Vi er ikke 2 om å ville ha hund...

[Duracella]

Jeg har vokst opp med en hund i mitt liv, som ER hunden i mitt liv. Han er en nydelig rottweiler, og har virkelig gitt meg mersmak på rottweiler, og hund generelt. Jeg omtrent lever og ånder rundt min interesse for hund/arbeid med hund etc... Og det vet min samboer godt godt. Men han er ikke så gira på at vi skal få vår egen hund en dag.

Han digger rottweileren til foreldrene mine, og synes ååå så mye fint om han, MEN han kan uansett ikke tenke seg sin egen: mye ansvar, turer i tide og utide, mindre frihet er noen av grunnene han gir meg. JA jeg prøver å tenke på hans behov også, men hans grunner i mot holder ikke helt mål, egentlig; dette er en kar som liker friluft, og ønsker seg barn, så litt merkelig å ikke presse en hund inni der også??

På en måte synes jeg han ikke har spesielt medfølelse for meg og mine behov, for å kalle det det da. Og så er jo han gla i hunder, så hvorfor skal han være så redd for å få sin egen...

Noen med samme erfaring her? Med andre dyr, eller kanskje andre lignende dilemmaer dere imellom?

HELP :-/

Endret 8. februar 2008 av Duracella

[Rosalie]

Jeg mener at man må være enige om å skaffe seg kjæledyr, altså at begge parter har veto. For det er som kjæresten din sier - det tar mye tid, omrokerer veldig på livet, og ikke minst så koster det. Mye.

[Gjest Gjest]

Man kan ikke alltid bli enige om å ville ha dyr. Jeg er delvis i den situasjonen selv, og selv om jeg synes det er litt kjipt at han ikke ønsker seg hund synes jeg ikke han trenger å begrunne det så veldig mye. Det TAR tid med kjæledyr, særlig hund. Det legger også begrensninger på hva man kan gjøre,hvor man kan ta med seg hunden, finne noen til å passe den osv - andre begrensninger - tilleggsbegrensninger - enn om man har barn. Jeg har hatt hund selv i oppveksten og syntes det aller meste med hundeholdet var givende og positivt, samtidig ser jeg jo at det er fint å kunne sette seg på bussen og ta en lang dag eller helg i byen, hos venner etc uten å måtte planlegge for mye.

For vårt vedkommende er vi foreløpig "enige" om at om jeg på død og liv skal ha en hund og samboern min ikke vil, blir hunden mitt ansvar - turer, økonomi, frakt ved reise, kennel/pass etc. For noen kan det kanskje fungere med en slik deling, men for meg frister ikke det - om jeg i et forhold skal ha hund, ønsker jeg at det er en interesse vi har felles, og sånn vil det jo ikke bli, og jeg vil ikke at samboern min skal fungere som misfornøyd dyrepasser når jeg er borte en dag eller uke. Vi kommer imidlertid til å diskutere dette om igjen når de ytre forholdene er annerledes (skifte av jobb og bolig), kanskje vi tenker mer likt da

Uansett - argumenter MOT å ha et dyr bør respekteres selv om en ikke synes de er gode nok. Jeg har sett eksempler på at det har fungert dårlig når halve familien har overtalt den andre halvdelen til å gå med på å skaffe hund...

[la Flaca]

Jeg mener at man må være enige om å skaffe seg kjæledyr, altså at begge parter har veto. For det er som kjæresten din sier - det tar mye tid, omrokerer veldig på livet, og ikke minst så koster det. Mye.

Begge parter kan jo ikke ha veto, en må nødvendigvis gi seg.

Det var nettop en diskusjon om det der på Kjæledyr. Trådstarter viste til slutt linken til mannen sin og han innså ett og annet om hva hun følte og hvordan de kunne bli enige.

