Hvordan kan man egentlig bestemme seg?

[Duchess]

Jeg er i en veldig vanskelig situasjon om dagen. Det hele er en lang historie og jeg skal ikke engang prøve å gjengi den nå.

Men saken er at jeg oftere og oftere tenker at jeg har en mann som ikke er bra for meg, han trykker meg ofte ned i søla istedenfor å hjelpe meg opp og frem. Andre ganger er han helt motsatt og støtter meg virkelig.

De siste dagene han har forandret seg stort, noe som gjør at jeg ser for meg at han ønsker brudd. Jeg vet ikke om det er det, men vi har konflikter i forholdet vårt som gjør at et brudd er aktuelt å tenke.

Jeg tenker selv mer og mer på brudd også. Jeg har innsett at denne mannen til tider bryter meg ned psykisk og at han ikke er bra for meg å leve sammen med. Men hvordan i alle dager kan jeg egentlig klare å ta en endelig avgjørelse for hva jeg selv vil? Jeg elsker tross alt denne mannen og vil så gjerne at det skal fungere best mulig. Jeg har ofret mye for å få det til og det har han også. Og allikevel sliter vi med jevne mellomrom.

Dere som har gått fra partneren deres, hva fikk dere til å bestemme dere? Er dere glad dere tok valget og gjorde det eller har dere angret i ettertid? Jeg klarer bare ikke å se for meg et liv alene i ensomheten.

[Cienna]

Du må ikke tenke på et brudd i et dårlig samliv, som et liv i ensomhet. Å gå fra et forhold som du ikke er lykkelig i, er et skritt videre i å gjøre DITT EGET liv lykkeligere og mer innholdsrikt. Å bo alene er faktisk veldig befriende. Du styrer din egen hverdag, du trenger ikke sette opp dagene for andre enn deg selv. Jeg var i et forhold som jeg var ulykkelig i...ikke at han var noen ond mann, tvert i mot, men jeg så ingen fermtid med ham. Da jeg brøt med ham var det som om jeg ble ett tonn lettere. Jeg har aldri angret på besltning jeg tok, og er i dag sammen med en fatastisk mann som jeg skal gifte meg med :rødme:

Om du ikke er lykkelig så skap din egen lykke. Vi lever bare en gang, og livet er alt for verdifullt enn å kaste bort på noe en ikke trives i og med....Jeg brukte mine single dager med venner og fester og hadde det kjempemrsomt. Fant igjen meg selv og den jeg var som MEG...ikke vi, ikke oss, men MEG!

Han behandler deg ikke bra...han gjør deg ulykkelig...hvorfor er du sammen med ham da? Kom deg bort fra ham, finn deg selv og før du vet ordet av det så sitter du med en mann som elsker deg for deg, som respekterer deg og som gjør deg lykkelig....

[Duchess]

Takk for svar. Det vanskelige er jo at vi har gode dager sammen, og på de dagene tenker jeg at vi er som ment for hverandre. Vi utfyller hverandre veldig bra og vi passer perfekt sammen. Men så dukker tunge dager opp og han viser noen trekk ved seg som kan skremme meg.

Vi har aldri hatt noen god dialog, og det har ødelagt mye for oss. Og det er vanskelig å være i et forhold hvor man ikke kan snakke sammen.

Men jeg liker vinklingen din godt, for jeg vet at jeg kan ha det OK alene også, og kanskje det er det som kan gjøre at jeg finner meg selv igjen. Jeg er ikke meg selv fullt ut i øyeblikket...

[W. Wallace]

Mine brudd har kommet når jeg har nådd en terskel der jeg ikke orker mer, selv om mine forhold ikke har vært turbulente i det hele tatt. Man orker bare ikke mer. Det er en fantastisk følelse å gi slipp når man er der.

[Duchess]

Det kan jeg se for meg. Kanskje jeg er i ferd med å komme dit, selvom jeg ikke er det akkurat i øyeblikket.

Jeg har alltid elsket min mann høyt og jeg er ikke lei av han i det hele tatt, men jeg er lei av mange av handlingene hans og måten å opptre på ovenfor meg.

