Mamma døde

[Gjest Jente37]

Jeg trenger å lufte tankene, og trenger ikke nødvendigvis å få ting overanalysert. Men dette har skjedd:

Den dagen mamma døde, ringte jeg min kjæreste for å høre om jeg kunne tilbringe dagen sammen m ham. Men fikk til svar at "jeg kunne jo forsåvidt stikke innom, men han var sliten etter en helaften på byen". Jeg dro til hans hus, men han lå og sov mesteparten av dagen. Etter et par timer, dro jeg hjem til meg selv. Han valgte å tilbringe resten av kvelden sammen med sin datter, i stedet for å trøste meg. Jeg hadde forventet at han ville trøste meg.

Senere ville han ikke komme i hennes begravelse, men kom med en mengde usle unskyldninger for å slippe unna.

Det jeg ikke viste (før i ettertid) var han hadde ringt hans bestevenninne og ba henne om å ringe og trøste meg "fordi han gadd ikke å bli innvolvert".

Er dette en naturlig reaksjon å vise så lite interesse i meg/min mors død eller er det meg som overreagerer???

Jeg er selv ganske så sjokkert over hans mangel av interesse og SPESEIELT det han hadde sagt til hans venninne, at vurderer å dumpe ham. Jeg har prøvd å snakke med ham om dette, men han er glatt som en ål.

Er han bare ikke interessert i meg? Jeg er så sint, det er like før jeg koker over.

[Gjest Gjest_meme_*]

Herlighet er det mulig?! Jeg hadde ikke brukt lang tid på å dumpe denne karen, for hva skal man med kjærester hvis man ikke kan støtte hverandre i tunge tider. Han hadde ikke fått flere muligheter med meg.

[Marihata]

Uff, stakkars deg... håper det går bra med deg med tanke på mamman din..

Når det gjelder kjæresten din så ble jeg helt paff!

Han er egoistisk og mangler empati!!Når han ikke stiller opp for deg i et slikt tilfellet, når tror du han kommer til å gjøre det?

Helt ærlig, hadde det vært meg hadde jeg lukket døra og låst igjen.

Hvordan går det an å ikke vise medfølelse? For en drittsekk sier jeg bare.

[jannamor]

Dette er ikke akseptabelt!!!

man må støtte hverandre, og selvom sorg er vondt så er man et par av en grunn.

Når min farmor døde (et par uker siden) var jeg helt knust. Da tok min kjære seg fri fra jobb, ble med til bergen og var der for meg og min familie hele tiden, og var i sorgen med meg. Han var tilog med med på syninga (og han har ikke vært med til sin egen familie engang) Han ble ikke med inn til kisten men satt der i de timene det tok og ventet. Han var der!!

Nei ville nok ikke godtatt at man hadde oppført seg sånn. Hvis man ikke hadde en grunn.

Jeg ville selvfølgelig gjort det samme og mer til for han når en sånn situasjon kommer i hans familie.

[Gjest smotti]

Det er faktisk ikke alle som takler dette her med døden... Og synes at visst det er tilfelle skal man ha forståelse den veien og. Har noen i min familie som ikke takler dette og bare melder seg helt ut... Betyr ikke at de ikke bryr seg, de bare vet ikke åssen de skal takle dette eller hvordan de skal oppføre seg.

Men ja, det er jo litt kjipt når kjæresten ikke virker som han bryr seg på den måten en selv vil... Snakker av erfaring..

[Gjest Frk Åberg]

Jeg hadde hatt store problemer med dette, om det var min kjæreste. Nå er det ikke sikkert at han ikke brydde seg, men at han ikke visste hvordan han skulle takle det. Noen blir unnvikende når andre har det vondt, fordi de syns det er vanskelig å trøste eller å hanskes med negative følelser. Ikke at han er unnskyldt, men det kan altså være andre grunner enn at han ikke brydde seg.

Har du fortalt ham hvor skuffet du var? Det kan jo være interessant å høre hva han har å si til det.

[Gjest Gjest]

En kjæreste SKAL være der for en i oppturer og nedturer - ikke bare være med på ting som er gøy, men trøste og dele sorger også. Alt fra småting som å blåse på en finger man har klemt i en dør el.l., til de store sakene som du nå har gått gjennom.

Før jeg hadde bestemt meg for at denne mannen ville jeg ikke dele livet mitt med (hvis jeg var deg), ville jeg tenkt gjennom følgende:

-har dere vært lenge nok sammen til at dere kjenner hverandre godt?

