Å bestemme seg...

[Gjest Gjest]

Dette er langt, håper at noen tar seg tid til å lese og svare:)

Leste i "Hvordan bestemme seg- brudd eller ikke brudd" tråden. Og må si at jeg føler litt av det samme. Men typen min er ikke slem på noe vis, han prøver ikke å trekke meg ned. Hadde han vært sånn, så hadde det vært et lettere valg. Da hadde jeg gått.

Det som gjør at jeg av og til har tanker om brudd, er at jeg ser for meg alt jeg egentlig skulle gjøre etter vgs. Jeg skulle jobbe, tjene penger for å dra ut i verden, gjøre alt jeg har lyst til. Det var ikke meningen at jeg skulle treffe en skjønn mann, som er bra nok til at jeg nå er i Norge og ikke i New York eller i Madrid.

Jeg tenker at det er bedre at det blir slutt snart, enn at jeg kanskje blir dumpa av han om 5 år. Da er jeg kanskje igang med utdannelse og kan ikke like lett reise. Da kommer jeg nok til å angre.

Men så tenker jeg at det kanskje ikke er så fantastisk å reise overalt, oppleve masse. Og da vil jeg angre på at jeg ikke ble hos typen. Da blir jeg kanskje sittende her uten at noe positivt kom ut av det.

Jeg skulle egentlig dratt på en lang reise nå, sett om jeg likte det og dra tilbake til typen hvis det ikke var noe for meg. Men det er jo ikke sånn det funker. Man kan ikke få i pose og sekk. Men å se om gresset er grønnere på den andre siden, og komme krypende tilbake hvis ikke, er ikke noe jeg ville gjort uansett.

Når ting går veldig bra med meg og typen, tenker jeg ikke på det store utland og mine opprinnelige planer. Da trives jeg i nåværende situasjon. Jeg har en jobb jeg trives i, jeg har en god mann, en fin leilighet og en stort sett koslig hverdag. Føler en veldig sterk lykkefølelse av og til, tenker på hvor heldig jeg er. Ønsker at det alltid skal være sånn.

Men når ting ikke går så bra mellom oss, tenker jeg på hvor supert jeg har hatt det tidligere. Hvor lykkelig jeg sikkert kan bli igjen. Alt jeg kunne opplevd hvis jeg fulgte planen min.

Og så drikker han nokså mye når det er helg. Han vil gjerne være sammen med kamerater i helgene, mange ganger føler jeg at han heller vil være det enn å gjøre noe med meg. Men jeg prøver å ikke bli trist og lei da, for hvis jeg hadde hatt venner, så ville jeg også vært endel sammen med dem. Men ikke like ofte tror jeg... Jeg synes det er hyggelig å være med venner, men i helgene vil jeg helst koble av med typen, eller finne på noe gøy med bare han ihvertfall 2-3 helger i måneden.

Vi har en hund og en katt. Jeg ville egentlig ikke ha noen dyr, men etter overtaling gikk jeg med på det. Det angrer jeg ofte veldig på. Jeg synes ikke vi har tid og penger til å ta oss av de på riktig måte. Jeg jobber på dagtid, han jobber skiftarbeid, så jeg blir ofte den som må gå tur med hunden. Vi er avhengige av at noen må passe på dem når vi er borte. Godt fòr er dyrt... Sterilisering, vaksineringer, chip merking, diverse dyrlegebesøk... Han var innstilt på å betale mest for dyrene og ha mest ansvar for dem. Gå turer, mate, fjerne avføring fra kattedoen osv. Siden han var klar over at jeg ikke egentlig ville ha dyr.

Jeg har gjort mer og mer for dyrene i det siste, selv om jeg alltid har gitt dem friskt vann, matet dem hvis det var lite mat i skåla, vært med han og gått tur med hunden. Men nå er jeg ofte ved kattedoen f.eks. Sier til han at den må passes på ganske ofte, men han hører ikke. Så istedet for at det stinker, at katten heller driter utenfor doen sin, for den synes kassen er så ekkel, så tar jeg ofte den jobben.

Dette med dyrene irriterer meg ofte. Jeg skulle ikke gått med på å skaffe dem, og føler at alle ser på meg med onde øyne hvis jeg snakker om å selge og gi dem bort. Men skal jeg lide i flere år fremover fordi jeg gjorde en stor tabbe for en stund siden? Vet at det var utrolig dumt å gå med på å anskaffe dyr når jeg egentlig ikke hadde lyst. Nå har jeg virkelig lært iallefall. Jeg skal aldri skaffe meg flere dyr.

