befruktning & svangerskap

[ivanka]

hei lin. det jeg tenker, er at det er ditt liv, ditt valg, du som skal leve med konsekvensene, og at du vet bedre enn noen andre hva som er riktig for deg. lykke til uansett.

[Gjest Anonymous]

Lin;

Synes du virker utrolig UMODEN som blir provosert av andres innlegg, andre med erfaringer..LIVSERFARING. Det ER faktisk stor forskjell på å være 21 år, og å være 28år, tro meg..

Virker som om du liker tanken på å kose seg hjemme og dille og dalle...

men hvem er det EGENTLIG som må "bære" samfunnet da? Hvem skal lage sofaen du sitter i, hvem skal lage bilen du kjører i, hvem skal lage kjøleskapet ditt og sørge for at huset ditt er varmt ?????

Noen MÅ faktisk jobbe.

Sier ikke her at de som er hjemme ikke gjør noe, for all del, men føler at du er lite reflektert Lin..sorry.

Fortsett på skolen du, lev livet som ungdom...UNGDOM, ikke glem det'. Gå for all del ikke glipp av ungdomstiden din... for det er det' jeg føler du gjør. Å ville stelle i hus og hage når man er 21 vitner om et kjedelig liv, der du sitter og ser på TV fra 18.00 til du legger deg.

Barn kan alltids komme senere....

Kristin

[Gjest Gjesta]

Gjesten Kristin skrev:

Noen MÅ faktisk jobbe.

og på det vil jeg svare at noen faktisk også må føde barn og ta seg av dem også...Det virke det som om færre og færre er opptatt av.

Og til dere som vektlegger utdannelsen som noe å falle tilbake på når hun en gang kommer til å ønske seg en jobb: Det er faktisk fullt mulig å få jobb uten utdannelse her i verden. Ikke alle ønsker stillinger der man må være faglært eller ha spesiell utdannelse. Det er ikke alle som ønsker en "karriere" som arbeidskvinne!

Noen av mine nærmeste venner og slektninger har kommet LANGT uten en dag på skolebenken - ja de sitter faktisk med egne firmaer og lederstillinger. Så om utdannelse selvsagt er lurt å ha som grunnlag og utgangspunkt, så er det ikke dermed sagt at man aldri kan få seg en jobb om man ikke har det!

[Gjest Lea]

Først: Jeg synes at du er veldig ung Lin. Men jeg kjenner deg ikke og aner ikke hvor moden du er for alderen eller hvordan forholdet deres er.

Men jeg synes fortsatt at du er ung.

Dette med utdannelse er et vanskelig tema.

For meg virker det som du har valgt feil utdannelse eller feil tidspunkt for denne utdannelsen. Kanskje du kunne prøve å jobbe et år? Jeg synes at arbeidserfaring er vel så viktig som utdannelse. Det hjelper lite å ha en flott utdannelse om man ikke kan jobbe.

Kanskje er det riktig tidspunkt for deg/dere å få barn nå. Jeg vet ikke! Men jeg har flere bekjente som fikk barn tidlig og som har klart seg fint. mange av dem har utdannet seg etter at barna begynte i barnehage og gjort det veldig bra. De er mer motiverte enn de var før de fikk barn.

Jeg vil si at det er umulig for noen her inne å si om det er riktig for DERE å få barn nå. Det må dere finne ut av selv. Men jeg ville nok tenkt meg om et år eller to.

[Trebarnsmor]

Hva er problemet med at mannen jobber og du er hjemme med ungene?

Så lenge dere er enige ,er vel det helt greit vel?

Min type har aldri hatt noe imot det.

SKjønner ikke hva som er så ille med det jeg.........

Jeg ble mamma som 20 åring,greit nok at det ikke var planlagt.Men jeg har ikke angret en dag.Ingen må si at man sitter på ræva og kjeder seg.Vel,jeg snakker ut i fra egen erfaring.......og jeg har storkost meg som "husmor".Trodde aldri at jeg ville det faktisk.

Men forskjellen mellom meg og deg er vel at du skal ta et valg om du skal ha barn eller forsette skolen.Jeg gjorde på en måte det også,bare det at jeg var allerede gravid.

Jeg ville tenkt nøye gjennom det...........Men som sagt....det passet meg helt flott,det valget jeg tok.

[Silfen]

Det høres ut som om du egentlig er ute etter andres "velsignelse" for å begynne på det valget du allerede har tatt.

Den trenger du ikke. Det er ditt og din manns liv, dere gjør som dere føler for.

