Gå eller bli?

[Gjest Gjest_vimse_*]

Vi har vært sammen i snart 4,5 år. Han er veldig snill, men han er mye vekke i jobben. Når han er hjemme så er hans ide av å være sammen å sitte fremfor pc eller tv. Han orker ikke gå ut av huset eller finne på noe sammen med meg. Jeg er veldig kosete, han liker stort sett ikke å kose. Han nekter å snakke om følelser, jeg trenger å få snakke om ting for å få de ut av systemet, eller ligger de bare der og gnager. Bortsett fra disse tre problemene har vi det ganske bra i lag, men begynner å bli ganske tungt at vi ikke kan snakke om ting. Jeg har prøvd å ta opp disse tingene med ham flere ganger, men han later som om han ikke hører at jeg snakker og nekter å kommentere det. Men jeg elsker ham! Han sier han er lykkelig så lenge jeg ikke maser om kos eller vil snakke om "problemer".

Jeg nærmer meg slutten på 20 -årene og har veldig lyst på barn snart. Sikkert inne i en krise nå siden jeg nærmer meg de magiske 30 og føler jeg burde vært i et stabilt forhold med bryllup og barn. (Han har forresten ikke lyst på noen av delene).

Hvis jeg går fra ham står jeg plutselig på bar bakke, ingen plass å bo, eier nesten ikke et eneste møbel (jeg var student da vi møtes og han hadde nett etablert seg med hus). Vet økonomien blir dårlig. Jeg har svært liten vennekrets, venninnen min har flyttet til den andre kanten av byn. Hatt en vanskelig barndom så har ikke så mye kontakt med familien heller. Kvier meg fælt for evt å stå så alene hvis jeg går fra ham.

Vingler vælt mellom at jeg bør gå fra ham og at jeg ikke klarer/vil det. Gir oss stadig en ny sjanse og tenker hvis jeg anstrenger meg enda litt til så vil alt ordne seg.... Er ikke sikkert på om det er det at jeg elsker ham som holder meg tilbake eller redsel for å stå alene på bar bakke.

Håper noen kan hjelpe meg å få litt perspektiv på ting...

[Gjest lissi32]

En ide er å finne ut hva han betyr for deg. Om du elsker han. Reis bort en helg og se hvordan det er å være uten han. Snakk med han om dette. Bryr han seg om du drar? Elsker han deg?

[Gjest Gjest vimse]

Han er stort sett vekkreist på jobb mandag til fredag, så alenetid skorter det absollutt ikke. Han er så vant med å være vekke at det ikke plager ham i det hele tatt å være vekke fra meg. Begynner å bli ganske vant med det jeg også etter 4,5 år. Kjenner et lite savn når han er vekke, men er usikker på om det er ham jeg savner eller om det er nærhet som en kjæreste symboliserer.

Han sier han elsker meg når jeg spør, men er ikke flink til å vise det.

[lulle]

Jøye meg. Lurer litt på hva som gjør at dere har det bra sammen? Ikke vil han finne på noe, ikke prate, ikke få barn. Du bør tenke deg godt om hvilke kvaliteter med han du liker. Du er fremdels ung, finn deg en mann som har samme behov som deg. Dette er bortkastet tid spør du meg.

[Gjest Gjest_vimse_*]

Når du sier det sånn høres det ganske klart ut hva utfallet bør bli...

De gangene jeg tenker at jeg skal bli tenker jeg ofte at det kanskje er jeg som har for høye forhåpninger til hvordan et forhold skal være.... Jeg er ganske romantisk anlagt...

Er ikke bare bare å gå etter så lang tid, føler liksom at du har kasta vekk 4,5 år av livet ditt. Blir i så fall andre gang jeg går etter et så langt forhold..

Blir sprø jeg...

[Duchess]

Jeg forstår deg og jeg forstår dette er vanskelig.

Noe av det tunge og vanskelige synes jeg selv er å innse at det kun er jeg selv om kan ta en beslutning, det er ingen andre som kan bestemme sånne ting for en.

Håper du finner svar med deg selv!