[Gjest Pepper og pasjon]

Har dere prøvd parterapi? Jeg vet om noen som oppsøkte sitt lokale familievernkontor for å avklare om parforholdet skulle fortsette eller ikke. Få en person utenfra som kan hjelpe dere med å snakke sammen om de tingene som er viktige, og lettere forstå den andres følelser og ønsker. Paret jeg kjenner valgte å avslutte forholdet, men hun syns likevel det var god hjelp å få i terapien, og den (ikke terapeuten) gjorde henne mer sikker på at et brudd var det rette. Eller man kan innse at man må endre seg for at det skal fungere, og dermed klare å fortsette videre sammen.

[Luckyme]

Åhhh.. Akkurat sånn du beskriver det, er jeg i samme situasjon

Jeg har som sagt ikke noen løsning på det, selv om jeg stadig tenker tanken..

Jeg tenker stadig OM jeg vil ha det slik fremover, og vurderer å bryte ut, og så på minuttet etter har jeg klart å tilgi, og vil fortsette.. Jeg vet at mine venninner helst ser at jeg tar meg sammen og bryter ut, og begynner å bli selvstendig igjen, selv om jeg er en sterk person i utg.punktet, synes jeg det er utrolig å ta den rette avgjørelsen

Jeg får vel bare gi oss selv en klem og håpe vi finner ut av det, før det har gått for lang tid

[Duchess]

Åhhh.. Akkurat sånn du beskriver det, er jeg i samme situasjon

Jeg har som sagt ikke noen løsning på det, selv om jeg stadig tenker tanken..

Jeg tenker stadig OM jeg vil ha det slik fremover, og vurderer å bryte ut, og så på minuttet etter har jeg klart å tilgi, og vil fortsette.. Jeg vet at mine venninner helst ser at jeg tar meg sammen og bryter ut, og begynner å bli selvstendig igjen, selv om jeg er en sterk person i utg.punktet, synes jeg det er utrolig å ta den rette avgjørelsen

Jeg får vel bare gi oss selv en klem og håpe vi finner ut av det, før det har gått for lang tid

Takk for det. Jeg har jo brukt flere år på vanskelige ting, men jeg innser at det er viktig å ta tiden jeg trenger også. Jeg vil ikke ta noen forhastet avgjørelse i det hele tatt. Men kanskje jeg ikke har noe valg, kanskje dette må skje snart enten jeg vil eller ikke.

En stor klem til deg, godt å vite at jeg ikke er alene her i verden!

[Foxylady]

Jeg kjenner igjen følelsen. Ikke greit å være i en sånn situasjon. Selv har jeg vært/ sikkert er ennå en person som har svært vanskelig for å gi opp et forhold. Jeg ble værende i et forhold som ikke fungerte i 5 år , og det var ikke bra verken for meg eller for den andre parten. Det er nå engang sånn her i livet at en er ens egen lykkes smed. Tror det er bedre å komme seg ut av et dårlig forhold så fort man bare kan , i stedet for å bli og håpe. Da er man jo fri og frank hvis plutselig drømmeprinsen skulle dukke opp. :rødme:

Lykke til .

[Gjest Gitte]

Jeg hadde det akkurat som deg i fjor høst. Han brøt meg ned psykisk, gjorde meg til en person jeg ikke ville være, og jeg hadde det ikke godt. Samtidig hadde vi gode dager hvor han var fantastisk og jeg ville virkelig være sammen med han.

Men til slutt fant jeg ut at jeg fortjente bedre, jeg var ikke den personen han gjorde meg og ville heller ikke være en underkuet, nedbrutt og sliten person. Det var tøft å ta avgjørelsen, leit å bli alene og vondt å gå fra en jeg elsket. Men tiden leger faktisk alle sår, og jeg har det så veldig mye bedre nå.

[Supramundane]

Den gangen jeg var i et slikt forhold, med en veldig stor belastning på meg selv... så følte jeg det som en enorm befrielse, og en lettelse, den dagen det faktisk ble slutt.

