Sliter sånn med å få hun til å spise

[Gjest Gjest_frustrert frue_*]

5 åringen i huset vårt er så dårlig te å spise mat, hun kan sitte i 1 til 2 timer bare på en liten middagsporsjon, hun skriker å klager ikke når hun spiser, det bare tar så lang tid, til høsten skal hun i barnehage, og jeg vet ikke hvordan jeg skal få hun til å begynne å spise litt fortere før hun begynner der, di har nok ikke tid til at hun skal sitte å dille med maten så lenge der.

Vi spiser middag sammen, og prater om hyggelig ting, så det er ingen dårlig stemning rundt bordet, vi prøver å ikke mase for mye, for det er nok ikke bra tror jeg, men når hun sitter å leker med duken eller bare sitter å ser ut i lufta å maser i vei om ting, så må vi jo sei at hun skal ta ein skei når det går ganske lang tid.

Vi har aldri tvunget henne til å spise fortere, men noen ganger har vi mistet litt tolmodigheten å mast ein del meir på hun, det er spessielt om vi skal rekke noe, å hun tar bittelite på skeia om gangen, og tygger veldi lenge, å stopper opp tygginga å "gjemmer" matbiten i kinnet og begynner å snakke med seg sjøl eller oss, å liksom glemmer seg litt bort.

Det blir jo litt meir mas når veninner kommer på besøk og dei kommer inn for å vente på hun, eller går hjem og venter på at vi skal ringe å si at hun er ferdig, så nå kan di leke, det er jo få unger som gidder å vente så lenge, så de så kjenner hun går bare videre til neste hus visst vi sier hun sitter å spiser, så det sliter litt på vennskap med andre også.

Vi har også prøvd å spørre henne hva hun liker best til middag, men det går like seint når hun får noe hun liker ekstra godt.

Hun spiser ikke mellom måltidene, det unngår vi slik at hun ikke skal spise seg småmett på kjeks e.l. (Hun får jo litt innimellom av og til, så vi er ikke skikkelig strenge på at hun aldri skal få noe ekstra som litt kjeks eller litt snop i helgene)

Er det noen som har noe ide på hvordan vi kan oppmuntre hun til å spise fortere?

[Gjest ts]

5 åringen i huset vårt er så dårlig te å spise mat, hun kan sitte i 1 til 2 timer bare på en liten middagsporsjon, hun skriker å klager ikke når hun spiser, det bare tar så lang tid, til høsten skal hun i barnehage, og jeg vet ikke hvordan jeg skal få hun til å begynne å spise litt fortere før hun begynner der, di har nok ikke tid til at hun skal sitte å dille med maten så lenge der.

Vi spiser middag sammen, og prater om hyggelig ting, så det er ingen dårlig stemning rundt bordet, vi prøver å ikke mase for mye, for det er nok ikke bra tror jeg, men når hun sitter å leker med duken eller bare sitter å ser ut i lufta å maser i vei om ting, så må vi jo sei at hun skal ta ein skei når det går ganske lang tid.

Vi har aldri tvunget henne til å spise fortere, men noen ganger har vi mistet litt tolmodigheten å mast ein del meir på hun, det er spessielt om vi skal rekke noe, å hun tar bittelite på skeia om gangen, og tygger veldi lenge, å stopper opp tygginga å "gjemmer" matbiten i kinnet og begynner å snakke med seg sjøl eller oss, å liksom glemmer seg litt bort.

Det blir jo litt meir mas når veninner kommer på besøk og dei kommer inn for å vente på hun, eller går hjem og venter på at vi skal ringe å si at hun er ferdig, så nå kan di leke, det er jo få unger som gidder å vente så lenge, så de så kjenner hun går bare videre til neste hus visst vi sier hun sitter å spiser, så det sliter litt på vennskap med andre også.

Vi har også prøvd å spørre henne hva hun liker best til middag, men det går like seint når hun får noe hun liker ekstra godt.

Hun spiser ikke mellom måltidene, det unngår vi slik at hun ikke skal spise seg småmett på kjeks e.l. (Hun får jo litt innimellom av og til, så vi er ikke skikkelig strenge på at hun aldri skal få noe ekstra som litt kjeks eller litt snop i helgene)

Er det noen som har noe ide på hvordan vi kan oppmuntre hun til å spise fortere?

