Seperasjon

[Gjest snart separert]

Hei

Jeg og mannen min skal separeres og jeg flytter ut av huset.

Vi har et barn sammen som nylig ble 3 år. Han er en kvikk og glad liten gutt, og vi føler at vi kommuniserer godt med ham.

Bruddet mellom meg og min mann er veldig ferskt, og vi bor fremdeles sammen og lever nesten som før bortsett fra at vi ikke er kjærester lenger...

Slik kommer vi til å fortsette fram til jeg har funnet meg en annen og egnet plass å bo.

Jeg og mannen samarbeider godt og prater godt sammen til tross for at seperasjon nå er et faktum. Vi er begge opptatt av at dette skal skje på en rolig og ryddig måte, ikke minst for å skåne gutten vår så mye som over hodet mulig.

Uansett hvor gode venner vi foreldre er og uansett hvor godt vi vil samarbeide, så blir dette vanskelig å forstå for gutten og en veldig stor omveltning i hans trygge hverdag.

Vi gruer oss veldig for den dagen vi er nødt til å fortelle gutten dette; at mamma mamma og pappa ikke skal bo sammen lenger. Vi er så redd dette kan bli en traumatisk opplevelse for han.

Men hvordan forbereder vi han på dette? Hva sier vi og hvor lang tid i forveien?

Vi har 50/50 omsorgsfordeling og jeg håper på å finne en leilighet i nærheten av her vi bor nå.

Men hvordan gjøre overgangen fra å bo i et hjem til å plutselig få to hjem så smertefri som mulig? Hva er best med tanke på fordelingen; annenhver uke eller 14 dager hos hver? Evnt. andre løsninger?!

Får vi kanskje noen gode tips når vi skal til mekling?

Jeg setter veldig pris på alle som ønsker å dele sine erfaringer!

Snart separert

[Far til 2]

Hei

Jeg og mannen min skal separeres og jeg flytter ut av huset.

Vi har et barn sammen som nylig ble 3 år. Han er en kvikk og glad liten gutt, og vi føler at vi kommuniserer godt med ham.

Bruddet mellom meg og min mann er veldig ferskt, og vi bor fremdeles sammen og lever nesten som før bortsett fra at vi ikke er kjærester lenger...

Slik kommer vi til å fortsette fram til jeg har funnet meg en annen og egnet plass å bo.

Jeg og mannen samarbeider godt og prater godt sammen til tross for at seperasjon nå er et faktum. Vi er begge opptatt av at dette skal skje på en rolig og ryddig måte, ikke minst for å skåne gutten vår så mye som over hodet mulig.

Uansett hvor gode venner vi foreldre er og uansett hvor godt vi vil samarbeide, så blir dette vanskelig å forstå for gutten og en veldig stor omveltning i hans trygge hverdag.

Vi gruer oss veldig for den dagen vi er nødt til å fortelle gutten dette; at mamma mamma og pappa ikke skal bo sammen lenger. Vi er så redd dette kan bli en traumatisk opplevelse for han.

Men hvordan forbereder vi han på dette? Hva sier vi og hvor lang tid i forveien?

Vi har 50/50 omsorgsfordeling og jeg håper på å finne en leilighet i nærheten av her vi bor nå.

Men hvordan gjøre overgangen fra å bo i et hjem til å plutselig få to hjem så smertefri som mulig? Hva er best med tanke på fordelingen; annenhver uke eller 14 dager hos hver? Evnt. andre løsninger?!

Får vi kanskje noen gode tips når vi skal til mekling?

Jeg setter veldig pris på alle som ønsker å dele sine erfaringer!

Snart separert

Slik jeg ser det avslutter du innlegget med å gi deg selv svaret.

Dere har valgt 50/50 omsorgsfordeling og blir boende nært hverandre. Med dette har dere kommet mye lenger enn de fleste andre.