-var dette helt uventet av ham, eller passer det inn i hans oppførselsmønster?

Hvis en kjæreste ikke kan være med på å hjelpe og støtte deg når du har det vondt, bidrar han i stedet til å gjøre bekymringene dine ennå større. Og slik vil man vel ikke ha det?

[Gjest Gjest]

Jeg trenger å lufte tankene, og trenger ikke nødvendigvis å få ting overanalysert. Men dette har skjedd:

Den dagen mamma døde, ringte jeg min kjæreste for å høre om jeg kunne tilbringe dagen sammen m ham. Men fikk til svar at "jeg kunne jo forsåvidt stikke innom, men han var sliten etter en helaften på byen". Jeg dro til hans hus, men han lå og sov mesteparten av dagen. Etter et par timer, dro jeg hjem til meg selv. Han valgte å tilbringe resten av kvelden sammen med sin datter, i stedet for å trøste meg. Jeg hadde forventet at han ville trøste meg.

Senere ville han ikke komme i hennes begravelse, men kom med en mengde usle unskyldninger for å slippe unna.

Det jeg ikke viste (før i ettertid) var han hadde ringt hans bestevenninne og ba henne om å ringe og trøste meg "fordi han gadd ikke å bli innvolvert".

Er dette en naturlig reaksjon å vise så lite interesse i meg/min mors død eller er det meg som overreagerer???

Jeg er selv ganske så sjokkert over hans mangel av interesse og SPESEIELT det han hadde sagt til hans venninne, at vurderer å dumpe ham. Jeg har prøvd å snakke med ham om dette, men han er glatt som en ål.

Er han bare ikke interessert i meg? Jeg er så sint, det er like før jeg koker over.

Hei,

Jeg har faktisk opplevd Akkurat det du skriver selv.. Det var helt skremmende å lese det, for det var så likt.. Alt bortsett fra det med dattern.. I min historie var det ikke noen datter med i bildet...

Jeg ga det hele litt tid, fordi jeg turte ikke å slå opp med han jeg var sammen med akkurat da.. For jeg trengte å ha han i livet mitt, siden han hadde vært så god i vanskelige tider tidligere.

Det viste seg etterhvert at grunnen til dette var fordi han var redd..

Det å miste moren sin er noe som er veldig vanskelig både for deg og for de rundt deg.

Kjæresten min ante ikke hvordan han skulle oppføre seg ovenfor meg, og ble derfor bare redd og innesluttet. Han var redd for å gjøre noe galt..

Kan du ikke snakke med kjæresten din om dette, i stedet for oss på KG? Jeg tror du får mer ut av det

Når dette er sagt så vil jeg bare si kondolerer. Og jeg håper det går greit med deg

[Gjest Jente37]

Kan du ikke snakke med kjæresten din om dette, i stedet for oss på KG? Jeg tror du får mer ut av det

Jeg har prøvd å snakke med ham, men han virker totalt uinteressert. Da jeg konfronterte ham hva han hadde sagt til sin venninne, benektet han å ha ordlagt seg slik, men etter en stund, sa at "det var mulig han hadde sagt det likevel". Når jeg ser tilbake, er det mye som burde ha ringt en alarmbjelle hos meg. At mamma døde, er ikke første gangen han har uteblitt med støtte.

Forresten, om jeg ikke kan diskutere dette på KG, hvem andre skal jeg snakke med? Jeg har nesten ingen familie i live lenger, og få venninner...

[Gjest Gjest]

Dette skjedde nylig en jeg er i familie med også. Kjæresten bodde i en annen by, han kom ikke på besøk mens moren hennes lå for døden eller etterpå, kom ikke i begravelsen, sendte ikke blomster og ga ikke noe omsorg og trøst på telefon.

Hun gjorde det slutt. Noen er redde for å være klossete når andre har det vondt, men å ikke nærme seg i det hele tatt, ikke vise at en bryr seg, det holder ikke. Hun tvilte på følelsene hans, og om det var noe der, så kunne hun ikke ha en kjæreste som kun ville være der for solskinnsdagene.

Kondolerer

[Angelhoff]

Beklager din mors bortgang.

Har selv opplevd at samboer og far til min da 10 mnd. gamle sønn valgte å reise på studietur til Hellas et par dager etter min fars død.

Kanskje burde jeg ha nektet han å reise, men som tilhenger av "den frie vilje" lot jeg han reise uten store innvendinger. Det ble en uke med en famile som forsøkte å ta inn over seg min fars plutselige dødsfall - og deretter begravelse. Husker det var utfordrende med en liten baby, og uten den følelsesmessige og praktiske støtten jeg kunne hatt bruk for.

