En far som velger bort sitt barn...

[Hunndyr]

Jeg har vært gjennom et samlivsbrudd. Et vondt et. Der vi hadde vært sammen i mange år. Har et barn sammen på 5 år. Pappaen har alltid hatt et godt forhold til barnet.

Han var utro. Big time. Det var utilgivelig. Klarte ikke å stole mere på han. Han sa at det aldri var hans mening å såre meg. At han virkelig ikke gjorde dette fordi han innerst inne ønsket at det skulle bli slutt. Han ville nok ha i pose og sekk, men det gikk ikke.

I flere måneder har jeg samarbeidet for at han og barnet skulle få ha samvær hjemme hos meg. Jeg har selv ikke klart å omgåes han, uten å bli utrolig trist, så jeg har holdt meg unna når de har hatt samvær.

Så en dag, tidligere i uka, mens jeg var hjemme å dusjet, rotet han i veska mi, og sjekket mobilen min. Etter det har han vært på bærtur.

Nå vil han ikke bo i nærheten lenger. Han vil flytte til en annen kant av landet. Han vil gi meg full omsorgsrett. Jeg forstår det bare ikke. Han sier at jeg ikke samarbeider. Jeg tenker kun på mitt barn, og ville syntes det var utrolig trist at hun ikke skal få ha kontakt med han mere. Hva er det som får et menneske til å fraskrive seg ansvar for sitt eget kjøtt og blod???

[Gjest ¤bella¤]

I flere måneder har jeg samarbeidet for at han og barnet skulle få ha samvær hjemme hos meg. Jeg har selv ikke klart å omgåes han, uten å bli utrolig trist, så jeg har holdt meg unna når de har hatt samvær.

Hvorfor har de hatt samvær hjemme hos deg?

Hva som har fått han til å gi opp alt og bare flytte av gårde må du nesten snakke med han om. Jeg klarer ikke å forstå hvordan slike tenker.

[Gjest Phytia]

Det høres ut som om han er bitter på grunn av hva det nå var han fant på telefonen. Han hadde ikke ønsket seg et brudd, og er han av den typen mann jeg har et avsluttet forhold til, så er han vanvittig egosentrisk. Han er såret og bitter, og har gått i fullstendig dramaqueen-modus.

Å si at DU ikke samarbeider, for så å true med å flytte og kutte all kontakt?! :dåne:

De som kan litt om dette sier vel at barnet har KRAV på å se pappan sin.

Mitt eneste råd (uten at jeg vet noe om dere) er å overse dramatikken hans, og skissere gode løsninger (gjerne skriftlig, i tilfelle det blir snakk om mekling igjen) for samvær o.l.

Vær den sterke og rasjonelle når han ikke er i stand til det.

Mannfolk...

[Hunndyr]

Bella: Grunnen til at de har hatt samvær hos meg, er at det har tatt tid for han å finne leilighet. Han har det nå, men barnet føler seg ikke trygg der enda, så de har vært der på "tilvenning" den siste tiden.

Ja.. føler jo at han prøver å rettferdiggjøre sine egne handlinger.. han sier at jeg mest sannsynlig har vært utro med han lenge før han var det, pga at jeg sender sms med menn (dette er kollegaer, venner og klassekamerater som jeg alltid har hatt kontakt med).. Så jeg aner jo at det er sjalusi som ligger bak, men kan liksom ikke tro at noe sånt skal til for å fraskrive seg sitt eget kjøtt og blod...

[Gjest Gjest]

Dessverre så er det mange foreldre som ikke ser sine egne barn når følelsene deres er i sving. I veldig mange brudd påstår foreldre at de er glade i barna, men ofrer dem veldig lett for å såre sin tidligere partner.