For å fortelle en søt, men trist historie jeg kjenner fra nærmiljøet:

Et par valgte å flytte fra hverandre. Sammen hadde de et barn på 5 år. En kveld satt de seg ned sammen for å fortelle barnet hva som skjedde. Blandt annet at mamma og pappa skulle flytte fra hverandre. Pappa skulle bo "der" og mamma skulle bo "der". Barnet var på gråten og spurte: "jammen hvor skal jeg bo da" ??

Denne saken viser bare at barnet ikke så det som naturlig å bo hos den ene eller andre forelderen, og at barnet følte seg forlatt fordi det "ikke var med i foreldrenes planer" SLIK BARNET OPPFATTET det som skjedde.

Barns UTRYGGHET ved samlivsbrudd blir altså et viktig element. Begyn derfor i "riktig" ende. Kansje med at barnet nå skal få bo 2 steder med MAMMA OG PAPPA (men ikke begge steder samtidig). På den måten blir barnet først informert om at både mamma og pappa vil være tilstede sammen med barnet også etter flytting. Barn kan noen ganger henge seg opp i første setningen og slutter å lytte før neste setning.

Samtidig vil en slik fremgangsmåte gi barnet trygghet for at hverken mamma eller pappa blir borte etter flyttingen.

Dette er imidlertid et vanskelig tema, og jeg antar at det finnes like mange tilnærmingsmetoder som det finnes foreldre som går fra hverandre. Men ettersom du tar dette opp som et tema synes det som om du er oppmerksom på problemstillingen og vil forsøke å gjøre overgangen så smertefri som mulig for barnet. Det tror jeg du vil klare så lenge dere fokuserer på barnets trygghet i denne turbulente tiden. Såsnart barnet innser at både mamma og pappa er der i tiden som kommer , foreldrene unngår drittkasting (f.eks. i telefonen med venner mens barnet hører på), så vil det hele gå seg til ganske raskt. Men barn har "lange" ører, og etter sengetid er det noen som ligger våkne lenge. Spesielt når de den første tiden savner mamman sin eller pappan sin. I slike situasjoner er det viktig å velge sin ord med forsiktighet om en snakker i telefonen med venner (eller ex).

[La Guapa]

Dette er imidlertid et vanskelig tema, og jeg antar at det finnes like mange tilnærmingsmetoder som det finnes foreldre som går fra hverandre. Men ettersom du tar dette opp som et tema synes det som om du er oppmerksom på problemstillingen og vil forsøke å gjøre overgangen så smertefri som mulig for barnet. Det tror jeg du vil klare så lenge dere fokuserer på barnets trygghet i denne turbulente tiden. Såsnart barnet innser at både mamma og pappa er der i tiden som kommer , foreldrene unngår drittkasting (f.eks. i telefonen med venner mens barnet hører på), så vil det hele gå seg til ganske raskt. Men barn har "lange" ører, og etter sengetid er det noen som ligger våkne lenge. Spesielt når de den første tiden savner mamman sin eller pappan sin. I slike situasjoner er det viktig å velge sin ord med forsiktighet om en snakker i telefonen med venner (eller ex).

Dette var et godt råd fra Far til 2.

Så lenge dere fokuserer på barnets trygghet og har dette som mål vil overgangen bli litt lettere.

I forhold til deling av hjem er Far til 2 og jeg uenige.

Men jeg tror at dere har et godt utgangspunkt ettersom dere virker som dere vil samarbeide.

Et brudd uten opprivende krangler og skittkasting må være det beste om en skal se det fra et barns ståsted, og det ser det ut som om dere klarer!

Lykke til.

La Guapa

[Gjest snart separert]

Takk for tilbakemeldinger!

For å fortelle en søt, men trist historie jeg kjenner fra nærmiljøet:

Et par valgte å flytte fra hverandre. Sammen hadde de et barn på 5 år. En kveld satt de seg ned sammen for å fortelle barnet hva som skjedde. Blandt annet at mamma og pappa skulle flytte fra hverandre. Pappa skulle bo "der" og mamma skulle bo "der". Barnet var på gråten og spurte: "jammen hvor skal jeg bo da" ??

