Faren min er vanskelig å forholde seg til .

[Gjest YaTack]

Forholdet mitt til faren min er veldig dårlig . Slik jeg opplever ham , så har han helt klart psykopatiske trekk . Han er svært manipulerende , lite empatisk , aggressiv ,ekstremt selvsentrert , krevende, emosjonelt umoden og kommer stadig vekk med åpne eller skjulte trusler både til meg og andre .

Han er heldigvis ikke voldelig og har aldri slått , men jeg har ikke tall på hvor mange ganger jeg har fått høre at jeg har ødelagt julefeiringer , ferier , livet hans osv osv .

Slike beskyldninger hadde kanskje vært berettiget , men årsaken til at han mener dette er normalt fordi jeg for eksempel sier noe han mener jeg ikke burde ha sagt , spør om noe jeg ikke burde ha spurt om og lignende .

Jeg har ikke så veldig mye kontakt med ham lengre , ringer ham kanskje 2-3 ganger i måneden , noe han syntes er for lite (etter at han ble enkemann for ca 5 år siden ) , men jeg orker rett og slett ikke mer . Hver gang jeg snakker med ham er det samme leksa , alt jeg gjør eller også det jeg ikke gjør er galt og jeg er i det hele tatt et dårlig menneske .

Jeg har prøvd å forklare ham at årsaken til at jeg ikke vil ha mer kontakt med ham enn det vi har per i dag er fordi han er så fryktelig kritisk til alt jeg gjør , men han mener at jeg må tåle det han sier .

Samtidig som at han er direkte slitsom å forholde seg til er han også veldig snill til tider og han er tross alt faren min , what to do ?

[Gjest Lilleulv]

Jeg hadde nok ikke giddi å hatt mer kontakt enn det jeg følte for. Jeg har ikke sånn supert forhold til min mor heller. Hun er kjempesnill og stiller opp masse nå, men har en del ting i barndommen med henne som har satt sine spor. + at hun fortsatt er uforutsigbar. som regel er hun helt topp, men plutselig er hun sånn som jeg virkelig ikke liker at hun er.

så må innrømme at jeg helst ringer til pappa, og helst kommer på besøk når de begge er hjemme kanskje kynisk, men jeg mener: som man reder, så ligger mann. hadde hun sagt unnskyld og beklaga de tingene som har skjedd derimot så hadde situasjonen blitt annerledes. men tror nok aldri det vil skje.

[lillemy8808]

Selv lever jeg etter dette: "Unnskyldningen" at "det er jo familie, jeg MÅ jo like dem", gjelder faktisk begge veier. F eks her: Skal du like faren din bare fordi han er faren din, så burde jo han da like deg pga du dattera hans. Skjønner?

Og det er jo tydelig her at det han som burde ha oppført seg ordentlig mot deg først, fordi du er familien hans.

Selv har jeg brutt kontakt og har bare delvis kontakt med enkelte familiemedlemmer av den enkle grunn: De klarer ikke oppføre seg "som folk" mot meg, så hvorfor i helvete skal jeg finne meg i det? Hadde venner oppført seg slikt mot meg så ville de ikke vært venner mer.. og fremmede kunne jeg strengt tatt anmeldt både for æreskrenkelser og det som er om de plutselig oppførte seg slik enkelte har gjort mot meg..

Jeg har derfor ikke så mye familie igjen.. og setter venner/samboeren min høyere, pga de har JEG valgt SELV å ha i livet mitt.

Fyllebøtter, kranglebøtter, konemishandlere og barnemishandlere har jeg ikke valgt å ha i familien min. Så dem velger jeg å ikke ha der mer.