Gjorde noe forferdelig-

[Shanka]

Rett før jul dumpet jeg min aller kjæreste, for å være fri og frank og leve singellivet som jeg følte at jeg aldri hadde fått gjort. Jeg fikk på en måte litt panikk for at jeg skulle gå glipp av noe. Vi hadde vært sammen i over 3 år før jeg gjorde det slutt og har hatt det fantastisk, men alikvel så gjorde jeg det slutt for å sjekke hvordan det var med en annen gutt..

Det er vel noe av det teiteste, og naive jeg har gjort i hele mitt liv, men jeg følte det der og da at det var det jeg ville og jeg trodde virkelig at det skulle løse alle problemer, og at jeg og min kjære skulle finne tilbake tilhverandre. Det skal sies at jeg vurderte mye fram og tilbake om jeg skulle ligge med en annen, eller bare "ta til takke" med friheten, for så og satse på at den følelsen skulle gå over av seg selv med tiden. Dessverre er jeg et utålmodig og nysgjerrig menneske at jeg konkluderte med- eller bare "hoppet i det" når sjansen bød seg. Og det SVIR nå!! For nå er jeg i ferd med å miste mitt aller kjæreste og beste som har hendt meg her i livet, og som jeg gjerne vil dele resten av livet med- og alt har jeg bestemt selv!!

Men hva skal man forlange av et menneske? Hvor mye skal virkelig et menneske tåle av smerte og lidelse? Han er verdens beste fyr på alle områder- og han fortjener det beste! Men er jeg nominert til å have i den kategorien?

Vi er sammen igjen, og har vært det i ca en måned nå, men forholdet vårt sliter veldig- fordi han sliter med å tilgi meg, stole på meg og legge det bak seg- alt forståelig nok Vi har også gode stunder, noe som hjelper oss å tenke positivt, men vi havner ofte i "kjelleren" og han har mareritt om nettene, vonde bilder og tanker som fester seg på hjernen..

Jeg har nok tatt for lett på dette. For jeg har tenkt at måten på å hjelpe han ut av det vonde, er å fortrenge det som har skjedd og bare konsentrere meg om han og meg- at vi skal ha det bra og vise han den kjærligheten jeg har for han. Naiv er jeg! For skal en komme over noe sånt, så må det jo mye mer til- han trenger å vite at jeg angrer, at jeg gjerne skulle hatt det ugjort og at jeg viser ydmykhet. Jeg har ikke klart å vise han dette nok, og derfor blir det kjempevanskelig for han og tilgi meg. Og når vi prater om dette, så ender det med at vi diskuterer heftig, og jeg går inn i en automatisk:-beskytt meg selv- posisjon, og det oppfatter han som nedvergenes og at jeg er lite ydmyk. Men jeg er overhode ikke sånn egentlig, men når noen "angriper" meg har jeg alltid blitt sånn. Jeg skjønner at jeg må ta meg sammen, og ikke være egoistisk skal vi komme oss igjennom dette.

Jeg vet ikke hva jeg skal få ut av dette, men det jeg vet er at jeg skulle hatt det hele ugjort,det var overhode ikke verdt det- å risikere å miste den som betyr mest for deg i hele verden pga en kjempedum hendelse. Men jeg forventer ingenting av han- jeg bare håper at jeg klarer å vise han at jeg er den kvinnen han vil ha i livet sitt- fortsatt....

:gråte:

[Gjest javac]

Hva med å samle alle disse tankene i et brev og la ham få lov til å lese det i ro og mak? Det er på mange måter lettere å tilgi og forsones når man forstår hverandre.

[Shanka]

Tusen takk for tips

Jeg tror det kan hjelpe faktisk!

[Baddi]

Det var forsovet riktig gjort, for har man følelser som plager en på grunn av noe man føler man mangler. Vil disse mest sansynligt spise en opp hvis en ikke finner svar.

Men vet ikke hva odsen er, noen finner tilbake til hverandre, andre ikke. Hve hvertfall sikker på du gjør det rette valget og ikke ender opp med å angre for så å gjøre det slutt igjen!

[Gjest septica]

Han burde fått lest det du har skrevet her!Det er tydelig at du angrer og at du er veldig glad i han

[Gjest Gjest]

Et slikt tillitsbrudd kan forandre et forhold for alltid. Man kan fortsette forholdet og ha det bra sammen, men det er vanskelig å finne tilbake til det man hadde før tillitsbruddet. Hvis begge klarer å løse det på en god måte, kan det styrke samholdet. Men det krever mye av dere begge.