Denne saken viser bare at barnet ikke så det som naturlig å bo hos den ene eller andre forelderen, og at barnet følte seg forlatt fordi det "ikke var med i foreldrenes planer" SLIK BARNET OPPFATTET det som skjedde.

Tar denne til ettertanke...

Når det gjelder høylytt krangling eller skittkasting, enten til hverandre eller om hverandre, så har ikke dette forekommet så vidt jeg vet.

Og dette er noe jeg er svært opptatt av og prøver å være bevisst på. Er selv et skillsmissebarn og opplevde et sant helvete med foreldre som overhodet ikke kunne samarbeide. Viktige beskjeder om barnebidrag, samværsordning osv. ble sendt med meg når jeg besøkte min far annenhver helg...De kastet drit om hverandre direkte til meg eller i mitt nærvær.

Dette har på mange måter satt dype spor i meg og det er slett ikke slik jeg vil at mitt barn skal oppleve den situasjonen vi nå kommer inn i!!

Det er ikke til å stikke under en stol at det er mange følelser i sving i hjemmet nå om dagen, men vi er begge voksne og gir hverandre rom til å reagere og uttrykke det vi føler, uten at det blir krig av den grunn.

Fordeling av eienderler og andre praktiske ting vi må ordne har vi lagt til en helg da vi har fått barnevakt, slik at vi også kan blåse ut all frustrasjon uten å ta hensyn til at det ligger et barn og sover i rommet ved siden av.

For min del kan jeg si at jeg ikke har noe negativt å si om den mannen jeg forlater. Jeg har bare innsett at jeg ikke elsker han lenger og ikke ser oss sammen i fremtiden, men det betyr ikke at jeg ikke bryr meg om han eller ikke er glad i ham. Når situasjonen ble som den ble, så er jeg utrolig glad og takknemmlig for at det er nettopp han som er far til min sønn.

Vi har delt mange gode år sammen og har mange minner og erfaringer, som jeg vil ta med meg som noe positivt som har skjedd i mitt liv.

Etterhvert som det første sjokket har lagt seg hos mannen min, så virker det som han også greier å tenke mer på det positivet som har vært og på å sikre et godt samarbeid i forhold til sønnen vår.

Som dere kommenterer også, så har vi kanskje lagt det viktigste til grunn allerede for at dette skal gå så smertefritt som mulig...Jeg håper det.

Men hvilke tanker og erfaringer har dere når det gjelder deling av hjem? Kan det å bli flyttet fra hjem til hjem f.eks annenhver uke bli for ustabilt for et så lite barn?

Som sagt så ønsker jeg å finne en leilighet i nærheten slik at barnet slipper å skifte miljø totalt, da med tanke på venner og nærmiljø ol.

snart separert

[La Guapa]

Men hvilke tanker og erfaringer har dere når det gjelder deling av hjem? Kan det å bli flyttet fra hjem til hjem f.eks annenhver uke bli for ustabilt for et så lite barn?

Som sagt så ønsker jeg å finne en leilighet i nærheten slik at barnet slipper å skifte miljø totalt, da med tanke på venner og nærmiljø ol.

snart separert

Siden du spør så skriver jeg hva jeg mener. Sikkert mange som er uenig.

Jeg mener helt fast at barn har best av å ha ETT hjem, men så mye kontakt som mulig ( helst daglig) med både mor og far.

Hadde du klart å sette barnet først uten å tenke på deg selv å la barnet bo hos pappaen f.eks mener jeg det hadde vært det beste!

Ved å bo veldig nære hverandre vil barnet kunne se begge foreldrene så ofte han vil. Bostedsfoelder må oppfordre / minne barnet på at "nå kan du stikke over til mamma, jeg kan følge deg"...osv...etterhvert vil barnet føle det naturlig å oppsøke den forelderen han/hun ikke bor fast hos.

