Jeg følte at livet mitt var over slik jeg kjente det

[Gjest igjenoppstått gjest]

Jeg trodde livet mitt var over. Jeg følte meg utbrent. Jeg følte en stor sorg over at lidenskapen og forelskelsen var borte i ekteskapet mitt. Jeg var i ferd med å visne hen – kvalt av alle oppgaver, plikter og forventninger. Jeg var i ferd meg å gå fullstendig i oppløsning og forstod ikke hvor fortapt jeg var før det nesten var for sent.

Så skjedde det noe… Jeg ble overtalt til å være med på jentetur, selv om jeg hadde mest lyst til å grave meg ned og gjemme meg bort. I løpet av denne helgen ble jeg vekket til livet igjen. Det slo meg at jeg hadde ikke følt en sånn glede på flere år. Jeg kjente at jeg levde og hadde det gøy – og så godt det var å bare være meg!

I løpet av denne helgen slo lynet ned i meg og jeg følte en enorm tiltrekning til en annen mann. Jeg lot meg rive med og tillot meg å kjenne på denne utrolig spennende følelsen! Jeg flørtet og jeg prøvde ikke å fremstille meg som noe jeg ikke er, jeg lot guarden falle sugde til meg komplimenter som en uttørket svamp. Jeg følte at jeg lekte med ilden, men jeg stoppet i tide. Det kostet meg all min indre styrke og ikke fortsette denne flørten da helgen var over. Jeg gråt i en uke etterpå…, men det var verdt det! - jeg hadde funnet meg selv igjen.

Og gjett hva som skjedde så? Jeg hadde lidenskapelig sex med mannen min to dager etter hverandre! Vi har snakket masse sammen og vi har kommet hverandre mye nærmere. Jeg har fortalt han om hvor kjipt jeg har hatt det og hvor deprimert jeg har vært og at han kan ta farvell til den forknytte personen som har prøvd å tekke alle andre. Jeg vil være evig takknemlig for at denne fremmede kom sveipende innom livet mitt og vekket meg til live.

Jeg skal ikke lenger undertrykke mine egne følelser og jeg skal tillate meg å kjenne på tiltrekning av andre, uten å forfølge det videre. Det kommer faktisk mannen min til gode. Jeg skal tillate meg selv å leve! Å leve i et langvarig forhold er ikke lett, og det er slett ikke for amatører! Det å undertrykke egne følelser og behov gjør det slett ikke enklere. Jeg tror det er viktig å tørre å balansere på kantene inne mellom så lenge man ikke faller utfor stupet. Det er da man kjenner at man lever!