Når kjærligheten går over i en ny fase...

[Gjest Gjest nå]

Jeg har i det siste følt meg litt usikker på følelsene til min sammboer! Vi har vært sammen i 1 og et halvt år. Vi skal bygge hus sammen og dette har plutselig blitt litt skummelt.. Det er mye penger og er det der jeg vil bo? og til slutt er det mannen i mitt liv? Vi har snakket om barn, og jeg er ikke i tvil om at han vil bli en fantastisk far. Det som jeg har litt vanskelig og takkle er vel at den første forelselses rusen er borte.. Den med mange mellinger , søte lapper og kriblinger når han ringte osv...... Vet at det ikke alltid kan være slik. Man er ikke alltid ny forelsket. Har snakket med han om det og han sier at vi ikke kan leve i en slik boble alltid at en dag kommer hverdagen. Han sier at han elsker meg og selv om det ikke er så spennede lengre så er det trygt og godt. En annen type kjærlighet. Jeg har aldri hatt et så langt forhold før så jeg er usikker på meg selv, på oss. All fornuft sier meg at det bare er en over gang og at en slik er det for alle. Jeg må fortelle at jeg stadig har lyst på en klem og et kyss i løpet av dagen og at han ofte gjør små ting i hverdagen som jeg setter pris på. Han jobber borte i perioder og når han er borte så savner jeg han... (eller savner jeg bare noen og være sammen med?) og planlegger slik at jeg kan være med han når han er hjemme... Forde at jeg har lyst. Vet at jeg egentlig er heldig som har en så snill mann. Har bare litt problemer med at vi ikke lever i vår lille boble lengre...derfor tenker jeg vel for mye ...har vi det bra nå? nå? nå? klarer ikke helt og slappe av. Tror om jeg bare kunne ha slappet litt av og ikke tenkt så mye hadde det blitt bedre. Hehe det skal jammen ikke være lettt... Noen med liknende erfaringer?

[Gjest Gjest_Trådstarter_*]

Ser nå at det var litt rotete skrevet... skylder litt på dysleksi.... Må bare tilføre at jeg er 27 år og han er 31

[Gjest Gjest]

Hei!

Ja,det er normalt at følelsene forandrer seg allerede etter et år.

En kan ikke være stormkåt,desperat knallforelsket og usikker hele tiden.:-))

I det den usikre fasen går over i mere forsikringer og avtaler,er det gjerne som noe "dør".

Hva dette" noe" er ,og hvor lenge det er tilstede,varierer fra par til par.

Noen er flinke å hente det frem igjen og dvele ved det.

Andre glemmer det,og makter bare se hverdagen og pliktene.

Og så glemmer man dette "noe",

og tilslutt forsvinner alt.

27 år er du,og kvinner forandrer seg veldig mye fra midten og tjueårene og til midten av tredveårene.

Er dette det du vil på dette tidspunkt?

Haster det med hus og etablering?

Trenger du realisere noe annet først?

Jeg er 43 år i dag,og vet med sikkerhet at det forholdet jeg engang hadde,ikke hadde vart så lenge som det gjorde ,vis vi ikke hadde hatt tid til å utvikle oss sammen.

Med det mener jeg å ha en historie sammen,oppleve ting sammen.

Det kan vere fks. et barn,men da må man vere klar over at et forhold som allerede er på prøve,kommer enda mer på prøve...

Når forelskelsen går litt over,kommer gjerne den nære,men mer avslappede følelsen av fellsskap.

Mange tolker dette som slutten på kjærlighetshistorien og starter tvile,men slik er det slettes ikke.

Det er da tiden er der for virkelig å bli åpne for hverandre,og SE hverandre.

lykke til.

[Modern woman]

Heisann!

Jeg har hatt fast forhold i 4 år nå. Bodd sammen med min kjære i snart tre av dem. Gått mange slike runder med meg selv i løpet av disse årene. Vil jeg dette? Hvor ble den intense kribblingen av? osv. Tror det er en jenteting å tenke slik. Vi jenter tenker til tider litt for mye, jeg gjør i alle fall det. Men den tryggheten han gir meg, og de små gledene i hverdagen vår, gjør at jeg ender opp med at jeg blir mer glad i ham etter disse "rundene" med usikkerhet. Felles interesser og mål for fremtiden er viktige verdier i et parforhold. Man vet jo aldri sikkert om man vil være sammen for alltid. Derfor er det viktig å ikke bruke for mye tid på evaluering av forholdet. Så lenge man er lykkelig, så er alt greit. Har jeg funnet ut.