DET ER SVÆRT VIKTIG AT DEN SOM ER BOSTEDSFORELDER LEGGER TIL RETTE FOR OG SIKRER DEN DAGLIGE KONTAKTEN MED DEN ANDRE!!!

Vi var så heldige å bo 5 minutter unna datteren til mannen min i en del år (før mammaen hennes flyttet langt unna)

Disse årene kom hun hjem til oss etter middag nesten daglig. Men hun hadde den faste rutinen med morgen og kveld på ett sted. Barn liker forutsigbarhet og rutiner.

En god venninne av meg har fortalt meg mye om uroen og savnet hun konstant følte ved å flytte frem og tilbake annenhver uke. Ikke hadde hun samme vennekrets på hvert sted og følelsen av å bo i koffert ble bare sterkere og sterkere. De voksne hadde ikke tenkt på at det ble mye uro for henne og fokuserte heller på at hun skulle se dem begge akkurat like mye.

Hun ble satt i en situasjon der hun syntes hun måtte velge....det klarte hun ikke selvfølgelig. da hun ikke orket mer, tok de avgjørelsen om at hun skulle ha et fast hjem hos sin pappa.

Paradokset er at da hun selv ble skilt med et barn som voksen har hun valgt samme løsning med annenhver uke for sin sønn!

Jeg spurte henne rett ut om hun har glemt sin egen frustrasjon rundt dette....

Svaret var at hun ikke klarte å la ham bo bare hos far...og han ville ikke gi seg på å ha sin del av samværet...

Så da valgte hun den letteste løsningen for de voksne:å la gutten bo i bag (han er snart 3 år)

Jeg håper at jeg vil kunne klare å vise min morskjærlighet for våre barn om den dagen skulle komme. At jeg skulle klare å si at : dere skal få bo hos pappa, men mamma er her hver dag for dere.

Regner med at jeg måtte ha blitt lagt inn på asyl hvis jeg ikke skulle sett ansiktet til lille-jenta mi på hodeputa før jeg legger meg om kvelden.....så jeg vet ikke om jeg hadde klart å være så lite egoistisk for å være helt ærlig!

Det er ikke enkelt!

[Far til 2]

...

Men hvilke tanker og erfaringer har dere når det gjelder deling av hjem? Kan det å bli flyttet fra hjem til hjem f.eks annenhver uke bli for ustabilt for et så lite barn?

Som sagt så ønsker jeg å finne en leilighet i nærheten slik at barnet slipper å skifte miljø totalt, da med tanke på venner og nærmiljø ol.

snart separert

Som La Guapa sier lenger opp (1.innlegget) så er hun og jeg uenig i dette med felles omsorg.

Jeg er av den formening at barnet bør se begge foreldrene mest mulig og at dette gir barnet den tryggheten det har behov for i en turbulent tid (for barnet opplever nok mer usikkerhet mht samvær/omsorg/savn enn det foreldrene innser). Som foreldre har vi nok av andre problemer å håndtere i denne vanskelige tiden mener jeg.

La Guapa tilhører den skolen som referer til "Ett hjem": jeg har enda ikke klart å ta til meg argumentasjonen for dette da det medfører mindre samvær og mer reising enn ved såkalt felles omsorg. Men dette er nok en annen diskusjon.

Likevel er jeg skeptisk til "1 uke hver - løsning" når barnet bare er 3 år. Jeg ser ikke bort ifra at 1 uke blir ganske lang tid å være borte fra den andre forelderen når barnet er så lite. Om dere derimot kan løse det med kortere samværsperioder frem til barnet er 5 ? år, tror jeg det er en fordel. Men dette er basert på synsing.

Problemet med kortere perioder er at det vil bli veldig oppstykket når dere skal ha annehver helg. Derfor er det slitsomt å praktisere. Et alternativ kan være at dere har annenhver helg + 2 dager hos samværsforelder den første tiden. Kansje dere kan bytte på å være bostedsforelder-samværsforelder hver 3 mnd. På den måten vil dere i praksis likevel ha felles omsorg og barnet vil føle seg trygt på at det vil få være sammen med begge foreldrene sine.

