Tilgi utroskap eller ikke ...?

[Gjest Gjest_Mathilde_*]

Har dere noen erfaringer om utroskap som har blitt tilgitt..??

Jeg synes dette har vært en veldig vanskelig avgjørelse. Da jeg først fikk vite at kjæresten min hadde vært utro, hadde jeg mest lyst til å avslutte forholdet. (som hadde vart bare noen mnd.) Det var bare en en-natts affære som han ikke husket noe særlig av. Jeg ville likevel prøve å fortsette forholdet fordi jeg var så utrolig glad i han. Vi har snakket mye om det, og han angrer veldig.

Det er bare det at jeg ikke klarer å glemme dette og klarer heller ikke å stole på ham. Jeg har stadig mistanker om at han har noe på gang når han f.eks. er bortreist. Det har nå gått over et halvt år, men disse tankene forfølger meg hele tiden og jeg klarer ikke å slutte å tenke på det. Hver gang vi skal ha sex tenker jeg på det, og det legger selvsagt en demper på hele greia. Det kan plutselig dukke opp tanker midt i akten, f.eks. kan jeg plutselig lure på om det var sånn han gjorde med henne, eller om han nøt det på samme måten osv. Jeg blir kvalm når jeg tenker på at en annen har tatt på han, og at han i det hele tatt har hatt lyst på en annen dame. Ofte angrer jeg på at jeg ikke gjorde det slutt den gangen, så hadde jeg spart meg selv for mange tunge stunder... Jeg vet ikke hvor lenge jeg holder ut å ha det sånn... han har også gjort andre ting som har skuffet meg, men jeg klarer ikke å gå fra han fordi jeg er så forelska. Vet at han elsker meg også. Vi bor foreløpig hver for oss, da vi har unger på hver vår kant.

Men hvordan skal jeg komme meg videre, og bli kvitt disse tankene? Eller er det noe man alltid vil huske og slite med bestandig..? Har noen av dere erfaringer med dette så er jeg takknemlig for å høre om det!

[Glitnir]

Sikkert ikke det svaret du vil høre, men jeg hadde aldri tilgitt utroskap. Det har ikke skjedd med meg enda, såvidt jeg vet, men vet at jeg aldri hadde klart å stole på personen igjen, tilliten hadde aldri blitt den samme, og generelt ville jeg gjort meg mye av de samme tankene du gjør nå.

Men for all del, jeg vet om folk som har klart seg gjennom slikt, så det går jo, men for min del hadde ikke det fungert.

[Caos]

Jeg ville nok personlig ikke tilgitt utroskap, av den enkle grunn at jeg vet inni meg, at jeg ville tenkt på det hele tiden, i alle tenklige og utenklige situasjoner, jeg hadde IKKE klart å stole på han igjen, jeg hadde sikkert blitt en slik kjæreste som jeg ikke kan fordra - slik som ringer hele tiden, sender sms hele tiden og til enhver tid skal ha kontroll!

Jeg tror ikke jeg kunne "konsentrert meg om fremtiden" rett og slett fordi fortiden hadde plaget meg noe innmari. Da er det like greit å gå videre å finne et individ man kan bygge opp tillit til, uten å måtte tenke på hvor skuffet han har gjort deg før..

Jeg har alltid sagt til mannfolka før jeg har gått inn i seriøse forhold at utrooskap har nulltolleranse. Heldigvis har jeg ikke opplevd det hittil, tror og håper jeg slipper det fremover også. Hadde blitt vanskelig om noe hadde skjedd nå, siden jeg har ekstremt steke følelser, og i tillegg eier bil og hjem sammen. Men jeg er sikker på at jeg ikke hadde holdt ut.

[Gjest Blåstrupe]

Jeg har opplevd utroskap, etter 15 års ekteskap. Det var riktignok en ons i fylla, men det kan være like vondt det, tror jeg. Vi har to barn, hus, bil og hytte. Han angret også forferdelig, var deprimert og redd etterpå og jeg bestemte meg for å tilgi ham. Vi har alltid elsket hverandre veldig høyt og tenkte at livet uten ham blir jævligere enn livet med ham. Jeg fokuserte på det vi har sammen, vi pratet utroskapen ihjel og startet på nytt etterpå. Det gikk veldig fint egentlig. Vi kom nærmere hverandre enn vi hadde vært på mange år og sex-livet begynte også å fungere ok etter ett år omtrent. Og jeg følte at jeg hadde glemt det hele.