Far høres som umoden, egosentrisk og eiesyk. Han er sikkert sur på deg i utgangspunktet fordi du gikk fra ham (han synes sikkert du burde tilgi eller godta utroskapen) og så er han såpass eiesyk at han innbiller seg at du har forhold til andre menn fordi du sender sms med kollega, venn etc. Det er helt utrolig at han snoker i vesken din og mobilen din og reagerer på kontakt med menn i utgangspunktet. Du kan vel ha sju elskere uten at han skal bry seg om det. Videre så spinner han i sitt hode at du sikkert har vært utro mens dere var sammen, og da er det ihvertfall din feil at det ble slutt. Så straffer han deg, fordi han mener du sårer eller har såret han. Han vet du blir lei deg at han flytter langt vekk, på grunn av barnet. Så poenget er at du skal bli veldig lei deg. Det målet overskygger alt annet. At han sårer sitt eget barn -og seg selv- kommer langt i bakgrunnen.

[Gjest ArneP]

Jeg har vært gjennom et samlivsbrudd. Et vondt et. Der vi hadde vært sammen i mange år. Har et barn sammen på 5 år. Pappaen har alltid hatt et godt forhold til barnet.

Bella: Grunnen til at de har hatt samvær hos meg, er at det har tatt tid for han å finne leilighet. Han har det nå, men barnet føler seg ikke trygg der enda, så de har vært der på "tilvenning" den siste tiden.

Her er det noe som ikke stemmer. Et fem å gammelt barn vil normalt føle seg trygg sammen med en far barnet har bodd sammen med hele livet uansett hvor de er.

[*Mina*]

Bella: Grunnen til at de har hatt samvær hos meg, er at det har tatt tid for han å finne leilighet. Han har det nå, men barnet føler seg ikke trygg der enda, så de har vært der på "tilvenning" den siste tiden.

Ja.. føler jo at han prøver å rettferdiggjøre sine egne handlinger.. han sier at jeg mest sannsynlig har vært utro med han lenge før han var det, pga at jeg sender sms med menn (dette er kollegaer, venner og klassekamerater som jeg alltid har hatt kontakt med).. Så jeg aner jo at det er sjalusi som ligger bak, men kan liksom ikke tro at noe sånt skal til for å fraskrive seg sitt eget kjøtt og blod...

Jeg syns det høres meget merkelig ut at et barn på 5 år ikke føler seg trygg i leiligheten til pappa, sammen med pappa. Hvordan skal dere venne barnet til å begynne på skolen? Skal dere følge h*n og være der med h*n i mange dager? Gjør dere dette, så vil jeg si at dere ikke hjelper barnet, men dere gjør det heller mye vanskeligere for h*n å tilpasse seg den nye hverdagen.

Kanskje mor bør løsrive seg litt fra barnet akkurat nå, og la far og datter opparbeide seg et forhold de også. og det forholdet må de opparbeide uten at mor er der. og mor bør snakke pent om far og hans hjem, for fars hjem blir tross alt barnets hjem også.

Og har han sagt at han fraskriver seg alt, eller er det bare noe du tolker ut i fra det han velger å gjøre nå? Kanskje han har trodd at det fantes en mulighet for at det skulle bli dere to igjen, med tanke på at han måtte treffe barnet hjemme hos deg osv. Veldig lett for den ene foreldrene å bruke barnets usikkerhet for å beholde fullstendig kontroll selv, og dette har han kanskje tolket dit at du kanskje ville vurdere forholdet på nytt.

Gi han tid, for jeg trror ikke han bryter kontakten helt, men har kanskje behov for litt tid akkurat nå. Men du bør legge opp til at far og barn kan treffes hos han og ikke hjemme hos deg, for det er kanskje sårt for han akkurat nå. Og et barn på 5 år tar ikke skade av å måtte være hos pappa, for da vil du få store problemer den dagen barnet begynner på skolen. Og i andre sammenheng for den saks skyld

Endret 9. februar 2008 av *Mina*

[Jalp]

Jeg kan umulig si noe særlig om dette så lenge jeg ikke har hørt hans versjon av saken. I den forbindelse synes eg flere i denne tråden er alt for kjappe med å gi karakteristikker av en person de overhodet ikke kjenner.

