Livet etter bruddet....

[Gjest LindaMarie75]

Hei

Jeg er en ivrig leser av kvinneguiden og har fått med meg mang en oppegående respons på ulike problemer. Prøver derfor å tømme hjertet mitt for en ting er sikkert: tøffere har jeg aldri hatt det.

Er 32 år. For noen måneder siden var jeg sammen med mannen i mitt liv. Vi hadde kjøpt hus, planla barn etterhvert og hadde et tryg og fint liv sammen. VI hadde vært sammen i nesten 7 år. Ihvertfall trodde jeg alt var bra før livet i løpet av 5 dager slo kolbøtte. I løpet av 5 dager fant jeg ut at han var utro med en venninne. Hun var sammen en kompis av oss ( vennepar) og fra å ha det fint liv satt jeg der stup alene, sjokkskada og på randen av sammenbrudd. Typen var iskald og så meg dypt inni øynene da han la ut om at han ikke elsket meg overhodet.

Kort fortalt: huset til salgs, og jeg gikk ned 7 kilo! Fikk to sammenbrudd og har aldri i mitt liv opplevd maken. Han kjøpte nytt hus med venninna og ga fullstendig blaffen i meg. Ba meg innse at det var over og at jeg måtte komme meg videre.

Dette er 4 måneder siden. Jeg prøvde i ettertid å samle meg, spise,puste og se fremover. Trodde faktisk flere ganger at jeg holdt på dø. GLemte å puste og måtte konsentrere meg. Jeg tok bruddet veldig hardt, men som den ressursterke og "flinke" personen jeg er tok jeg fatt i situasjonen og sørget for meglerkontakt, ordnet med bank, flytting osv. Det holdt meg litt oppe å ha kontroll.

Nå går livet sin gang. Jeg fikk det bedre, gått opp til min trivselsvekt, men merker at det er noe rart med meg. Jeg har det fremdeles veldig tøft . Jeg fatter det ikke. Det er akkurat som om jeg har en gedigen tomhet i meg som må fylles. Jeg kjenner det hvis jeg feks kjeder meg eller opplever noe negativt. Da kommer den fæle klumpen frem i brystet. jeg søker trygghet og faller lett for gutter. Jeg klarer ikke sitte alene og kjede meg og ser mye på tv/film/serier osv. Et øyeblikk uten stimulans gjør meg deppa

Jeg blir så lett betatt og kjenner at jeg knytter meg veldig til den jeg får oppmerksomhet fra.

Jeg tror ikke jeg er i stand til å ta emosjonelle rette valg siden jeg fremdeles er traumatisert av hendelsen. Feks jeg møtte en fyr for en liten stund siden. I utgangspunktet var ikke jeg veldig interessert, men fikk oppmerksomhet og likte det. VI tilbragte tid sammen og jeg merket at jeg knyttet meg til han fryktelig fort ( kompensasjon for knust/tapt selvbilde?) .

Uheldigvis skal han flytte til den andre siden av landet og være der inntil ett år.Dette har han planlagt lenge. grunnet dette kan han ikke involere seg da han ikke aner hvordan det blir med nye jobb, nye venner, ny hybel osv. Men han vil veldig gjerne ha kontakt fordi han liker meg veldig godt og hvem vet hva som skjer når han kommer tilbake. Han hadde ikke planer om å treffe andre jenter eller dra på sjekkern. Han er der primært for jobbe og ta kurs osv. Han vil møte meg i ferier og når han har vært her så har vi tilbragt all tid sammen. Men altså....han vil ikke love noe eller gi garantier.

Jeg er jo enig med han, men likevel tok jeg det veldig tungt. Jeg sitter og griner og kjenner den tomheten i meg. Ikke vil jeg, eller bør jeg gå inn i et forhold slik jeg har det følelsesmessig nå, men samtidig var det innmari vondt å høre at han ikke ville love meg noe. Men....jeg vil jo heller ikke gå inn i et forhold....eller..?? guuud , Skal jeg bare kutte han ut?

Det er så forvirrende. Hvorfor har jeg det sånn? hvorfor blir jeg så utrolig lett knytta?

kan det ha en sammenheng med at jeg ble sammen med min første kjæreste da jeg var 17. Vi var sammen i 7 år, før det ble slutt og jeg ble sammen med en i 6 mnd.Da det forholdet tok slutt møtte jeg x´n min så å si umiddelbart etter. Det er akkurat som om jeg ikke har fått funnet mitt eget fotfeste og at jeg søker andre for å føle meg komplett?!

jeg aner ikke hva det er bortsett fra at det er innmari vondt og jeg føler livsgnisten sakte men sikkert bare siger utav meg. Jeg orker ikke bli forlatt igjen.....

