når er det lov å gå?

[Gjest ili_nå]

Jeg har vært sammen med mannen min i 9 år, gift i snart 6 av de og har 2 barn, 3 og 6. Problemet mitt er at jeg ikke elsker han, og er ikke lykkelig i forholdet til han. Men er det god nok grunn til å bryte opp familien?

Han er en god mann, veldig snill mot meg og helt klart at han elsker meg veldig mye. Men jeg har det ikke bra, kjenner at jeg har et så utrolig savn inni meg. At jeg blir kvalm av det og kjenner ut som jeg har en kjempe klump i magen fordi jeg tenker så mye på dette, gjør det ikke bedre. Vi bor et sted jeg har lite nettverk, mens han har et stort nettverk her. pga skole og bhg er det ikke mulig for meg å flytte herfra, selvom jeg drømmer om å flytte tilbake til der jeg vokste opp (30 min unna). Vet at jeg ikke kommer til å bli lykkelig hvis jeg må bli boende her.

Jeg er også redd for hvordan tilværelsen blir hvis jeg blir alenemor. Hvordan vil jeg klare meg? Vil jeg takle barna godt nok når jeg ikke har en som jeg kan støtte meg på? Hva med penger? Kommer jeg til å angre?

Vi er i et stadiet av livet hvor vi har velidg mange venner som har gått fra hverandre de siste 2 årene, og jeg ser jo at det ikke nødvendigvis er så lett for de å takle hverdagen, og det gjør meg ennå mer redd (ja skilsmisse er smittsomt...). Vil ikke ende som bitter og gammel og alene. Er selv vokst opp i skillsmisse hjem, med far som ikke var til stede (det hadde uansett ikke skjedd i mitt tilfelle) og vet hvor tungt det var for moren min.

Men hvor i mitt liv kommer lykke inn? når skal jeg få lov å kjenne at nå er jeg lykkelig?

Mannen min var bortreist en uke for en stund siden, og det var så godt. Etter at det hadde gått noen dager kjente jeg meg lykkelig, det var en så utrolig deilig og befriende følelse. Og da han skulle komme hjem gruet jeg meg. Kjente at klumpen kom tilbake og at jeg ikke hadde lyst til å reise hjem. Ikke fordi han er slem mot meg, men fordi da fikk jeg ikke være meg lengre.

Jeg sliter også med at han gir meg dårlig samvitighet. Hvis jeg har lyst til å gå ut med venner så gir han meg et inntrykk av at jeg skal være takknemlig ellers så sier han noe som gir meg dårlig samvitighet for at jeg heller vil være sammen med de en han (jeg går ut med venner 6 ganger i året, han har venner på besøk et par ganger i uken i perioder). Han er heller ikke fornøyd med at jeg "bare" har guttevenner, noe som for meg er helt naturlig, for jeg klarer ikke å forholde meg til jenter å samme måte.

trengte bare å skrive av meg litt, hyggelig hvis noen vil svare.

[Siam]

Ta det opp med han!

Gå til samtaler på familievernkontoret.

Det er uansett ikke lov til å gå før dere har snakket om det på en skikkelig måte, synes jeg.

Det skylder du i første rekke barna dine, men også mannen din, og deg selv.

Uten at dere virkelig har forsøkt er det altfor lettvint å bare gå. Og mannen din må få en sjanse til å prøve å endre seg.

Har dere forsøkt alt og det fremdeles ikke funker, er det en annen sak.

Lykke til. Håper dere finner ut av det.

[Gjest barelillemeg]

Tenker at kanskje dere bør ta tak i problemene - det er da mulig å bli lykkelig i det forholdet du beskriver, men en må legge litt innsats i det! Det gjelder selvfølgelig begge parter. Vet forresten mannen din at du sliter? Hvis ikke er det litt urettferdig overfor ham at du vurderer å gå... Den dårlige samvittigheten din bør du jobbe med - mannen din vil vel egentlig ikke at du skal gå rundt med dårlig sammvittighet fordi du er med venner når han selv har et stort nettverk? Igjen krever det at en tør og være ærlig, og at en tør å ta tak i det som er problematisk.

Jeg er ikke av oppfatningen at en aldri skal gå fra hverandre, men jeg ville gitt det en skikkelig innsats før jeg gikk, hadde jeg vært deg. Dersom en kommuniserer dårlig må en bli bedre på det uansett npr en har barn. Å dele barn i to hjem krever egentlig bedre kommunikasjonsevner enn når foreldrene bor sammen! Jeg tror ikke nødvendigvis gresset er grønnere på den andre siden...