Men her for noen uker siden gikk alt skeis igjen. Han var bortreist på arbeid og jeg våknet plutselig på natta med en grusom følelse og oppdaget at han ikke hadde sendt meg den vanlige nattahilsen på sms før han la seg. Det var nok til at helvetet var løs igjen og jeg så for meg de verste scenarioene. Jeg ringte og ringte rommet hans og etter ti minutter svarte han endelig. Det var de verste ti minutter jeg har hatt i hele mitt liv! Da hadda han vært på fylla, og glemt å sende meg hilsen fordi han sovnet. Jeg ble forbanna og følte at denne usikkerheten orker jeg ikke mer. Det ble et ultimatum; enten kutter han ut alkohol for godt eller så går jeg fra ham. Han valgte det første.

Så får vi se. Jeg tror ikke man kan bestemme seg for å tilgi. Enten tilgir man eller så tilgir man ikke. Jeg vet ikke ennå om jeg har tilgitt siden jeg fikk et sånt "tilbakefall". Jeg er kjent for å være et fornuftig og rolig menneske og kjente meg overhodet ikke igjen den natta. Det var skremmende men samtidig et bevis på at man ikke kan styre og bestemme hva man skal føle.

Noe mellom oss er ødelagt for alltid, men siden vi har så mange år i lag og så mange bein å stå på er det kanskje enklere for oss å komme over det. Stol på deg selv og lytt til hjertet er mitt råd til deg.

[FrizzleSizzle]

Jeg har tilgitt en sånn ons-utroskapshendelse, det gikk helt fint, det. Ser på den typen utroskap som en feil et menneske gjør, og ingen er feilfrie. Så lenge han angret så mye som han gjorde, hadde jeg ikke problemer med å tilgi, og nå tenker jeg aldri på det, eller vi snakker om det med humor. Underlig nok har han sagt at han etter den hendelsen ble ENDA mer klar over hvor mye han elsket meg, så en skal ikke se bort i fra at det har bragt oss nærmere hverandre.

Det er et godt tegn at kjæresten din angrer veldig. Prøv å tenke på at alle kan gjøre feil, og at han sikkert ville ha gjort hva som helst for å ikke ha gjort den feilen. Det høres ikke ut som om det var andre følelser enn begjær og muligens søken etter bekreftelse inne i bildet her.

En elskerinne over tid hadde jeg derimot ikke kunnet tilgi, der er det følelser og drit inne i bildet, og jeg ville blitt veldig såret og usikker hvis jeg skulle fortsette forholdet.

[Gjest Gjest]

Jeg har også tilgitt utroskap. Litt usikker på om det kan defineres som utroskap, siden det skjedde mens vi hadde en tenkepause (etter mitt ønske).

Det som gjorde at jeg tilga er nettopp det at jeg nærmest hadde skjøvet han fra meg og ikke gitt noe håp om at det kunne bli oss igjen. Det som satte meg i tvil var at grunnen til pausen var noe annet jeg slet med i livet, ikke noe mellom oss. Og det beste han da kunne finne på var å hoppe rett i seng med en annen dame..

Uansett hva det kan defineres som, så er det like vondt å tenke på at han kunne føle sånn og gjøre sånn med en annen så fort. Jeg lurte også i ettertid på hva gjorde de, nøt han det og hva følte han. Jeg var redd for at han sammenlignet oss etterpå, kanskje var det noe med henne som var bedre..? Dette gikk ut over sexlivet så klart, det var egentlig bare kvalmt å ha sex en periode etter det. Selv om han sier det var bare tidsfordriv i en periode han var deppet, og at det ikke fantes følelser fra hans side, så klarer vi damer bare å tenke med damehjernen, ikke med mannehjernen... I min hjerne må det være NOE for å kunne gjøre sånt, ihvertfall når det skjer flere ganger.

