Hvordan takle det nye familielivet?

[Gjest Pappa'n]

Har en super samboer og vi har en sønn som snart er tre måneder. I løpet av denne tiden har familielivet gått veldig opp og ned. Jeg som trodde jeg skulle bli en superpappa, tar meg selv i stadig å være irritert for at sneipen ikke vil sove. Samtidig er mammaen veldig hønemor, og det blir vel litt at det blir "dem mot meg".

Jeg er selvfølgelig glad i sønnen min! Kjempeglad Problemet er bare at jeg får så lite av den gode tiden på døgnet når han er blid og glad, jeg opplever mye av sutringen. Tror nok samboeren min ikke syns jeg er noe særlig til familiemann, og føler at jeg har skuffet henne.

Kan nevnes at jeg er i full jobb og studerer ved siden av, og skal også over i ny jobb om kort tid. Det bidrar til stress, og i dag kulminerte det i at jeg ble kjempeskuffet over å totalt miste følelsen av å "ta helg" etter jobb (grinete lillegutt). Vi har kranglet en del siden fødselen, og det er vel trygt å si at forholdet skranter. Jeg vil selvsagt gjøre hva jeg kan for å berge det, så jeg vil spørre hvordan mannfolkene her har taklet det å få unge?

For meg føles det akkurat nå som om hele livet mitt står på vent. Alt dreier seg kun om jobben og deretter det som er innenfor husets fire vegger. Føler meg veldig klandret bare for at jeg ønsker at ting skal stabilisere seg og bli bedre.

Hva er jeg egentlig ute etter? Tja, råd og tips, kanskje litt hjelp? Føler at det begynner å bli litt mye nå, og takler det med å gi litt faen - som selvsagt blir helt feil.

[Gjest Gjest]

Vet ikke hva jeg skal si strengt tatt... vil bare gi deg en

Håper bare at du også har tatt det her opp med samboeren din. Om hun er så fantastisk som du sier at hun er, så vil hun nok forstå

[Wildy]

Det går seg til! Sneipen blir større!

Bare hold ut, og prøv det dere kan for å få litt tid sammen også uten knøttet, ta vare på forholdet. Det å ha småbarn er utrolig artig, men kan også være en forholdskiller av rang.

[Gjest Gjest-M-]

Å få barn er kanskje den største prøvelsen et forhold blir utsatt for. Livet blir jo helt snudd på hodet, og man må legge seg til nye vaner og rutiner.

Man går fra å bare være kjærester, til å være foreldre, med alt det innebærer.

Det viktigste i denne fasen, er at dere klarer å finne litt kjærestetid, kommunisere, hjelpe og støtte hverandre og være åpne om det dere syns er vanskelig. Og om det dere syns er fint....

Kjæresten din syns sikkert også det er vanskelig å ha blitt mamma for første gang, og man blir gjerne hønemor i starten, fordi man vil gjøre alt helt riktig for at den lille skal ha det bra.

Prøv å få en kosestund med babyen hver dag. Bade eller stelle sneipen, eller bare ligg i senga med babyen og gi den nærhet og kontakt. Det er viktig for far og barn og bygge bånd også.

Og mamma setter sikkert pris på en liten stund for seg selv.

Små babyer kan ofte sutre litt, fordi de kan føle generelt ubehag, uten at man finner helt ut hva det kommer av der og da. Sutring/skriking er jo deres måte å kommunisere på.

Som en gjest ovenfor sa, bruk tid, babyen blir større. Da vil du få oppleve alt det fantastiske som skjer i barnets utvikling på alle måter.

Men husk å være kjærester.... Lykke til:))

[FrizzleSizzle]

Fornuftig det Gjest M sier. Du burde nok ha tenkt på dette på forhånd; eller trodde du at livet ville fortsette akkurat som før da du fikk barn? Mener det ikke som noen kritikk, det kommer ofte "overraskende" på mang en pappa, mens mammaen har vært mer innstilt på å forberede seg under graviditeten.

