Avstandsforhold til en som har barn

[Gjest Gjest]

Jeg er kommet i den situasjonen at jeg er blitt glad i en mann som er deltidspappa og bor et langt stykke fra meg.

Selvsagt velger man ikke hvem man blir glad i...

I starten var det ok., men nå kjenner jeg på meg at det blir for lenge mellom hver gang vi ses,siden han har barna sine ganske ofte.

Det gjør nesten fysisk vondt for tiden,savnet.

Men det er jo kjempeflott og logisk,det at han tar ansvar,det er jeg glad for!

Det er mer det at han er veldig opptatt,og syns det er lettere for meg å reise til han enn omvendt.

Han har også dårligere økonomi enn meg.

Så selv om han liker meg og vil ha kontakt,så føler jeg det blir mye opp til meg hvordan det utvikler seg.

Forholdet har vart 3 mnd.

Han har besøkt meg 1 gang,og vi har møttest hos han de andre.Og vert på 1 tur 6 dgr..

Er det noen som har vært i samme situasjon,og som kan fortelle litt om det?

Er det noen som har forslag til hvordan man går frem for å legge planer for framtiden elller gjøre ting sammen?

Jeg har ikke møtt barna ennå.

Jeg syns det bør vente til vi er mer klare på hva vi vil og kan,selve.

Jeg har ikke hastverk,men føler at det er kommet til et punkt der vi må kunne definere tydligere hva vi vil med hverandre.

Jeg begynner å tvile.

Hilsen rådvill og ulykkelig,men veldig forelsket.

[Gjest ureg]

Hei,

Jeg har hatt avstandsforhold i over ett år til en mann som har to barn. Han og moren har delt omsorg, så han har de annenhver uke. Jeg har selv tre barn, som jeg har hovedomsorgen for - faren deres har dem annenhver helg. Så da sier det seg selv, vi sees annenhver helg. Vi bytter på å fly til hverandre og tilbringer helgen sammen. Blitt gode sponsorer til SAS siste året ja. Det hender han er på kurs i Oslo, og da bor han her den uken. Han fikk møte barna mine ganske tidlig pga kurs, men det gikk helt fint. Vi har også vært på en ukes ferie sammen, og jeg var der en uke i fjor sommer.

Det var vanskeligst å takle avstanden og savnet i starten. Nå går det lettere. Selv om jeg innimellom savner han enormt. Så velger jeg å fokusere på det positive - at jeg ser han da og da :D

Vi har ikke tatt noen endelig avgjørelse ang fremtiden ennå. Skal vi bo sammen, blir det jeg som må flytte dit - og det er jeg litt tilbakeholden med. Fordi jeg må forlate alt her (bor på hjemstedet mitt, og har all familie i nærheten, og et veldig nært forhold til de). Og ungene vil måtte forlate nettverket sitt og faren sin, og bo på en annen kant av landet. Så det kan være at jeg må gi slipp på gutten jeg elsker pga dette. Men akkurat nå så koser vi oss med det forholdet vi har, selv om vi ikke sees så ofte :D

Lykke til!

[Gjest Gjest]

Jeg har vært i avstandsforhold, men det varte ikke mer enn noen måneder, etter lengre tid med mye kontakt før vi ble sammen. Han hadde 40% samvær. Det bør gi tid til kjærestetid, tror de fleste som bor langt unna hverandre ikke treffes hver eneste helg selv om det ikke er barn involvert. I frihelgene kan han også reise, hvis han organiserer seg litt. Min ville også helst ha besøk selv Jeg traff barnet for mye for tidlig, forholdet mellom ham og meg var ikke modent for det. Vær sikker på at du har ham i ryggen før du begir deg inn på samvær.

[Gjest Gjest_trådstarter_*]

Jeg har vært i avstandsforhold, men det varte ikke mer enn noen måneder, etter lengre tid med mye kontakt før vi ble sammen. Han hadde 40% samvær. Det bør gi tid til kjærestetid, tror de fleste som bor langt unna hverandre ikke treffes hver eneste helg selv om det ikke er barn involvert. I frihelgene kan han også reise, hvis han organiserer seg litt. Min ville også helst ha besøk selv Jeg traff barnet for mye for tidlig, forholdet mellom ham og meg var ikke modent for det. Vær sikker på at du har ham i ryggen før du begir deg inn på samvær.