Han vil ha barn og gifte seg om endel år. Det vet han at ikke jeg vil, men han tror vel at jeg skal ombestemme meg. Og det er jo mulig jeg gjør det. Vi er bare i starten av 20 årene...

Jeg har ingen venner her. Flyttet til hans hjemsted, 4-5 timer med bil fra der jeg bodde. Har vært litt sammen med hans kamerater og deres damer, og de er helt forskjellige fra meg. Å ikke ha et godt nettverk er vanskelig når jeg har sånne tanker, ingen å snakke med og få råd av. Vennene mine på hjemstedet ser ikke situasjonen min, og det er ikke så lett å forklare.

Dette er muligens det verste, for nå. (Hvis han er like interessert i bryllup og barn om endel år, og jeg ikke er det, så fungerer jo ikke forholdet.)

Men hvis jeg levde et mer vanlig liv, var sammen med gode venner alene, kjæresten min og vennene, og kjæresten alene så ville ting gått bedre. Jeg er mye hjemme... Det er typen og, men han trener volleyball og fotball og besøker venner også.

Begge er litt sløve. Vi trives i sofan med potetgull og tv. Vi har godt av å komme oss ut mer, og jeg har behov for venner og nettverk.

Hvordan bestemmer man seg for en ting? Å gå 100% inn for èn ting, ikke se seg tilbake, ikke bli usikker, ikke bli trist og bitter hvis valget viser seg å være feil. Hvordan evt. komme seg videre?

[Gjest Phytia]

Å herregud, dette var meg for ti år siden!!!

Foreløpig barnløs, med mange drømmer og planer jeg var på vei til å sette ut i livet før jeg traff ham.

Årene gikk, vi giftet oss, fikk barn og alt det der. Jeg slo meg til ro (eller egentlig ikke) med at jeg måtte skrinlegge en del av planene, men at andre kunne gjennomføres med litt planlegging. Problemet mitt var at han var helt fornøyd med den tilværelsen man vanligvis lever her i distriktet, noe som er fullstendig feil for meg.

Men hva gjør man ikke for barna og kjærligheten, tenkte jeg.

Så når jeg nå sitter alene etter å ha funnet ut at han var utro i flere år, er det de sjansene jeg aldri får igjen jeg er bitter for. Og selv om jeg aldri ville vært barna foruten (de er plasteret på såret), skulle jeg ønske at jeg hadde pakket kofferten og dratt dagen etter jeg traff ham.

Men jeg sitter ikke med fasiten, kanskje har du et drømmeliv med en fantastisk mann foran deg.

Kanskje hjelper det å se for seg både "the happy ending" og "worst case scenario" (mitt tilfelle), og så handle ut fra det?

Lykke til ihvertfall...

[Gjest Gjest]

Det er dine drømmer, da, følg dem : )

Riktignok min mening, mange vil nok være uenig, men det får være. Jeg vet ikke hva jeg ville gjort i samme situasjon selv, men jeg vet hva jeg tenker her og nå.

Det er nå du skal leve, da. Ikke gå tur med en hund du ikke liker. Du sier du ikke har noe nettverk, nesten, og masse ansvar for dyrene, mens han lever drømmelivet(?). Min tolkning er nok satt på spissen, men det får heller være. Jeg personlig synes kanskje du lever litt sånn som han vil, og ikke sånn som du vil. Det blir i mine øyne feil, når du hadde dine drømmer og mål en gang i tiden - og det ennå er langt i fra for sent å få realisert dem.

Du har jo ikke barn, og ikke forpliktelser sånn sett - det er absolutt en fordel. Og jeg tror de fleste trenger litt sånn selvrealisering i sitt liv. Og tenk alt man kan oppleve; andre kulturer, mange mennesker, meningsfulle jobber, studier. Og tenk hvor HELDIG du er som har mulighet til å oppleve det, i motsetning til så mange andre mennesker i denne verden.

Og om du så velger det; så, ok, du risikerer å gå på snørra litt - men er ikke dét bedre enn å se tilbake på livet sitt om 10-15 år og tenke; jaja, sånn går nu dagan - dag etter dag, stort sett den samme.

[W. Wallace]

Helt enig med gjesten over. Selv skal jeg faktisk reise om litt over et år, og livet mitt her jeg bor nå vil oppløses. Har gjort det samme tidligere og har aldri angret en dag.

