Hensikt eller handling

[Ninen]

Hvis noen skader deg uten at det var med vilje. Tilgir du det da lett, eller blir du likevel sint for at de ikke passet bedre på? Jeg tenker i utgangspunktet ikke på alvorlige skader, mer som at de får en vond finger/nese eller lignende.

Eller hvis noen sier noe som sårer deg, som en feilslått vits eller en misforståelse, uten at de mente det vondt. Går det da greit siden de ikke hadde noen slem hensikt med det, eller er du fortsatt såret?

---

Jeg selv tenker på hensikten bak. Tenker at alle kan være uheldige, på den ene eller andre måten. Men selvfølgelig, om det er noen som til stadighet uttrykker seg så klønete at de sårer meg og ikke endrer adferd selv om jeg sier fra, vil jeg nok etterhvert miste godviljen...

Når jeg møter folk som kun tenker på handlingen, og ikke kan glemme et uhell eller en uheldig formulering, blir jeg litt satt ut. Føler jeg da hele tiden må passe så godt på at ingenting kan misforstås. Det kan bli litt slitsomt. Og jeg skjønner ikke helt hvordan de tenker. Det er vel derfor jeg legger ut dette. For å finne ut om det er mange som tenker sånn og prøve å forstå hvorfor.

[Gjest Gjest]

Hmm... innrømmer at jeg kan bli litt irritert selv om noe var utiksiktet.

MEN: Dersom personen ber innstendig om unnskyldning, blir jeg blid som smør igjen. De må gjerne legge på litt, et lite "åh, sorry!" holder ikke, altså.

[Abrakadabra]

Syns det kommer veldig an på, men jeg blir generelt ikke sur på grunn av et uhell.

Gjentar det seg til stadighet, er det noe annet.

[Modern woman]

Jeg blir skjelden sint om handlingen var et uhell. Men det kommer nå litt ann på hvor alvorlig det er også ...

[Kosemose]

For meg betyr hensikten mye mer enn handlingen. Sånn generelt sett.

[Gjest nextlife]

Hensikten er for meg det viktigste, skjønt hvis noen skader meg, sårer meg eller liknende kan jeg nok kjenne et stikk av irritasjon til å begynne med

[Kitsune]

Immanuel Kant sier (eh, sa) mye bra om dette. For de spes interesserte anbefaler jeg "Kritikk av den rene fornuft". Noen som har kjennskap til Kant her?

[Gjest Frk Åberg]

Interessant at du skulle starte en tråd om det. Jeg tenkte nylig på å gjøre det samme, men kanskje med motsatt fortegn. Jeg har selv alltid vært en type som har vært mest opptatt av hensikt. Kanskje i for stor grad, siden det i noen tilfeller kan føre til at andre ikke tar hensyn fordi de tenker at de har en god hensikt.

Det er nemlig lov til å tenke gjennom hvordan egne handlinger påvirker andre, selv om man har en god eller nøytral intensjon. Hvis man alltid kan si at "ja, men jeg mente det ikke sånn", så kan det fort bli en slags unnskyldning for å opptre hensynsløst.

Jeg og samboeren min er ganske forskjellige på det punktet, men jeg merker at vi har påvirket hverandre i løpet av årene. Jeg syns fortsatt intensjon er viktigst, men jeg kan likevel stille større krav til folk. Det er ikke greit at noen tråkker på meg eller andre fordi de "ikke tenkte seg om". En gang i blant selvsagt, men man kan ikke alltid forvente at andre skal forstå. Det er noe med å ta ansvar for sine egne handlinger, og se hvordan de påvirker andre, som ikke alltid kan vite noe om hensikten bak.

Jeg blir ikke sur om noe kommer ut feil, og jeg skjønner at de ikke mente noe vondt. Men om det gjentar seg ofte, så kan det føles litt hensynsløst fordi man ikke har nok omtanke til å sette seg inn i hvordan det man sier oppfattes. Men å bli sur i lengre tid pga. enkeltuttalelser som kom ut på feil måte, blir for dumt, hvis man forklarer hva man mente. Man skal ikke gå rundt på tå av frykt for at andre skal misforstå, men man trenger heller ikke å slenge ut en haug med ting helt uten videre og forvente at den andre skal skjønne hva man mente.

Endret 8. februar 2008 av Frk Åberg

[Kitsune]

Liker denne tråden. Var borte i denne interessante tankerekken:

De brente heksene i beste mening. Gjennom å la heksene tilstå, kunne de få tilgivelse, og dermed komme til himmelen likevel. Så det var kjipt for heksene å bli torturert, men hensikten var å hjelpe dem til frelse. Og med en oppriktig god hensikt, kan man i dag tilgi dem som gjorde dette. For de var ikke bedre opplyst på den tiden.

(Vær så snill å ikke la dette eksemplet bli til en avsporing til kristendommens djevelske fortid. Det er kun et eksempel)

Jeg er litt tilhenger av plikt-etikken. At noen ting er din sure plikt å gjøre, selv om du ikke har lyst.