Her i huset er vi like glad i dyr begge to, men det er jeg som har hovedansvaret og tar all jobben med dem. Katt og kanin pr.dd. Det var jeg som tok initiativet til å anskaffe dem. Så selv om han tilbyr seg å gjøre ting som å skifte kattesand, dra til vetrinæren etc. så sier jeg at jeg gladelig gjør det selv. Vil ikke ha det på meg at jeg har tredd arbeid ned over hodet på han. Og det har lønnet seg, for da jeg spurte om vi kunne sette oss opp på venteliste på drømmehunden for ei stund siden så sa han at det var helt greit! Hadde virkelig trodd han ville sette seg på bakbeina, for selv om han har hatt hund før så kvier han seg for ansvaret. Men i og med at han vet jeg vil ta mesteparten av jobben med den så får han faktisk mye igjen for å si ja. Masse kos, lite jobb og ei glad kjerring.

Vet mannen din hvor viktig det er for deg å ha hund? Er du forberedt å ta på deg mesteparten av jobben, og er han klar over det? Man kan ikke forvente at begge parter er like gira på kjæledyr, men man kan nok få det til å fungere likevel.

Masse lykke til! Forstår så godt hvordan du har det.

[Gjest Gjest]

Man må være enige om man skal skaffe seg kjæledyr, etter min mening. Spesielt gjelder dette hund, som krever så mye arbeid, og binder opp alle dagene på en måte som gjør at tidligere fleksibilitet ikke lenger er mulig. Du er særdeles urimelig og egoistisk her!

For ordens skyld: Jeg elsker dyr, men tar det ikke som en selvfølge at alle andre skal ta konsekvensene av mine meninger.

[Gjest Gjest]

Jeg har vokst opp med en hund i mitt liv, som ER hunden i mitt liv. Han er en nydelig rottweiler, og har virkelig gitt meg mersmak på rottweiler, og hund generelt. Jeg omtrent lever og ånder rundt min interesse for hund/arbeid med hund etc... Og det vet min samboer godt godt. Men han er ikke så gira på at vi skal få vår egen hund en dag.

Han digger rottweileren til foreldrene mine, og synes ååå så mye fint om han, MEN han kan uansett ikke tenke seg sin egen: mye ansvar, turer i tide og utide, mindre frihet er noen av grunnene han gir meg. JA jeg prøver å tenke på hans behov også, men hans grunner i mot holder ikke helt mål, egentlig; dette er en kar som liker friluft, og ønsker seg barn, så litt merkelig å ikke presse en hund inni der også??

På en måte synes jeg han ikke har spesielt medfølelse for meg og mine behov, for å kalle det det da. Og så er jo han gla i hunder, så hvorfor skal han være så redd for å få sin egen...

Noen med samme erfaring her? Med andre dyr, eller kanskje andre lignende dilemmaer dere imellom?

HELP :-/

Jeg synes så absolutt grunnene hans holder mål. At han liker friluft og vil ha barn er da ikke noen grunn til at "Jammen, da kan vi jo få hund også". Har man hund kan man ikke selv velge når man vil gå på tur. Jeg liker også friluft, men ikke kl halv syv om morgenen i skitvær, når jeg må lufte hunden før jeg skal på jobb.

Har man hund blir man tvunget til friluftsliv når hunden har behov for det.

At han liker friluftsliv og vil ha barn hjelper jo ikke på det at det plutselig blir vanskelig å dra på ferier der hunden ikke kan være med.

Jeg er også veldig glad i dyr, og vokste opp med hund. Men jeg ser helt klart hvor mye bryderi det blir å måtte plassere hunden på kennel, gå turer med den tre ganger daglig i allslags vær, måtte dra rett hjem fra jobb for å lufte hunden, kutte ut et par fritidsinteresser som holder meg for mye vekke fra hjemme, osv.

Begge må være enige om å få hund. I praksis blir nemlig begge berørt om man har hund. Det hjelper ikke at den som vil ha hunden tar seg av all lufting og det økonomiske. Det fører jo til at den som ikke vil ha hund får mindre tid med partneren som er ute og lufter hunden. Partneren vil jo også få merke det hvis den som vil ha hund ikke finner noen til å passe den når dere skal på ferie.

[Gjest Gjest]

Jeg vil egentlig også gjerne ha en hund. Har vokst opp med hund. Kjæresten min har vokst opp med to katter. Men vil ikke ha kjæledyr, nå som vi har flyttet sammen. Selv om han liker dyr veldig godt...

Han vil ikke ha, pga at det koster mye, det tar mye tid og oppmerksomhet osv.