(Kunne forresten tenkt meg å hørt guttas kommentar til dette?)

Jeg sliter med tilliten nå, og det plager meg da jeg ikke i utgangspunktet er mistenksom og sjalu av natur. Selve utroskapen er ikke verst i forhold til tilliten, men alle løgnene han serverte for å skjule utroskapen. Det sier meg at han vil lyve om det skulle komme en neste gang også.

Vi fant sammen igjen FØR jeg fikk vite om utroskapen, og på det tidspunktet hadde følelsene og forholdet fått bygge seg veldig opp etter "pausen". Hadde jeg fått vite det før det skjedde, så hadde jeg helt sikkert bare sagt "bye bye".

Det var nok også grunnen til at han brukte all sin energi til å skjule hva han hadde fordrevet tiden med, for han visste at det ville bety at vi ikke kom sammen igjen. Det får være unnskyldningen hans...

Idag er jeg glad jeg valgte som jeg gjorde. Vi har det veldig bra. Men tilliten har fått en liten knekk. Jeg aner ikke om dette er noe han kan være i stand til å gjøre igjen, og jeg stoler ikke på at han isåfall ville vært ærlig om det.

[Molly80]

Hadde aldri trodd jeg ville tilgi noe slikt.. men så gjorde jeg det...

Men du er nødt til å stole på han snart, ellers er det ikke noe vits. HVis du skal gå rundt og være bekymra hele tida er det jo ikke noe godt forhold.. Men det tok tid for meg også altså!

Lykke til!!

[Gjest Gjest]

Ville aldri ha tilgitt utroskap.Det er det samme som å si at det er greit og mer sansynlig vil partneren være utro igjen fordi sidespranget ble tilgitt første gangen

[Gjest Gjest]

Jeg kan nok tilgi selve handlingen. Men forholdet kan ikke fortsette, for jeg er typen som blir gående og tenke på det hele tiden. I krangler ville jeg nok kunne brukt det mot personen hvis ting ble opphetet osv.

Det er ikke noe positivt hverken for meg eller partneren, så da er det best for oss begge å gå hver til sitt.

[Cienna]

For meg er det et så stort svik at jeg ville gått fra ham...hus, bil, barn...alt det kan fikses...men JEG må være trygg for å kunne fortsette mitt liv...Jeg hadde sldri kunne vært sammen med ham, hatt sex med ham, kost med ham eller løart å si at jeg elsket ham. Jeg kunne ikke pratet med ham, betro meg til ham eller hatt det gøy sammen med ha. For meg så er det ikke noe mer å hente da.

[Gjest Gjest_gjesten_*]

Jeg har også tilgitt utroskap. Litt usikker på om det kan defineres som utroskap, siden det skjedde mens vi hadde en tenkepause (etter mitt ønske).

Det som gjorde at jeg tilga er nettopp det at jeg nærmest hadde skjøvet han fra meg og ikke gitt noe håp om at det kunne bli oss igjen. Det som satte meg i tvil var at grunnen til pausen var noe annet jeg slet med i livet, ikke noe mellom oss. Og det beste han da kunne finne på var å hoppe rett i seng med en annen dame..

Uansett hva det kan defineres som, så er det like vondt å tenke på at han kunne føle sånn og gjøre sånn med en annen så fort. Jeg lurte også i ettertid på hva gjorde de, nøt han det og hva følte han. Jeg var redd for at han sammenlignet oss etterpå, kanskje var det noe med henne som var bedre..? Dette gikk ut over sexlivet så klart, det var egentlig bare kvalmt å ha sex en periode etter det. Selv om han sier det var bare tidsfordriv i en periode han var deppet, og at det ikke fantes følelser fra hans side, så klarer vi damer bare å tenke med damehjernen, ikke med mannehjernen... I min hjerne må det være NOE for å kunne gjøre sånt, ihvertfall når det skjer flere ganger.

(Kunne forresten tenkt meg å hørt guttas kommentar til dette?)