Men hensikten unnskylder ganske mye, så lenge det er oppriktig og at man ikke på forhånd kunne se utstrekningen av konsekvensene av handlingen.

[Gjest Farao på ferie]

Jeg synes ikke man kan forvente en rask tilgivelse hvis man utviser grov uaktsomhet. For eksempel kan ikke en fyllekjører som dreper et menneske forvente å bli tilgitt selv om ikke hensikten var å drepe. Av samme grunn bør ikke heksebrennerne tilgis, fordi de burde skjønt at det de gjorde var galt.

[Aislin]

Det første som slo meg er at jeg reagerer i sinne eller irritasjon som en refleks,

hvis noe f.eks gjør vondt. Men det går så fort over så det rekker sjelden gå utover den uheldige.

Men det kan jo ikke bare være refleks for det kommer jo ann på hvem som (utilsiktet) sårer meg på noen måte. F.eks får jeg et kne i nesa av tanteungene blir jeg ikke sint, men kunne blitt irritert på en voksen person.

Men det er vel en av mine dårlige karaktertrekk, nemlig at jeg fort blir sint.

Det går like fort over tilgir alt, men selv om jeg er ekstremt kortsint kan nok

dessverre mitt sinne være en byrde for de nærmeste.

Jeg har ingen barn og tenker noen ganger på hvordan jeg ville blitt som mor,

tenke om jeg hadde vært en krutt-tønne mot mine egne barn. Men igjen så blir jeg jo aldriiii sint på tantebarna.

Kanskje en liten avsporing dette her, men det var dit tankene mine brakte meg.

Når det gjelder fleipete kommentarer som mislykkes og sårer,

har jeg nok en tendens til å bite i det i meg. Kanskje fordi jeg ikke vil vise ett svakt punkt eller at jeg skjønner at det ikke var ment for å såre.

Aislin

[Kitsune]

Og hvordan kunne heksebrennerne vite bedre? Går ikke an å anvende 1. semester jusstudie her, det er kunnskapsløst...

Man kan ikke bare anta at folk vet bedre, for siden det handler om folk så er det ikke alltid de gjør det, nemlig.

Utgangspunktet promille+bil er galt. Det gjør det ikke riktig å kjøre bil så lenge man ikke dreper noen. Men man kan ha uhell i trafikken edru. Og da mener jeg at tilgivelse ikke gjør det verre for personen. Tilgigvelse har jo en helende effekt for den som gir den også.

[Gjest Gjest]

Og hvordan kunne heksebrennerne vite bedre?

Det fantes mange motstandere av heksebrenning også da, altså var det ikke nødvendig å være tilhenger av slikt barbari selv om man var dårligere opplyst på den tiden. Dette beviser at de skyldige kunne og burde ha visst bedre. Alternativet blir jo helt absurd: at alle handlinger som har en subjektiv god hensikt kan tilgis. Med denne tankegangen bør Pol Pot tilgis å ha massakrert over en million mennesker fordi han oppriktig trodde at det var til det beste for Kambodsja.

Uhell i trafikken selv om personen er edru kan heller ikke nødvendigvis tilgis hvis det var uaktsomhet med i bildet. Hvis føreren sitter og fikler med radioen mens han kjører, og dreper datteren min på grunn uoppmerksomhet, ville jeg hatt svært vanskelig for å tilgi ham.

Og om tilgivelse har en helende effekt er jo helt individuelt. Personlig foretrekker jeg å ikke tilgi om handlingen er alvorlig nok- det føles mye riktigere og mer helende for meg.

[Ninen]

Her var det mange interessante og tankevekkende svar

Det er riktig at det ikke kun er hensikten som teller. Når noen gjør noe mot meg som sårer meg, så blir det vanskeligere å tilgi når jeg mener de burde visst bedre. Som (bare et eksempel) hvis en god venninne hadde visst at jeg hadde det vanskelig med kjæresten for tiden, og så kommer hun med fleipete kommentarer innen det temaet, eller spør hvordan det går når det er andre der som ikke vet noe om det. Når (jeg mener) den som gjør det har kunnskap nok til å vite bedre, blir det vanskeligere å tilgi selv om hensikten var god.

Det handler vel litt om respekt. Å respektere andre mennesker nok til å være litt varsom i møte med dem, slik at man ikke uvørent sårer/skader dem. Men det handler kanskje litt om respekt motsatt vei også - at man ikke alltid tar alt i verste mening uten å ville lytte til hensikten. Ingen av ytterpunktene er vel noe å trakte etter. I dette, som i alt annet, er det vel best å finne den gyldne middelvei...

[Kitsune]

Den som burde visst bedre, var Hitler..

Lykkeforskere har forresten funnet ut at verdens lykkeligeste menneseker er overlevende etter konsentrasjonsleirene. Det vet at alt annet kunne vært verre, så sammenlignet med det helvete der, er alt annet bare bagateller.

Så kanskje er vi for lite romslig mot hverandre når vi tar oss nær av bagateller?