[Gjest Gjest]

jeg har erfaring, det du irriiterer deg over nå, vil du bli enda mer rritert over etter som årene går, så jeg vlle nok pakket sakene,folk forandrer seg ikke såmye...det du har får du, kandu leve med det? ikke kast bort flere år, er mitt råd, du vl nok finne en der ute som passer deg bedre.

Ingen er perfekt, men spm.er kan du levemed forskjellene? er du så glad i ham?

[Gjest Gjest_skeptisk_*]

Han sier han elsker meg når jeg spør, men er ikke flink til å vise det.

oj!

Jeg har aldri vært sammen med en fyr jeg har måttet spørre om elsker meg... og jeg hadde aldri spurt heller, hadde det ikke kommet uoppfordret!

men.. jeg vet hvordan det er å egentlig ville gå, men det er så praktisk å bli. Og til slutt må man bare gå, den følelsen kommer ikke til å gå bort. Spesielt ikke når dere tydeligvis er så forskjellige med tanke på framtiden...

[Gjest Gjest]

Det er mange menn som ikke kommer med kjærlighetserklæringer uten at de er nærmest stilt til veggen! Min er også slik. Det trenger ikke bety at noe er galt.

Jeg synes du bør prate med ham. Ikke lett, når du har forsøkt, og han unngår det. Men kanskje tror han at alt er helt normalt og bra - og aner ikke at du går og tenker på å gjøre det slutt? Dette høres ut som en typisk mann i mine øyne, mennene til venninnene mine sitter også stort sett foran PCen, og jeg ser dem aldri ute av huset etter de har kommet fra jobb. De er heller ikke så veldig pratsomme, og jeg vet at et par av venninnene mine har slitt med å få dem til å ville ha barn (men etter mye overtalelse er de nå lykkelige fedre).

Det at du har lyst på barn og han ikke, kan være en fin katalysator her. Om han virkelig elsker deg, og vil være med deg, må han inngå kompromiss. Det er i allefall en inngangsport til en samtale, som han må forstå at er viktig for deg. Du må få vite om du kaster bort tid med ham, og han må forstå at et forhold er noe man må jobbe med og dyrke hele tiden, det holder ikke å kurtisere dama og når alt er i boks, så kan man bare slappe av og nyte fruktene. Det virker som noen av dem tror det

[Gjest Gjest_Evy_*]

Hei!

Jeg bor i England selv for øyeblikket. Flyttet hit da jeg var 18 for å være med min kjæreste på denne tiden. Det tuslet og gikk mellom oss for en lang stund men vi kom til slutt til det samme punktet som det ser ut til at dere har gjort. Det rare var at mens vi var innen i "forelskelsesperioden" var han en helt annen type og vi til og med forlovet oss. Men sakte men sikkert bestemte han seg for at han ALDRI ville gifte seg og heller aldri ha barn. Denne mannen var veldig beskyttende og sjalu så jeg var egentlig ikke så mye ute og fikk venner osv når jeg var med han. En dag dro han bare til Frankrike etter vi hadde kranglet og jeg bestemte meg for at jeg skulle dra fra han og, så det gjorde jeg. 21 år, alene i et land, få venner osv. Jeg har nå funnet meg en ny samboer som gjør meg veldig glad og mener absolutt at jeg har gjort riktig valg. Vil likevel legge vekt på at jeg var glad i mannen jeg var med og vi hadde det bra sammen, men jeg ville noe annet.

Lykke til!

[Gjest Piper]

Det at han faktisk ikke vil snakke om problemene deres, hadde fått meg til å tenke meg godt om før jeg hadde blitt i forholdet. Hvordan skal dere kunne klare å løse eventuelle problemer, når den ene ikke vil snakke om de? Skal dere bare tie ihjelp alt, og så skal man tro at alt løser seg med det?

Jeg hadde gitt en skikkelig beskjed, der han fikk valge om å snakke om de problemen du har i forholdet, eller så kan dere ikke fortsette i det hele tatt. Kanskje det får han til og våkne, og gjør det ikke det regner jeg med at din flytting garantert vil få han til å våkne. Og våkner han ikke av at du går heller, så har du gjort det rette valget.