Uansett valg er det viktig å ha fokus på barnet og ivareta barnets behov for trygghet i denne turbulente tiden. Det synes som om dere klarer dette veldig fint.

[Gjest Gjest]

La Guapa tilhører den skolen som referer til "Ett hjem": jeg har enda ikke klart å ta til meg argumentasjonen for dette da det medfører mindre samvær og mer reising enn ved såkalt felles omsorg. Men dette er nok en annen diskuson.

Ærlig talt, er det bedre at barna blir tvunget til å ha to hjem? Det er barnemishandling, "far"til2. Om barnet får litt mindre samvær med far spiller da ingen rolle. Å anbefale to hjem blir bare for dumt.

Endret 7. februar 2008 av Helen

[Gjest Gjest]

Jeg har aldrig vært i en slik situasjon, så jeg har ingen råd å gi deg.

Men jeg er helt enig med gjesten over meg, at barn bør ha bare ett hjem, å heller ha mye samvær med den andre foreldre, at barn skal bo i koffert dvs ha to hjem er nermest barnemishandling.

Jeg ønsker av hele mitt hjerte at det skal bli tatt opp i stortinget i gjen den her dumme 50-50 motesaken som bare er til foreldrenes fornøyelse, med heller en annen regel slik at den andre er sikret samvær. Denne regelen bør bort.

[Gjest Gjest_Stella_*]

Hei!

Det er litt over 3 år siden eksmannen min og jeg gikk fra hverandre. Dattera vår var da akkurat blitt 3 år, slik som gutten din. Jeg bodde også hjemme i huset mens jeg letet etter en leilighet rett i nærheten. Vi sa ikke noe til jenta vår før den dagen jeg virkelig skulle flytte ut. Da sa vi til henne "Mor skal flytte i leilighet fordi mor og far ikke er kjærester lenger. Vi er begge to veldig glade i deg og det er ikke din skyld at vi ikke er kjærester lengre. Nå skal vi reise å se på leiligheten til mor. Der får du også et eget soverom, for du skal bo litt hos far og litt hos mor". Barn klarer ikke å forholde seg til ord, derfor ventet vi med å fortelle dette til vi kunne reise i leiligheten og vise henne det. Da forstår hun det bedre enn at vi hadde sagt at "mor skal flytte i en ny leilighet om 1 uke".

Vi har også 50/50 deling. Ting har fungert veldig bra hos oss. De første 2 årene gikk det aldri en hel uke uten at vi så henne. Vi var begge single en lang periode, og da var vi på besøk hos hverandre, slik at dattera vår så at vi samarbeidet bra og var venner.

Jeg kan tenke meg at når barna blir oppi 9-12 årsalderen, vil de føle mer denne "bagasje" følelsen og at de ikke får ro noen plass. Mye pga. det skjer ting rundt dem, venner, aktiviteter osv. Når den tid kommer og jenta vår signaliserer at annenhver uke ikke er bra, ja da vil vi høre på henne og ta en avgjørelse. Men nå når hun er 6 år, går det utmerket.

Årsaken til at det går så bra, tror jeg er godt samarbeid med faren, gi og ta og svelge en del kameler for hennes del... I tillegg snakker jeg mye med henne. Gjør henne trygg på at jeg er her for henne uansett hva som skjer eller hva hun gjør.

Lykke til!

[la Flaca]

Ærlig talt, er det bedre at barna blir tvunget til å ha to hjem? Det er barnemishandling, "far"til2. Om barnet får litt mindre samvær med far spiller da ingen rolle. Å anbefale to hjem blir bare for dumt.

Er det selvsagt at barnet skal bo fast hos moren, eller forsnakket du deg bare?

Er forøvrig 100% enig i at barn må få lov til å ha ett hjem, og håper i likhet med Guapa'n at jeg greier å sette egne interesser til side om det skulle komme til det noen gang.