Dette ble litt langt.

Noen som har like tanker/opplevelser? føler at motivasjon iht jobben og alt annet bare dabber av.

[Gjest ureg]

For det første.. føler med deg.. Har vært der

Det første som slår meg med denne nye mannen er at han ikke kan love noe... Det for meg er et tegn på at han ikke er sikker, og ikke er følelsesmessig involvert i deg. Jeg datet også en mann som ikke kunne love noe, men han ville gjerne se meg når det passet... Sier seg selv at det tok slutt etter noen "møter"... Siden han nå sier at han ikke kan love noe har han muligheten til å være med andre damer, samtidig som han kan holde deg på gress...

Kanskje stygt sagt, men det er sånn jeg har erfart det...

Ang det med at du knytter deg lett til menn. Akkurat sånn er jeg også... Litt oppmerksomhet og jeg er rimelig oppslukt med en gang, selv om jeg kanskje i utgangspunktet ikke er interessert. Har slitt med dårlig selvbilde i mange år, og etter bruddet fikk jeg meg en ekstra knekk... Tok meg da ennå et par år før jeg fikk manna meg opp til å gå til psykiatrisk sykepleier for samtaler. Og hun er den mest geniale personen på denne jord. Endelig får jeg hjelp til å takle de vonde følelsene om meg selv. Samtidig som jeg lærer hvor jeg reagerer automatisk negativt på visse situasjoner, som sjalusi etc... Gleder meg til å fortsette samtalene, og lære å være glad i meg selv for den jeg er...

Kjenner meg godt igjen at livsgnisten forsvinner og det går utover jobb etc... Er akkurat likedan når jeg opplever motgang (feks mann som trekker seg unna)...

Rekker ikke skrive mer nå... Men håper det ordner seg for deg... Ville nok valgt å ikke opprettholde kontakten med denne nye mannen.

Klem

[Gjest Gjest]

Først en klem til deg. For en ufyselig type og venninne! Skjønner godt at du er knust, dette hørtes helt forferdelig ut.

Når det nå er blitt sånn, så er min første tanke at du trenger å være alene litt. Du har nesten ikke vært alene i hele ditt liv, og suger du tak i den første og beste nå, kommer du altid til å være avhengig og VELDIG knyttet til en annen for å føle deg komplett. Og da vil fallhøyden alltid være stor når det går galt (eller når du bekymrer deg for at det kan gå galt igjen.)

Mitt råd:

Skap deg ditt eget liv. Få deg en leilighet som er din (hvis du ikke har), kos deg med denne og legg energien din i den (blant annet). Jeg har også opplevd et brudd etter et langt forhold, og ble veldig rastløs og kjedet meg veldig lett hvis jeg var alene. Fikk nesten panikk hvis jeg visste at jeg ikke skulle noe eller kom til å treffe andre mennesker en dag.

Etterhvert roet dette seg litt da jeg gikk igang og malte, tapetserte og gjorde mange ting jeg ikke visste at jeg kunne en gang. Utrolig spennende å se hvor mye man egentlig får til hvis man bare vil eller må. Fikk litt energikick av dette.

I tillegg; skap deg en vennekrets (det har du sikkert, men det er utrolig spennende å bli kjent med enda flere folk.) Jeg meldt meg inn i diverse lag, meldte meg på kurs og deltok i dugnadsarbeid/frivillige organisasjoner som sårt trenger flere folk. Man blir kjent med nye folk, og føler virkelig at man gjør en nytte, lærer nye ting, og får ikke tid til å gruble eller kjede seg.

"Dyrk" deg selv, bruk penger og tid på deg selv, kroppen din, hår, hud, negler, klær osv. Du har kun deg selv å bruke pengene dine på. Unn deg det!

Og unn deg andre ting du ønsker deg. Noen ganger er det godt å bare sitte under et teppe og lese ukeblader, se på tv og spise junkfood eller godterier:)

Etterhvert blir du overrasket over hva du kan, hvor mange nye folk du har kontakt med, hvor mye din innsats egentlig teller (hvor avhengig andre plutselig er blitt av DEG), hvor selvstendig du er blitt, hvor kresen du egentlig er blitt mtp. ny partner (kos deg gjerne med menn, men ikke involver deg med den første og beste du treffer), hvor godt du ser ut, hvor mye selvtilliten har økt og hvor bra du egentlig føler deg!!