Da var jeg fri.

[Duchess]

Jeg prøver å selv se for meg hvordan det vil være å bli alene. På mange måter tror jeg det kan bli bra, jeg vil kanskje få et mer aktivt liv enn jeg har nå og klare å engasjere meg mer i andre ting enn bare det som skjer innenfor husets fire vegger. Men jeg er veldig redd for at jeg skal sitte med et enormt tomrom og en ensomhet jeg ikke klarer å takle så bra.

Jeg er også veldig redd for at det hele tiden er meg selv som overreagerer på alt han sier eller gjør. Tenk hvis han faktisk ikke tråkker på meg egentlig, tenk om det bare er jeg som er ekstra hårsår for alt som skjer. Tenk om det er meg det er noe galt med, og ikke han...

[Abrakadabra]

Hvis du føler det på den måten, så bør du gå din vei.

Eventuelt kan dere prøve samtaleterapi først.

[kospia]

Jeg har opplevd noe av det samme som deg.

Jeg var samboer med en mann som syka meg ned i flere år. Selvtilitten ble helt på bånn.

Vi fikk 2 barn og det ble stadig vanskeligere for meg å dra... tenkte på barna, huset og hvordan det ville bli å bo alene.

Da jeg endelig bestemte meg for at "nok er nok" føltes det som en tung bør ble løftet av mine skuldre..

Det var mye nytt og lære, mange ting som jeg måtte klare alene.

Men jeg vokste utrolig på og være alene. Klare meg selv...

Nå er jeg sammen med for meg verdens beste samboer, han har fått opp selvtilitten min og vet ikke hva godt han skal gjøre for meg.

Jeg vet at jeg gjorde det rette da jeg flyttet fra min tidligere samboer.

Vet jeg gjorde det beste for barna, meg selv og kanskje også han jeg bodde sammen med. Tror også han har det bedre nå.

Ønsker deg/dere lykke til

Endret 9. februar 2008 av kospia

[Duchess]

Takk alle sammen. Jeg føler at ting har roet seg litt nå. Hva som faktisk vil skje videre vet jeg ikke helt, men situasjonen er uansett bedre enn den var før helgen.

[Duchess]

Jeg er litt nede igjen i dag. Jeg skulle på mange måter ønske det var helt klare ting som gjorde at jeg kunne si i fra og så bestemme meg for hva jeg skulle gjøre. Han bryter meg til tider ned psykisk, men det er vanskelig å gi konkrete eksempler og jeg ser ikke tydelig selv hvordan det skjer. Hadde han slått meg, hadde jeg med en gang brutt ut av forholdet. Ikke at jeg ønsker at han skal gjøre det, men det psykiske kompliserer mye.

For i gode stunder er han verdens beste og vi har det så utrolig bra sammen!

[Toro]

Jeg er ingen samlivsekspert Duchess. Men jeg vil anbefale å få inn en tredjepart til samtaler. Det vil (tror jeg) gi en åpning for den dialogen dere mangler. Som du ser over er det flere som gir deg dette rådet.

[Duchess]

Takk, det er en god ide. Men det største problemet er at det er vanskelig på et lite sted, og folk vet godt hvem jeg er. Da måtte jeg se om vi fant enten noe privat eller noe som var et stykke unna.

[Toro]

Takk, det er en god ide. Men det største problemet er at det er vanskelig på et lite sted, og folk vet godt hvem jeg er. Da måtte jeg se om vi fant enten noe privat eller noe som var et stykke unna.

Ta den problemstillingen opp med fastlegen din. H*n har tauhetsplikt og har muligens oversikt nok til å kunne anbefale deg et alternativ, et stykke unna der du bor.

[Duchess]

Ta den problemstillingen opp med fastlegen din. H*n har tauhetsplikt og har muligens oversikt nok til å kunne anbefale deg et alternativ, et stykke unna der du bor.

Det var en god ide. Jeg får snakke litt med mannen og høre hva han eventuelt tenker om det.