Du må gi mye for å opparbeide tillit igjen. Han må føle at han kan spørre om alt han lurer på. Du bør være åpen og fortelle om livet ditt. Fortell hvem du skal treffe og hvem du får meldinger fra. Du kan gjerne be han sjekke hvem du fikk melding fra etc. Det kan hjelpe å la han få innsyn i ditt privatliv for en periode. Inntil han stoler på deg igjen.

Håper det ordner seg for dere!

[jannamor]

Er enig i at han burde få lese det su har skrevet her.

Å gjenvinne tillit tar vanvittig lang tid og er nesten vanskeligst for deg, som må bevise igjen og igjen og igjen at du er til å stole på. Men er du tålmodig og standhaftig kommer nok tilliten tilbake tilslutt

[Gjest Gjest]

Du gjorde jo et stort svik ovenfor kjæresten din, så jeg skjønner godt hvorfor han er skeptisk og redd. Legg deg langflat, vis at du mener det du sier og la han rase fra seg så lenge han trenger det (rase=være sint, lei seg osv). Elsker du denne gutten holder du ut med det og han vil sakte men sikkert innse at du elsker han og står last og brast ved hans side.

[Gjest Gjest]

Vi er sammen igjen, og har vært det i ca en måned nå, men forholdet vårt sliter veldig- fordi han sliter med å tilgi meg, stole på meg og legge det bak seg- alt forståelig nok Vi har også gode stunder, noe som hjelper oss å tenke positivt, men vi havner ofte i "kjelleren" og han har mareritt om nettene, vonde bilder og tanker som fester seg på hjernen..

Jeg har nok tatt for lett på dette. For jeg har tenkt at måten på å hjelpe han ut av det vonde, er å fortrenge det som har skjedd og bare konsentrere meg om han og meg- at vi skal ha det bra og vise han den kjærligheten jeg har for han. Naiv er jeg! For skal en komme over noe sånt, så må det jo mye mer til- han trenger å vite at jeg angrer, at jeg gjerne skulle hatt det ugjort og at jeg viser ydmykhet. Jeg har ikke klart å vise han dette nok, og derfor blir det kjempevanskelig for han og tilgi meg. Og når vi prater om dette, så ender det med at vi diskuterer heftig, og jeg går inn i en automatisk:-beskytt meg selv- posisjon, og det oppfatter han som nedvergenes og at jeg er lite ydmyk. forventer ingenting av han- jeg bare håper at jeg klarer å vise han at jeg er den kvinnen han vil ha i livet sitt- fortsatt....

Vel, du har gjort den samme tabben som min mann gjorde, bare at det resulterte i barn. Men jeg opplevde sviket slik du beskriver at din kjæreste gjør og min mann reagerte med å fortrenge det og late som om problemet ikke eksisterte,-som du gjør.

Det er det DUMMESTE du kan gjøre. For meg har det tatt tre år å komme over sviket. Heldigvis har jeg sluttet med marerittene om natten, i den grad jeg i det hele tatt maktet å sove. Men 100% tillit er det overhodet ikke. Det er mye fordi han ikke var ydmyk nok og maktet å gi meg den støtten jeg behøvde alle disse forferdelige dagene og nettene.

Skjerp deg! Om han er det beste som har hendt deg så ikke la han stå alene. Da blir sviket dobbelt så tøft å bære.

[Shanka]

Vel, du har gjort den samme tabben som min mann gjorde, bare at det resulterte i barn. Men jeg opplevde sviket slik du beskriver at din kjæreste gjør og min mann reagerte med å fortrenge det og late som om problemet ikke eksisterte,-som du gjør.

Det er det DUMMESTE du kan gjøre. For meg har det tatt tre år å komme over sviket. Heldigvis har jeg sluttet med marerittene om natten, i den grad jeg i det hele tatt maktet å sove. Men 100% tillit er det overhodet ikke. Det er mye fordi han ikke var ydmyk nok og maktet å gi meg den støtten jeg behøvde alle disse forferdelige dagene og nettene.

Skjerp deg! Om han er det beste som har hendt deg så ikke la han stå alene. Da blir sviket dobbelt så tøft å bære.

Ok, takk får råd