Ønsker deg lykke til!

(Toppen på verket blir når du ser at eks'en blir overrasket over ditt nye "jeg" og du kan nærmest se hvor mye han angrer på at han "rotet" deg bort. Og når du ser at hans nye kjæreste plutselig ser på deg som en trussel.)

[Gjest Gjest]

Been there ,done that!

Vet ikke om jeg gjorde alt det beste for meg selv dengang,etter bruddet,men utfra hele erfaringen har jeg noen tips nå som jeg vil dele med alle som sitter som en rykende skorstein etter et stygt brudd;

# Tenk at dette kunne skjedd på et senere tidspunkt,fks. når du satt med et lite barn(slikt skjer),og pris deg lykkelig for at du slapp.

#Tenk at han har visst om dette lenge,mens det kom som et sjokk på deg....

Vil du virkelig ha en fyr som så kaldt jonglerer med samboeren sin uten å si

fra at noe er galt??

(det kan like godt skje den nye dama)

# Kom deg vekk fra nærmiljøet for en stund!

Bruk pengene på en lengre reise langt bort til et sted du alltid har villet se,og

se ting fra et annet perspektiv..

Møt andre mennesker,og lær om andre kulturer.

# Gå på en selvutviklingsgruppe der man bearbeider traumer sammen.

Det fins mange slike innenfor den såklate alternativbransjen,og du møter folk

i samme situasjon. kanskje får du helt nye impulser på kjøpet,og vokser på

det?

# lær deg å trives i ditt eget selskap,så blir du tryggere på deg selv.

(Levde selv fra jeg var 19 og veldig lenge sammen med en som

pluteslig viste seg å vere veldig på veg inn i et annet forhold mens vi forsatt

bodde sammen.

Overgangen til å vere alene daglig,var enorm,fordi jeg ikke var vant

med annet siden jeg sluttet på gymnaset.)

Så heller enn å fly på byen,så sett av tid til ditt eget selskap.

les nye bøker,se en film,male,kos deg,ta en fjelltur,jogg!

# Alt går over. jeg lover deg at du vil få det bedre uten den karen der.

[Gjest 20CDE3]

Jeg glemte forrseten å si at hurtig innledete forhold i etterkant av et brudd ikke alltid er så lurt...

Ikke fordi den personen du møter behøver vere noe galt med,men fordi du isitasjonen du er i ,gjerne fokuserer på det du TRENGER i stedet for det du VIL HA.

Der ligger en kjempestor forskjell.

Vi innleder såkalte rebound- forhold for å dekke et behov mer enn for å realisere våre drømmer. Forstår du?

[Gjest Gjest]

Dette høres fælt ut ja. Tror de fleste får seg en knekk i en slik situasjon så sånn sett så er du ikke verre enn noen av oss

Når det er sagt så tror jeg ikke du skal innlede et nytt forhold med det første. Han typen som du har et forhold med nå er i hvert fall ærlig og gir klar beskjed om at han ikke kan love noe og sier hva han kan gi og ikke gi. Dersom dette ikke er nok så vær like ærlig med ham og gi tilbake med lik mynt. Si at han kan ringe dersom eller at dere kan ta en tur sammen hvis det passer. Ingen forpliktelser. Da kan du selv bestemme om du vil treffe ham eller ei og selv treffe andre dersom du vil det. Kanskje han kommer tilbake etter et år og viser seg å være en toppers kar, eller kanskje ikke. Det finnes ingen garantier noe som du så smertelig har erfart.

Jeg ønsker deg uansett lykke til videre og som noen en gang sa til meg. Fra nå av går det kun oppover:)

[Gjest Gjest]

Jeg glemte forrseten å si at hurtig innledete forhold i etterkant av et brudd ikke alltid er så lurt...

Ikke fordi den personen du møter behøver vere noe galt med,men fordi du isitasjonen du er i ,gjerne fokuserer på det du TRENGER i stedet for det du VIL HA.

Der ligger en kjempestor forskjell.

Veldig klokt sagt!

