1 år siden jeg turte å håpe

[Gjest Gjest_trist_*]

Skriver som gjest denne gangen, for dette føles litt mer privat...

Dette passer kanskje ikke helt i dette forumet, men jeg føler meg i grunnen som ufrivillig barnløs...

Sitter hjemme alene i kveld, og tenker på året som har gått. I januar/februar i fjor ble min samboer gjennom mange år endelig klar for å prøve å få barn. Jeg var ubeskrivelig lykkelig! Vi var prøvere to måneder før jeg fikk beskjed om å vente med videre barneplaner på grunn av en viktig operasjon jeg måtte ta. Det gikk en tid, og da jeg var ferdig operert, var jeg klar for å prøve igjen, men det var ikke han... og har ikke blitt det heller. Jeg lever fremdeles i håpet om at han skal forandre mening igjen, og samtidig tikker min biologiske klokke så høyt så høyt.

Litt filosofering over livet på morsdag fra meg...

[Supramundane]

Vet du hvorfor han ombestemte seg?

[kospia]

Så leit da....ble litt trist på dine vegne jeg nå....

Som du sier så tikker klokka, men man bør jo være to om det da.

Har det skjedd noe spesielt som gjorde at han ombestemte seg da?

Synes du skal spørre han jeg, hvorfor han ikke vil ha barn nå.

[Noli]

Jeg hadde blitt temmelig rasende om det var min mann, men det hjelper kanskje lite..

[Gjest Revenka]

Huff, det er min skrekk det der, at mannen skal ombestemme seg. Får håpe han blir med på prøvingen fort igjen.