Velger dere å prøve få barn nå, så er det ingen som har rett til å si at det er et dårlig valg pga. din alder.

Når det gjelder utdannelse. Klart det beste er å bli ferdig først, men det er ingen krise om du ikke blir det.

Selvrealisering nevner noen. Hvorfor kan man ikke realisere seg selv ETTER man har fått barn? Om du blir lei av å være "hjemme" med barnet etter 3,5, 10 år, så er du fremdeles mer enn ung nok til å gjøre det DU vil, ta den utdannelsen DU vil ha.

Følg det du føler er rett for dere du. Våre råd er kanksje greie å ta med seg, men i DIN store helhet, betyr de lite.

[Mellon]

Jeg har litt det samme problemet med at jeg også er veldig babysjuk. Jeg er 23 år og vet ennå ikke hva jeg vil bli. Har tatt litt forskjellig ting når det gjelder utdanning. Men vi har bestemt oss for å prøve til høsten uansett. Har vært i lag i fem nå, og tenkt på å få barn i et år. Vi bestemte oss i fjor sommer for at det møtte bli bryllup, eller barn. Vi er begge litt gammeldagse og fant ut at det å gifte seg først er best.

Har en biologisk klokke som slår for harde livet. Har to veniner med barn, og har tre som nå skal ha i sommer og høst. Kjenner også to som skal prøve til sommeren slik som meg. Jeg lever i frykt for at alle skal komme før meg. Vet at dette er tåpelig, men sånn er jeg.

Jeg syns du skulle konsetrere deg om stuiene å få fullført dette året. Få en baby og ha mammapermisjon, og deretter fullfører du studien. Du kan ha begge deler hvis du bare vil. En kan sitte til langt ut i eviheten å komme med grunner for å utsette. Gjør det hvis det er det dere innerst inne ønsker.

[Gjest Anonymous]

Jeg råder deg til å fullføre utdannelsen din! Det er jo flott at din kjære tjener godt, men bygg din egen plattform, det vil du takke deg selv for senere i livet. Skal love deg at mors-(og fars)instinktet forsvinner ikke, så selv om det er vanskelig, så la det vente. Ønsker deg lykke til uansett hva du velger å gjøre

[Gjest Anonymous]

føler meg som en drittunge egentlig nå.... en dum liten pike som vet lite om livet og alt annet som er verdt å vite

utdannelsen vil nok hjelpe betraktelig.. se positivt på det..

Man skal være forsiktig m å dømme folk etter alder' date=' motivasjon, mål osv... [/quote']

man kan i alle fall ikke se bort i fra disse faktorene når man vurderer en persons utgangspunkt.. disse faktorene betyr noe.. enten du liker det eller ei.. (selv om de er ikke avgjørende i seg selv..)

[Gjest sexysadie]

hvorfor i helvete ble mitt forige innlegg fjernet ifra moderator???

Det er ikke hva man forteller, men hvordan. - moderator

[Gjest Anonymous]

Kverula; sant nok at en ikke trenger utdannelse til å få jobb, men en trenger ERFARING for å få jobb, hvilket Lin IKKE har og kommer til å få med tanke på jobbsammenheng når hun er hjemme og steller i hagen og passer ungene sine.... ikke misforstå.

Lin; sier det en gang til...du er for ung, ta utdannelse først.

Kristin

[Gjest Anonymous]

Jeg vil nå si som flertallet. Hadde satset på en utdannelse først. Har vært babyklar i mange år, men har heldigvis satset på å få jobbet før vi tenkte på barn. Nå står jeg stabilt dersom vi skulle gå fra hverandre en gang....håper jo selvfølgelig at det aldri skjer. Nei utdannelse og litt jobb først - det er stabilt for et lite barn også.

Du er jo veldig ung ennå 21 dersom jeg ikke leste feil og du har nå god tid på deg ennå.

Lykke til med bryllupet

[Kosepia]

Hmm..

Ser at vi går litt "mot strømmen" her, Lin.

Kan fortelle litt om meg selv. 21, blir 22 i sommer, vi har prøvd i 2 år til sommeren... Og vi har funnet ut at det passer bra nå, selv om jeg er midt i min utdannelse. Jeg har bred arbeidserfaring og vet at jeg vil fortsette utdannelsen min når barnet har rundet året.

Jeg er sjeleglad for at vi begynte så tidlig. Nå har jeg fått vite at det muligens kun er IVF som er aktuelt for oss... Hva om jeg hadde vært 28 når jeg fant det ut? Tror jeg hadde fått full panikk da... DA hadde denne klokka begynt å tikke fryktelig fort.

