jeg føler meg så mislykket:(

[Dragana]

Hei, hei:)

Ønsker bare å klage litt hvis det er mulig:(

Jeg og mannen min er skikkelige prøvere, men får det bare ikke til:(

Hver eneste måned gleder vi oss til lille mirakelet, men den kommer ikke:(

Alle rundt meg har blitt gravide, to venneniner, svigerinna mi har ellerede tre barn.

Når jeg ser folk som ikke ønsker baby, får den, spør jeg meg selv hvorfor er livet uretferdig. De som ønsker noe så inderlig mye får det ikke, mens andre som ikke bryr seg om det, får det.

Jeg føler at jeg blir aldri gravid, at det er min skjebne å bli barnløs hele livet:(

Er det så vanskelig at noe fint skjer i livet mitt:(

Er så drittlei av å smile foran andre mennesker når de forteller om barna. Jeg vil bare gråte hele dagen lang:(

[theamoren]

Må gi deg en

Nå har ikke jeg rett til å uttale meg om noe siden jeg bare er i 3PP, men jeg har ei bestevenninne som prøver og prøver. hun ble gravid men mistet barnet da hun var 7 måneder på vei. og nå har hun prøvd i 9 mnd etter det også. Og jeg begynner å grine hver gang hun får mensen fordi jeg har så vondt av henne. og føler (som vanlig) stor empati.

Men man må prøve å tenke positivt(VET det ikke er lett), og tenke fremover... det ER hjelp å få, GOD hjelp!

Men det ER en veldig stor psykisk påkjenning.. og dere har all rett til å klage SÅ MYE DERE VIL.

Endret 1. februar 2008 av theamoren

[Amalie_85]

Uff, vil bare gi deg en stoooor i begynnelsen følte jeg veldig på at jeg gikk å bar på ett barn som egentlig ikke var prøvd på en gang. Og jeg tenkte da masse på mange her inne på KG som sliter og ønsker seg så veldig.

Lykke til

*sende babystøv*

[Gjest Tidligere prøver]

Hei Dragana. Jeg føler med deg, jeg har selv vært i den situasjonen du er i nå. Jeg er der til dels ennå, faktisk. For selv om vi nå er igang med adopsjon, etter lang tids prøving, og gleder oss veldig til å hente hjem barnet vårt en dag, blir jeg fortsatt lei meg når jeg får mensen. Og det er fortsatt sårt at andre virker som babyfabrikker, mens vi må vente og vente... og vente... og vente....

Jeg vil på det sterkeste råde deg til å gå til legen og søke hjelp. Spør om du kan få time hos terapeut eller lignende, noen som kan hjelpe deg litt å sortere tankene. Jeg skulle ønske jeg hadde gjort det, for mange av de vonde tankene og følelsene har blitt med meg videre selv om vi ikke er prøvere lenger. Og nå som vi er i gang med adopsjonen er det for sent, jeg kan ikke ha på papiret at jeg sliter med depresjon eller utbrendthet nå som vi er midt i prosessen. Hadde jeg derimot kunne vise til at jeg var deprimert, søkte behandling, og nå går det fint, hadde det vært en annen sak.

Uansett hva du bestemmer deg for, så ønsker jeg deg lykke til videre med prøvingen. En stor klem til deg! Ta vare på deg selv om partneren din.

Og husk at det er helt normalt å bli fryktelig lei seg og sår, sjalu, bitter og en haug med andre vonde følelser når det virker som om alle andre blir gravide. Det skal du i hvert fall ikke ha dårlig samvittighet for. Og her på KG kan du klage så mye du vil!

[Gummi Tarzan]

Jeg vil bare sende deg en STOR og si at det (desverre) er helt normale tanker du sliter med..

Når man har prøvd i måned etter måned med null resultat, sniker slike tanker seg innpå og man blir lei seg, frusterert, sint.. Og det føles mektig urettferdig at "alle andre" tilsynelatende bare trenger å knipse med fingrene, så vips! er de gravide.

Jeg har vært der du er. Vi prøvde i 2 år før vi fikk det til med prøverør. Jeg var overbevist om at det aldri ville komme til å skje, at vi aldri kom til å få oppleve det å få et lite barn. Men nå sitter jeg altså her med kul på magen og venter baby til sommeren :-)

Vit at du ikke er alene med slike følelser! Nå vet jeg ikke hvor lenge dere har prøvd, men hvis du tar deg en tur på www.snartgravid.com og www.onskebarn.com så vil du oppdage at mange sliter med mange av de samme tankene som deg.

[Modern woman]

Hei, hei:)

Ønsker bare å klage litt hvis det er mulig:(

Jeg og mannen min er skikkelige prøvere, men får det bare ikke til:(

Hver eneste måned gleder vi oss til lille mirakelet, men den kommer ikke:(

Alle rundt meg har blitt gravide, to venneniner, svigerinna mi har ellerede tre barn.

Når jeg ser folk som ikke ønsker baby, får den, spør jeg meg selv hvorfor er livet uretferdig. De som ønsker noe så inderlig mye får det ikke, mens andre som ikke bryr seg om det, får det.

Jeg føler at jeg blir aldri gravid, at det er min skjebne å bli barnløs hele livet:(

Er det så vanskelig at noe fint skjer i livet mitt:(

Er så drittlei av å smile foran andre mennesker når de forteller om barna. Jeg vil bare gråte hele dagen lang:(

... før hver eneste menstruasjon er jeg like spent, og ved hver eneste menstruasjon blir jeg like skuffet. Folk rundt meg maser heletiden på om ikke jeg skal sette i gang snart, om ikke det er på tide med en liten en. Klarer ikke si at jeg prøver, føler meg så misslykket ...

[Dragana]

Takk alle sammen for de fine ord dere skrev. Begynt å gråte da jeg leste :gråte:

Det vanskeligste i alt det, er når folk spør om vi har kommet i gang med å lage babyen og hvor lenge må de vente på at jeg annonsere graviditet. Svigermora er den som lager mest oppstyr rundt det. Fordi svigerinna mi har allerede 3 barn, så føler jeg press på meg at nå må jeg også få en.

Føler at det er dem som bestemmer over kroppen min, ikke jeg. Sa det til mannen min, men han sier at jeg skal ta det med ro og ikke høre på hva andre sier. At jeg må smøre meg med tålmodighet, men jeg vet at han har det vanskelig også.

Jeg håper at snart får jeg det positive strekket på testen:) Det blir den lykkeligste dagen i hele livet mitt :rødme: