Sønnen min vil ikke til faren

[Gjest Gjest_MAMMA_*]

Gutten min vil ikke til faren sin i helgene.

Det er nesten er halvt år siden jeg og guttens far gikk fra hverandre.

Gutten vår er 12 år. Han ville bo her hos meg og det er nok mye fordi jeg fortsetter å bo i huset som han alltid har bodd i. Det er veldig kort vei til skole, han har fotballtreningen rett borti gata om sommeren også spiller han håndball om vinteren. Også er det alle vennene sine. Han er veldig knyttet til venner og veldig opptatt av fotball og håndball. Det er ofte kamper i helgene. Noen ganger trener de på lørdager også.

Faren bor ikke så veldig langt unna oss. Det er vel en biltur på ca. 15 minutter.

Han stiller opp for gutten sin og de har alltid hatt et godt forhold.

Det som skjer nå er at gutten ikke vil til faren i helgene. Jeg tror det har mye med at han bare vil være i nærmiljøet sitt. Han sier selv at det er så mye pes må å måtte dra dit annenhver helg. Han mener at faren heller kan komme hit og være med på kamper og trening. Istedenfor at han (gutten altså) skal dra til faren også skal de drive og kjøre tilbake hit for at gutten skal få være med på fotball og håndball.

Dette er et dilemma. Og nå har jeg hatt en krangel med ham fordi jeg prøver å få ham til å forstå at det er viktig at han er hos faren sin også. Han spurte meg nå om det var så at jeg bare ville at han skulle til faren slik at jeg fikk fri (!). Jeg fikk nesten dårlig samvittighet da. Men det er jo ikke slik at jeg vil ha sønnen min ut av huset. Jeg mener bare det er viktig at han også er med faren sin. Faren blir jo også lei seg fordi gutten ikke vil komme dit.

Dette med idrett er veldig viktig for ham. Han lever og ånder for fotball og håndball. Det er ikke noe i veien når det gjelder forholdet mellom far og sønn. Faren har ikke fått noen ny samboer eller noe sånn (ikke jeg heller) som gjør at han ikke vil dit.

Det virker som om han bare ikke ser vitsen med å dra dit når han allikevel skal være med på aktiviteter her.

Hva gjør jeg/vi???

[Gjest Pet ii]

Når de er 12 år synes jeg de skal får være med på å bestemme litt selv. Kan han ikke ha samvær med faren hver 3. eller 4. uke i stedet? Synes også det var et godt forslag fra ham om at faren kunne komme på kamper etc. Vi har ikke hatt en fast avtale siden gutten vår var på den alderen. I perioder har han nesten ikke vært hos faren og så har det vært perioder hvor han har vært mye der. Vi bor også i samme by. Jeg er ikke for rigide avtaler når barna blir såpass store. Vet om noen som har hatt fast samvær annen hver helg og en gang i uka til den dagen de fyller 18 fordi de ikke har turt å si at de ikke vil av redsel for å såre samværsforelderen. Jeg synes det er fint at gutten sier i fra. Blir det problematisk så få dere en time på familiekonotret alle tre. Der kan dere diskutere det i kontrollerte former. Lykke til!

[Gjest Gjest]

Vil bare nevne at for oss som har vokst opp på landet, har 15 min med bil til og fra aktiviteter aldri vært en hindring. En del kjøring på foreldrene, men ikke så nedsatt livskvalitet for oss ungdommene at det etter min mening er et veldig vektig argument for å kutte på kontakten mellom far og sønn.

Fleksibelt samvær som tar hensyn til guttens fritidsplan, og gjerne ukesamvær i stedet for helger, tror jeg kan løse mye.

[Gjest Gjest]

Jeg synes det er riktig å ta hensyn til guttens ønsker. Han har et godt forhold til faren. Jeg tror det kan ødelegge dette gode forholdet hvis han føler seg presset til samvær mot sin vilje. Hvorfor skal han være et annet sted enn han ønsker annen hver helg i flere år? Fra barna begynner på skolen blir venner stadig viktigere. 12-åringer foretrekker ofte å bruke mer fritid sammen med venner enn med familien. Man kan også bli litt "utenfor" i vennegjengen hvis man bor et annet sted annen hver helg. Jeg synes forslaget om samvær hver fjerde helg var et godt forslag. Tror du faren og gutten kunne tenke seg å prøve ut det?

[Gjest Gjest]

Denne problemstillingen opplevde samboern min da han var skilsmissebarn/tenåring; han hadde et godt forhold til faren, men det han hadde lyst til å gjøre i helgene var jo å være sammen med venner i nærmiljøet/hjemme med interesser o.l, hos faren "satt de bare der" eller gjorde ting som bare var kompromisser for begge (faren bodde også relativt midlertidig i en liten leilighet, så det føltes jo ikke "hjemme" for sønnen). Jeg skjønner veldig godt at det er en vanskelig situasjon!

Men 15 minutters kjøretur; jeg regner med at faren uansett kjører til trening/kamp? I tillegg bør han kanskje skysse til venner om det er aktuelt. For et eldre barn som her er det vel ikke meningen samværshelg bare skal tlbringes side om side med samværsforeldren, men at samværsforeldren bidrar til at barnet lever som ellers? Jeg håper dere klarer å løse dette på en grei måte ved å snakke med både gutten og faren Det kan vel også hende at gutten synes det er litt vanskelig at dere har gått fra hverandre og derfor gjør dette til en litt større problemstilling enn det "burde" være.

[Gjest Gjest_Mamma_*]

Denne problemstillingen opplevde samboern min da han var skilsmissebarn/tenåring; han hadde et godt forhold til faren, men det han hadde lyst til å gjøre i helgene var jo å være sammen med venner i nærmiljøet/hjemme med interesser o.l, hos faren "satt de bare der" eller gjorde ting som bare var kompromisser for begge (faren bodde også relativt midlertidig i en liten leilighet, så det føltes jo ikke "hjemme" for sønnen). Jeg skjønner veldig godt at det er en vanskelig situasjon!

Men 15 minutters kjøretur; jeg regner med at faren uansett kjører til trening/kamp? I tillegg bør han kanskje skysse til venner om det er aktuelt. For et eldre barn som her er det vel ikke meningen samværshelg bare skal tlbringes side om side med samværsforeldren, men at samværsforeldren bidrar til at barnet lever som ellers? Jeg håper dere klarer å løse dette på en grei måte ved å snakke med både gutten og faren Det kan vel også hende at gutten synes det er litt vanskelig at dere har gått fra hverandre og derfor gjør dette til en litt større problemstilling enn det "burde" være.

Trådstarter igjen

Pappaen kjører selvfølgelig til trening og kamp. Og han kjører ham slik at han får vært sammen med vennene. Og det er akkurat her min sønns argumentasjon kommer inn. Hvorfor skal ha være hos faren når han allikevel bare skal bli kjørt tilbake hit hele tiden? Bare for å sove og spise der?

Det som skjer er at han sover hos faren natt til lørdag, spiser frokost, blir kjørt hit, er sammen med vennene sine, kommer innom meg for å få en matbit, hente et eller annet, fortsetter ute med venner, blir hentet av faren igjen til middag.... Også er han der etterpå da. Er det kamp så kjører faren og er sammen med ham på kampen.

Da sier min sønn at han ikke forstår hvorfor han skal være hos faren når han bare skal sove der.

Skal lufte dette med hver fjerde helg, så får vi se.....

For deg - gjest over - som bor på landet. Neida, 15 minutters kjøretur er ikke langt. Men 15 minutters kjøretur vekk fra der du føler at du bor og der du har alle venner føles langt for en 12 åring som da blir avhengig av å bli fraktet. Og som ikke ser poenget når han mener at han bare kan være der han er hele tiden - uten å bli kjørt. Når han er hos faren kan han ikke bare gå ut og være med venner, slik han kan hos meg.