Men kjære deg... Selvfølgelig må du få lov til å være hjemmeværende dersom du vil det. Men ha i bakhodet at selv om det å være student og mor kan være svært hardt til tider (les eksamener og innleveringer og holde tritt med lesinga) så har jeg flere venninner som elsker å være student og mor.

Når passer det å få barn da? Ideelt sett skal man ha god utdannelse, hvor deler av utdannelsen skal ha vært i utlandet (helst flere år) så skal man gjerne jobbe noen år... Og vips så begynne klokka å tikke.

Hva er det som er så galt med å være en ung mor?

Og hva er galt med å være hjemmeværende mor? I dag skal jo alle unger helst være sammen med foreldrene mellom klokken 17 og 20 (når de legger seg) Det er da 3 timer om dagen man får være sammen med barnet. Når har man da tid til å oppdra barnet? Få være sammen med barnet? Får barnet virkelig god kontakt med foreldrene sine på denne måte?

Hvis du føler du klarer å få barn nå. At du er moden nok, har fått rast fra deg osv. Og dersom du har tenkt over hva du kan tilby barnet (i dagens samfunn tenker veldig mange at man skal ha barn for sin egen del osv.. ikke hva man kan tilby barnet. Jeg sier ikke at du gjør det, dette er bare ment som en tankevekker)

Nå er mye av dette satt på spissen..

Du trenger ingen andres velsignelse for å gjøre ditt liv til det du vil.

[Gjest Anonymous]

Det er ikke ung mor som var temaet her var det ? Nei jeg mener at man står bedre om man har en utdannelse og en jobb å gå til. Tross alt så skal et barn ha både mat og klær på kroppen. Ung har ingenting med saken å gjøre. Men det er greit å ha noe å falle tilbake på.

[asterix]

Enig med Limbo i at det ikke er alder som er saken her. Jeg var selv 21 da eldstemann ble født(planlagt) og synes ikke det er ungt. Det jeg synes er "alarmerende" her er at Lin ser ut til å ha en romantisert forestilling av å leke "mor,far og barn" resten av livet uten å utvikle seg selv for å ha noe å tilføre både barn, samlivet og seg selv.

Jeg håper inderlig at Lin her har glemt å fortelle om alle sine andre interesser og at hun ikke mener det bokstavlig når hun sier at barn er ALT. Man kan jo alltids ta utdanning igjen om noen år(selv om dette ikke hjelper så mye i forhold til å greie seg selv om uforutsette ting skulle skje), men om man kun konsentrerer seg om barn og hus i årevis vil man i hvertfall i mine øyne ikke bli en særlig interessant samtalepartner eller livspartner for den del.

[Gjest ikke innlogget Sissi]

Holdningen om at "jeg kan jo være hjemme fordi han tjener så mye" skremmer meg! DU er ansvarlig for ditt liv, også økonomisk. Som andre har påpekt - hva om noe skjer? Han kan jo miste jobben/bli ufør/dere blir skilt.... (og man har ikke en negativ innstilling til ekteskapet fordi man påpeker at skilsmisse statistikken er høy).

Hva om du står der en vakker dag, med aleneforsørgeransvaret for barna. Du har ingen utdannelse, du har ingen arbeidserfaring. Hva da?? tror du det blir enkelt? Tror du at det bare er å gå ut i verden å få seg en godt betalt jobb? Det er ikke godt betalt å jobbe i barnehage/på sykehjem/på rimi.... Vi lever i et såkalt kunnskapssamfunn - som betyr at kunnskap blir viktigere og viktigere i forbindelse med jobb.

Dette har ingenting med lengde på utdannelse, ei heller med "alle kan ikke være karrierekvinner". Poenget er at DU HAR ET SELVSTENDIG ANSVAR FOR Å TA VARE PÅ DEG SELV. Og det inkluderer det økonomiske!

Dessuten: vi som alltid har studert/jobbet mens vi har hatt barn: mener du at vi er dårlige foreldre? mener du at fordi barnet har vært i barnehage så ivaretar vi ikke deres behov?

Klart du mener at du er moden, men beklager, måten du skriver på, og din reaksjon på meninger som går mot dine egne, tyder i liten grad på det.

[lin]

Kverula; sant nok at en ikke trenger utdannelse til å få jobb, men en trenger ERFARING for å få jobb, hvilket Lin IKKE har og kommer til å få med tanke på jobbsammenheng når hun er hjemme og steller i hagen og passer ungene sine.... ikke misforstå.