Håper det ordner seg for dere - den ene eller andre måten. Alle fortjener å være lykkelig, men det kommer ikke nødvendigvis av seg selv!

[Gjest Gjest]

Jeg har vært sammen med mannen min i 9 år, gift i snart 6 av de og har 2 barn, 3 og 6. Problemet mitt er at jeg ikke elsker han, og er ikke lykkelig i forholdet til han. Men er det god nok grunn til å bryte opp familien?

Han er en god mann, veldig snill mot meg og helt klart at han elsker meg veldig mye. Men jeg har det ikke bra, kjenner at jeg har et så utrolig savn inni meg. At jeg blir kvalm av det og kjenner ut som jeg har en kjempe klump i magen fordi jeg tenker så mye på dette, gjør det ikke bedre. Vi bor et sted jeg har lite nettverk, mens han har et stort nettverk her. pga skole og bhg er det ikke mulig for meg å flytte herfra, selvom jeg drømmer om å flytte tilbake til der jeg vokste opp (30 min unna). Vet at jeg ikke kommer til å bli lykkelig hvis jeg må bli boende her.

Jeg er også redd for hvordan tilværelsen blir hvis jeg blir alenemor. Hvordan vil jeg klare meg? Vil jeg takle barna godt nok når jeg ikke har en som jeg kan støtte meg på? Hva med penger? Kommer jeg til å angre?

Vi er i et stadiet av livet hvor vi har velidg mange venner som har gått fra hverandre de siste 2 årene, og jeg ser jo at det ikke nødvendigvis er så lett for de å takle hverdagen, og det gjør meg ennå mer redd (ja skilsmisse er smittsomt...). Vil ikke ende som bitter og gammel og alene. Er selv vokst opp i skillsmisse hjem, med far som ikke var til stede (det hadde uansett ikke skjedd i mitt tilfelle) og vet hvor tungt det var for moren min.

Men hvor i mitt liv kommer lykke inn? når skal jeg få lov å kjenne at nå er jeg lykkelig?

Mannen min var bortreist en uke for en stund siden, og det var så godt. Etter at det hadde gått noen dager kjente jeg meg lykkelig, det var en så utrolig deilig og befriende følelse. Og da han skulle komme hjem gruet jeg meg. Kjente at klumpen kom tilbake og at jeg ikke hadde lyst til å reise hjem. Ikke fordi han er slem mot meg, men fordi da fikk jeg ikke være meg lengre.

Jeg sliter også med at han gir meg dårlig samvitighet. Hvis jeg har lyst til å gå ut med venner så gir han meg et inntrykk av at jeg skal være takknemlig ellers så sier han noe som gir meg dårlig samvitighet for at jeg heller vil være sammen med de en han (jeg går ut med venner 6 ganger i året, han har venner på besøk et par ganger i uken i perioder). Han er heller ikke fornøyd med at jeg "bare" har guttevenner, noe som for meg er helt naturlig, for jeg klarer ikke å forholde meg til jenter å samme måte.

trengte bare å skrive av meg litt, hyggelig hvis noen vil svare.

Skjønner at du ikke har det godt akkurat nå, og det er ikke lett å leve i et forhold der ting ikke fungerer.

Du spør når det er lov å gå... du kan gå når du vil, det er ingen som kan si hva som er rett og galt for deg.

Generelt sett er jeg av den formening at der det ikke er snakk om vold og mishandling, bør en gjøre seg ferdig med ekteskapet før en går ut av det.

Går en ut av ekteskapet med uavklarte følelser (positive og negative) vil "nissen bli med på lasset".

En vil ikke være følelsesmessig fri til å gå videre med livet sitt dersom en sliter med "hvis-om-atte, dersom-atte", fordeling av skyld for hvorfor det gikk galt enten en legger skylden på seg selv eller den andre, eller tvil og tro om hverandre. En vil heller ikke være klar til å gå inn i et nytt forhold når tiden er inne for det dersom en sliter med positive eller negative følelser for den tidligere partneren, eller forholdet en gikk ut av.

