Hvorfor gjøre barn til offer?

[Gjest Gjest_Trådstarter_*]

Jeg var vitne til en episode i går, og den har ikke sluppet tankene mine.

Noen gutter (7-8 års alderen) lekte sammen, som jeg har sett at han har gjort nesten hver dag.

Leken er røff, og det er ikke alltid de peneste ordene de slenger til hverandre i kampens hete, men slik jeg har oppfattet det er det en del av leken, og de er like gode venner når de skilles.

I går ble denne leken også observert av en mor som ikke har sett denne leken før. Hun grep inn da de verste skjellsordene haglet over en av guttene, og sa til ham "du må ikke finne deg i å bli mobbet på denne måten."

Gutten så på henne, og sa uforstående: "jammen, jeg blir ikke mobbet. Det er leken som er slik".

Kvinnen ga seg ikke, og sto på sitt: du blir mobbet! Nei, det blir jeg ikke! Å joda, det blir du, du skjønner det bare ikke....

Gutten ble skikkelig lei seg. Her hadde han lekt med vennene sine, trodde han, men plutselig fikk han vite at han ble mobbet...

Det samme har jeg sett med barn som er alene. Det blir ikke vist forståelse for at de ønsker å være alene, at de har trukket seg tilbake for å få avstand til noe... det betyr ikke at de er ufrivillig ensomme, men det blir veldig tolket slik av voksne som presser sin egen virkelighetsoppfatning på barna.

Du er ensom... nei det er jeg ikke... å joda, det er du, du skjønner det bare ikke.

Hvorfor er det slik? Hvorfor er det så viktig for enkelte voksne å overføre sin virkelighetsoppfatning til barna, i stedet for å lytte til hva barna selv mener.

Hvorfor er det så viktig å gjøre barn til offer?

[Gjest Gjest]

Hvorfor er det så viktig å gjøre barn til offer?

Fordi en da kan bli helt og beskytter?

Offerkulturen har nok tatt litt overhånd, fordi ofres problemer eksponeres mye i media, uten at grensene til det normale alltid blir så synlige.

[Gjest Frk Åberg]

Jeg vet ikke om man ønsker å gjøre barn til offer, men mange voksne forstår barns verden på den måten de selv forstår verden. Jeg tror, som deg, at voksne noen ganger lager mer problemer ved å fokusere på det som skjer som et problem. Det hendte selv at jeg fikk noen ubekvemsord fra andre barn da jeg var liten, og hvis de voksne skulle ropt opp om mobbing, kunne det fort gjort noe med selvtilliten min. Jeg tror ikke det er bra å gjøre det å være mobbeoffer til en for stor del av identiteten sin, spesielt om man ikke opplever at man blir mobbet.

Samtidig er det viktig å ta de barna som har det vanskelig på alvor. Det fins eksempler hvor de voksne tror at barna bare leker røft, hvor et barn faktisk opplever seg mobbet. Men man burde tune seg litt inn på det aktuelle barnet. Hvis barnet sier at det ikke blir mobbet, og man får et generelt inntrykk av at det har det bra, så bør man kanskje slå seg til ro med at det bare er lek, selv om man ikke liker leken selv.

[Karmosin]

Det samme har jeg sett med barn som er alene. Det blir ikke vist forståelse for at de ønsker å være alene, at de har trukket seg tilbake for å få avstand til noe... det betyr ikke at de er ufrivillig ensomme, men det blir veldig tolket slik av voksne som presser sin egen virkelighetsoppfatning på barna.

Du er ensom... nei det er jeg ikke... å joda, det er du, du skjønner det bare ikke.

Oi, dette traff meg skikkelig. Jeg opplevde MYE av det fra lærere på barneskolen, og husker godt frustrasjonen over å ikke få være i fred. Akkurat dette mistenker jeg skyldes at ekstroverte er i tung majoritet i befolkningen, så det er liten forståelse for hvordan introverte fungerer. Man har en stereotyp oppfatning av barns (og voksnes!) ønsker, og vil gjøre vel med å presse barnet inn i den formen man oppfatter som riktig for barnet.

[Gjest Frk Åberg]

Jeg vil bare legge til noe ang. dette med barn som liker å være alene. Hvis man problematiserer dette for mye, uten at barnet opplever det som noe problem, kan det føre til at barnet skammer seg over hvordan det er, og at det er noe galt med det. Jeg syns ikke det er riktig, og foreldre bør tenke seg godt om før de overfører slike oppfatninger på barna.

Hvis et barn derimot aldri ønsker å være sammen med andre, så syns jeg likevel at man bør kunne begynne å bekymre seg litt. Det kan være ytre årsaker til at barn ikke har venner - kanskje blir det mobbet? Jeg tror de aller fleste barn trenger et visst nettverk av jevnaldrende. Men jeg mener at så lenge man har noen, bør foreldrene kunne tolerere at barnet ønsker å være mer alene enn andre barn. Samfunnet generelt er veldig innrettet mot ekstroverte, og en slik væremåte blir av mange sett på som den eneste rette måten å være på. Det er synd.

[Karmosin]

Takk til Frk Åberg for godt innlegg

[Harlekin]

Det var ikke riktig av denne kvinnen å hardnakket påstå at denne gutten ble mobbet, nei. Mobbing er jo da også systematisk trakassering over tid, ikke enkelttilfeller, selv om disse selvsagt kan være traumatiske nok. Det er noe med at alt som blir satt ord på, straks blir mye mer virkelig. I dette tilfellet kan det kanskje skape problemer for begge disse guttene, den ene føler seg kanskje som en mobber, og den andre som et mobbeoffer. Klart at voksne skal beskytte barna, men ikke for enhver pris! Det er lov å tenke seg om og se an situasjonen før man handler.

Jeg er også enig i at såkalt "tvungen sosialisering" av barn som liker å være for seg selv, ikke er av det gode. Jeg var selv et sånt barn som trivdes best i mitt eget selskap, og kan ikke se at jeg har tatt skade av det. Tvertimot har jeg blitt mye mer sosial etter at jeg selv fikk behov for å utvide bekjentskapskretsen min! Vi mennesker er forskjellige, noen foretrekker andre menneskers selvskap, andre sitt eget. Det er vel ikke noe galt i å være "en ensom ulv"?