Kanskje faren får prøve å finne et sted å bo akkurat her vi bor?

[:-) anna]

Jeg synes faktisk ikke at dette er noe man skal la gutten styre.

Noen ganger må man bestemme ting for barna, rett og slett fordi de er barn og vi er voksne.

Det er ikke snakk om en lang biltur. Visst skjønner jeg at sønnen vil være sammen med kompiser og sånt, men det er ikke et stort tap for ham om det blir litt mindre av det annenhver helg, eller om han må sitte litt lengre i bil for å få det til. Det vil ha mye større konsekvenser for både faren og gutten om de er sammen mye sjeldnere.

Noen ganger forandrer livet seg. Og ved en skilsmisse forandrer livet seg for både foreldre og barn. Såklart ville det vært fint for sønnen deres om han kunne leve mest mulig som før, men livet er ikke som før. Det beste for sønnen ville sikkert være om du og faren fremdeles bodde lykkelig sammen. Men det er ikke slik verden er. Og noen ganger må man si "sånn er det"

Uansett er vel dette noe sønnen bør diskutere med faren sin. Kanskje kan de finne en løsning sammen. Kanskje kan faren finne seg en leilighet rett ved dere, f.eks?

[Gjest Gjest]

Det er ikke snakk om en lang biltur. Visst skjønner jeg at sønnen vil være sammen med kompiser og sånt, men det er ikke et stort tap for ham om det blir litt mindre av det annenhver helg, eller om han må sitte litt lengre i bil for å få det til. Det vil ha mye større konsekvenser for både faren og gutten om de er sammen mye sjeldnere.

Denne gutten har jo gitt klart uttrykk for at han ikke trives med dette. Jeg tror forholdet til faren kan bli dårligere hvis guttens ønsker blir ignorert. Da vil han kanskje føle samværet som noe negativt.

Forøvrig et godt forslag at faren flytter til en leilighet i guttens nærområde.

[:-) anna]

Denne gutten har jo gitt klart uttrykk for at han ikke trives med dette. Jeg tror forholdet til faren kan bli dårligere hvis guttens ønsker blir ignorert. Da vil han kanskje føle samværet som noe negativt.

Forøvrig et godt forslag at faren flytter til en leilighet i guttens nærområde.

Men jeg er av den oppfatning at av og til skal barn gjøre ting de ikke trives ultimat med. De må lære seg det også. Barn har ikke godt av å vokse opp som evige hovedpersoner, som alltid får ting tilrettelagt for dem. (Prinsipielt - sier ikke at det er tilfellet her)

Så vidt jeg forstår så lider jo faktisk ikke sønnen noen som helst EGENTLIG overlast her. Far stiller opp, og kjører ham frem og tilbake slik at han får ha de samme vennene og delta på det samme som før. Det er ikke egentlig slik at det er veldig slitsomt for sønnen, heller. Det blir noen bilturer, men ikke spesielt lange. Han hadde bare syntes det var mindre slitsomt om det ikke var sånn. Og det har han jo rett i. Men at ting blir vanskeligere og mer styrete når man skal forholde seg til to hjem istedet for ett, er faktisk konsekvensen av en skilsmisse.

Det virker det jo som faren prøver å gjøre alt han kan for at sønnen skal ha det så bra som mulig. Kanskje skal de voksne si til sønnen at "Jeg vet du synes det hadde vært bedre om pappa bodde her, men akkurat nå er ting slik som dette, og det må vi lære oss å leve med."

Kanskje trenger gutten å finne roen med situasjonen, ikke at det skal være oppe til evig debatt.