Endret 7. februar 2008 av Helen

[Gjest Gjest]

Er det selvsagt at barnet skal bo fast hos moren,

Ja, i en normalsituasjon er det selvsagt at barnet skal bo hos mor.

[Far til 2]

Ærlig talt, er det bedre at barna blir tvunget til å ha to hjem? Det er barnemishandling, "far"til2. Om barnet får litt mindre samvær med far spiller da ingen rolle. Å anbefale to hjem blir bare for dumt.

Det er ikke snakk om å tvinge barn til 2 hjem. Derimot er det snakk om å åpne for fler alternativer en dagens eneomsorgsløsning.

Om som La Flaca sier synes det som om du forsnakker deg når du ikke vil la barnet bygge relasjoner til faren sin.

Videre vil jeg si at jeg IKKE har min egen interesse i fokus. Jeg har tilbudt barna felles omsorg (dvs mer omsorg fra mor), men av helt andre årsaker vil de ikke ha en slik løsning idag. DET AKSEPTERER JEG.

Jeg vokste opp med delt omsorg selv, og av samme grunn anbefaller jeg det på det sterkeste. Det begrenser konfliktene, gir mor mulighet for bedre økonomi, gir mor mulighet for mer tid til venner/fritid, gir far større ansvarsfølelse, etc, etc.

Det viktigste er imidlertid at det gir barnet reelle muligheter til å bygge relasjoner til begge foreldrene. Det vil mor få tilbake med renter når barnet blir eldre.

Ja, i en normalsituasjon er det selvsagt at barnet skal bo hos mor.

Til dette har jeg bare ett svar. Les ditt eget svar og vurder hvem av oss som har mest fokus på egne interesser:

Ærlig talt...

...

Om barnet får litt mindre samvær med far spiller da ingen rolle. Å anbefale to hjem blir bare for dumt.

Endret 7. februar 2008 av Helen

[la Flaca]

Ja, i en normalsituasjon er det selvsagt at barnet skal bo hos mor.

Tull og tøys! Barna mine (2 og 3) er like glad i pappan sin og like knyttet til han som de er til meg, hvorfor er det da selvsagt at jeg skal være bostedsforelder? Faller vi utenfor en "normalsituasjon" vi da?

[Gjest Gjest]

Tull og tøys! Barna mine (2 og 3) er like glad i pappan sin og like knyttet til han som de er til meg, hvorfor er det da selvsagt at jeg skal være bostedsforelder? Faller vi utenfor en "normalsituasjon" vi da?

Tull og tøys. Barna er aldri like mye knyttet til begge foreldrene. De bør bo hos den de trenger mest, som regel er det mor. Noen ganger, når det ikke er normalsituasjon, er det far. Og da bør barna bo der. Enkelt.

[Helen]

Tråden er ryddet.

Helen - mod.

[Far til 2]

Tull og tøys. Barna er aldri like mye knyttet til begge foreldrene. De bør bo hos den de trenger mest, som regel er det mor. Noen ganger, når det ikke er normalsituasjon, er det far. Og da bør barna bo der. Enkelt.

HELDIGVIS er dette en avleggs tankegang blandt de fleste foreldre idag. At noen fortsatt lever under en slik vilfarelse gjør det imidlertid forstålig at det oppstår konflikter etter et samlivsbrudd og at menn går til rettsak.

Desverre tilsier dette også at det snarest mulig må komme på plass et nytt lovverk. For slik jeg ser dette er det å ha feil fokus.

Kjønn er og blir feil kriterie når foreldrene skal finne en løsning som ivaretar barnet på best mulig måte. At det likevel finnes kvinner som kommer med slike tanker bekrefter regelen om at det ikke er automatikk i at mødre som en generell regel bør være omsorgsforeldre (jeg håper du ikke er en mann som forsøker å sette kvinner i et dårlig lys ?).

[kospia]

Hei.