Takk for svar til dere!

Til deg som har avsluttet forholdet;

Ble det en påkjenning for barnet når du gikk?

Hvordan følte du det å bli introdusert for barnet såpass tidlig? Følte du det som et press fra han?

[Gjest Gjest_Gjesten_*]

Jeg er kommet i den situasjonen at jeg er blitt glad i en mann som er deltidspappa og bor et langt stykke fra meg.

Selvsagt velger man ikke hvem man blir glad i...

I starten var det ok., men nå kjenner jeg på meg at det blir for lenge mellom hver gang vi ses,siden han har barna sine ganske ofte.

Det gjør nesten fysisk vondt for tiden,savnet.

Men det er jo kjempeflott og logisk,det at han tar ansvar,det er jeg glad for!

Det er mer det at han er veldig opptatt,og syns det er lettere for meg å reise til han enn omvendt.

Han har også dårligere økonomi enn meg.

Så selv om han liker meg og vil ha kontakt,så føler jeg det blir mye opp til meg hvordan det utvikler seg.

Forholdet har vart 3 mnd.

Han har besøkt meg 1 gang,og vi har møttest hos han de andre.Og vert på 1 tur 6 dgr..

Er det noen som har vært i samme situasjon,og som kan fortelle litt om det?

Er det noen som har forslag til hvordan man går frem for å legge planer for framtiden elller gjøre ting sammen?

Jeg har ikke møtt barna ennå.

Jeg syns det bør vente til vi er mer klare på hva vi vil og kan,selve.

Jeg har ikke hastverk,men føler at det er kommet til et punkt der vi må kunne definere tydligere hva vi vil med hverandre.

Jeg begynner å tvile.

Hilsen rådvill og ulykkelig,men veldig forelsket.

Hei!

Vil bare råde deg til å tenkenøye gjennom dette. (beklager om det virker negativt..) Jeg vet ikke hvor gammel du er, men en av tingene du bør tenke på er om du ønsker egne barn. Jeg vet det kan virke tidlig, men om han ikke ønsker flere barn, så er det greit å finne ut av det før ting blir mer alvorlig. Du må og tenke på at disse barna også har en mor. Du vil ikke bare få en kjereste med barn, men en kjæreste med en eks som alltid vil være der. Barna har nok både kusiner, fettre, tanter og onkler, besteforeldre og oldeforeldre på moren sin side, og dette vil være personer du vil måtte forholde deg til om det virkelig "blir dere". Far og mor vil måtte samarbeide om henting/bringing, besøker, ferier, høytider, skole m.m. Vil bare du skal være klar over at det ikke bare er en deltidspappa, men at det er veldig mye å ta hensyn til når man kommer inn i en slik "familie".

Jeg er selv samboer med en som har barn. Hærlige barn, men deres mor vil jeg aldri klare å venne meg til. Familien hennes er heldigvis grei. Min samboer ønsker seg ikke flere barn, noe jeg desverre forstod realiteten av for sent.. Nå er det ikke noe alternativ for meg å forlate ham for å skulle få egne barn, så det blir med disse to som er kopi av sin mor. De er med oss annenhver uke.

Jeg har det utrolig bra med denne fmilien jeg har fått meg, men jeg var aldri klar over at det var så mye å ta hensyn til. Hadde kanskje tenkt meg om en ekstra gang om jeg hadde visst mer.

Avstanden vil nok gjøre det enda litt vanskeligere for dere også..

Men, om du virkelig vet at dette er mannen for deg, så mener jeg du bør gjøre alt for å være med ham, og da betyr det ikke så masse om hvem som reiser mest. Men dette vet du best selv. Prat med ham og hør på hva han sier. Menn er stort sett ganske enkle. Det de sier mener de. Det pleier ikke være så masse å tolke som vi jenter ofte vil ha det til.