Jeg har tro på tilgivelse. Men hittil er det ingen som har gjort noe mot meg som jeg synes er så alvårlig at jeg ikke kan tilgi det. Jo, en person. Men det var overgrep mot ei lita jente i familien. Jeg vet ikke om jeg kan finne å tilgi det, eller om slikt i det hele tatt kan tilgis. Det var i allefall en som burde visst bedre. Men da jeg traff på han var det jobben min å behandle han som andre, uten å tenke på handlingen. Det var utfordrende.

Det er umulig for folk å kunne sette seg helt inn i andre sin situasjon. Om noen spøker med ditt vanskelige forhold, kan det være et uttrykk for at hun ville taklet problemet på en annen måte. Hadde hun derimot lagt an på kjæresten din, ville det vært en helt annen sak.

Men når man blir såret, har man også et ansvar for å si ifra. På den måten kan man finne ut om det var hensikten å såre pluss at man signaliserer at slike kommentarer ikke kan slenges ukritisk rundt omkring.

Og en ting til sist: Mange tenker ikke på at de selv har vært avhengig av å få tilgivelse. Man tenker alltid på andre i forhold til seg selv. Ikke seg selv i forhold til andre..

Endret 9. februar 2008 av Kitsune

[Aislin]

Her var det mange interessante og tankevekkende svar

Det er riktig at det ikke kun er hensikten som teller. Når noen gjør noe mot meg som sårer meg, så blir det vanskeligere å tilgi når jeg mener de burde visst bedre. Som (bare et eksempel) hvis en god venninne hadde visst at jeg hadde det vanskelig med kjæresten for tiden, og så kommer hun med fleipete kommentarer innen det temaet, eller spør hvordan det går når det er andre der som ikke vet noe om det. Når (jeg mener) den som gjør det har kunnskap nok til å vite bedre, blir det vanskeligere å tilgi selv om hensikten var god.

Det handler vel litt om respekt. Å respektere andre mennesker nok til å være litt varsom i møte med dem, slik at man ikke uvørent sårer/skader dem. Men det handler kanskje litt om respekt motsatt vei også - at man ikke alltid tar alt i verste mening uten å ville lytte til hensikten. Ingen av ytterpunktene er vel noe å trakte etter. I dette, som i alt annet, er det vel best å finne den gyldne middelvei...

Enig med deg...

Men så var det hensikten da, om en venninne fleiper med problemene med kjæresten f.eks foran noen andre, ville jeg tvilt på om hensikten er god. Noen mennesker sier ting som enten bevitner at de overhodet ikke tenker eller så må de ha ett ubevisst ønske om å tråkke andre ned i gjørma.

Jeg tror noen gjør narr, fleiper med andres ømtålelige temaer for å dekke over sin egen uttilstrekkelighet og usikkerehet. Jeg synes ikke altid det er like lett å svelge..

[Ninen]

Men når man blir såret, har man også et ansvar for å si ifra. På den måten kan man finne ut om det var hensikten å såre pluss at man signaliserer at slike kommentarer ikke kan slenges ukritisk rundt omkring.

Det å si fra når man blir såret gjør ting utrolig mye enklere, ja. Det er jo slik vi blir kjent med andres grenser for hvordan de vil ha ting. Og at vi finner ut hvordan det var ment, slik at vi slipper å lure på om vi misforsto eller ikke.

Og en ting til sist: Mange tenker ikke på at de selv har vært avhengig av å få tilgivelse. Man tenker alltid på andre i forhold til seg selv. Ikke seg selv i forhold til andre..

Det er sant. Stort sett har nok jeg tenkt mest på alle andre i forhold til meg selv. Men nå i det siste har jeg tenkt en del motsatt, på hvordan andre reagerer på det jeg gjør. Det var blant annet det som gjorde at jeg la ut denne tråden, for å få høre litt hvordan andre tenker om dette. For selv har jeg jo bare mine egne reaksjonsmønstre å relatere ting til.

Enig med deg...

Men så var det hensikten da, om en venninne fleiper med problemene med kjæresten f.eks foran noen andre, ville jeg tvilt på om hensikten er god. Noen mennesker sier ting som enten bevitner at de overhodet ikke tenker eller så må de ha ett ubevisst ønske om å tråkke andre ned i gjørma.

Jeg tror noen gjør narr, fleiper med andres ømtålelige temaer for å dekke over sin egen uttilstrekkelighet og usikkerehet. Jeg synes ikke altid det er like lett å svelge..

Det er sant. Om hun i det tilfelle ikke hadde en ond hensikt, så hadde hun vel heller ikke en god hensikt. Mangel på hensikt eller omtanke er heller ikke positivt. Må nok tilstå at jeg noen ganger slenger ut ting jeg ikke helt har tenkt gjennom. Og det er jo ofte de kommentarene noen kan oppfatte som sårende. Har blitt mer bevisst på dette og prøver å ikke si så mye unødvendig som kan misforstås.

Jeg tror du har rett i det siste du sier. At en del mennesker trykker andre ned for å fremheve seg selv. Jeg synes også det er vanskelig. Hvor godt stikker da egentlig vennskapet?

Dette ble kanskje litt rotete. Kan visst ikke ordlegge meg så godt i dag....