[Gjest Reiseglad]

Leste i "Hvordan bestemme seg- brudd eller ikke brudd" tråden. Og må si at jeg føler litt av det samme. Men typen min er ikke slem på noe vis, han prøver ikke å trekke meg ned. Hadde han vært sånn, så hadde det vært et lettere valg. Da hadde jeg gått.

Det som gjør at jeg av og til har tanker om brudd, er at jeg ser for meg alt jeg egentlig skulle gjøre etter vgs. Jeg skulle jobbe, tjene penger for å dra ut i verden, gjøre alt jeg har lyst til. Det var ikke meningen at jeg skulle treffe en skjønn mann, som er bra nok til at jeg nå er i Norge og ikke i New York eller i Madrid.

Jeg tenker at det er bedre at det blir slutt snart, enn at jeg kanskje blir dumpa av han om 5 år. Da er jeg kanskje igang med utdannelse og kan ikke like lett reise. Da kommer jeg nok til å angre.

Reis! Gjør alt du vil! Gjør det nå!!!

Du har det bra, og kanskje er han mannen i ditt liv, det er vanskelig å vite når man er tjue. Desto mer grunn til å reise ut, ta en pause fra alt det gode og trygge hjemme, og se hva som finnes der ute!

Du kommer garantert til å komme hjem en gang med nye perspektiver, ny utdannelse, nye venner, nye verdier, og sikkert en 1000 ganger bedre kjæreste.

Hvorfor? Fordi du med årene vil lære og forstå bedre hva su trenger og hva som er bra for deg!

Lykke til på livets reise, den begynner NÅ!

Hilsen

"en som fant mannen ved 21, fikk barn og nå er nå skilt. Men jeg har faktisk allikevel rukket å både reise og utdanne meg og jobbe, både før og etter barnet, både med og uten mannen, så alt er mulig! Men, jeg vet med fasit i hånd at jeg "burde" ha ventet til jeg var minst 25 før jeg valgte pertner, for jeg valgte jo helt feil da jeg ikke visste bedre!!!!"

[Duchess]

Dette er vanskelig og jeg ser at tråden min har satt i gang tanker hos deg også.

Det vanskelige for meg er at jeg på vonde dager kan se hans dårlige sider tydelig og tenke at jeg må vekk. Men på gode dager er alt så fjernt og jeg kan ikke fatte hva som er galt med han. Det er vondt at det snur sånn, det er jo det som gjør at jeg ikke kan bestemme meg for hva fremtiden skal bringe.

Jeg har også mange drømmer og ønsker, men for meg er ikke dette så viktig egentlig. For meg er det viktigste at jeg har det bra med meg selv, har jeg ikke det kan jeg heller ikke ha det bra med noen partner.

Men hvordan jeg skal kunne ta et umulig valg vet jeg fortsatt ikke, sannsynligvis går jeg og venter på at heller han skal gjøre det...så jeg slipper.

[Gjest regine ii]

Mitt motto er at det er bedre å angre på det jeg har gjort, enn på det jeg IKKE gjorde.

Du er i en situasjon hvor du faktisk KAN velge å gjøre noe helt annet uten at det er altfor trøblete (mye går med barn og, men det blir tyngre. Dessuten er det en del muligheter som du har nå- mens du er ung, men som forsvinner når du blir eldre). Du må jo ikke legge ut på et års backpacker tur, heller da, det finnes mellomløsninger.

Et helt konkret forslag: sjekk ut nettsidene til Aktiv ungdom. Dette er EUs program for ikke-formell læring, og det ene du kan gjøre gjennom dem er å reise ut i Europa og jobbe som frivillilg i opptil 1 år. Da får du språk og kulturopplevelser, og du får anledning til å jobbe et annet sted. det er et trygt og enkelt opplegg.

Det er ikke sånn at du må avslutte forholdet du er i for å reise bort! Hvis mannen er den rette for deg, så støtter han deg i å gjøre ting du drømmer om. Hvis han virkelig vil deg vel så støtter han deg i reiseplaner/utdannings planer el. Kanskje det også er noe for han? Eller er han fullstendig stedsbunden?

Selv kunne jeg ikke levd på et lite sted BARE fordi kjæresten insisterte. Jeg kunne heller ikke levd med noen som var prinsipielt imot å se verden, enten som flytting til utdanningssted eller reising/jobbing i utlandet.