I forhold til barna er det viktig å ta det forsiktig. Det kan bestemme hvordan forholdet ditt til dem vil kunne bli i fremtiden. Du er sikkert superivrig og vil at alt skal skje så fort som bare mulig, men ta hensyn til barna. Dette er ikke deres ønske-situasjon.

Håper du kommer ut av "dilemmaet" på en fin måte:-)

[Gjest Gjest]

Takk for svar til dere!

Til deg som har avsluttet forholdet;

Ble det en påkjenning for barnet når du gikk?

Hvordan følte du det å bli introdusert for barnet såpass tidlig? Følte du det som et press fra han?

Nei, jeg hadde vært en person kort tid for barnet, noen påkjenning i at jeg forsvant var det ikke. Det var derimot en påkjenning da jeg kom inn At det var en påkjenning for barnet var en påkjenning for far, og kommunikasjonen stoppet opp. Introduksjonen var vi enige om, men da det gikk bra gapte vi over for mye, uten å evaluere åpent underveis. Dvs jeg prøvde, men han sparte på kritikken til en senere anledning. Konklusjonene av min erfaring er at det er krevende å være den som har barn fra før. Den personen har en nøkkelrolle i å bygge broer, og i mitt tilfelle opplevde jeg ikke at han var aktiv i forhold til å gi råd, styre hva som skjedde under samvær, kommunisere med meg om ting han oppfattet som problematiske, og eller spørre meg om mine opplevelser av å havne midt oppi hans familie. Jeg vet ikke grunnen til at det ble slik. Skal jeg introduseres for barn igjen, er det en del ting jeg skal sørge for blir annerledes, mest på kommunikasjonsnivå med far, og en god del på tempo i å møte barnet. Den gangen følte jeg at jeg var alene om situasjonen, og den rollen skal jeg ikke inn i igjen. Forsikre deg om at far er på banen før du er det, er mitt råd.

[Gjest Gjest]

Nei, jeg hadde vært en person kort tid for barnet, noen påkjenning i at jeg forsvant var det ikke. Det var derimot en påkjenning da jeg kom inn At det var en påkjenning for barnet var en påkjenning for far, og kommunikasjonen stoppet opp. Introduksjonen var vi enige om, men da det gikk bra gapte vi over for mye, uten å evaluere åpent underveis. Dvs jeg prøvde, men han sparte på kritikken til en senere anledning. Konklusjonene av min erfaring er at det er krevende å være den som har barn fra før. Den personen har en nøkkelrolle i å bygge broer, og i mitt tilfelle opplevde jeg ikke at han var aktiv i forhold til å gi råd, styre hva som skjedde under samvær, kommunisere med meg om ting han oppfattet som problematiske, og eller spørre meg om mine opplevelser av å havne midt oppi hans familie. Jeg vet ikke grunnen til at det ble slik. Skal jeg introduseres for barn igjen, er det en del ting jeg skal sørge for blir annerledes, mest på kommunikasjonsnivå med far, og en god del på tempo i å møte barnet. Den gangen følte jeg at jeg var alene om situasjonen, og den rollen skal jeg ikke inn i igjen. Forsikre deg om at far er på banen før du er det, er mitt råd.

Takk for gode råd igjen.

til deg gjesten lurer jeg på om du kan utdype litt mer hva som skjedde da du kom inn i dette forholdet,men ikke hadde far godt nok i ryggen i møtet med barnet hans?

Hva skjedde i kommunikasjonen mellom dere,og hvordan følte du deg alene?

På forhånd takk.

[Gjest Gjest]

Takk for gode råd igjen.

til deg gjesten lurer jeg på om du kan utdype litt mer hva som skjedde da du kom inn i dette forholdet,men ikke hadde far godt nok i ryggen i møtet med barnet hans?

Hva skjedde i kommunikasjonen mellom dere,og hvordan følte du deg alene?

På forhånd takk.

