Informere større barn om familiekonflikter?

[Gjest Gjest nå]

I familien vår er det en større familiekonflikt, denne konflikten involverer oss alle. Vi samles kun til bursdager og jul, og klarer da å holde en fin tone, og har altså ikke vist på noen måte at vi ikke er helt perlevenner. Vi sier hei når vi møtes, og kan snakke helt vanlig sammen, men ting (som jeg ikke ønsker å komme inn på her i fare for å bli gjenkjent) har gjort at vi alle ønsker en viss avstand.

Nå har det seg sånn at barna mine er 9-13 år, og de spør innimellom om hvorfor xx eller xx ikke er på besøk hos oss, eller vi hos dem. Til nå har jeg klart å ro det hele vekk, men føler at det ikke er helt riktig heller.

Hvor mye bør jeg fortelle barna? Jeg vil også legge til at jeg er fullstendig klar over at en sak alltid har to ( i vårt tilfelle mange) sider, men jeg antar at jeg skal klare å fortelle dette på en objektiv måte. Til sist vil jeg bare si at min samboer og jeg egentlig ikke er direkte involvert i saken, men har bare valgt å holde litt avstand.

[Gjest Mayamor]

Jeg ville ikke innvolvert barna for mye da de ikke trenger å ta del i konflikten. Men spør de hvorfor dere ikke er på besøk hos noen, er det jo bare å si det som sant er; vi er forskjellige og treffes innimellom i familiebesøk. Akkurat som barna har klassevenner de er sjelden/aldri med - er det andre i familien vi voksne er sjelden/aldri med...

Har barna et ønske om å treffe dem oftere; kan ikke de få gå på besøk da, uten dere foreldre? Når de er 9 og 13 år kan de jo sikkert ringe og spørre selv dersom dere voksne finner det vanskelig å kommunisere mer enn nødvendig...

[Gjest imli]

Jeg ville fortalt barna det på en enkel og objektiv måte. Ikke få det til å virke som noen stor sak, bare si at det er slik og slik, så tror jeg barna slår seg til ro med det. De skjønner jo at det er noe, så det er like greit å invie dem i sakens tilstand, slik at de ikke får vite noe av andre via rykter e.el. Godt for barna å vite også, å føle at de blir tatt på alvor.

[Gjest Frk Åberg]

Jeg tror en del barn merker at det er noe, selv om ingen forteller dem det. Jeg ville nok sagt det meget pent; at dere er familie, men at dere er uenige om noen ting, som gjør at dere ikke ønsker å være så mye sammen til vanlig. Særlig når den eldste er 13 år, syns jeg det blir for dumt å late som ingenting. De har jo lagt merke til at dere ikke treffes så ofte.

Men jeg syns du skal være veldig forsiktig med å fortelle om dine personlige følelser rundt dette, for på den måten å dra dem inn i saken. Jeg mener at det er mulig å snakke med barn om slike ting uten å dra dem inn i konflikten. Jeg ville også forsikret meg om at den andre parten heller ikke prøver å få barna inn i dette.

[Gjest Gjest]

13-åringen må i hvert fall få vite om det; alt annet blir å nedvurdere ham/henne på det groveste.

[ceca]

Fortell dem på en enkel måte at dere er såpass forskjellige eller at dere er uenige om saker og ting og derfor har dere lite/ingenting med hverandre å gjøre utenom det aller nødvendigste.

Er konflikt i denne familien også, og barna våre har fått en enkel forklaring når de spør. Men vi har ingen kontakt med de familie-medlemmene.. Jo eldere barna blir jo mere forstår de.

Barn prater også seg imellom så det du sier til 13 åringen vil komme 9 åringen for øret.

[Frey]

Jeg er enig med Mayamor. Det er jo ikke slik at man nødvendigvis er omgangsvenner selv om man er familie. Jeg har familie jeg treffer bare et par ganger i året eller mindre selv, uten at det er noen konflikt involvert. Det er bare rett og slett det at vi er forskjellige med forskjellige interesser og det faller seg ikke naturlig å fly på besøk utenom spesielle anledninger.

Man trenger ikke å involvere barna i en konflikt de ikke er en del av, noe man faktisk vil gjøre om man forteller barna om det. De vil føle at de må velge side - og det mener jeg de bør slippe.

