Ettervirkninger av sykdom

[Gjest Gjest]

Jeg har en søster som har flere år med sykdom bak seg. Hun fikk et slags utmattelsessyndrom som begynte med matintoleranser, og sammen med dette fulgte også en depresjon. Nå har hun blitt mye bedre, og det viste seg at det meste var psykisk. Hun ble nemlig mye bedre av antidepressiva, og har også blitt mye bedre etter dette av å jobbe med seg selv. Hun sliter fortsatt litt med matintoleranser, men dette går også bedre enn før. Nå er hun liksom seg selv igjen og er veldig aktiv og sosial

Vi i familien har i mange år på en måte stått på pinne for henne pga dette. Det skulle jo bare mangle at vi stilte opp og støttet og hjalp henne, men det ble jo også sånn at hun kunne gjøre som vi ville hele veien mens vi andre ga avkall på våre ting for at hun skulle være glad. Det virker for meg som litt av dette her henger igjen etter at hun har blitt mye bedre. Ser det spesielt godt i prioriteringene hennes. Hun prioriterer konsekvent det hun har lyst til der og da, og begrunner det hun ikke har lyst til med at hun er sliten/dårlig.

I dag skal hun komme til meg. Men siden hun var ute i går sa hun at hun regnet med det ikke kom til å bli før på ettermiddagen. Ringte henne akkurat og spurte om hun visste bår hun kom. Hun svarte at det ikke ble før seinere. hun skulle ut å shoppe med ei venninne først. sutra litt jeg da fordi jeg gleder meg til hun kommer. Og da svarte hun: ja, men jeg hadde uansett ikke orka å komme til deg nå for jeg er så sliten etter i går. Men shoppe orker hun. Så det er liksom sånn det har blitt. Hun gjør det hun vil, og når det er noe hun ikke vil så er hun plutselig sliten. Selv om hun lever et normalt liv nå og er helt i hundre. Er liksom vant til det selv at jeg støtter henne i alt, og at vi gjør ting på hennes måte. Men kan ikke la være å registrere at denne prioriteringen henger igjen da.

Hva tror dere?

[eximus]

Dersom du er sikker på at hun er frisk - at hun overhodet ikke er deprimert lengre, da synes jeg du skal bestemme deg for å sette ned foten. Vær bevist på hvordan du oppfører deg overfor henne og hvordan hun behandler deg. Still normale krav og forvent at hun holder dem. Jeg tror ting bare blir verre om hun får fortsette på den måten du beskriver.

[Gjest annalena]

Har også erfaring med samme fenomen i omgangskretsen.- Tviler ikke et øyeblikk på at de har vært og er syke og slitne innimellom, men som du sier, det er en måte å prioritere på som man stusser litt på.

Det virker ofte som om noen velger kun det som er morsomst i øyeblikket. Antakelig syntes søsteren din at det var mer moro å shoppe enn å besøke deg.

Men var hun ikke sliten,da? Eller misforsto jeg.

Har selv opplevd mange eksempler på det samme, og jeg har nå bestemt meg for at jeg skal begynne å stille spørsmål, sette foten ned og ikke finne meg i å bli utnyttet/brukt.

Hadde besøk av ei venninne med omtrent samme diagnose som din søster, hun reiser mye og har overhode ikke noen form for sosial angst eller noe. Men sliten i perioder.

Jeg skulle på butikken og handle mat, og spurte om hun ville være med- hun sa ja, og da vi skulle sette oss i bilen, fant hun ut at hun ikke ville være med likevel, men at hun heller ville gå en liten fjelltur i det fine været.

(Hun fikk forøvrig full forpleining en uke hos meg, og tilbød seg knapt å ta av bordet.)

Som den forståelsesfulle person jeg er, så sa jeg ok, greitt det. Men inni meg var det ikke greitt. Jeg kommer til å være veldig obs på dette framover, for det er noe som ikke rimer i det hele tatt.

Slik det høres ut med din søster, så er det bare en ting å gjøre: vise tydelig at dere stiller spørsmål ved hennes prioriteringer og sette foten ned når ting blir helt urimelige.