Det blir litt mye og litt privat til å ta i detalj. Jeg var den som tok alle initiativ til å prate om forholdet til barnet, både før første møte og senere. Far holdt da inne ting han ikke var fornøyd med hos meg. Det ble en rolleforvirring da vi var sammen 3 stk over flere dager i strekk, jeg kunne være fars gjest, fars kjæreste, "stemor"/medvoksen overfor barnet, og barnets lekekamerat, og far behandlet meg ikke som noen av delene. Jeg hadde ønsket at han var mer tydelig og aktiv i samværet og veiledet/snakket om ting på tomannshånd, men jeg følte meg overlatt til meg selv i å håndtere situasjoner, og da jeg senere fikk sterk, samlet kritikk for flere valg jeg hadde tatt, følte jeg at seansen hadde vært et jobbintervju og at jeg ble funnet for lett. Det var vondt, og jeg følte det urettferdig fordi jeg mente at han ikke stilte opp på sin del og da måtte være med og dele ansvaret. Vi fikk snakket ut om dette, men forholdet holdt ikke lenge etter. Mulig skyldtes manglende engasjement hos ham at forelskelsen var på hell, uten at han hadde erkjent det enda. Nå høres det kanskje ut som møtene med barnet var en katastrofe, h*n lekte gjerne med meg og vi hadde god kontakt, men en ekstra voksen som har meninger, og en dame som vil ha noe med pappa å gjøre når h*n har hatt pappa for seg selv så lenge h*n kan huske, er ikke bare populært

[Gjest Gjest]

Det blir litt mye og litt privat til å ta i detalj. Jeg var den som tok alle initiativ til å prate om forholdet til barnet, både før første møte og senere. Far holdt da inne ting han ikke var fornøyd med hos meg. Det ble en rolleforvirring da vi var sammen 3 stk over flere dager i strekk, jeg kunne være fars gjest, fars kjæreste, "stemor"/medvoksen overfor barnet, og barnets lekekamerat, og far behandlet meg ikke som noen av delene. Jeg hadde ønsket at han var mer tydelig og aktiv i samværet og veiledet/snakket om ting på tomannshånd, men jeg følte meg overlatt til meg selv i å håndtere situasjoner, og da jeg senere fikk sterk, samlet kritikk for flere valg jeg hadde tatt, følte jeg at seansen hadde vært et jobbintervju og at jeg ble funnet for lett. Det var vondt, og jeg følte det urettferdig fordi jeg mente at han ikke stilte opp på sin del og da måtte være med og dele ansvaret. Vi fikk snakket ut om dette, men forholdet holdt ikke lenge etter. Mulig skyldtes manglende engasjement hos ham at forelskelsen var på hell, uten at han hadde erkjent det enda. Nå høres det kanskje ut som møtene med barnet var en katastrofe, h*n lekte gjerne med meg og vi hadde god kontakt, men en ekstra voksen som har meninger, og en dame som vil ha noe med pappa å gjøre når h*n har hatt pappa for seg selv så lenge h*n kan huske, er ikke bare populært

Takk for svar!

Jo,jeg forstår mer hva du mener nå.

Nei,jeg har ikke hastverk med å møte barna.

Det var faktisk han som foreslo det først,ganske spontant,men

av egenerfaring som barn,vet jeg at det er greit å ta det litt gradvis,slike ting..

Tror kanskje det er lettere med småbarn enn med noe større barn,dette å bli introdusert.

Og jeg er enig i at man bør ha faren i ryggen før man går inn i en "husrolle" i forhold til stebarn.

Nå har vi forresten tatt en prat,og klaret litt opp i hva vi føler for hverandre,og om hvordan vi skal prøve å treffes.

Det hele blir litt uspontant kanskje,men jeg er veldig glad vi har hatt praten og fått oppklart litt,begge.

Jeg tror det er viktig å prate tidlig om hvilke drømmer og forhåpninger en har til et forhold og en partner og livet,selv om de ikkje matcher helt der og da.

Slikt kan forandre seg underveis,det er underlig i grunn....

....hvordan enkelte ting går seg til med godvilje og fryktløshet.