eksistensiell angst?

[Gjest Gjest]

Hei! er det noen her som har kjennskap til eksistensiell angst? trenger ikke nødvendigvis lide av det selv, men kan noe om dette? tror nemlig det er dette jeg lider av og jeg føler meg veldig alene..

[lille katt]

Har ikke Søren Kierkegaard skrevet om eksistensiell angst?

Jeg er redd for å dø. Føler på en måte at det er eksistensiell angst. Er ikke engstelig for noen av de "vanlige" tingene, er rett og slett ganske lite engstelig av meg. Men er redd for å dø, og ikke minst er jeg redd for at barnet mitt skal dø.

[Gjest Gjest]

Har ikke Søren Kierkegaard skrevet om eksistensiell angst?

Jeg er redd for å dø. Føler på en måte at det er eksistensiell angst. Er ikke engstelig for noen av de "vanlige" tingene, er rett og slett ganske lite engstelig av meg. Men er redd for å dø, og ikke minst er jeg redd for at barnet mitt skal dø.

takk for svar Jo det kan stemme, kanskje han skriver noe som kaster litt lys over dette for det er vanskelig å forklare.. Jeg er også redd for å dø og alle disse "store" spørsmålene er ofte det som kan utløse angsten som kan være veldig kraftig! Det er helt grusomt når det skjer, får helt panikk. Det føles nærmest som å plutselig våkne fra en 20 år lang søvn!

nå skal det være sagt at dette ikke skjer så ofte, da jeg har lært meg å takle det og det påvirker ikke hverdagen min i noen særlig grad.. men syns det er et veldig interresant tema og det er vanskelig å få disse panikkanfallene uten helt å forstå hva som skjer med meg..

[lille katt]

Kanskje en psykolog kan hjelpe deg til å undersøke nærmere hva som ligger til grunn for panikkanfallene, og ikke minst hjelpe deg med å håndtere panikken?

[Gjest Gjest]

Kanskje en psykolog kan hjelpe deg til å undersøke nærmere hva som ligger til grunn for panikkanfallene, og ikke minst hjelpe deg med å håndtere panikken?

Jeg gikk til psykolog da jeg var liten. Mine stakkars foreldre ble jo helt skremte da jeg plutselig kunne begynne å skrike i panikk uten grunn i en alder av 9år.. Men jeg fikk aldri noen "diagnose" for psykologen valgte å heller fokusere på hva som kunne bedre dette. Så han tok tak i dette med at jeg var så mørkredd og husredd fordi han mente at generell engstelse over mye kunne gjøre at slike angstanfall kunne lettere bli utløst. dette er jeg enig i for jeg opplever som oftest dette hvis jeg er litt engstelig og det er mørkt og jeg er alene. Det hjalp veldig og jeg ble mye tryggere, men jeg er ikke "kurert" for å si det sånn. Det er ikke så gale at jeg vil oppsøke psykolog igjen, men er veldig interresert i å høre om det er flere som oplever det samme og hvordan deres syn er på dette.

[lille katt]

dette er jeg enig i for jeg opplever som oftest dette hvis jeg er litt engstelig og det er mørkt og jeg er alene

Hm - men hvis du er litt engstelig, og det er mørkt, og du er alene, hva er det du er redd for da? Generelt bekymret, litt redd for alt mulig? Katastrofetanker, alt mulig kan gå galt, sånne ting? Jeg tror det er noe som heter generalisert angst som kan være omtrent sånn. Men for meg blir liksom eksistensiell angst noe annet. Jeg tror nok jeg knytter eksistensiell angst mest opp mot dødsangst, egentlig.

[Gjest Gjest]

Hm - men hvis du er litt engstelig, og det er mørkt, og du er alene, hva er det du er redd for da? Generelt bekymret, litt redd for alt mulig? Katastrofetanker, alt mulig kan gå galt, sånne ting? Jeg tror det er noe som heter generalisert angst som kan være omtrent sånn. Men for meg blir liksom eksistensiell angst noe annet. Jeg tror nok jeg knytter eksistensiell angst mest opp mot dødsangst, egentlig.

ja det er jeg helt enig i, jeg knytter absolutt dette opp mot dødsangst. Det jeg mente var at slike "eksistensielle" tanker og spørsmål oftest dukker opp i slike sammenhenger.. for eksempel hvis jeg skal sove og er litt engstelig for eksempel pga. noe så enkelt som en ekkel film. Så det er derfor jeg mener dette må være ekstisensiell angst siden jeg ikke går rundt og er generellt redd.. Men har slike tanker og redsler ført til angstanfall i ditt tilfelle?

