Ett år alene

[Gjest slitenliten]

Lang historie, kortversjon:

I fjor på denne tiden fant jeg ut at min mann hadde vært utro mot meg i flere år. Jeg fikk totalt sjokk, og det var ingen vei tilbake. Huset ble solgt, og jeg flyttet inn i en leilighet sammen med barna våre.

Hele året gikk egentlig med på å bygge et nytt liv på ruinene av det gamle, og jeg har kun fokusert på å gå videre. Jeg tenker selvfølgelig på livet jeg mistet, og hvordan det kunne vært, men lengter ikke etter ham.

Men jeg hadde ikke trodd at det skulle ta så lang tid å føle meg hel igjen. Jeg mangler ingenting, barna har det bra, men jeg føler meg helt nummen og går stort sett rundt i en døs. Jeg sover dårlig, og har problemer med å føle noen glede over livet og fremtiden, bortsett fra i små forbigående blaff av optimisme.

Så jeg lurer selvfølgelig på hvilke erfaringer dere har - hvor lang tid brukte dere på å komme dere på bena igjen? Kan jeg gjøre noe aktivt for å påskynde prosessen, eller er det bare til å vente til ting setter seg, som i en naturlig helingsprosess?

Jeg er lei av å føle ettervirkningene av hans umodne og egoistiske oppførsel, det føles så fordømt urettferdig at det skal ta så mye av min tid å komme videre.

[Gjest Gjest_sarah_*]

Skjønner godt at du går rundt i en døs enda, og ikke ser særlig lyspunkter.

En slik opplevelse merker en for livet, har vært oppi det samme selv. Og jeg lette også etter måter å komme meg videre på, slik som du. Og det går an å leve et godt liv, faktisk et mye bedre liv enn sammen med umodne og egoistiske menn.

Hvis jeg ser tilbake-det er mange år siden-så er jeg glad for at jeg tok meg skikkelig av barna- og meg selv. (sier ikke at du ikke gjør det..) Ikke alltid like lett, men husk at barna drar minner med seg, de også.

Jeg husker at jeg prøvde så godt jeg kunne å være sosial med venner og familie, og prøvde hele tiden å få tankene over på noe annet. Men skulle gjerne hatt noen å prate ordentlig med på den tiden, kanskje fagfolk hadde vært riktig. Man må få bearbeidet tankene på en eller annen måte, og venner går fort lei hvis man snakker om det samme problemet hele tiden.

Jeg hadde stort utbytte av å lese bøker, om kvinner i samme situasjon, om hvordan man endrer tankemønsteret, om hvordan man tilgir og går videre i livet på en klok måte. (Og løsningen for meg ble å delta i en familiegruppe til Al-anon.)- Dette er jo helt individuelt, så det er ikke sikkert det som er/var det riktige for meg er det riktige for deg. Du får nesten undersøke hva som finnes av tilbud der du bor.

Og mitt råd må bli: ikke bruk for mye energi og tankevirksomhet på din eks- prøv mest mulig å fokusere på ditt liv og barna, og vis ham heller at du greier deg utmerket på egen hånd. Ta vare på deg selv: egenpleie er viktig i denne fasen.

Kan love deg at det blir bedre etterhvert, og noe tidsangivning for når dette "går over" er helt umulig å antyde, det er som sagt helt individuelt.

Ønsker deg all mulig lykke til. -Reis deg som fugl Fønix!

[W. Wallace]

Jeg hadde stort utbytte av å lese bøker, om kvinner i samme situasjon, om hvordan man endrer tankemønsteret, om hvordan man tilgir og går videre i livet på en klok måte.

Har aldri vært i noe som i det hele tatt tilsvarer situasjonen din, men jeg hadde gjort nøyaktig dette. Gjør litt research i avdelingen "selvhjelp", finn bøker skrevet av anerkjente og dyktige (dette betyr ikke nødvendigvis populære) forfattere og fokusèr på tankemønstre. Du kan gjøre utrolig mye med hjernen din hvis du lærer deg å kjøre den på riktig måte, noe de aller færreste har peiling på.

Hva enn du gjør, ikke gå i terapi for å "snakke om det". Det eneste du vil oppnå er en secondary payoff og gjenopplevelse av minnene. Vonde minner er ikke verdt å gjenoppleve.

Endret 29. januar 2008 av W. Wallace

[Gjest Gjest]

Hva enn du gjør, ikke gå i terapi for å "snakke om det". Det eneste du vil oppnå er en secondary payoff og gjenopplevelse av minnene. Vonde minner er ikke verdt å gjenoppleve.

Sprøyt. Det finnes mange former for terapi, og mange psykologer fokuserer på å gi deg helt konkrete "verktøy" for å finne igjen retning, mening og gode dager.

[W. Wallace]

Sprøyt. Det finnes mange former for terapi, og mange psykologer fokuserer på å gi deg helt konkrete "verktøy" for å finne igjen retning, mening og gode dager.

Nettopp, ikke gå der for å "snakke om det". Jeg sa ikke aldri under noen omstendigheter gå til psykolog.