Lin; sier det en gang til...du er for ung, ta utdannelse først.

Kristin

vil bare nevne at jeg alltid har jobbet ved siden av skolen, faktisk lengre enn hva mange vil tro, så slutt å si at jeg ikke har erfaring, jeg har nå en arbgiver som jeg har god kommunikasjon med, som gang på gang sier at hun er fornøyd med meg, at jeg har jobb så lenge jeg øsnker, de ville gjøre alt for å tviholde på meg (andre som faktisk har lengre livserfaring samt utdannesle har kommet bak meg i køen i ansettelse)

Jeg angrer på at jeg startet denne tråden.... jeg får ikke uttrykt ordentlig hva jeg mener, og føler meg ganske misforstått.

dessuten det å mene ting om andre slik uten å kjenne vedkommede er en sterk sak....

Jeg takker imidlertidig dere få som har vist meg litt støtte her og faktisk skjønner litt av tankegangen min!

[Gjest Anonymous]

Lin;

joda, du har sikkert mange gode kvaliteter...tviler ikke på det. Men du spør og vi svarer..så enkelt er det. At du blir provosert tyder bare på umodenhet. Jeg og hadde erfaring, var voksen, ville ha barn, og gifte meg for mange år siden...MEN TAKK OG PRIS for det nå. Dette er 10 år siden, og jeg var SÅ voksen. Ser tilbake og ler nå...

Klart du føler deg MODEN nok....alle tror de er det, og ikke minst at de har MASSE av livserfaring, noe som de i bunn og grunn IKKE har.

Men man lærer så lenge man lever...

Hvilken jobb du har da?

Kristin

[Gjest Gjesta]

Jeg kan forstå at du kanskje syns at svarene i denne tråden er litt leie, lin - men det er engang sånn at når man starter en tråd her på KG, så må man regne med å få andre meninger enn det man selv har...Og siden du har spurt etter respons, så får du det...Hvis du føler at du vet hva som er riktig for deg og det egentlig ikke er noe som kan få deg til å endre mening - da lurer jeg på hvorfor du i utgangspunktet spurte folk om råd...

Men som jeg har vært inne på tidligere: Bare du kan avgjøre hva du vil gjøre med livet ditt - uansett hvilket valg du tar, så må det være et valg du vet du kan leve med, lin!

Ønsker deg nok en gang lykke til! :D

[14062003]

Dessuten: vi som alltid har studert/jobbet mens vi har hatt barn: mener du at vi er dårlige foreldre? mener du at fordi barnet har vært i barnehage så ivaretar vi ikke deres behov?  

Jeg mener at barn har det bedre av å være i barnehage enn "å gå hjemme og sulle med mor". I bunnen skyldes dette min egen utvikling pga. snever virkelighetsoppfatning fra min mor, men dette har senere blitt spedd på med kunnskap i både sosialpedagogikk, spesialpedagogikk, pedagogikk og psykologi.

Jeg ser ikke spørsmålet til Lin nå, men mener å huske at hun ville ha andres mening om utdannelse/erfaring og barneplanlegging. Min erfaring i vennekrets er at de som har hatt et godt utgangspunkt (sunn, normal livsstil) har klart seg meget bra etter å ha fått barn i ung alder. De som har ventet noen år har også klart seg veldig bra. Begge "typer" barn har det like godt.

Mitt råd er å tenke nøye igjennom fremtiden før noen valg blir tatt. Hvordan står du dersom mannen din går fra deg? Hva har du av inntekt dersom han skulle falle fra? Vil du kunne gi barnet et variert, spennende og sunt liv? Vi er alle ansvarlig for våre egne liv, uten å bli egoister og einstøinger av den grunn.

Så til litt min egne erfaring: Min mor var hjemmeværende med meg i alle år. Uten at hun forstod - eller forstår - det, har hun psykisk terrorisert og mishandlet meg i de 19 årene jeg bodde hjemme. Jeg forstod det selv om 24-åring - med psykologhjelp... Uten å gå i detalj var jeg meget moden som 16-åring og som 20-åring var jeg psykisk på nivå med 25-åringer. Nå er jeg snart 27 år og jeg må si noe jeg ikke likte som 20-åring: man er ikke moden som 20-åring. Gode foreldre kan man allikevel bli! Jeg har lært sååå mye de siste årene og jeg gleder meg til fremtiden (sånn foruten den sosiale angsten min mor har påført meg som gjør hverdagen til et helvete til tider...)!