Det er mulig forholdet til faren blir dårligere om guttens ønsker blir ignorert. Men om guttens ønsker blir etterfulgt vil i alle fall forholdet til faren bli dårligere, for da vil de to få mye mindre tid sammen. Desuten tror jeg samarbeidsklimaet mellom mor og far kan bli betydelig skadelidende dersom mor "bestemmer" at sønnen skal "slippe" å være sammen med faren annenhver helg. Det er faktisk ikke opp til mor å bestemme. Visst kan hun si hva hun synes om det, men kanskje er det far og sønn som skal snakke sammen om hva som funker eller ikke funker for dem.

[Gjest Gjest]

Jeg synes faktisk ikke at dette er noe man skal la gutten styre.

Noen ganger må man bestemme ting for barna, rett og slett fordi de er barn og vi er voksne.

Det er foreldrene som har valgt å gå fra hverandre, og da må de ta konsekvensene av den beslutningen. Sønnen skal ikke lide av den grunn.

Hvis faren har veldig lyst til å tilbringe mer tid med sønnen synes jeg han kan flytte nærmere.

[Gjest Gjest]

Det er foreldrene som har valgt å gå fra hverandre, og da må de ta konsekvensene av den beslutningen. Sønnen skal ikke lide av den grunn.

Hvis faren har veldig lyst til å tilbringe mer tid med sønnen synes jeg han kan flytte nærmere.

Han bor jo uansett så nærme at det knapt kan kalles overlast for gutten. Men jeg skjønner jo argumentasjonen hans, at det på en måte ikke er noe vits når han likevel er lite hjemme. Samtidig er det jo sånn når man blir eldre; man er mindre hjemme, mer ute med venner, men begge foreldrene er likevel viktige tilstedeværende rollemodeller og omsorgspersoner. Det er i mine øyne en grunn til å fortsette samvær. Men det kan godt hende det finnes bedre måter å løse det på i trådstartes tilfelle, f eks synes jeg forslaget om hver fjerde helg (og kanskje om faren får til noe i ukedagene også, enten det er å følge opp aktiviteter, lekser, middag o.l noen dager) kan være verdt å vurdere, framfor overnatting så og så ofte.

Mulig gutten synes det er stressende å måtte dra på "overnattingsbesøk" så ofte som annenhver helg - i del alderen begynner jo sikkert skole og interesser å ta mye tid i hverdagene og man trenger til en viss grad å kunne slappe av/roe seg hjemme i helgene (selv om det er aktiviteter da også er det noe med å være hjemme).

[Gjest Gjest_Karen_*]

Jeg synes faktisk ikke at dette er noe man skal la gutten styre.

Noen ganger må man bestemme ting for barna, rett og slett fordi de er barn og vi er voksne.

Det er ikke snakk om en lang biltur. Visst skjønner jeg at sønnen vil være sammen med kompiser og sånt, men det er ikke et stort tap for ham om det blir litt mindre av det annenhver helg, eller om han må sitte litt lengre i bil for å få det til. Det vil ha mye større konsekvenser for både faren og gutten om de er sammen mye sjeldnere.

Noen ganger forandrer livet seg. Og ved en skilsmisse forandrer livet seg for både foreldre og barn. Såklart ville det vært fint for sønnen deres om han kunne leve mest mulig som før, men livet er ikke som før. Det beste for sønnen ville sikkert være om du og faren fremdeles bodde lykkelig sammen. Men det er ikke slik verden er. Og noen ganger må man si "sånn er det"

Uansett er vel dette noe sønnen bør diskutere med faren sin. Kanskje kan de finne en løsning sammen. Kanskje kan faren finne seg en leilighet rett ved dere, f.eks?

Stakkars unger hvis de har foreldre med en sånn innstilling .. tror du mangler fullstendig begreper om hvor viktig det er med venner for unge gutter og jenter. Samvær med venner kommer milevis foran samvær med foreldre ... hvorfor skal skilsmissebarn føle det annerledes? Bare fordi mor og far har valgt å oppløse familien og flytte hver til sitt? Uten noe som helst hensyn til barna? Ærlig talt .. det er foreldrene som tar valget .. da må de sannelig ta konsekvensene også ..