[lille katt]

Nei. Har hatt panikkanfall en gang, så jeg vet hvor ekkelt det er. Den gangen var det veldig konkrete tanker som utløste det (ikke eksistensielle), og det var ganske lett å se i ettertid hvorfor det kom. Og jeg er ikke så redd for flere slike anfall.

De eksistensielle greiene mine er vel mer noe som gir et kortvarig ubehag. Litt som tvangstanker, på en måte. De dukker bare opp og gjør at jeg føler ubehag. Tåler lite av "grusomheter" i nyheter, bøker og på film. Da får jeg gufne bilder på netthinnen. Det har blitt verre etter at jeg fikk barn. Nå er jeg vel egentlig mer redd for å miste barnet mitt, enn jeg er for å dø selv, selv om jeg fortsatt har dødsangst.

Det "skyller" liksom over meg, blir ubehagelig, jeg blir trist og redd, men så slår fortrengningsmekanismene inn og jeg klarer å skyve tankene unna. Det hele går ganske fort. Men det skjer hyppig, så jeg synes det er litt plagsomt.

Jeg har nok litt dårlige "filtre". Jeg er ikke så god til å sile bort grusomheter. så de går dessverre rett "inn". Vet ikke helt hva man skal gjøre for å forbedre sine filtre. Kunne godt tenkt meg å gå til psykolog, egentlig.

[Gjest Gjest]

Ja psykolog kan hvertfall ikke gjøre ting verre.

Kan nok hende at enkelte av oss er mer mottakelige for denne typen angst enn .andre.. jeg har også alltid vært svært ømfintlig for alt som har vært skummelt og ekkelt på TV eller lignende.. jeg har blitt flink til å håndtere angsten når den kommer, men det føles faktisk som tvangstanker når disse tankene sniker seg innpå meg og det føles også som om jeg blir redd for at angsten skal komme og at dette også kan utløse et angstanfall.. hvor merkelig det enn høres ut..

[lille katt]

det føles også som om jeg blir redd for at angsten skal komme og at dette også kan utløse et angstanfall.. hvor merkelig det enn høres ut..

Det er ikke så merkelig. "Angst for angsten" er en klassisk greie, og gjør bare vondt verre. Men det kan man få hjelp til. Blir man kvitt angsten for angsten har man kommet langt .

[Gjest asdfgh]

Hei.

Tror kanskje jeg har eksistensiell angst jeg også. Føles innimellom som om jeg plutslig går i transe eller et eller annet, får ikke panikk.. Men blir redd, føler meg plutslig usikker på om jeg faktisk ser det jeg ser.. ergo.. om jeg faktisk eksisterer.. vet ikke om det er noe sånn du føler det?

[Gjest Gjest]

Still spørsmålet på dette forumet her: thetaobums.com

Der finner du en god del folk som har opplevd lignende ting og som har gjort noe svært konstruktivt med det.

[Gjest gjest]

Hei.

Tror kanskje jeg har eksistensiell angst jeg også. Føles innimellom som om jeg plutslig går i transe eller et eller annet, får ikke panikk.. Men blir redd, føler meg plutslig usikker på om jeg faktisk ser det jeg ser.. ergo.. om jeg faktisk eksisterer.. vet ikke om det er noe sånn du føler det?

[Gjest gjest]

Hei, ser det er lenge siden du skrev dette, men drev å googlet eksistensiell angst og kom inn på dette forumet. Men jeg må bare si sånn føler jeg noen ganger også. Akkurat sånn. Ville bare høre hva du har gjort ved dette og om du har det bedre?

[Gjest asdfgh]

Hei, ser det er lenge siden du skrev dette, men drev å googlet eksistensiell angst og kom inn på dette forumet. Men jeg må bare si sånn føler jeg noen ganger også. Akkurat sånn. Ville bare høre hva du har gjort ved dette og om du har det bedre?

Var det spørsmålet tilsiktet min kommentar som var skrevet sist? Føler nemlig ikke at det som er kommentert over er det samme som jeg sliter med. Er forsåvidt ikke redd for å dø, men mer redd for det faktum at jeg ikke vet sikkert at det jeg ser rundt meg faktisk eksisterer..