[Supramundane]

Hei,

spørsmålet ditt traff meg litt, så jeg har gjerne lyst til å svare ut i fra erfaring.

Uten noen detaljer, så kan jeg si så mye som at jeg hadde et bestemor/barnebarn-forhold med min farmor frem til jeg var 14 år gammel. Da hadde det gjennom mange år vært mange ting som "ikke stemte", og jeg visste på en måte at noe ikke var riktig, men kunne ikke sette fingeren på det. Ikke lenge etter konfirmasjonen min, der det atter igjen var slike merkelige samspill mellom folk, fikk jeg tynt et svar ut av min mor. Fra den dagen, for mer enn 9 år siden, har jeg tatt totalt avstand fra denne kvinnen jeg hadde holdt veldig av. Hun var jo min farmor. Hvis noen for en eller annen grunn spør om mine besteforeldre nå, så sier jeg at hun er død. At dette har vært vondt for henne er nok hevet over enhver tvil, men vi har altså overhodet ingen kontakt. Det gjelder også mine andre søsken.

Jeg sier ikke at det er det som kommer til å skje med dine barn, eller nødvendigvis at min reaksjon er "rett". Nå vet jeg ikke hva deres familieproblemer bunner i, men basert på min erfaring kan jeg si at den dagen de eventuelt måtte finne ut av det selv, kan det slå tilbake på deg.

Jeg følte meg lurt og bedratt av begge mine foreldre, at jeg hadde blitt ført bak lyset. Jeg hadde hatt et veldig tett forhold til en person jeg ikke lengre kunne forholde meg til, uten at de hadde sagt et ord tidligere. Ja, jeg følte meg sviktet. Det gjorde at jeg for lengre tid mistet mye tillit til mine foreldre, og at det hele ble et usikkerhetsmoment. De hadde "holdt meg for narr" angående noe så viktig, så hva annet kunne de ha holdt skjult for meg? Hadde jeg levd på en løgn?

Dette er selvfølgelig ytterste konsekvens (i alle fall i vårt tilfelle). Kanskje hadde jeg ikke reagert slik jeg gjorde, kanskje hadde jeg reagert verre. Jeg har i alle fall, i alle år, ønsket at de hadde fortalt meg alt tidligere slik at jeg hadde sluppet å forholde meg til å "miste" en farmor.

Du får nesten sammenligne situasjonene selv, men ut i fra min opplevelse - så ville jeg heller ha visst enn ikke. ...men så var det dette med etterpåklokskapens lys..

[Gjest Mayamor]

Uten å vite hva som har skjedd er det egentlig umulig å si hva en ville ha gjort. Er det snakk om incest? Utroskap? Klammeri med politi eller andre mydigheter? Politisk uoverensstemmelse? Rasistisk betont? Sykdom med inni bildet? Utroskap? Uenighet om arv? Hva?

Hadde f.eks en person forgrepet seg på et barn og jeg lot mine barn ha kontakt med vedkommende, kunne jeg skjønt viktigheten av at barna trengte å vite hva som hadde skjedd. Men om det er slik at tante og onkel har problemer i ekteskapet og familiens syn splittes i to; mener jeg at dette er ikke noe barna trenger å ta stilling til...

For å si det enkelt: kommer ann på hva konflikten er hvor mye jeg ville sagt til barna.

[Supramundane]

Uten å vite hva som har skjedd er det egentlig umulig å si hva en ville ha gjort. Er det snakk om incest? Utroskap? Klammeri med politi eller andre mydigheter? Politisk uoverensstemmelse? Rasistisk betont? Sykdom med inni bildet? Utroskap? Uenighet om arv? Hva?

Hadde f.eks en person forgrepet seg på et barn og jeg lot mine barn ha kontakt med vedkommende, kunne jeg skjønt viktigheten av at barna trengte å vite hva som hadde skjedd. Men om det er slik at tante og onkel har problemer i ekteskapet og familiens syn splittes i to; mener jeg at dette er ikke noe barna trenger å ta stilling til...

For å si det enkelt: kommer ann på hva konflikten er hvor mye jeg ville sagt til barna.

Definitivt.

Det er jeg helt enig i!

[Gjest Ulva35]

Vi har også en familiekonflinkt. Noe som skyldes en bagatell og som i kun gjelder to familiemedlemmer. Men desverre går utover alle i familien.