Det er et helt nytt menneske som kommer inn i livet ditt og krever all oppmerksomhet - det er helt normalt å føle krisestemning!

Slapp av. Det ordner seg. Livet blir stabilt igjen. Folk har fått barn før

[Gjest Indo]

Det er viktig med kommunikasjon i alle forhold. Nå er det noen mnd til vi selv blir foreldre for første gang, men jeg kan likevel tenke meg til at samboeren din helt sikkert ikke synes at du har skuffet henne. Dere glemmer vel rett og slett bare å fortelle hverandre at dere setter pris på hverandre. Det er lett å glemme i en hektisk hverdag. Dette er ganske viktig å huske på. Å hvem vet? Kanskje hun sitter med akkurat slike tanker som du. At hun ikke strekker til ol.

Nei ta deg en skikkelig prat med henne og få ut alt på en rolig og positiv måte mener jeg. Å husk å få litt tid sammen som noen over her sa. Kos dere i sofaen når den lille sover, ta på hverandre ofte (gjerne i forbifarten), smil mye og SNAKK sammen..Dette løser seg nok snart skal du se=) Lykke til!

[Gjest Gjest]

Min (nå eks) kjæreste er litt som deg. Han fikset ikke forholdene når dama fikk barn. Utrolig nok, gikk han på samme smell to ganger i 2 forskjellige forhold. Nå har han unger spredt over hele landet som koster ham en formue hver mnd i barnebidrag. Om han har lært noe av det..? Neppe!

[eximus]

Det er sant som flere over her sier, denne perioden går over og livet blir stabilt igjen.

MEN: DENNE TIDEN FÅR DU ALDRI IGJEN! Er det nødvendig, virkelig nødvendig at du studerer OG jobber full tid nå i den "tyngste" perioden?

Livet går ikke i reprise.

[Elle Melle]

Vet du hva jeg faktisk får lyst til å si? Ta deg sammen.

Du har en kone som er sliten etter et svangerskap, amming, nattevåk, hormoner og en enorm omveltning i livet. Hun trenger (sansynligvis) en mann som akkurat nå klarer å sette noen andre aller først for en kort periode av livet.

Det er nemlig det som er greien. Dette er for en så utrolig kort periode. Du går ikke glipp av så mye om du trår til 100% i et halvt år. Livet ditt tar ikke slutt og det kommer ikke til å være sånn for alltid. Men akkurat nå kan du gjøre en utrolig stor forskjell med å la det gå på babyens premisser og gjøre det du kan for at omveltningen skal fungere for alle.

Alt blir lettere, måned for måned. De tre første månedene er det ofte krisestemning, men det går jo over!

Akkurat nå får du ikke hvilt så mye som du vil, eller koblet av eller gjort artige ting. Det må du som voksen og forelder bare leve med, på samme måte som moren må det. Å få barn krever at man slakker på kravene til forhold og egenpleie en liten periode.

Innser man det trenger man ikke å bli så stresset av det. For det er jo ikke varig, det ordner seg! Klarer du å være en støtte og en hjep i stedet for å være kranglete og krevende, tror jeg du vinner enormt mye goodwill på det i det lange løp fra konen din. Skikkelig innsats en periode gir langvarig uttelling, både i forholdet til baby og kjæreste.

[bella domina]

Føler med deg virkelig. Har litt lyst til å svare hvordan jeg har det - som er samboeren, mammaen, den som går hjemme hver dag. Ikke fordi jeg mener samboeren din har det slik, men for å sette ting litt i perspektiv. Jeg har ikke småbarn i dag, men er høygravid. Fikk førstemann for 4 år siden, og husker de første månedene som et lite mareritt. Slik var det for meg...