Skulle jeg antyde noe, så er det ikke barnet sitt han velger bort. Han velger bort hele den situasjonene dere alle er en del av. Og kanskje er situasjonen noe som TS i stor grad har bestemt,- uten at han kanskje har hatt så mye innvirkning på det?

[Hunndyr]

Hmm.. leiligheten til eks-samboer flyttet han inn i for to uker siden. Barnet føler seg trygg der sammen med han, men ikke trygg nok til å sove der enda. Ikke har han ordentli seng der heller, i følge han selv. I tillegg reiser han, så han har tilbringt 4 døgn sammen med barnet av de siste to ukene.

Jeg har tenkt å gi han tid, og ser at noen har gitt meg svar jeg trengte, tror også at han prøver å straffe meg, for enhver pris.

Det er alltid to sider av samme sak. Her hører dere min side. Den trenger ikke nødvendigvis å være den siden som alle liker, men fra min side er det hvertfall den ærlige. Jeg føler overhodet ikke at jeg har lagt opp til at barnefaren skal si fra seg all ansvar for barnet. Han var utro. Han rotet bort familien sin for å ha seg sex med ei annen. Jeg vet ikke, men det burde vel si sitt om hva jeg har lagt opp til og ikke... Jeg ønsker, for barnet sitt skyld, at han kommer til vett...

[Gjest Gjest]

Er det en mulighet for at du kan snakke med hans foreldre, barnets besteforeldre og be de prate han til vett? Det går jo som oftest ut over kontakt mellom barn og barnebarn når en forelder kutter kontakten med barnet sitt..

[Jalp]

Hmm.. leiligheten til eks-samboer flyttet han inn i for to uker siden. Barnet føler seg trygg der sammen med han, men ikke trygg nok til å sove der enda. Ikke har han ordentli seng der heller, i følge han selv. I tillegg reiser han, så han har tilbringt 4 døgn sammen med barnet av de siste to ukene.

Jeg har tenkt å gi han tid, og ser at noen har gitt meg svar jeg trengte, tror også at han prøver å straffe meg, for enhver pris.

Det er alltid to sider av samme sak. Her hører dere min side. Den trenger ikke nødvendigvis å være den siden som alle liker, men fra min side er det hvertfall den ærlige. Jeg føler overhodet ikke at jeg har lagt opp til at barnefaren skal si fra seg all ansvar for barnet. Han var utro. Han rotet bort familien sin for å ha seg sex med ei annen. Jeg vet ikke, men det burde vel si sitt om hva jeg har lagt opp til og ikke... Jeg ønsker, for barnet sitt skyld, at han kommer til vett...

Jeg sier ikke at din oppfatningen er uriktig. Den er åpenbart riktig fra ditt ståsted. Men det kan også være at han har en annen oppfatning som er like riktig fra hans ståsted. Og disse to oppfatningene kan være ulike, men helt sanne for dere hver for dere.

Det er ofte slik at man fokuserer kun på den fysiske handlingen som dere er enige om er utroskap. Men for han kan det være at utroskapen startet lenge før det og i en annen form. Spørsmålet er om du har oppfattet signaler fra han og om du har vært lydhør i forhold til hans oppfatninger om hva som var årsaken til det som skjedde.

Jeg forstår utmerket godt hvor vondt det er å bli sviktet på den måten, men du kjenner da denne mannen og du vet da også at han har gode sider som jeg antar du forelsket deg i en gang. Og jeg er helt sikker på at du vet mye mer om årsakene til utroskapen enn det du skriver her. Han har sikkert delt sin oppfatning med deg der.

