet fordi de rett og slett ikke forstår..

Skjønner godt den der med at alle som ikke vet hvordan ting har vært ikke forstår... mannen min forsto ikke til å begynne med, og vi brukte langt tid på å snakke sammen før han begynte å forstå. Jeg sier begynte, for ingen kan vel forstå fullt ut.

Uansett, det riktige er å heve seg over hva andre måtte mene og tro.

[Gjest prøver]

Ja, det er virkelig vanskelig og ikke minst slitsomt(!) med folk som absolutt ikke vil ha hjelp. Så da forstår jeg at familieterapeut er uaktuelt. Men jeg håper du har prøvd dette forslaget én gang. Kanskje du kan legge det frem på en slik måte at dere ikke trenger hjelp, men at hvis hun også har lyst på et godt mor-datter forhold så vil det være lettere å få til med litt hjelp? Forstår at du ikke orker en slik kamp med "overtalelse", men det kan være verdt det. Så har man prøvd i det minste.

Jeg klarer bare ikke forstå at hun ikke kan prøve å gjøre ting bedre mellom meg og henne i stedet for å hele tiden gnage på de samme nederlagene eller hva jeg skal si.

...

Jeg forstår at jeg har mye å jobbe med med meg selv i denne saken, men klarer ikke å fatte at en mor ikke prøver hardere enn det min gjør....

Det må jeg helt ærlig si at jeg har store problemer med å forstå jeg også. Altså, at en mor ikke prøver å nærme seg sitt eget barn, en mor som bare ser feil med sitt eget barn.

Når det gjelder det mor bygger opp sammen med sitt barn har du helt rett også. Det var vanskelig allerede da. Men jeg syns ikek det unnskylder måten hun behandler meg på nå når jeg er voksen. Er straks 30 år.

Det unnskylder henne ikke i det hele tatt. Jeg vil si det egentlig gjør at hun objektivt sett har skylden for at det hele har blitt slik. Et barn har ekstremt begrenset tilgang til å forme forholdet til sine foreldre. Moren din har forsømt sitt ansvar som forelder når du var barn, og slik jeg leser det så fortsetter hun å forsømme det nå når du er voksen.

Og på toppen av det hele, legger hun skyld og ansvar på deg. Det at hun ikke ser sin egen rolle her, gjør en "healing-prosess" veldig vanskelig. Så at du både er skuffet over henne som mor og at du er frustrert over at hun ikke tar mer ansvar, omsorg, kjærlighet, forståelse er faktisk veldig forståelig.

Har også stor forståelse over at du er lei deg for en "tafatt" far. Han har også forsømt sitt ansvar som far ved å lukke øyne og la det skure.

Men jeg har så inderlig lyst til at du skal føle både trist og sint over dette, men ikke bitter! Når man begynner å bli bitter, så faller man gjerne i et spor som blir vanskelig å komme ut av. Jeg kjenner med meg selv at det er lett å bli bitter over mennesker som gjør meg så mye vondt, slike mennesker som man kan forvente skal ta vare på deg. Men bitterhet gjør at alt det vonde fortsetter å styre deg; styre livet ditt. Og det fortjener du ikke!

Personlig så synes jeg at kontakt med negative mennesker når de absolutt ikke vil ha hjelp og at de kanskje ikke synes det finnes noe problem, er veldig belastende. Så det er så lett å si at man bør bryte eller ha minimal kontakt. Men jeg vet også at det er svært vanskelig. For man vil jo gjerne ha kontakt med de andre familiemedlemmene. Og der kommer jo mye av problemene inn. For hva gjør man når søsken eller far skal feire dag? Bryllup? Dåp? Jul? osv. Ikke minst så kan det bli slik at moren din kan bli veldig sint og bitter, og så krever hun at de andre må velge side: Hun eller deg.

Så hadde jeg vært deg, så hadde jeg snakket med psykolog for å komme frem til om du bør ha kontakt med henne eller ikke. Eller hvordan du kan minske kontakten til det minimale f.eks. Slike viktige valg er greit å snakke med noen andre om, noen som vet litt om situasjonen og kan hjelpe en til å få oversikt.

Skal du fortsette å ha kontakt som "normalt", så ville jeg ha arbeidet svært mye med meg selv. Helt sikkert sammen med en psykolog eller veldig god venn. Rett og slett for å minimalisere min egen skade ved å ha kontakt.

Uff, dette ble veldig rotete. Håper du leser med kritiske øyne. Det viktige er at du finner noe du kan leve med selv.