Fra samboern - eller en annen mamma, til deg:

Har en super samboer og vi har en datter som snart er tre måneder. I løpet av denne tiden har familielivet gått veldig opp og ned. Jeg som trodde jeg skulle bli en supermamma, er helt utslitt fordi snuppa aldri vil sove. Jeg prøver det jeg kan, steller for babyen så hun skal føle seg trygg, ammer døgnet rundt, finner meg i at hun bare sover OPPÅ meg, selv om det betyr at jeg er helt låst store deler av døgnet - så låst at jeg ikke en gang kan tisse når jeg må.

Jeg skjønner at verden er skummel for henne, jeg skjønner at hun trenger omsorg, jeg er så glad for at hun er frisk. Men jeg er så sliten. Jeg hadde et tøft svangerskap, der jeg ikke sov hele netter de siste 3 månedene. Jeg hadde en tøff fødsel, og kroppen har absolutt ikke restituert seg enda. Jeg kan ikke engang gå tur på en halvtime uten å være utslitt. Og det eneste jeg vil er å sove.

Selv når jeg sover er det urolig. Jeg venter hele tiden på klynkene, pipene, signalene på at nå er det slutt. Jeg skulle ønske noen - helst far - ville ta med seg barnevogna og gå en times tid. Si fra på forhånd at han ble borte en time. Så jeg kunne sove den tiden i allefall...

Samboeren min er fantastisk. Men han skjønner ikke at mens han er på jobb og får være del av en sosial setting med andre voksne mennesker, der han kan slappe av og prioritere andre ting, går jeg 24 timer i døgnet og venter på neste skrik. Eller hikke. Eller bleie. Han prøver å støtte meg, og jeg setter pris på at han hjelper til i huset, men jeg skulle ønske han ville ta henne. Bare en liten time annenhver dag - gjerne rett etter maten - og trille henne. Så jeg får bittelitt pusterom. Det er ikke så mye han kan gjøre med en så liten baby, men han kan hjelpe MEG. Jeg er litt skuffet over at han er sliten når han kommer hjem, og sier det. For jeg har jobbet lenge, og jeg vet at slitenheten etter jobb ikke er NOE sammenlignet med det jeg føler nå.

I dag ble han skuffet over at han ikke fikk "ta helg" etter jobb. Jeg har ikke "tatt helg" på 6-9 måneder jeg. Jeg har aldri fri. Men han ser visst ikke det jeg gjør som en jobb. Han tror visst jeg har fri. JEg skjønner det på en måte for han har jo aldri opplevd dette selv. Men det er den tøffeste perioden jeg har opplevd i hele mitt liv. Jeg skulle bare ønske jeg kunne få ham til å forstå det.

Vi har kranglet en del siden fødselen. Jeg klarer ikke la være å kjefte når han kommer hjem og forventer at ting er som før. Tror jeg skal være glad. Tror at jeg ikke trenger fri fra det som er min jobb - babyen. Når jeg sitter her og har ventet på ham i 10 timer mens han har vært ute og kost seg med jobb, og trenger en å snakke med. Om bleier og sånn. Eller om det han vil. Men han vil bare være i fred. Jeg blir sur da. Men at forholdet vårt skranter av den grunn har aldri slått meg. Han ville vel ikke gå fra en dame midt i barsel - og han skjønner vel at dette er en periode. Skulle bare ønske han kunne skjønne hvor mye jobb det er og hvor lite han trenger å gjøre for at jeg har det bedre. Og at vi også kan ha det bedre.

Det er akkurat som om livet står på hold. Ikke noe betyr noe utenfor disse fire veggene, og om det var en verdenskrig på gang ville jeg ikke merket det. Jeg lever og ånder for dette lille vesenet som krever meg 100% døgnet rundt. Jeg føler meg fullstendig fanget, men nyter underet samtidig som jeg sliter. Faren vil bare at ting skal bli som vanlig. Har han ikke skjønt at ting aldri blir som før?

... og du pappan? De tre første månedene ER verst. Det blir bedre nå (Gruer meg selv til å skulle gjennom det der igjen).