Dere er iallefall flinke som er voksne nok til å omgåes i bursdager og andre familiesammenkomster. Slik er det desverre ikke her, og derfor blir familietreff for meg en plikt og ikke en glede. Fordi noen alltid mangler.

Så til spørsmålet ditt: Ja jeg synes du skulle snakke med dine barn. Barn er klokere enn man tror og har masse tanker om mye.

Du virker voksen, så jeg er sikker på at du kan legge det fram for dine barn på en fornuftig måte uten å henge ut noen.

Jeg vet jo ikke hva konflikten består i, men er det noe "ikke alvorlig" så synes jeg barna skal få velge selv om de vil ha kontakt med vedkommende selv.

Hos oss har det desverre ikke vært til og unngå at barna har blitt innvolert på en negativ måte og det synes jeg er helt feil.

Lykke til.

[Gjest Gjest]

Hvis det er snakk om en filleting så er det vel bare enda større grunn til å fortelle barna om det. Da er det jo hvert fall ingenting å skjule.

[Dru]

Min mormor slo seg helt vrang da jeg var 11-12. Det var snakk om en konflikt mellom mamma, pappa og mammas bror. Min mormor valgte side, og forfektet samtidig verdier som mine foreldre ikke ville at jeg skulle vokse opp med. Jeg hadde tilbrakt alle mine ferier hos mormor og morfar fram til da, men da jeg var 12 og dette her havnet i retten, da fikk jeg en forklaring på hva som hadde skjedd. Jeg fikk også vite at de ikke ville at jeg skulle besøke mine besteforeldre slik jeg hadde gjort hele livet og kontakten begrenset seg lenge til kun bursdager.

Konflikten dreide seg i store trekk om eiendom og avtaler om bruk, det var vanskelig for meg å forstå da jeg var 12. Likevel er jeg veldig glad for at jeg ble forklart dette i enkle vendinger, selv om jeg ble trist og lei meg for at en så stor forandring ville skje.

Nå i senere år har jeg fått hele historien, nå kan jeg velge selv om jeg vil ha kontakt og hvilken kontakt jeg vil ha. 15 år etterpå føler jeg det fremdeles som et svik fra min mormors side, men jeg er glad i henne, og jeg holder mer kontakt nå enn jeg gjorde i ungdomsårene. Mamma føler seg også veldig overkjørt, og det har vært et helt klart svik fra mormors side. Men ting har gått seg til og vi har kontakt selv om den er ganske liten.

In conclusion: gitt at det er mulig å forklare dette til barna så synes jeg de bør få en forklaring.

Endret 6. februar 2008 av Dru

[Gjest Gjest nå]

Tusen takk for alle svar!

Jeg har snakket med ungene våres om at ikke alltid vi voksne liker hverandre så godt heller, så dette vet ungene. Grunnen til at jeg føler for å snakke med ungene om dette, er pga en historie i min egen barndom. Den gangen klarte min mor å snakke med meg om det på en saklig og nøytral måte, mens hennes søster ikke klarte å snakke saklig om det til sin sønn. Dette har preget hans syn på et familiemedlem på en helt feil måte. Unger skjønner jo mer enn vi tror, de både føler og værer det som ligger i luften.

Jeg tror jeg velger å snakke med eldstemann i første omgang, men forsøker å pakke det inn på en någenlunde ok måte. Dvs jeg velger å utelate de verste detaljene. Bare så det er sagt, så er det ikke snakk om incest eller vold, så mine egene unger er helt trygge i så måte. Dessverre så er det ingen filleting som er stridens kjerne, det å svelge en kamel har nok ikke bydd på så store problem, å svelge en hel flokk er verre.

Forøvrig har ungene vært på besøk der etter eget ønske, og de står selvsagt fritt til å ringe og å besøke de dette gjelder. Noe min samboer og jeg synes er helt ok. Hovedgrunnen til at ungene spør litt, er vel at det har blitt gradvis mindre kontakt mellom oss voksne (les: kaffebesøk, søndagsmiddag osv) mens vi til resten av den familien, og den andre familiegrenen har mye kontakt.

På tross av denne konflikten, har vi et sånn någenlunde greit forhold, men jeg må innrømme at jeg er også lei meg for at ting har blitt som de har.

Tusen takk atter en gang for alle svarene