Rådgivning, parterapi, samlivskurs... ja, jeg mener alt skal være prøvd først, fordi da kan en gå ut av forholdet med hodet høyt hevet, og vite med seg selv at det er over. Følelsene er ikke der lenger, og at "jeg prøvde ALT, men det fungerte likevel ikke!"

Om dette gjelder deg vet bare du.

Det er ikke lett for oss her å si hva du bør gjøre, men jeg vil anbefale deg å snakke med noen... en rådgiver, prest, samlivsterapeut... for å sette ting litt i perspektiv, se ting litt utenfra.

Hva han sier og gjør kan du ikke endre, det kan bare ham selv. Men for å endre noe må han også vite at han gjør noe galt. Snakk med ham, fortell ham hvordan du føler deg, og prøv å få han med på rådgivning også.

[Gjest Gjest]

"Mennesket må lære seg å stole på sin intuisjon.Det riktige er nemlig til en hver tid å følge hjertet og ikke la noen eller noe hindre ens egen utvikling.Så sitter man i et ekteskap som ikke lenger gavner en,skal en våge å gå ut av det og ikke la frykten hindre en.Frykten er menneskets største fiende.

Hvis man lærer å følge hjertet istedet for hodet,vil man også få det mer harmonisk med seg selv. Man skal ikke behøve å gi opp sin egen selvfølelse eller identitet.Man skal ikke være redd for hele tiden å gå vidre i livet. Mange gjør ting som ikke gir dem noe og det er unødvendig.I stedet kunne de gjort noe som gir dem noe.Alt er mulig. Mennesket skaper sin egen virkelighet her og nå. Så lever du med en mann som slår,har du selv valgt det og har ingen rett til å skylde på andre.

Liker du ikke din livssituasjon, skal du kjempe for å endre den.

Mennesket har evnen til å omskape. Det kan spiller offerrollen og det kan gå ut av den.Ser du på deg selv som et offer,gjenspeiler det seg i din personlighet, og andre vil oppfatte deg som et offer.

Det er svært viktig hvilke energier vi sender ut,for det er eksakt de somme energier vi får tilbake.Alt slår med andre ord tilbake på oss selv."

[Gjest Gjest fra innlegg nr 4]

"Mennesket må lære seg å stole på sin intuisjon.Det riktige er nemlig til en hver tid å følge hjertet og ikke la noen eller noe hindre ens egen utvikling.Så sitter man i et ekteskap som ikke lenger gavner en,skal en våge å gå ut av det og ikke la frykten hindre en.Frykten er menneskets største fiende.

Hvis man lærer å følge hjertet istedet for hodet,vil man også få det mer harmonisk med seg selv. Man skal ikke behøve å gi opp sin egen selvfølelse eller identitet.Man skal ikke være redd for hele tiden å gå vidre i livet. Mange gjør ting som ikke gir dem noe og det er unødvendig.I stedet kunne de gjort noe som gir dem noe.Alt er mulig. Mennesket skaper sin egen virkelighet her og nå. Så lever du med en mann som slår,har du selv valgt det og har ingen rett til å skylde på andre.

Liker du ikke din livssituasjon, skal du kjempe for å endre den.

Mennesket har evnen til å omskape. Det kan spiller offerrollen og det kan gå ut av den.Ser du på deg selv som et offer,gjenspeiler det seg i din personlighet, og andre vil oppfatte deg som et offer.

Det er svært viktig hvilke energier vi sender ut,for det er eksakt de somme energier vi får tilbake.Alt slår med andre ord tilbake på oss selv."

Jeg er enig med deg i at en kan velge å være et offer, eller en kan gjøre noe med situasjonen. Men, å endre livssitusjonen, å gå videre i livet er ikke ensbetydende med å gå ut av ekteskapet.

En kan også velge å jobbe for å endre det som ikke fungerer, og ta vare på det som er verdifullt å ta vare på... altså prøve å reparere det som ikke virker før en går til det skrittet å bytte det ut.

Og jeg gjentar meg selv, det gjelder ikke i forhold der vold og mishandling er involvert!

[Gjest Gjest]

Det er kun du og ingen andre som kan gjøre deg selv lykkelig. Slutt å tenke på at du er avhengig av noen for å ha det fint med deg selv.

Dette betyr ikke at du må ut av ekteskapet for å ha det godt, bare vær klar over at grunnen til at du ikke er lykkelig ikke trenger å ha noe med ekteskapet ditt å gjøre.