Om du klarer å frigjøre noe tid på dagtid også, kanskje tar ut noe permisjonstid nå, vil du oppleve en blid unge. Barnet ditt vil snart kommunisere tydeligere, og bli mindre bundet til mor. Om en måned eller to kan du gi ham grøt, komme nærmere om du vil. Og forholdet skranter virkelig ikke om det er tøft i denne tiden. Det er bare å holde pusten - ikke problematiser - vær der for de to i heimen.

Og fortell samboeren din at du syns hun er en god mor. Det er det største komplimentet du kan gi henne nå. Lykke til!

[Gjest Gjest]

Det går seg til! Sneipen blir større!

Bare hold ut, og prøv det dere kan for å få litt tid sammen også uten knøttet, ta vare på forholdet. Det å ha småbarn er utrolig artig, men kan også være en forholdskiller av rang.

Sneipen!!!!

Så søtt!

Jeg vil bare si at jeg har tenkt mye på hvordan det vil bli å bli foreldre. Og jeg tror det blir et sjokk uansett....

Jeg er vel ikke kvalifisert til å svare kanskje, men vil vel bare si at det viktigste nå er at mor er så uthvilt som mulig slik at barnet får det den trenger.

Kanskje du kunne utsatt studiene litt? Eller tatt ut noen uker ferie fra jobben?

Dette er en verdifull tid for deg også. Og om babyen er sutrete når du kommer hjem så betyr ikke det et den har vært blid mens du var borte. Derfor må du se forbi det og gjøre det du kan.

Jeg ville foreslått litt fri jeg... Og kanskje bestillt en time massasje eller noe til fruen, så kan du trille imens... ? Latt mamma eller svigermor passe sneipen mens dere går dere en liten tur, eller sover litt lenger sammen en morgen?

Alle disse små tingene betyr uendelig masse for en overarbeidet mor

Og ta ansvar uansett hva mor sier. Skift bleier, og vask klær. Krev å ta del i den lilles hverdag, det får du igjen for senere.

[Gjest lissi32]

Har en super samboer og vi har en sønn som snart er tre måneder. I løpet av denne tiden har familielivet gått veldig opp og ned. Jeg som trodde jeg skulle bli en superpappa, tar meg selv i stadig å være irritert for at sneipen ikke vil sove. Samtidig er mammaen veldig hønemor, og det blir vel litt at det blir "dem mot meg".

Jeg er selvfølgelig glad i sønnen min! Kjempeglad Problemet er bare at jeg får så lite av den gode tiden på døgnet når han er blid og glad, jeg opplever mye av sutringen. Tror nok samboeren min ikke syns jeg er noe særlig til familiemann, og føler at jeg har skuffet henne.

Kan nevnes at jeg er i full jobb og studerer ved siden av, og skal også over i ny jobb om kort tid. Det bidrar til stress, og i dag kulminerte det i at jeg ble kjempeskuffet over å totalt miste følelsen av å "ta helg" etter jobb (grinete lillegutt). Vi har kranglet en del siden fødselen, og det er vel trygt å si at forholdet skranter. Jeg vil selvsagt gjøre hva jeg kan for å berge det, så jeg vil spørre hvordan mannfolkene her har taklet det å få unge?

For meg føles det akkurat nå som om hele livet mitt står på vent. Alt dreier seg kun om jobben og deretter det som er innenfor husets fire vegger. Føler meg veldig klandret bare for at jeg ønsker at ting skal stabilisere seg og bli bedre.

Hva er jeg egentlig ute etter? Tja, råd og tips, kanskje litt hjelp? Føler at det begynner å bli litt mye nå, og takler det med å gi litt faen - som selvsagt blir helt feil.

Du skal se når lillegutt er ferdig med pupp, blir han pappagutt. Jeg lover!!

Første år kan være forbeholdt mor, pga puppa. Vent til du ser personligheten der inne, og du får fullstendig kontakt. Da blir det kult:O)

[Gjest Sekretæren]

Jeg spurte mannen min hvordan han egentlig opplevde det å bli far første gangen... Jeg gjenforteller det han fortalte meg.