Dersom det var til meg:

Jeg har ikke gjort noe med dette, og føler meg ikke bedre. Føler egentlig det har blitt verre ettersom jeg har flyttet vekk fra barndomshjem og familie, til et nytt sted for å studere. Kan ha noe med at jeg føler meg mer ¨alene her i verden¨, til tross for at jeg har fått mange gode studiekamerater.. og bor med gode venner. Eller så kan det bli påvirket av at jeg rett og slett ikke vet om studiet (som ironisk nok er psykologi) er riktig for meg, og at jeg i den sammenheng sliter med å følelser som fremkaller større spørsmål, eksistensielle spørsmål.. Studiet er dessuten preget av mye informasjon som gjør at jeg stadig blir konfrontert med disse spørsmålene.. F.eks prøver man i kognitiv psykologi forklare hvordan mennesker ser/gjenkjenner objekter rundt seg.. Hvordan vi ¨omkoder¨informasjonen vi fanger opp gjennom sansene vår fra den eksterne verden og dermed danner oss et bilde internt av hva vi ser. Omformer fra hva? Hva er det egentlig vi ser? .... Syntes det er fantastisk spennende men merker jeg blir negativt påvirket av det også, fordi det freaker meg ut..

Sover dårlig og hater å være alene. På dagtid går det relativt greit! Kan slite med eksistensielle tanker da og, men er mye roligere når jeg er med andre mennesker. Klyper meg heller hardt i armen og tenker.. deal with it.. du lever.. Men om natten når alle sover eller jeg er alene generelt merker jeg tankene tar overhånd og det er slitsomt.. Vurderer å kontakte psykolog men gruer meg vell litt til å erkjenne at jeg faktisk sliter med angst, dessuten er jeg redde det ikke hjelper og derfor utsetter jeg det hele tiden..

[Gjest Edward]

Var det spørsmålet tilsiktet min kommentar som var skrevet sist? Føler nemlig ikke at det som er kommentert over er det samme som jeg sliter med. Er forsåvidt ikke redd for å dø, men mer redd for det faktum at jeg ikke vet sikkert at det jeg ser rundt meg faktisk eksisterer..

Dersom det var til meg:

Jeg har ikke gjort noe med dette, og føler meg ikke bedre. Føler egentlig det har blitt verre ettersom jeg har flyttet vekk fra barndomshjem og familie, til et nytt sted for å studere. Kan ha noe med at jeg føler meg mer ¨alene her i verden¨, til tross for at jeg har fått mange gode studiekamerater.. og bor med gode venner. Eller så kan det bli påvirket av at jeg rett og slett ikke vet om studiet (som ironisk nok er psykologi) er riktig for meg, og at jeg i den sammenheng sliter med å følelser som fremkaller større spørsmål, eksistensielle spørsmål.. Studiet er dessuten preget av mye informasjon som gjør at jeg stadig blir konfrontert med disse spørsmålene.. F.eks prøver man i kognitiv psykologi forklare hvordan mennesker ser/gjenkjenner objekter rundt seg.. Hvordan vi ¨omkoder¨informasjonen vi fanger opp gjennom sansene vår fra den eksterne verden og dermed danner oss et bilde internt av hva vi ser. Omformer fra hva? Hva er det egentlig vi ser? .... Syntes det er fantastisk spennende men merker jeg blir negativt påvirket av det også, fordi det freaker meg ut..

Sover dårlig og hater å være alene. På dagtid går det relativt greit! Kan slite med eksistensielle tanker da og, men er mye roligere når jeg er med andre mennesker. Klyper meg heller hardt i armen og tenker.. deal with it.. du lever.. Men om natten når alle sover eller jeg er alene generelt merker jeg tankene tar overhånd og det er slitsomt.. Vurderer å kontakte psykolog men gruer meg vell litt til å erkjenne at jeg faktisk sliter med angst, dessuten er jeg redde det ikke hjelper og derfor utsetter jeg det hele tiden..

Ser at det er en stund siden du skrev dette, men jeg har nå fått noe det samme. Hva hjalp deg? Vurderer å begynne på zoloft eller andre antidepressiva. Når jeg får disse tankene reagerer jeg enten med angst eller depresjon.

[Gjest gjest]

Igjen ser jeg det er lenge siden du skrev dette.