[Gjest 71-modell]

Det er slettes ikke så uvanlig med at folk har sorg/sorgreaksjoner etter brudd fra lange forhold. Og det er vel ikke så rart når man tenker seg om? Og når folk opplever sorgreaksjoner når begge parter blir enige om å gå fra hverandre, så er det slettes ikke rart at livet faller sammen når bruddet blir brått og brutalt.

Den umiddelbare reaksjonen som vekttap og at du hadde det tungt for puste, spise -ja sikkert alt mulig- er klassisk sorgreaksjon. Og når man sørger (og hos depresjoner også for så vidt) så er det helt normalt at tvil, sorg, angst, alt som gjør at det knyter seg i brystkassen kommer når man er alene og det er stille. Leggetid/kveldstid er et klassisk problemområde. Det er heller ikke rart at når du opplever noe negativt gjør at det setter deg veldig lett i kontakt med de store triste følelsene. Så det er vel ikke rart eller unormalt å aktivisere seg bort fra tristheten med jevne mellomrom? For det er da utrolig travelt å være så trist og nedstemt hele tiden. Men selvfølgelig er det lurt å spørre seg selv om du lager deg noen pauser når du aktiviserer deg, eller om du flykter vekk. Å flykte vekk fra problem er bare å forskyve problemet slik at du må deale med det senere.

Nå skal jeg si noe som er teit, men er sant likevel. Det har egentlig ikke gått så lang tid (4 mnd?), så se for deg at dette vil ordne seg etterhvert. Selv om det går sakte, så er et lite skritt et skritt. Det er lys i enden av tunnellen! Samtidig så vil jeg heller ikke råde deg til å spurte fremover. Hvorfor ikke ta deg tid? Jobbe med deg selv og kjenn på følelsene dine. For det er mange følelser å kjemme gjennom. At han forlot deg. At han forlot deg for en annen. At han var utro. At venninnen din var utro. At du ikke bare har mistet han, men mistet (for bare nå i korttidsspekteret altså!) fremtiden - hus og barn som dere skulle stifte. Og når du går gjennom dette så håper jeg du påminner deg selv om at det er fullt mulig å skape en ny fantastisk fremtid uten den drittsekken. Ja, bli sinna. For dette er bare så utrolig sjofelt og lavmål. Men pass på at du ikke nærer sinnet så det blir til bitterhet. Ikke la sinnet styre deg og hele din tilværelse. Jeg har møtt på kvinner som til stadighet må fortelle, og fortelle til alle de møter på, om den jævlige eks-mannen som hadde en ONS i fylla for 25 år siden. Det må være forferdelig trist at noe skal kunne styre en så mye, og så lenge etter det har skjedd. Så ikke la sinnet konsumere deg. Og det kan hende det kommer selvbebreidende tanker: Var det tegn på at noe skjedde? Overså du noe? Burde du ha sett det? Var det noe feil i forholdet som du kunne ha gjort bedre? Jeg sier ikke at man skal la være å lære av sine feil, men av og til så møter man mennesker som ilegger ansvar på seg selv i ALTFOR stor grad. Selvbebreidelse hjelper ingen, i alle fall ikke en selv.

Til sist vil jeg nevne at dette tomrommet som du vil fylle (med nye kjærester etc) er også helt vanlig å oppleve etter lange forhold. Det er liksom slik at kroppen og hele deg er blitt så vant til å ha et annet menneske der. Det er alt fra å se noen når man kommer hjem, ringe, hente, møte, ta på, sex osv osv. Kontakten eller intimiteten som man har når man er sammen med noen etterlater seg et stort vakuum. Du som i stor grad ikke har vært alene siden du var 17 vil nok kjenne dette veldig godt! Så bruk tiden igjen. Du må finne tilbake til deg selv, og til nye rutiner. Så det kan i stor grad være dette store tomrommet som er så mye større enn forventet, så gjør at du til stadighet søker og trekkes kraftig mot mennesker som gir deg oppmerksomhet, nærhet etc. Men selvfølgelig kan det være at du har lagt for mye av din identitet hos forhold eller i kjæresten din, slik som du sier selv at du ikke har eget fotfeste og "må" ha en annen for at du skal føle deg komplett. Men dette er det bare du som kan vite! Jeg sier bare at det behøver ikke å være det, for alle kjenner vakuum etter brudd. Fra lange forhold er vakuumet bare større etter min erfaring.

Stå på! Synes du har vært kjempetøff! Og du virker som ei kjempegrei og oppegående dame.