Jeg er samboer med en som hadde en gutt på 3 år da jeg ble kjent med han. Gutten var 2 år da foreldrene skilte lag. Det var nok vanskelig for den lille og skjønne alt som foregikk rundt han, og når han skulle til mamma og til pappa.

De prøvde med annen hver uke, men det ble dessverre for lenge for gutten å være bort fra den andre parten. Han reagerte med å bli aggresiv og vanskelig. Det ble straks bedre da de delte opp uka samt hadde annen hver helg med gutten.

Selv hadde jeg to på 8 og 10 år, og hos de fungerte det best med annen hver uke. Nå har min datter blitt 16 år, og hun har nå flyttet til meg. Tror nok det etterhvert faller seg naturlig å slå seg til ro hos den ene parten.

Ønsker dere lykke til

[Gjest snart separert]

Oi! Her var det skjedd litt siden sist jeg var inne!

Det er et vanskelig tema og mye følelser knyttet til det, men men jeg er enig i at en må legge ens egne egoistiske behov til side og virkelig se hva barnet trenger.

Jeg kjenner at jeg blir litt opprørt av uttalelser som at barnet trenger mor mer enn far osv...Som tidligere nevt så er jeg et skillsmissebarn og så min far litt i overkant av 4 dager i måneden...Og jeg har alltid savnet denne farsfiguren i livet mitt. Også nå som jeg er voksen.

Jeg vil også fortelle at jeg har gjennomgått mye terapi pga. en turbulent oppvekst, og har deltatt i gruppeterapi hvor alle gruppemedlemmene var skillsmissebarn (egentlig tilfeldig, men når jeg tenker meg om så var det kanskje ikke så tilfeldig likevel...) Det som ofte var tema var en oppvekst hvor far var delvis eller helt fraværende. Jeg tror dere gjør en alvorlig feil dersom dere undervurderer fars rolle i et barns liv! En mor kan aldri fylle rollen til far, eller omvendt. Så i tilfeller der det er mulig, så mener jeg at barnet har det best dersom det har like god kontakt med begge foreldre.

En annen ting jeg blir litt oppgitt av er når noen kan sammenlikne deling av hjem med mishandling av barnet. Det blir i overkant kraftig uttalelse. Deling av hjem er kanskje ikke en optimal løsning, men det kan ikke sammenliknes med mishandling! Jeg tror at to situasjoner kan kreve forskjellige løsninger. Ingen barn er like og slik er det med foreldrene også. Et barn kan leve godt med å ha to hjem, et annet barn kan kreve en annen løsning. Personlighet, arv og miljø er faktorer som må tas med i betraktning. Det er i hvertfall noe jeg tror.

Men det har også blitt skrevet mange konstruktive og vel begrunnede innlegg i tråden og det setter jeg pris på. Jeg ser at vi må belyse dette fra mange sider og så komme fram til løsning vi alle kan leve med.

[Kosemose]

Men hvilke tanker og erfaringer har dere når det gjelder deling av hjem? Kan det å bli flyttet fra hjem til hjem f.eks annenhver uke bli for ustabilt for et så lite barn?

Som sagt så ønsker jeg å finne en leilighet i nærheten slik at barnet slipper å skifte miljø totalt, da med tanke på venner og nærmiljø ol.

snart separert

Tja, hvordan hadde DU sett på å skulle flytte mellom to sidestilte hjem annenhver uke? Hvis du så legger til at det er snakk om et lite barn, har du vel svaret selv?

Jeg lurer på; er det for barnet dere tenker 50/50 eller er det fordi ingen av dere vil "gi fra dere" barnet? Altså; velger dere denne løsningen fordi dere virkelig tror at det er den løsningen som er den beste løsningen for barnet? Eller er det den beste løsningen for dere? Hvis dere blir boende i samme nærmiljø er det ingen ting i veien for at barnet kan være like knyttet til begge selv om det slipper å ha to sidestilte hjem og flytte annenhver uke. Jeg syns det høres utrolig slitsomt ut for en liten 3 åring.