Han følte alt på en gang: lykke, usikkerhet, utilstrekkelighet, stolthet, skrekkblandet fryd og skuffelse!

Lykke fordi han elsket "smula" med en gang han var født, og han hadde fått den familien han ønsket seg så sterkt.

Usikkerhet fordi nå var ventetiden over. Alt som tidligere var trygt var nå usikkerhet, prøving og feiling.

Utilstrekkelighet... følelsen av ikke å strekke til er vel noe alle småbarnsforeldre føler i begynnelsen.

Stolthet: han hadde jo blitt FAR!

Skrekkblandet fryd, fordi han elsket å bli far, men ble redd for det han følte da barnet ble født. Plutselig ble alt virkelig for ham, det som fram til da hadde vært teori ble realitet. Virkeligheten og ansvaret ble som kastet på ham.

Han var redd for å gjøre noe galt, og for å skade den lille som var så avhengig av ham/oss.

Skuffelse fordi ingenting ble som han hadde sett for seg. Han hadde sett for seg familieidyll, kun avbrutt av en og annen møkkableie... våkenetter, kolikk,

en samboer i ammetåka, møkkete klær i hauger over alt, og ikke et rent glass i skapet på ukesvis, var ikke akkurat det han så for seg da han drømte om hvordan det skulle bli å bli far.

Og når han i tillegg ikke kunne bære "smula" de første 2 mnd fordi han var nyoperert, og ikke kunne hjelpe meg i huset av samme grunn, ble skuffelsen ekstra stor.

Alt blandet i en salig miks.

Forvirringens tid er vel rette betegnelsen på det, han ble overveldet av alt som skjedde, og alt han følte.

Hva han gjorde? Han holdt ut! Han innså at dette var en overgangsperiode, og at ting ville normalisere seg etter hvert.

I mellomtiden gjorde han det han kunne gjøre. Viste omtanke og omsorg. Satte seg selv og sine egne behov på sidelinjen for en tid, og innså at han ikke var hovedpersonen i hans liv der og da.

Det var en tøff tid, men ikke tøffere enn at vi gjentok den et par år senere, og vi overlevde.

Det vil dere gjøre også, men å "gi faen" er ikke en god taktikk for å komme over den verste tiden.

[victor78]

Noe av det viktigste du kan gjøre er å innse at det viktigste i livet ditt er "sneipen". Det betyr at at dersom du ønsker å fylle ditt eget ideal om å være en god far og samboer må du bruke tid på familien. Selvsagt kan man ikke sette jobb helt på vent, men det er nok veldig lurt å sette alt annet på vent. Ikke bruke mye tid på seg selv og egne interesser akkurat i startfasen.

Jeg tror det kan være litt dumt å overtale seg selv til å tro at dette er en kort fase som går over. Det er slitsomt med en på 3mnd, men det kan også være slitsomt med en på 5 år, for ikke å snakke om 15... Jeg mener ikke å si at dette blir slitsomt i årevis, men hvis innstillingen er at dette er noe som skal gå over kan du bli skuffet. Hvis du derimot instiller deg på at dette er et menneske du skal bli kjent med og ønsker bruke mye tid på, tror jeg situasjonen vil bedre seg.

Det er dessuten utrolig viktig å kommunisere! Det er så utrolig lett å bli sur og grinete når man aldri får sove godt, aldri får slappet av slik man gjorde før osv. Men man må huske på at den andre i forholdet har det akkurat likt. Hvis man klarer å snakke sammen, og snakke om det man syns er tungt og slitsomt, så vil man forhåpentligvis komme dit at man ser at dette er noe dere har i felleskap, noe som binder dere tettere sammen.

Og dersom du er i full jobb og studerer ved siden av, så håper jeg det er noe dere begge er enige om at er rett prioritering akkurat nå. Det er få barn som takker sine foreldre fordi de var så aktive på jobb, rakk så mange møter og tjnete litt mer enn de andre på avdelingen...