At han av en eller annen grunn ikke vil ha hverken hund eller katt, nesten samme hvilken grunn, er nok for meg.

Da anskaffer vi oss ikke det. Dyrene er levende krabater som trenger omsorg, godt stell, bra fôr, mosjon osv osv...

Er ikke begge enige, synes jeg den som ikke vil ha dyr sin stemme bør telle mest. Selv om det er veldig trist og jeg slet litt med dyreløs tilværelse i starten... Hadde vært annerledes om det var en gjenstand som bare kunne gis bort eller kastes, hvis vi prøvde en stund men det ikke fungerte.

Jeg ser det litt sånn: Ville jeg hatt en tarantella, skorpion, kjælegris, eller et stort akvarie med mange fisker hjemme hos meg? Svaret er nei. Jeg synes noen av disse dyrene er fine, jeg har vært i nærheten av dem, og liker noen av dem veldig godt. Jeg vil bare ikke ha andre dyr enn hund og katt selv.

Ville ikke likt at min mann kom drassende inn med en tarantella eller kjælegris. Jeg respekterer hans ønsker og han respekterer mine...

Nå er det jo synd hvis livet ditt dreier så mye rundt hunder, men jeg mener du må tenke på hva mannen din ønsker. Tenk alternativer... Du kan f.eks bruke tid med andres hunder...

[Duracella]

Ja, man må alltid være 2 om saken. Jeg ønsker ikke ha hund om han ikke ønsker. Det er jo klart det blir bare helt feil.

Endret 9. februar 2008 av Duracella

[Julianne]

Enig med de fleste andre her. Hvis ikke begge to ønsker seg hund syns jeg du bør avstå. En ting er å love at du skal ta deg av alt med hunden. En annen ting er at den vil legge føringer for hans liv uansett hva du gjør.

[Gjest Gjest]

jeg kan bare si at min far nettopp har fått seg hunden han har ønsket seg siden han var liten gutt-i en alder av 62!!!

Min mor har nektet i alle år og jeg har til tider syntes hun har vært skikkelig stygg med ham på dette punktet.

hun har vært litt redd for hunder og ikke villet prøve.

nå , ca 1 år med den nye hunden er hun like gærn som han og de er med på kurs og tar dette skikkelig seriøst. de har blitt skikkelige hundefolk.

så ....jeg syns han er litt urimelig med deg. ærlig, men urimelig. man kan ofre litt for sin kjære. at tiden kanskje ikke er inne akkurat nå er jo greit, men ikke for evig tid.

[la Flaca]

jeg kan bare si at min far nettopp har fått seg hunden han har ønsket seg siden han var liten gutt-i en alder av 62!!!

Min mor har nektet i alle år og jeg har til tider syntes hun har vært skikkelig stygg med ham på dette punktet.

hun har vært litt redd for hunder og ikke villet prøve.

nå , ca 1 år med den nye hunden er hun like gærn som han og de er med på kurs og tar dette skikkelig seriøst. de har blitt skikkelige hundefolk.

så ....jeg syns han er litt urimelig med deg. ærlig, men urimelig. man kan ofre litt for sin kjære. at tiden kanskje ikke er inne akkurat nå er jo greit, men ikke for evig tid.

Er så hjertens enig! Man kan faktisk ofre litt for den man deler livet med. Er det ikke hund så er det noe annet. Jeg syns ikke det er noe kuult å være alene med ungene helg etter helg i jaktsesongen, men mannen min elsker å jakte så selvfølgelig nekter jeg han ikke det. Skal man kvele alt av entusiasme hos partneren som ikke stemmer med ens egne interesser så blir det ikke noe godt samliv av det. Man gir og tar!

Håper det blir hund på deg jeg, Duracella. Har du et så sterkt ønske om det så er det ikke noe særlig å undertrykke det år etter år. Du lever bare én gang. Gi mannen din en sjanse til å komme etter, og fortell hvor viktig dette er for deg. Vær tålmodig. Men ikke gi opp.

ps; kan være lurt å vente med hund til etter at dere får barn, da blir ikke sjokket så stort for dere og hunden når familien øker. Greit å se hva man faktisk har tid til før man forplikter seg til ansvaret for en hund i 10 år+- fremover. Men alt går bare man vil.