[Kosemose]

Som La Guapa sier lenger opp (1.innlegget) så er hun og jeg uenig i dette med felles omsorg.

Jeg er av den formening at barnet bør se begge foreldrene mest mulig og at dette gir barnet den tryggheten det har behov for i en turbulent tid (for barnet opplever nok mer usikkerhet mht samvær/omsorg/savn enn det foreldrene innser). Som foreldre har vi nok av andre problemer å håndtere i denne vanskelige tiden mener jeg.

La Guapa tilhører den skolen som referer til "Ett hjem": jeg har enda ikke klart å ta til meg argumentasjonen for dette da det medfører mindre samvær og mer reising enn ved såkalt felles omsorg. Men dette er nok en annen diskusjon.

Likevel er jeg skeptisk til "1 uke hver - løsning" når barnet bare er 3 år. Jeg ser ikke bort ifra at 1 uke blir ganske lang tid å være borte fra den andre forelderen når barnet er så lite. Om dere derimot kan løse det med kortere samværsperioder frem til barnet er 5 ? år, tror jeg det er en fordel. Men dette er basert på synsing.

Problemet med kortere perioder er at det vil bli veldig oppstykket når dere skal ha annehver helg. Derfor er det slitsomt å praktisere. Et alternativ kan være at dere har annenhver helg + 2 dager hos samværsforelder den første tiden. Kansje dere kan bytte på å være bostedsforelder-samværsforelder hver 3 mnd. På den måten vil dere i praksis likevel ha felles omsorg og barnet vil føle seg trygt på at det vil få være sammen med begge foreldrene sine.

Uansett valg er det viktig å ha fokus på barnet og ivareta barnets behov for trygghet i denne turbulente tiden. Det synes som om dere klarer dette veldig fint.

Det sier seg vel selv at når foreldrene flytter fra hverandre vil barnet se begge foreldrene mindre enn hvis de bor sammen. Imdlertid tenker jeg at hvis foreldre setter barna sine først, går det an at barn ser den de ikke bor hos MYE og at barnet opprettholder nærhet til begge foreldrene. At barnet skal være nødt til å flytte annenhver uke for å få til dette, er noe stort tull, og i de aller fleste tilfeller er det mer snakk om foreldrenes behov enn barnas (med hederlige unntak). Selv om et barn bor fast hos far og har samvær hos mor annenhver helg og hver onsdag (er det ikke det som er "normen" for samvær?) er det da ingen ting i veien for at mor og barn kan være sammen mer? Det går da fint an å lage avtaler om at mor følger fast til aktiviteter, at barnet kan komme og gå hos mor som det vil, m.m. selv om barnet bor fast hos far.

Små barn er avhengig av rutiner og trygghet, og små barn har ofte en primærperson i livet sitt. Det betyr ikke at ikke begge foreldrene er viktige og at de ikke knytter seg til begge. Far til 2 snakker så varmt om at barnet skal føle seg trygg, og det virker som om barnet blir tryggere jo mer "rettferdig" samværet er. Altså at hvis barnet er 4 dager hos mor, må det være tilsvarende 4 dager hos far for å føle seg trygg. Jeg skjønner ikke helt hvor du tar dette fra, Far til 2. Jeg tror barn blir trygge av å ha et hjem å forholde seg til, også tror jeg det er veldig bra om barnet får være ofte sammen med den personen det ikke bor sammen med. Jeg tror også at for mange barn er en uke lang tid å være borte fra en av foreldrene, og jeg tror at mange barn som flytter hver uke går rundt med konstant savn av den andre.

Jeg tror at i mange tilfeller er 50/50 basert på en rettferdighetstanke hos foreldrene. Jeg tror det er praktisk for mange foreldre å dele det slik, men jeg tror ikke det nødvendigvis er så praktisk for barn å flytte rundt sånn. Jeg hadde i allefall ALDRI i verden fikset å leve livet mitt med å flytte mellom to sidestilte hjem. Og jeg er voksen...