Grunnen til at du ikke er lykkelig har sannsynligvis kun med deg og deg alene å gjøre. Og du kan fikse dette, om du slutter å skylde på omgivelsene rundt deg.

[Gjest fra innlegg #5]

Man er sin egen lykkes smed. Og betyr det at du må gå fra typen,så må det vel gjøres. Men akkurat DET må du selv avgjøre. Kun du vet hva som er best for DEG, det kan ingen andre fortelle.

Folk har gjerne den oppfattning at det som fungerer for meg,fungerer på andre også. Men det er ikke sant. Det er DU som lever ditt liv,ikke naboen!

[Gjest Gjest]

Nå er jeg sikkert litt slem, men jeg skal forsøke å vøre konstruktiv.

Hva mente du egentlig når du giftet deg? "i gode og onde dager?" eller "i gode og onde dager, helt til jeg ikke lenger er lykkelig til tross for at du er snill mot meg?"

Jeg mener på ingen måte at man ikke skal kunne skille seg! Men jeg mener at dersom din mann er snill med deg og elsker deg så bør dere forsøke å gjøre allt, før dere går til det steget om at dere skiller dere. Du har gitt din mann et løfte og jeg mener at det ikke skal brytes før man har forsøkt absoludt allt man kan for å forhindre det. Om man da enda finner ut at man ikke kan leve sammen, så har man i alle fall kjempet med nebb og klør og vet at man gjør det riktige. Den tvilen du da snakker om vil ikke forekomme, fordi dere da har prøvd allt annet.

Du har også dradd inn to, ufrivillige, barn inn i dette ekteskapet og du skylder også dem at du har forsøkt absoludt allt du kan for å forsøke å være lykkelig sammen med faren dems. Du skal IKKE forsake din egen lykke, men du må være villig til å gi opp deler av deg selv når du har inngått i en familie og har fått barn. Som jeg sier, du skal ikke forsake din egen lykke, men du skal forsøke å gjennvinne den sammen med din mann først og fremst. Dersom dette til slutt viser seg å ikke være mulig så er situasjonen som den er, men da vil du i alle fall ha god sanvittighet og visst at du har forsøkt alt som er mulig for å gjøre din familie lykkelig. Du er også den av den familien, og du skal derfor også være lykkelig.

Håper at noe av dette fikk deg til å tenke litt slik at du kan ha mer bevisste holdninger til hvorfor du gikk inn i ekteskapet i utgangspunktet, hva som mangler for å nå de målene du da drømte om, og hvordan du eventuellt kan gå og hvorfor du velger det alternativet.

[Gjest ili_nå]

ja, jeg er enig i at vi skylder barna å prøve alt før vi evnt skilles. Vi har hatt problemer de siste 2,5 årene, så det er ikke noe som kommer ut av det blå. Jeg har foreslått terapi, det har ikke han villet, for han mener at vi klarer å snakke sammen velidg bra, og det har vi faktisk, helt til nå.. hvor jeg bare ikke klarer å ta vanskelige samtaler med han, fordi jeg er så lei av diskusjoner hvor en av oss kommer ut såret. Vi har ved 2 annledninger før sagt at dette ikke går lengre, men etter at vi er ferdig med alt praktisk (fordeling av alt osv) så har vi bestemt oss for at vi skal prøve lengre. Vi krangler aldri, har så og si ikke kranglet siden vi ble sammen. Etter at vi har bestemt oss for å prøve mer har det gått bra ca 1-2 mnd og så er det tilbake i den gamle tralten...

Jeg var ung da jeg giftet meg, ennda yngre da jeg møtte han. Jeg har aldri vært alene (hadde kjærester i et før han) derfor skremmer det,men er enig i at det ikke er det som skal holde meg i forholdet.

[Nabodama]

Jeg har vært sammen med mannen min i 9 år, gift i snart 6 av de og har 2 barn, 3 og 6. Problemet mitt er at jeg ikke elsker han, og er ikke lykkelig i forholdet til han. Men er det god nok grunn til å bryte opp familien?

Han er en god mann, veldig snill mot meg og helt klart at han elsker meg veldig mye. Men jeg har det ikke bra, kjenner at jeg har et så utrolig savn inni meg. At jeg blir kvalm av det og kjenner ut som jeg har en kjempe klump i magen fordi jeg tenker så mye på dette, gjør det ikke bedre. Vi bor et sted jeg har lite nettverk, mens han har et stort nettverk her. pga skole og bhg er det ikke mulig for meg å flytte herfra, selvom jeg drømmer om å flytte tilbake til der jeg vokste opp (30 min unna). Vet at jeg ikke kommer til å bli lykkelig hvis jeg må bli boende her.