Det er foreldrene som har valgt å gå fra hverandre, og da må de ta konsekvensene av den beslutningen. Sønnen skal ikke lide av den grunn.

Hvis faren har veldig lyst til å tilbringe mer tid med sønnen synes jeg han kan flytte nærmere.

Helt enig med deg ...

[:-) anna]

Det er foreldrene som har valgt å gå fra hverandre, og da må de ta konsekvensene av den beslutningen. Sønnen skal ikke lide av den grunn.

Hvis faren har veldig lyst til å tilbringe mer tid med sønnen synes jeg han kan flytte nærmere.

Men det er jo ikke sånn det er. Barna VIL faktisk uansett oppleve en vanskeligere hverdag når foreldrene går fra hverandre. Den eneste måten man kan unngå det på er om man ikke går fra hverandre. Sånn er det dessverre.

Jeg synes ikke dette er problemer "nok" til at man faktisk kutter samværet. Det vil ha mye større negative konsekvenser for sønnen på sikt, enn noen lange bilturer annenhver helg. Jeg synes faktisk det høres helt vanvittig ut å kutte samværet, om sønnen allerede ser faren sin såpass lite, på tross av at han bor 15 minutter unna.

Om man virkelig vil at sønnen ikke skal bli skadelidende i det hele tatt burde jo heller mor flytte til fars hus annenhver helg da, slik at far og sønn får tid sammen. Da er det de voksne og ikke gutten som blir rammet.

[Gjest Gjest]

Om man virkelig vil at sønnen ikke skal bli skadelidende i det hele tatt burde jo heller mor flytte til fars hus annenhver helg da, slik at far og sønn får tid sammen. Da er det de voksne og ikke gutten som blir rammet.

Synes dette er et godt forslag.

[Kalorina]

:-)anna sier igrunn mye bra, selvom jeg i utgangspunktet stod på den andre siden. Men hun har rett. Barn er for mye hovedpersoner. Dette er en problemstilling han faktisk må forholde seg til.

[Gjest Gjest_Janne_*]

Kanskje dette er sønnens lille protest mot skilmissen?

kanskje han i utgangspunktet ikke har noe problem med å være hos faren og bruker det å få være i nærmiljøet konstant som en liten straff for moren og faren. Han kunne ikke bestemme at moren og faren ikke skulle bli skilt og dette er kanskje hans måte å ha litt kontroll på.

Jeg tror dere må la sønnen være hos far i helgene og ikke vise at dere synes synd på ham og derfor lar han være hos mor istedenfor. Gutten har gode foreldre. Men dere skal ikke stå på pinne for ham av dårlig samvittighet fordi dere har skilt dere.

Og :-)anne sier mye fornuftig!!!

[Gjest regine ii]

Det vil ha mye større negative konsekvenser for sønnen på sikt, enn noen lange bilturer annenhver helg. Jeg synes faktisk det høres helt vanvittig ut å kutte samværet, om sønnen allerede ser faren sin såpass lite, på tross av at han bor 15 minutter unna.

Hvordan i allverden kan du hevde noe sånt? Er du allvitende mht. barns forhold til sine foreldre??

Jeg er helt sikker på at gutten ikke får noe dårligere forhold til faren om han får bestemme mer over sin egen samværssituasjon! At gutten "tør" å si fra, at han forteller foreldrene hvordan HAN opplever situasjonen er kjempebra. Forhåpentligvis er foreldrene da såpass oppegående at de hører på gutten og ikke turere fram med hvordan DE vil ha det.

Jeg er ganske så sikker på at når gutten har kommet med så klare uttalelser om hva han selv synes, så vil forholdet til både far og mor bli skadelidende hvis foreldrene bare overser det.

Det betyr ikke at det nødvendigvis blir helt slik som gutten vil ha det, han er ikke voksen og foreldrene skal fortsatt bestemme. Men det betyr at både mor og far bør sette seg ned med han og gi han en mulighet til å foreslå en ordning, og også selv komme med innspill til ordning. Da kan de greie å løse situasjonen på en god måte, forhåpentligvis for alle parter.