Jeg sliter med tilliten nå, og det plager meg da jeg ikke i utgangspunktet er mistenksom og sjalu av natur. Selve utroskapen er ikke verst i forhold til tilliten, men alle løgnene han serverte for å skjule utroskapen. Det sier meg at han vil lyve om det skulle komme en neste gang også.

Vi fant sammen igjen FØR jeg fikk vite om utroskapen, og på det tidspunktet hadde følelsene og forholdet fått bygge seg veldig opp etter "pausen". Hadde jeg fått vite det før det skjedde, så hadde jeg helt sikkert bare sagt "bye bye".

Det var nok også grunnen til at han brukte all sin energi til å skjule hva han hadde fordrevet tiden med, for han visste at det ville bety at vi ikke kom sammen igjen. Det får være unnskyldningen hans...

Idag er jeg glad jeg valgte som jeg gjorde. Vi har det veldig bra. Men tilliten har fått en liten knekk. Jeg aner ikke om dette er noe han kan være i stand til å gjøre igjen, og jeg stoler ikke på at han isåfall ville vært ærlig om det.

Jeg har opplevd mye av det samme, nesten helt identisk historie. Vi også hadde "pause" eller hva man nå skal kalle det. Vi møttes i denne perioden også, men det jeg ikke visste var at han hadde noen andre i tillegg. Etter hvert fant vi tilbake til hverandre, og jeg oppdaget hva han hadde holdt på med. Han prøvde alt han kunne for å skjule, og vri seg unna. Det som svir mest er alle løgnene. Siden vi ikke var i et "spikret" forhold da dette skjedde, tok jeg ham tilbake - under TVIL. Vi er sammen nå, og det går i grunn bra, men til tider får jeg masse svarte tanker om at det samme kommer til å skje igjen. Han har hatt nerver tidligere til å lyve meg rett opp i ansiktet - hvorfor ikke gjøre det igjen..

[Sheba]

Jeg har tilgitt en sånn ons-utroskapshendelse, det gikk helt fint, det. Ser på den typen utroskap som en feil et menneske gjør, og ingen er feilfrie. Så lenge han angret så mye som han gjorde, hadde jeg ikke problemer med å tilgi, og nå tenker jeg aldri på det, eller vi snakker om det med humor. Underlig nok har han sagt at han etter den hendelsen ble ENDA mer klar over hvor mye han elsket meg, så en skal ikke se bort i fra at det har bragt oss nærmere hverandre.

En elskerinne over tid hadde jeg derimot ikke kunnet tilgi, der er det følelser og drit inne i bildet, og jeg ville blitt veldig såret og usikker hvis jeg skulle fortsette forholdet.

Har ikke opplevd utroskap med nåværende samboer (såvidt jeg vet..) men er så enig, så enig med deg. Du tenker på samme måte som jeg gjør rundt dette med utroskap. Så ja - jeg kunne ha tilgitt utroskap som skjedde "in the heat of the moment", men tror jeg hadde sliti endel mer med en elskerinne over tid. Da hadde nok forholdet røket. Tror jeg.

[Supramundane]

Jeg ville tilgitt, fordi jeg elsker samlivet vårt over alt på denne jord.

Men til syvende og sist ville jeg innsett at jeg ikke hadde klart å overtale, eller overbevise, meg selv til å stole på samboeren min igjen. Det hadde alltid trykket på meg, og ligget i underbevisstheten min. Så selv om jeg hadde hatt aldri så mye lyst til å rette det opp, jobbe videre og være sammen, så hadde det ikke gått i lengden.

(Jeg ville prøvd, alikevel. Hjertet hadde seiret over hjernen - men hva vet vel et knust hjerte..)

[wondergirl]

Jeg skulle ønske at jeg kunne si at jeg hadde tilgitt, men jeg tror dessverre at jeg ville hatt store vansker med å stole på en person som hadde sveket meg så grundig.

Og jeg hadde måttet vurdere grundig om det virkelig var et forhold som var verdt å kjempe for.