Du har valgt å avslutte kjærlighetsforholdet til denne mannen. Det er jo forståelig etter det som skjedde. Det du imidlertid etter min mening bør være veldig oppmerksom på, er at du ikke involverer denne utroskapen i hans forhold til deres felles barn. Spørsmålet er jo om han synes du samarbeider om samvær i den grad du mener du gjør. Kanskje det i realiteten er forholdet til deg som gjør at han vil vekk? Det er jo ikke til å stikke under en stol at foreldres konflikter etter samlivsbrudd ofte skader en av foreldrenes muligheter til å ha et godt forhold til sine barn.

Derfor ville jeg ha spurt denne mannen om hva som skulle til for at han ville velge nærhet til barnet. I det hele tatt så ville jeg tenkt at det gjelder å tenke på barnet, og ikke det som var årsaken til samlivsbruddet. Jeg synes du har et for sterkt fokus på konflikten mellom dere to, og at han ensidig har skylden for samlivsbruddet. Er samlivsbruddet ensidig hans skyld?

[venus*]

Jeg ville spurt han rett ut: vil du ikke treffe barnet ditt mer?

Hvis han svarer nei, så ville jeg antakelig tenkt at det var synd..men antakeligvis for det beste.

Men så ville jeg opprettholdt kontakten med besteforeldrene på hans side. Det er et voldsomt svik mot barnet deres det han gjør.. Hun trenger ikke at flere forsvinner fra livet hennes.

[La Guapa]

Hei.

Nå har jeg lest alle trådene dine...om utroskapen hans, avsløringen og sviket som far til barnet deres.

Kan ikke gjøre noe annet enn å sende deg en klem- blir helt målløs jeg

La Guapa

[Hunndyr]

Jeg føler meg faktisk ferdig med å fokusere på grunnen til samlivsbruddet. Vi var forlovet, og brudekjolen var kjøpt. Når jeg oppdaget hva han holdt på med, og bruddet kom, følte hvertfall jeg meg like mye verdt som et knekkebrød. Har gått gjennom en prosess der jeg forsøkte å bearbeide det som skjedde, og har også gått gjennom fasene der jeg bebreidet meg selv.. (ga jeg ikke han nok sex, var jeg ikke snill nok, det er sikkert min feil alt sammen....), og jeg er ferdig med det. Jeg har forsøkt å være lydhør ovenfor han, og prøvd å se det fra hans ståsted. Jeg er ferdig med det også.

Nå fokuserer jeg på et samarbeid for barnet sitt beste.

Han har ingen besteforeldre, så jeg har ingen å spørre om å "prate han til rette". Jeg kan kun gi han tid for å finne ut av dette. Nettopp derfor vil jeg heller ikke at han skal gi opp barnet sitt. Han sier at han ikke kan være en god far, når han ikke har det bra. Jeg er helt sikker på at barnet ville heller hatt en passelig god far, enn å være uten.

Det var en god idè å spørre han hva som skal til for at han skal velge nærhet til barnet. Men jeg venter litt med det, for akkurat nå sier han at valget er tatt.

Takk, La Guapa. Den klemmen trengte jeg!

[Hunndyr]

Mine tidligere tråder :

Den første

og den andre:

Den andre

Så slipper jeg å gå tilbake på det, dersom noen lurer..

[Jalp]

Nå fokuserer jeg på et samarbeid for barnet sitt beste.

Han har ingen besteforeldre, så jeg har ingen å spørre om å "prate han til rette". Jeg kan kun gi han tid for å finne ut av dette. Nettopp derfor vil jeg heller ikke at han skal gi opp barnet sitt. Han sier at han ikke kan være en god far, når han ikke har det bra. Jeg er helt sikker på at barnet ville heller hatt en passelig god far, enn å være uten.

Det var en god idè å spørre han hva som skal til for at han skal velge nærhet til barnet. Men jeg venter litt med det, for akkurat nå sier han at valget er tatt.

Takk, La Guapa. Den klemmen trengte jeg!

Jeg tror også at det er lurt å legge samlivsbruddet bak seg. Både for egen del og ikke minst for barnet sin del.

Du skriver at han sier han ikke har det bra. Hva er årsaken til dette, og er det noe som du kan bidra til å forbedre? Ikke for hans skyld primært, men for barnets skyld. Jeg vet jo at det som oftest er fedre som får de største problemene etter samlivsbrudd, ikke minst fordi støtteordningene er rettet inn mot den som har omsorgen for felles barn. Og det er jo som kjent for det meste kvinnen.

[Hunndyr]

Årsakene til at han ikke har det bra.. de kan være mange. Han har alltid sagt at han aldri vil at hans barn skal ha det slik som han hadde det da han vokste opp. Nå har han rotet bort hele familien sin, for noe han i ettertid sier alldeles ikke var verdt det. Han gir uttrykk for at det aldri var meningen at han skulle miste meg. Han trodde, i sin verden, at dette skulle gå over, og at vi skulle leve sammen resten av livet. Problemet hans var at han ble oppdaget, og at jeg ikke er naiv nok til å godta det.

Han har mistet hele familien sin. Han hadde ikke særlig stor familie fra før av, så for han er dette vanskelig. Han føler seg alene, og han føler naturlig nok skam over det han har gjort. (Ville ikke møte felles venner, har ikke møtt mine foreldre etter det som skjedde osv. ) - Han har i perioder etterpå vært nesten paranoid. Uansett hva jeg sier så er han på offensiven, tar det som et angrep, når det ikke var ment slik fra min side. Jeg ser jo at han ikke har det bra. Jeg ser det, på tross av at jeg selv føler meg sliten. Han sier han er alene, og vil flytte dit han har noen (slekt). Når han anklager meg for ting i sjalusi, som overhodet ikke har noen rot i virkeligheten, så har jeg bedt han søke hjelp hos noen som kan hjelpe (ikke meg), og viser da til profesjonelle.. Får da til svar: "Hvem? Hvem skal hjelpe meg??" (og antyder igjen at han er helt alene i verden). Han har venner og felles venner, kollegaer og bekjente, til og med min familie, som faktisk er bekymret for han. Men han ser ikke de..

Jeg har prøvd å prate, og å fokusere på hans situasjon oppi det hele, og hele tiden sitter jeg igjen med en vanvittig dårlig samvittighet, akkurat som det er jeg som har gjort noe galt. Og de gangene jeg knekker sammen, fordi jeg har dårlig samvittighet, det er de gangene han mildner og sier at alt kommer til å ordne seg. Det får meg til å tro at det er det, til syvende og sist, han vil akkurat nå....

Jeg er nå kommet til det stadiet der jeg forsøker å gjøre det som er best for barnet. Dersom det er at han flytter og gir meg full omsorgsrett, så blir det til det. Jeg håper han tar til vett, og innser at det ikke er kun han selv og samlivsbruddet det handler om, men at det er et barn oppi det hele.

Ble langt dette...

[Jalp]

Dette er faktisk ganske typisk i forbindelse med samlivsbrudd. Hjelpetiltak og hjelpeapparat er innrettet i forhold til kvinner og barns behov. Og selv om han har gjort en alvorlig feil, så kan det da umulig være riktig at han skal støtes ut av samfunnet.

Det er jo åpenbart at han i den situasjonen han er i, har mer enn nok med å få sitt eget liv på beina igjen. Og da kan jeg vanskelig se at han kan være noen ressurs for barnet. Han er,- etter det jeg mener, ikke i en situasjon at han har noe fritt valg i forhold til barnet. Han er i en vanskelig tvangssituasjon.

Derfor er min anbefaling overfor deg, at du ikke betrakter dette som å velge bort barnet sitt. I denne fasen er det for han mer et spørsmål om å overleve. Derfor er det ikke bebreidelse fra deg i forhold til barnet han trenger nå.