En far som derimot har energi når han kommer hjem, og tar seg tid til å pludre på gulvet har jeg mer tro på. Også må man huske på at det går ikke an å bli kjent med ungene sine når de er 12, hvis man ikke har brukt tid og er nær dem hele veien. Fortrolighet er noe som bygges over tid.

Kort sagt: Livet er brutalt, DU må prioritere.

[Gjest Gjest]

Jeg føler det akkurat som Bella domina har fortalt.De tre første månedene var faktisk et mareritt,og nå som barnet våres er 6 måneder sover det enda mindre enn før...Men det er mye morsommere,koseligere og litt lettere nå enn de første månedene.Føler også at alt jeg gjør er babyen.Han jobber mye (skift)og blir velig sliten av det,men jeg er også sliten.Krangler mye,kjefter på hverandre.Han klager over at jeg bruker lang tid på badet når jeg får tid til å stelle og sminke meg litt etter hele morgenen med barnet,og bruker maks 10 min.Det er som regel jeg som passer på barnet om natten,og siden hun nesten bare vil ammes i søvn nå for tiden er det jeg som må være våken.sov også nesten ingenting den siste måneden før fødselen og har ikke fått sove en hel natt siden fødselen...Han mener det er mest min oppgave å vaske her osv.siden jeg bare går hjemme. og mener jeg gjør "ingenting".Jeg går ikke med venner,går ikke ut om kvelden av og til(ikke sikkert så mange gjør det da den første tiden).Hele natten og hele dagen er jeg på "jobb" med babyen,og kan ikke slappe av etter "jobb" fordi den aldri tar slutt,og får ikke så mange avbrekk med andre ting.Men skjønner også mennene at de jobber og når de kommer hjem venter barnet.Men det er to om å lage barn...Hvis bare samboerne/mennene skjønte at de ikke trenger å gjøre så veldig mye for å føle oss bedre.Kanskje passe på babyen av og til,trille en tur,kanskje si"bare sov og slapp av en stund du",og vite at vi gjør en hard jobb og ikke snakker så mye med voksne menesker i løpet av dagen...Ikke krev at alt skal være perfekt.

[victor78]

...Han mener det er mest min oppgave å vaske her osv.siden jeg bare går hjemme. og mener jeg gjør "ingenting"...

Og akkurat dette er et kjempeargument for at fedre bør være hvertfall noen uker alene hjemme med barnet, slik at begge ser den andre siden.

Det er utrolig slitsomt for den som går hjemme å oppleve at det forventes at det er masse tid til overs for å gjøre alt mulig. Samtidig er det litt kjedelig å være den som er på jobb som får minst tid med barnet. Det kan veldig fort bli slik at den som er hjemme, og derfor kjenner barnet best, irettesetter den som ikke er hjemme. Den arbeidende føler dermed at den hjemmeværende bestemmer og kontrollerer alt. Den hjemmeværende må la den arbeidende få tid og anledning til å bli kjent med barnet. Det er viktig at den arbeidende får lov å gjøre de feilene den hjemmeværende har gjort, men som den hjemmeværende har fått anledning til å være av.

Uttrykket "arbeidende" er jo veldig misvisende, for jeg har selv vært noen mnd hjemme med eget barn, og vet at det er definitivt arbeid det også.

[Gjest Gjest]

Velkommen i klubben! når to blir tre,blir alt helt snudd på hodet, oguansett bør du ta degnoen uker fri, om du ikke skal brenne deg ut.Helt vanlig atpar krangle,r etter fødselen.Selv om man er uendeligglad og stolt, får man også mye mere arbeid og mindre søvn enn man hadde regnet med.Har ikke fått tatt helg jeg på mangeår.Nårminsten nå er 5 år,følerjeg endelig at jeg kan slappe av, men det er forskjell på unger, noen blir roligere mye fortere.

Så det blir mange år med glede og mye arbeid

Sånn er det,og det er hcver sin tur...alt blir bedre etterhvert.

Vær flink å spørreom barnevakt, så dere fååt ta dere fri,VIKTIG!