[Gjest TS]

Jeg ser at jeg nok ikke har noen lett vei ut av dette rotet uansett hvilken vei jeg velger.

Da jeg gikk til psykolog var forholdet mellom meg og min mor noe av det vi snakket mest om. Og nå kjenner jeg at jeg virkelig savner de samtalene fordi alt kom liksom litt i perspektiv da.

Vi snakket en del om måten jeg kunne tilnærme meg min mor uten å komme inn på vanskelige ting, i stedet for å kutte kontakt. At det kanskje var min mulighet til å holde kontakt, og kanskje også lære meg å akseptere situasjonen. Det ser jeg jo nå at jeg ikke har klart i det hele tatt.

Jeg fatter ikke hvordan jeg skal klare det heller, siden hun har en stor påvirkningskraft på hele familien. Det har vel alle mødre....

Terapi sammen er uaktuelt fra hennes side ja, og jeg kjenner at jeg kanskje ikke hadde klart det siden jegv et alt hadde handlet om henne uansett, og at jeg ikke ville klare å si det jeg egentlig mener...

Vurderer kanskje å ta en prat med pappa, og hva han har tenkt å gjøre fremover.... Jeg fatter virkelig ikke hvorfor de lever sammen.... Men akkurat DET viljeg ike ha noe med å gjøre. Min mor har allerede "truet" meg med å flytte, så det orker jeg ikke en gang til. Jeg tror ikke hun har fortalt pappa at hun har sagt det til meg..... Jeg sa at det var noe jeg som datter ikke kunne forholde meg til, og at jeg ikke ville høre snakk om det.

Jeg vil nok også personlig gi henne skylden for at forholdet vårt er blitt slik ,men det er ikke slik hun ser det selv, og da føler jeg det er lite jeg kan gjøre jeg....

Etter siste innlegg her vurderer jeg å kanskje ta opp kontakten med psykologen min igjen. Kanskje det var den lille dytten jeg trengte...... Det blir vanskelig med tanke på jobb, men det man må klarer man vel....

Fikk i råd fra psykologen min å ikke ta et "oppgjør" med henne, da det kunne gjøre det værre for min egen del... Føler noen kanger jag bare har lyst til å eksplodere mot henne og fører samtaler med henne i hodet mitt på hvordan et slikt oppgjør kunne blitt... Jeg er utrolig frustrert kjenner jeg..

[supersopp]

Jeg har heller ikke så veldig bra forhold til moren min og selv om jeg er 21 år så kjenner jeg meg igjen i mye av det dere sier.. Foreldrene mine skilte seg da jeg var 6 år, og jeg tror mamma gikk først altfor hardt inn med å få meg til å "like henne best". Hun kritiserte alltid faren min foran meg, skyldte på at det var hans feil at de skiltes, gav meg alt jeg pekte på og prøvde hardt å få han til å se ut som skurken. Selv synes jeg pappa var litt overbeskyttende, men ellers verdens beste pappa som jeg kunne snakke med om alt. Det mener jeg fortsatt og pappa har hjulpet meg mye med tanker ang mamma-situasjonen.

I tenårene ja jeg litt f i både mamma og pappa, gjorde det greit på skolen men røykte og drakk og snek meg ut om natten osv. Mye av dette skyldtes mammas nye type som vi kjøpe hus sammen med uten at jeg egentlig ville det, han og jeg kom ikke overens men det ville ikke mamma høre på, og plutselig får jeg vite at de skal ha barn sammen, (2 år senere flyttet mamma ut og har hatt minst 5 kjærester siden, èn var hun forlovet med men det ble slutt pga han var alkoholiker).Etter dette flyttet jeg inn til pappa for godt, og siden da har alle meldinger mamma har sendt meg (ringer aldri) handlet om å gi meg dårlig samvittighet, eller å få meg til å synes synd på henne, f.eks "Hei! Nå har jeg solgt bilen pga dårlig råd..*sukk* blir vel ikke mange julegavenen i år nei..."

Jeg er glad i lillebroren min som bor hos henne, han er nå 6 år, men blir oppdratt helt feil. Han får lov til alt, sover sammen med mamma og er overvektig. Vi er ikke ofte på besøk, kanskje 1 gang i mnd men skal innom i morgen en tur med en liten potteplante og gratulasjon.. Samboeren min liker henne ikke, pga måten hun oppfører seg på, gidder ikke jobbe, og spør konstant om vi kan passe lillebroren min (sovebesøk)

Er student så har ikke råd til psykolog men har heldigvis familie,venner og samboer som jeg kan snakke med om det, noe som har hjulpet veldig. Jeg får ikke lenger dårlig samvittighet av meldingene hennes, prøver bare ha et så normalt forhold som mulig, selv om det er litt stivt,....