[kamela]

Trådstarter igjen

Pappaen kjører selvfølgelig til trening og kamp. Og han kjører ham slik at han får vært sammen med vennene. Og det er akkurat her min sønns argumentasjon kommer inn. Hvorfor skal ha være hos faren når han allikevel bare skal bli kjørt tilbake hit hele tiden? Bare for å sove og spise der?

Det som skjer er at han sover hos faren natt til lørdag, spiser frokost, blir kjørt hit, er sammen med vennene sine, kommer innom meg for å få en matbit, hente et eller annet, fortsetter ute med venner, blir hentet av faren igjen til middag.... Også er han der etterpå da. Er det kamp så kjører faren og er sammen med ham på kampen.

Da sier min sønn at han ikke forstår hvorfor han skal være hos faren når han bare skal sove der.

Skal lufte dette med hver fjerde helg, så får vi se.....

For deg - gjest over - som bor på landet. Neida, 15 minutters kjøretur er ikke langt. Men 15 minutters kjøretur vekk fra der du føler at du bor og der du har alle venner føles langt for en 12 åring som da blir avhengig av å bli fraktet. Og som ikke ser poenget når han mener at han bare kan være der han er hele tiden - uten å bli kjørt. Når han er hos faren kan han ikke bare gå ut og være med venner, slik han kan hos meg.

Kanskje faren får prøve å finne et sted å bo akkurat her vi bor?

Gjrode far og sønn mer sammn før, eller er sønnen bare sammen med kompiser? Kanskje han kan ha med noen av kompisene hjem til faren på overnatting?

Synes det var en god idè at faren flytter nærmere hvis det er mulig for han, sånn at sønnen kan være i sitt eget miljø hele tiden.

Hva synes faren om situasjonen, er det greit for han om sønnen aldri er sammen med han hjemme?

[:-) anna]

Hvordan i allverden kan du hevde noe sånt? Er du allvitende mht. barns forhold til sine foreldre??

Nei det er jeg ikke. Men jeg synes det virker som om foreldrene har gjort sitt beste for at alt skal fungere. Og jeg synes ikke 15 min i bil noen ganger annenhver helg er nok til å kutte samværet.

Jeg synes det høres helt vanvittig ut at en gutt på tolv bare skal se faren en helg i mnd, når faren faktisk bor 15 minutter unna. Og de i følge trådstarter har hatt en kjempefint forhold så langt.

Jeg tror det er å gjøre sønnen en bjørnetjeneste å la ham få velge bort far på den måten. Det kan hende det er det han vil nå, men det er slett ikke sikkert det vil være så hyggelig å tenke på senere, f.eks

Hva om situasjonen var motsatt. Sønnen har fått noen kjempegode kompiser der far bor, og vil flytte dit, og ikke reise til mor i helgene heller. Hadde det også vært ok?

Endret 1. februar 2008 av :-) anna

[kamela]

Nei det er jeg ikke. Men jeg synes det virker som om foreldrene har gjort sitt beste for at alt skal fungere. Og jeg synes ikke 15 min i bil noen ganger annenhver helg er nok til å kutte samværet.

Jeg synes det høres helt vanvittig ut at en gutt på tolv bare skal se faren en helg i mnd, når faren faktisk bor 15 minutter unna. Og de i følge trådstarter har hatt en kjempefint forhold så langt.

Jeg tror det er å gjøre sønnen en bjørnetjeneste å la ham få velge bort far på den måten. Det kan hende det er det han vil nå, men det er slett ikke sikkert det vil være så hyggelig å tenke på senere, f.eks

Hva om situasjonen var motsatt. Sønnen har fått noen kjempegode kompiser der far bor, og vil flytte dit, og ikke reise til mor i helgene heller. Hadde det også vært ok?

Enig med deg, mine barn har ikke kunne velge bort samværshelgene.