Jeg kjenner folk på nesten åtti år hvor hun av og til bruker "den gangen for ørti år siden da han var utro" for å få igjennom viljen sin - men det er jo egentlig mest komisk, kanskje på tide å legge det bak seg? Poenget er uansett at en ting er å tilgi og velge å fortsette forholdet, en annen ting er å klare å glemme det som er skjedd.

[Gjest Gjest_gjest_*]

Jeg tror ingen vet hvordan de vil reagere om de kommer i en situasjon hvor partneren er utro. Det er så mange følelser i et forhold, og de kan stritte i alle retninger. INGEN vil komme i en slik situasjon, man føler seg sviktet, såret, ulykkelig, sint, fortvilet, redd, sinne, og så kan en i tillegg ELSKE partneren sin. Det er motstridende følesler det!!

Hva skal en så gjøre? Veie godt og vondt mot hverandre. Alt er mulig, hvis en vil, også reparere forhold som har opplevd utroskap. Ser på en annen link her hvor partneren hylles, er "perfekt", viser at han er glad i den andre osv. osv.

Men slik oppfører sikkert en person som er utro seg også. Du kan stole 100 % på partneren, men garantier har ingen!!!!!! Det kan skje deg også, og sannsynlig vil det skje med flere av dere. Og da betyr kanskje ikke de håndfaste prinsippene dine så mye lenger. Ikke når det gjelder å berge familie, hus og heim.

Alle dere som er sveket, jeg føler med dere.

[Gjest utlogget bruker]

Jeg kan si litt fra den andre siden, for jeg har vært utro, og blitt tilgitt.

Etter mange års samliv var forholdet relativt dødt, vi bare kranglet om trivialiteter og hadde det ikke noe bra.

Så dukket denne unge, pene fyren opp, behandlet meg som en gudinne, forgudet jorden jeg gikk på og ga meg alt jeg ikke fikk i forholdet hjemme.

Desverre så innledet jeg et forhold til han, med alt hemmelighetskremmeriet, løgnene og sviket det medførte.

Selvfølgelig så kan ikke slikt skjules over tid, og jeg tror at jeg ubevisst var litt uforsiktig, for å få en ende på det.

Det kom til en konfrontasjon hvor jeg måtte tilstå all galskapen min, vi ble enige om å kutte mange år samliv og starte på nytt hver for oss.

Jeg skjønte også at "den andre" ikke var noe å satse på, han var bare en komfortabel tiljgengelig jeg brukte i en tid jeg trengte bekreftelse på mitt ego, og avsluttet også det forholdet.

Jeg og min eks hadde faktisk god kommunikasjon etter bruddet, samarbeidet fint om barn o.s.v.

I forbindelse med en alvorlig hendelse i familien ble vi tvunget til å oppholde oss mye sammen, og begynte å snakke om det som førte til bruddet mellom oss. etterhvert innrømmet vi begge to at vi var veldig glade i hverandre, og han ville at jeg skulle komme tilbake til han.

Jeg var glad for det, men visste at jeg ikke kunne leve resten av livet mitt med stadig mistenkeliggjøring, sjalusi og at utroskapen min stadig skull dras frem som et tema, eller angrep.

Dette formidlet jeg til han, og han kjente meg så godt at han skjønte at dette vill bli uutholdelig for meg.

Jeg ba om unnskyldning, og lovet på tro og ære at hvis jeg en gang i fremtiden på en eller annen måte ville ut av forholdet, så skulle jeg heller kommunisere det, enn å gå til utroskap.

Han lovde på sin side at han tilga meg denne gangen, men at det aldri ville skje flere ganger. Han lovde også å ikke dra dette frem ved enhver anledning, men anså seg fredig med det, mot at han kunne stole på meg.

Dette er nå mange år siden, vi fikk en ny start som vi har brukt pent. Vi lærte utrolig mye av denne hendelsen, både om oss selv, -og den andre.

Forholdet vårt er sterkt, og preget av gjensidig respekt, og god kommunikasjon, etter dette har vi knapt kranglet.

Det skal han ha,- han har aldri dratt dette frem som et angrep mot meg.