[Gjest Gjest]

Jeg tror man rett og slett kommer langt bare ved å se på seg selv. Ingen forventninger = ingen skuffelser.

Det er noe med å bare ta folk for hva de er og ikke la dem komme for nære. Behandle dem som venner man ikke helt kan stole på.

Og så er det godt å bo laaaangt unna.

Min løsning på problemene med min mor og meg.

[Gjest salma]

Slik jeg leser det, vil alt etter din mors oppfatning alltid dreie seg om henne. Hun virker så sentrert rundt seg selv at hun ikke makter å se lengre - som for eksempel til sin datters eller andres behov. Og heller ikke hvordan hennes personlighet og handlinger påvirker deg. Dersom hun ikke er i stand til å se dette, så tror jeg du bør legge den forventningen død snarest. For det er åpenbart at du fortsatt har den, og at det sårer deg å ikke få den innfridd. Selvfølgelig er det et trist faktum at din egen mor ikke greier å møte deg på et punkt som er så selvsagt i de fleste mor/datter-forhold, men det er likefullt et faktum.

Jeg har en lignende relasjon (heldigvis ikke egne foreldre), og det hjalp meg mye at pappa etter å ha observert vedkommende ga meg sin vurdering av vedkommende: Det er rett og slett begrensede evner. Vedkommende evner ikke å å se andre enn seg selv. Er ikke i stand til å se egne feil. Setter automatisk alt fokus på seg selv. Det er ikke noe hun gjør av ondskap, men hun er så kjørt inn i det mønsteret at hun ikke er i stand til annet.

Da han sa det, gikk det opp et lys for meg. Og jeg skjønte at her er det ikke mer jeg kan gjøre for å forbedre forholdet, det er bare å akseptere saken slik den er.

Jeg har ikke helt funnet fasiten enda, men følgende har fungert veldig godt: Ha minst mulig kontakt, men ikke så lite at det gir henne grunn til å bli sint (eller, vedkommende blir ikke sint, men "skuffet" og "såret"). Være alltid høflig, men reservert. Ikke dele informasjon som kan bli brukt mot meg. Ikke være for personlig. Ikke la vedkommende føle at forholdet blir for nært, for det er da hun føler hun kan tillate seg det meste. Bestemme meg på forhånd hvor grensene går for hvor personlig jeg vil forholdet skal være, og svare svevende og unnvikende når disse grensene er truet. Når det kommer kritikk/beskyldninger/sutring om hvor fælt livet hennes er: Være unnvikende, svare minst mulig, ikke la seg lokke inn i diskusjoner. Og fysisk avstand hjelper veldig! Da er det naturlig med lite kontakt.

Nå høres jeg kanskje ut som en tverr, reservert og utrivelig person. Og det er nok akkurat det vedkommende oppfatter meg som. Problemet med min strategi er at jeg i hennes nærvær blir en person jeg ikke ønsker å være. I familiesamvær sier folk at jeg er en helt annen person etter vedkommende har reist. Men jeg vet at det er den eneste måten jeg kan takle dette på. Jeg har rett og slett ikke krefter til å være skuddblink resten av livet. Og jeg ønsker ikke å akseptere slik behandling heller, det handler om å verne om sine egne grenser og sin egen integritet.

Jeg kommer heller aldri til å ta noe oppgjør. Jeg har ikke noe å vinne på det, for (som jeg mistenker også gjelder din mor) så er dette altså snakk om begrensede evner hos vedkommende og det kommer aldri til å bli bra. Andre rundt meg tar oppgjør av og til når hun blir spesielt ille, og jeg ser at de ikke oppnår annet enn et rent helvete. Hun straffer hardt og nådeløst, så det er det ingen vits i.

Det hjalp meg utrolig mye at pappa satte ting i perspektiv for meg og lærte meg å akseptere situasjonen. Akkurat nå er dette løsningen for meg.

Jeg vet ikke om det var så mye hjelp i innlegget mitt. Spesielt fordi det ikke er snakk om min mor, men en annen person jeg må forholde meg til. Men jeg kjenner godt igjen noen av personlighetstrekkene til din mor i denne personen. Og dette har altså blitt min strategi.

Kan du si noe mer om hva psykologen din foreslo da du gikk til ham?

Endret 14. februar 2010 av salma

[Gjest Gjest_hogwash_*]

Mennesker som i utgangspunktet er så selvsentrerte som din mor virker å være er veldig vanskelige å endre på, de vet best uansett.