Jeg og reagerer med angst og depresjon på disse tankene. Jeg ble til slutt så redd at jeg dro til en psykiater på volvat på impuls og fikk time. Var rimelig oppskaket da jeg var der, og merket jeg bare ble livredd av å prate om det fordi jeg var så redd for at det holdt på å klikke for meg. Han ga med resept på sobril, fordi jeg sa jeg ikke holdt ut å ha det sånn. Moren min som er sykepleier nektet meg å hente ut respten før jeg snakket med en annen psykolog om situasjonen, hun var redd jeg kunne bli avhengig og at jeg ikke egentlig tok tak i problemet men flyktet unna. Det var forsåvidt psykologen enig i, og mente at angst er noe man bør jobbe med og at å distrahere seg fra angsten kan føre til at den føles enda sterkere/vanskeligere når den først dukker opp. Igjen er jo assosiasjonen mellom tanker og den kroppslige reaksjonen (angstfølelsen, høy puls, svetting, følelsen av å besvime/klikke) det som skaper og forsterker angsten. Så vet om mennesker som har greid å behandle angst ved å ta sobril/valium i en periode, og endre den assosiasjonen, ved at tankene ikke vekket den reaksjonen og de ble mer likgyldige. Men igjen det gjelder ikke alle. Jeg er selv glad jeg ikke tok det. Jeg sliter fortsatt med angst men føler jeg forstår mye mer av det og greier å takle det bedre nå. Jeg vet det er en kroppslig reaksjon og at det ikke er farlig. Har mindre angst nå enn jeg hadde for to år siden, og det tror jeg er fordi jeg har jobbet en del med det.. Tror dessverre jeg er en type som blir lett påvirket og engstelig, og at jeg er nødt til å bli litt tøffere ved å jobbe meg gjennom det. Jeg har vært mye mer åpen om det til andre mennekser også og merker stor respons på det! Mange åpner seg opp om lignende problemer eller angst for andre ting og plutslig føler jeg meg ikke så alene lengere. Det hjelper veldig.. Ville absolutt snakket med andre mennesker eller en psykolog hvis jeg var deg! Depresjonen har også gitt seg ettersom angsten har avtatt. Leste i en bok at eksistensiell angst kan være knyttet til at man ikke føler man lever det livet man ønsker å leve.. Eller at man ikke lar sitt ¨sanne jeg¨ få utfolde seg. På mange måter kan det stemme for min del da jeg har vært usiker på valg av studie, er litt usikker på hva jeg vil og hvor jeg vil i livet, hva jeg tror på, osv.. Jeg har prøvd å undergrave de følelsene lenge. Ta ¨smarte¨ valg i forhold til utdannelse osv uten å prøve å komme til bunns i hva jeg egentlig vil. Jeg tror selvtillitt også er knyttet opp mot dette. Redd for å ikke få til ting, ikke tørre å gutse, trekke meg unna fremfor å møte urfordringer. Når jeg i tillegg har opplevd stress på andre kanter, f.eks mye å gjøre på skolen har det blitt for mye og jeg merker angsten og humøret blir veldig påvirket.. Da har det gjerne noe med at rutinene ellers i livet mitt har fått lide og, særlig søvn som er viktig for å takle utfordringer, og trening og kosthold som jeg vet er viktig for meg personlig. Det er mye som kan påvirke, og alle er forskjellige! Men for min del har det absolutt hjulpet å snakke med psykolog om det. Få en slags bekreftelse på at man ikke er helt gal og at andre også føler lignende!

[AnonymBruker]

Jeg sliter også med noen av de samme tingene for tiden. Går rundt i en tåke og grubler på om jeg virkelig eksisterer og lurer på om alt er en illusjon osv. Får skikkelig angst og blir deprimert av det. Føler at jeg kommer til å bli gal og miste kontrollen. Har en angstlidelse, og har hørt at disse tankene gjerne kommer i sammenheng med det. Prøver å avspore meg selv hele tiden, og det krever utrolig mye innsats.

Litt godt å høre at det ikke bare er meg som går og tenker på slikt...

Anonym poster: 5854b9dc35a2b798179ff11dfeffa6b5

[Gjest spirrevipp]

Har hatt det slik selv i fem uker..tror jeg. Har mistet oversiten. Er konstant redd. Skjønner ikke hvorfor jeg lever, hvem jeg er, hvordan det kanvære at jeg eksisterer osv. Blir helt gal av dette. Konstant angst og er redd jeg ikke skal klare å bli 'normal' igjen. Flere som har det slik? Er så sliten

[Gjest Gjest]

Har hatt det slik selv i fem uker..tror jeg. Har mistet oversiten. Er konstant redd. Skjønner ikke hvorfor jeg lever, hvem jeg er, hvordan det kanvære at jeg eksisterer osv. Blir helt gal av dette. Konstant angst og er redd jeg ikke skal klare å bli 'normal' igjen. Flere som har det slik? Er så sliten

Sliter med helt det samme som deg, i mitt tilfelle kom det etter en liten psykose jeg var inni for noen måneder siden. Nå sitte jeg igjen med angst om '' tenk hvis alt er illusjon '', om jeg virkelig lever eller om alt rundt meg bare er en drøm.. Slitt med dette i noen måneder nå, og jeg er virkelig redd for å miste kontrollen og bli gal. Har psykologtimer en gang i uken, så håper virkelig det vil hjelpe etter hvert, det er utrolig slitsomt..