[Gjest sikker?]

Bare si at jeg synes ikke det var så rotete skrevet jeg.

Min eks samboer fikk samme tankene, panikk og takket for seg, thil tross for et godt forhold og et grunnlag til å ha det bra resten av livet. Han var veldig glad i meg, sa han, men elsket meg ikke. Ville ikke jobbe med deg, og ville ha sin frihet (33 år gammel)

Ta tankene på alvor, men ikke surr deg inn i for mange idealistiske tanker om å sveve på en sky. Men gå gjerne og prat med en samlivspsykolog om dette, slik at man får ting i et perspektiv.

Sett fra den andre siden: Min samboer fikk meg så usikker at det dermed utviklet seg en 'selvoppfyllende' profeti gjennom dette, da min usikkerhet førte til at jeg jobbet 'hardere' for forholdet, gjorde mest mulig for at han skulle ha det bra, og dermed dyttet han fortere ut 'stupet'.. Fant meg selv så usikker, at jeg mistet meg selv midt i det.

Lykke til!

[Gjest Gjest_Trådstarter_*]

Heisann!

Jeg har hatt fast forhold i 4 år nå. Bodd sammen med min kjære i snart tre av dem. Gått mange slike runder med meg selv i løpet av disse årene. Vil jeg dette? Hvor ble den intense kribblingen av? osv. Tror det er en jenteting å tenke slik. Vi jenter tenker til tider litt for mye, jeg gjør i alle fall det. Men den tryggheten han gir meg, og de små gledene i hverdagen vår, gjør at jeg ender opp med at jeg blir mer glad i ham etter disse "rundene" med usikkerhet. Felles interesser og mål for fremtiden er viktige verdier i et parforhold. Man vet jo aldri sikkert om man vil være sammen for alltid. Derfor er det viktig å ikke bruke for mye tid på evaluering av forholdet. Så lenge man er lykkelig, så er alt greit. Har jeg funnet ut.

Tusen takk for at noen ville dele meningene sine meg meg. Tror at jeg bare over tenker litt for mye. Er vel en jente ting ja;) At jeg har merket at ting har gått over i en ny fase og jeg sliter litt med det. Hadde jeg bare kunnet slappet av og tatt ting som de kom, og ikke annalysert alt så veldig. Tenker hele tiden har jeg det bra nå?

Har vært 100% sikker på at det er dette jeg vil tidligere. Nå har vi skrevet under på byggekontrakten og det har plutselig slått meg at nå skal vi ha hus og masse lån. At nå skal jeg bo der, er det plassen for meg? Vi skal bygge hus på hans hjem plass og han kjenner alle der, jeg begynner og bli litt kjent. Har ikke noe ønske om en annen plass jeg heller vil bo. Har bodd ikke langt fra der vi skal bo i mange år og har trives med det. Vil ikke flytte hjem der jeg kommer fra. Har heller ikke noe som jeg tenker på at jeg vil gjøre før jeg slår meg til ro. Har prøvd singel tilværelsen og det er ikke noe jeg lengter til bake til. Har heller ikke noe jeg skulle ønske jeg skulle ha gjort med livet mitt i forhold til jobb , utdanning osv. Har tatt den utdanningen jeg vil og har en jobb jeg trives i.

Har en fantastisk kjæreste som elsker meg masse og som gir meg mange små gleder og trygghet i hverdagen. Vi snakker om alt og har det morsomt sammen. Liker det og være to. Liker og ha noen og dele hverdagen med. Får panikk med tanken på og ikke være sammen med han også. Har ikke noe ønske om og komme meg ut av forholdet, ønsker og jobbe med meg selv slik at jeg kan klare og slappe av. Vet at ikke alle forhold varer evig ,men man må være villig til og satse!