[Gjest gjestdeluxe]

Folk forandrer seg ikke, de er som de er.

Nå er du 30 og dere kjører i samme mønster ennå. Mitt råd er at du bryter kontakten. Den ser ikke ut til å gi deg noe.

Enten har du kontakt med dine foreldre ut fra hvordan du vet at de er, og godtar det, eller du bryter kontakten, tar imot all kritikken for det og fortsetter ditt liv i det sporet du selv ønsker.

Selvsagt er det vanskelig, men hvem sa noe om at det skulle være lett.

[Gjest Shelob]

TS sitt innlegg er jo nå 2 år gammelt, så hun leser vel ikke dette, men innlegget kunne nesten vært skrevet om meg og min mor.

I dag er det morsdag og jeg har sittet og telt på fingrene om jeg skal ringe og gratulere, men bestemte meg for ikke å gjøre det. Vi har egentlig ingen tradisjon for det, men jeg har gitt blomster et par ganger tidligere, egentlig uten å ha hatt lyst. Vi har nylig hatt en samtale om vårt vanskelige forhold, og da har jeg ikke lyst å plutselig ringe og gratulere med noe.

Egentlig har forholdet blitt bedre synes jeg, fordi jeg har fått henne litt på avstand, aksepterer at hun - som TS sier - ikke evner bedre rett og slett. Dette gjør at jeg blir gladere og dermed snillere, også mot henne. Men da er det som om hun vil ha mer, hun blir bare mer krevende igjen! Vil at vi skal være mer sammen - som en familie! Herregud, jeg blir helt dårlig når hun sier sånt. Vi er ikke en sånn kose-kose familie, faren min er alkoholiker og moren min nervesvak, barndommen gikk mye ut på å få kjeft, høre på kjeft og grining og masse drama. Så nei, jeg vil ikke reise på felles familesydenturer o.l. det høres bare helt urimelig ut!

Det er ikke vakkert, men jeg er rett og slett ikke SÅ glad i henne. Det vet hun, og da blir det bare så feil å "feire" morsdag.

[Gjest Gjest_trist_*]

Jeg er snart 40 år gammel og har brukt ihvertall 20 år av mitt liv til å ha dårlig samvittighet for at jeg ikke er en "god nok" datter.

Min mor er kronisk deprimert og har åpenbart en personlighetsforstyrrels som gjør henne helt ute av stand til å se andres perspektiv. Hun har hatt en tøff oppvekst som hun har melket for det det er verdt. Malt et bilde av seg selv som piken med svovelstikkene, den forbigåtte og forlatte, offeret som alle skal synes synd på. Og det gjør vi alle. Vi kan bare ikke være sinte på et menneske som har hatt det så vondt, så vi svelger urettene og den aldeles inkonsekvente behandlingen vi får.

Jeg er eldst i en stor søskenflokk og har sett helt andre sider av min mor enn mine søsken. Min mor som "hater forskjellsbehandling" husker ikke bursdagen min mens mine søstre overøses med gaver.

Hun kjenner ikke mine barn, mens mine søskens barn ikke kan få nok av presanger og lovord fra hennes. Hun bor i sør og jeg i nord, så vi ses sjelden. Men det skjer titt og ofte at hun besøker sin sønn bare 30 minutters kjøring unna meg uten å engang si ifra at hun skal dit. Ikke sier min bror noe heller, for han har garantert fått beskjed om å ikke si noe. Hun tåler ikke "så mye styr" skjønner dere.

Hva har gjort at jeg ikke er #1 i hennes bok? Jo, jeg har sagt ifra. Jeg har stilt spørsmålstegn ved måten hun har behandlet meg og mine søsken på. Jeg har stilt spørsmålstegn ved hennes forskjellsbehandling av meg og mine søsken, mine og deres barn. Jeg har fortalt henne at en relasjon må gå begge veier, og at hun også har ansvaret for at det skal bli bra. Jeg har rett og slett nektet å behandle henne som det offeret hun presenterer seg som.

Prisen jeg betaler er høy synes jeg. Jeg synes det er fælt å ikke ha foreldre å kunne komme hjem til. Jeg synes det er fælt hvordan mine søsken blir bedt om å velge mellom meg og henne. Jeg synes det er fælt å vite at om noen år er hun kanskje ikke her lengre og jeg har ingen god relasjon til henne. Jeg har rett og slett dårlig samvittighet selv om jeg vet at det ikke er min feil.

Jeg føler at jeg ikke er flink nok:(