Kan jo ta med at hun ofte sier at hun er mett etter to tre biter visst vi prøver å mase litt..Er redd for at hun sier det i barnehagen visst di maser på hun der, å at hun da slipper å spise maten sin..

[Gjest Gjest_Tone_*]

Har ingen konkrete råd til deg.

Sønnen var noe lignende. Han skravlet og surret så mye så da alle var nesten ferdige med middagen så hadde han så vidt startet. Normal hødlighet tilsier jo at man skal sitte til bords til alle er ferdige. Det funket ikke her. Vi sitter "normal" tid og så rydder vi av alt uten om det som hører med til måltidet og det som er sønnen sittblir stående.

[Gjest Gjest-M-]

La henne få mindre porsjoner, forsyn heller flere ganger hvis hun spiser opp. For noen barn kan store porsjoner virke helt uoverkommelige, hvis de er småspiste.

Ikke mas, ikke gjør noe stort nummer av at hun ikke spiser, legg vekt på at mat og måltider skal være noe positivt. De fleste friske barn spiser når de er sultne, og sulter ikke frivillig i hjel.

Når hun kommer i barnehagen kan det hende dette endrer seg. Barn tar etter hverandre, og opplever måltidene i barnehagen annerledes enn hjemme.

Mine barn var ekstremt småspiste da de var små, men plutselig kom tiden da jeg måtte stagge dem ved matfatet.....

Det blir nok bedre med tiden, hvis du fortsetter å være tålmodig.

[Gjest Gjest]

De fleste friske barn spiser når de er sultne, og sulter ikke frivillig i hjel.

Må bare kommentere denne her. Småspiste barn spiser ikke når de er sultne, og når de først spiser, spiser de gjerne til de ikke er sultne mer, altså ikke til de er mette - stor forskjell! Resultatet er at magesekken krymper og ungene spiser mindre og mindre. Passer man ikke på, går de ned i vekt (men du har sikkert rett i at de ikke sulter ihjel frivillig ).

Det er som regel de som ikke har småspiste barn selv som kommer med slike kommentarer som ovenfor (min mor, f.eks. ).

Jeg har en småspist 7-åring. Vi kjørte samme opplegget som dere, lot ham ta den tiden han trengte osv. Så leste jeg en lignende tråd som denne her på KG, med samme kommentar som jeg har skrevet over. Jeg følte at dette stemte, og etter dette har vi skiftet fokus litt.

Vi prøver selvfølgelig fortsatt å ha en positiv atmosfære med matbordet, og spiser alle sammen. Vi venter på ham en liten stund, så blir han sittende alene. Men han må spise en viss mengde. Vi har snakket med ham om at magen krymper osv., det begynte vi med da han var omtrent 5, da syns vi han var stor nok til å skjønne litt. Når han sier han er mett, sier vi han må spise litt til, fordi han antakelig ikke er mett, men bare ikke sulten mer. Spiser han middag, må han f.eks. ta fem gafler til. Så prøver vi å finne på noe interessant å snakke om, og ofte glemmer han seg bort og spiser resten. Da kommenterer vi det på en positiv måte, f.eks 'du var visst ikke mett allikevel, du! Så bra for magen din at den fikk masse mat!'.

Får han være med å lage maten, er dette også positivt, og vi har begynt å bruke en litt mindre tallerken til ham. Vi snakker også om at man må ha mat for å vokse, og for å orke å gjøre ting. Er han sliten en dag er det alltid en av oss som kommenterer (på en hyggelig måte) at han kanskje har fått litt for lite å spise den dagen.

Jeg tror det viktigste er at mat ikke blir mas. Vår gutt får i tillegg mellommåltider hvis han ber om det, men aldri kjeks og godteri. Så lenge mellommåltidet er sunt gjør det ikke noe om han spiser mindre til middag, det viktigste er jo at han spiser. Han får ofte også servere seg selv, og må da spise opp alt han tar på tallerkenen, men tar han bare bittelitt, må han legge på litt mer.

Min sønn har vært slik i mange år, og kommer til å fortsette å være sånn, tror jeg. Det er et slit, men man må bare stå på. Jeg håper du har fått noen gode råd her, lykke til!