Jeg er også redd for hvordan tilværelsen blir hvis jeg blir alenemor. Hvordan vil jeg klare meg? Vil jeg takle barna godt nok når jeg ikke har en som jeg kan støtte meg på? Hva med penger? Kommer jeg til å angre?

Vi er i et stadiet av livet hvor vi har velidg mange venner som har gått fra hverandre de siste 2 årene, og jeg ser jo at det ikke nødvendigvis er så lett for de å takle hverdagen, og det gjør meg ennå mer redd (ja skilsmisse er smittsomt...). Vil ikke ende som bitter og gammel og alene. Er selv vokst opp i skillsmisse hjem, med far som ikke var til stede (det hadde uansett ikke skjedd i mitt tilfelle) og vet hvor tungt det var for moren min.

Men hvor i mitt liv kommer lykke inn? når skal jeg få lov å kjenne at nå er jeg lykkelig?

Mannen min var bortreist en uke for en stund siden, og det var så godt. Etter at det hadde gått noen dager kjente jeg meg lykkelig, det var en så utrolig deilig og befriende følelse. Og da han skulle komme hjem gruet jeg meg. Kjente at klumpen kom tilbake og at jeg ikke hadde lyst til å reise hjem. Ikke fordi han er slem mot meg, men fordi da fikk jeg ikke være meg lengre.

Jeg sliter også med at han gir meg dårlig samvitighet. Hvis jeg har lyst til å gå ut med venner så gir han meg et inntrykk av at jeg skal være takknemlig ellers så sier han noe som gir meg dårlig samvitighet for at jeg heller vil være sammen med de en han (jeg går ut med venner 6 ganger i året, han har venner på besøk et par ganger i uken i perioder). Han er heller ikke fornøyd med at jeg "bare" har guttevenner, noe som for meg er helt naturlig, for jeg klarer ikke å forholde meg til jenter å samme måte.

trengte bare å skrive av meg litt, hyggelig hvis noen vil svare.

Du har fått mange gode råd og kloke ord fra de andre her, og jeg er helt enig, her må du selv ta tak, uten at det dermed betyr at du går fra mannen din.

Følsler kan våkne igjen, selv om de føles døde nå. Det gjorde de for meg, og jeg elsker mannen min mer nå enn før min vanskelige periode.

For meg handlet det også til en viss grad om bosted. Jeg flyttet hit med ham pga jobben hans, og jeg har trivdes her på et vis, men det er fryktelig langt fra familien, og sånn sett vanskelig å slå seg til ro.

Du er HELDIG som bare bor 30 min unna hjemplassen din, der du helst vil bo. Samtidig må jeg si at du høres litt sutrete ut når du sier du aldri kan bli lykkelig der dere bor nå.....30 MIN UNNA. Hallo!

Stedet du bor er ikke avgjørende for om du blir lykkelig eller ikke, det er innstillingen din som faktisk avgjør det.

Det gjelder å finne roen, og bestemme seg for å se det positive i stedet for det negative, og det gjelder alt. Også forholdet til mannen din.

Hvis du med dine tanker skaper avstand mellom dere, så blir det avstand. Hvis du prøver å skape nærhet, er jeg sikker på han kommer deg i møte med det.

Du er så heldig å ha en snill mann som ønsker deg alt godt, og som elsker deg, selv om dere har hatt problemer i over to år. Du blir sikkert ikke gående alene hvis du går fra ham, det er ikke vanskelig å finne en ny. Men du kommer aldri til å finne en som er like glad i ungene dine som han er.

Kanskje har også den nye barn fra før, som du må forholde deg til. Kanskje er det vanskelig å finne en mann som er like snill og god som han du har. Du vet ikke hvilke uvaner, surhetsgrad, egoismegrad osv andre menn har før du har prøvd. Og er du vant til å ha en snill og god mann, kan du fort angre at du lot ham gå.

Barna dine er små ennå, det er en strevsom tid. Kanskje er ikke tiden der nå for at du skal realisere deg selv. For det er det du tenker på.

Lykkelig kan du bli, men det har kun med din egen innstilling å gjøre.