Denne opplevelsen ble starten på slutten for vårt forhold. Det ble vanskelig for meg å vite at han hadde valgt meg bort til fordel for studieturen. Først og fremst var det hans svik som venn og medmenneske som det ble vanskelig å leve med.

En venn eller kjæreste er vel fremfor alt en som er der for deg når du trenger det mest. En som selv forstår hva som kreves i vanskelige situasjoner.

Da studieturen var over og han kom hjem, hadde jeg allerede bestemt meg for å fortelle ham at jeg ikke kunne fortsette med en som ikke selv forsto.

Lykke til videre.

[Gjest]

Selv har jeg absolutt ikke noe forhold til når folk dør. Jeg bare greier ikke vise følelser, men jeg er der for folk fordet.

[Gjest Gjest]

Jeg har prøvd å snakke med ham, men han virker totalt uinteressert. Da jeg konfronterte ham hva han hadde sagt til sin venninne, benektet han å ha ordlagt seg slik, men etter en stund, sa at "det var mulig han hadde sagt det likevel". Når jeg ser tilbake, er det mye som burde ha ringt en alarmbjelle hos meg. At mamma døde, er ikke første gangen han har uteblitt med støtte.

Forresten, om jeg ikke kan diskutere dette på KG, hvem andre skal jeg snakke med? Jeg har nesten ingen familie i live lenger, og få venninner...

Jeg mente ikke at du IKKE skulle snakke med oss her om det, hvis det er det du vil altså Det er bare bra at du gjør det, hvis det hjelper for deg..

Men herregud, han høres ut som en selvopptatt liten dritt utifra det du sier nå.. Hvis du har snakket med han om det, og han fortsatt ikke bryr seg?!? hallo.. får skikkelig vondt av deg nå, og skulle nesten ønske jeg kunne gjort noe for å gjøre det bedre..

Hvor lenge har dere vært sammen?

[Gjest Jente37]

Jeg mente ikke at du IKKE skulle snakke med oss her om det, hvis det er det du vil altså Det er bare bra at du gjør det, hvis det hjelper for deg..

Men herregud, han høres ut som en selvopptatt liten dritt utifra det du sier nå.. Hvis du har snakket med han om det, og han fortsatt ikke bryr seg?!? hallo.. får skikkelig vondt av deg nå, og skulle nesten ønske jeg kunne gjort noe for å gjøre det bedre..

Hvor lenge har dere vært sammen?

Vært sammen over 3 år...

[Gjest Gjest]

Det er sant det som flere skriver - at vi er så forskjellige, og at ingen reagerer likt på sorg.

Når det er sagt så mener jeg at selv om man ikke takler døden, så koster det da ingenting å ringe eller sende SMS og spørre hvordan det går. Det viser i det minste at man bryr seg og at man ikke er totalt likegyldig.

Tror også jeg ville hatt problemer med å takle den type likegyldighet som ts føler at kjæresten viser.

[Gjest ts]

Takk til dere alle som kom med synspunkter. Jeg har valgt å gjøre det slutt med kjæresten, da han ikke viser noe interesse eller forståelse for hva jeg har nettopp vært gjennom.

Hvis han svikter i dette, hva ville ha skjedd om f.eks jeg ble alvorlig syk, mistet jobben eller ble gravid? Ville han ha vist noe interesse da? Sannsynligvis ikke.

Det som sårer meg mest, er den likegyldige måten han sa til hans venninne "at han gadd ikke bli engasjert". Fatter ikke at det går ann å si noe slikt.

[Tabris]

Det er uhyre sjelden jeg sier noe slikt, men her er jeg fristet til å si "dump ham" (som du nå faktisk har gjort).

Visst er det mange måter å takle sorg på, og visst kan det være vanskelig for mange, men det er på ingen måte noen slags unnskyldning for en slik oppførsel. For meg grenser slikt nærmest til ondskap.

En klem til deg.

Endret 28. januar 2008 av Tabris

[Gjest Gjest Julie]

At mamma døde, er ikke første gangen han har uteblitt med støtte.

Da jeg leste innlegget ditt var min første tanke at mannen selvsagt ikke kan ha oppført seg som en kjernekar på alle andre områder i livet enn i forhold til død i nærmeste familie. Det ante meg at han du har valgt deg ut ikke er den mest støttende personen i sympatiske kjernemenn-galleriet. Slikt kommer mer synlig frem når man rammes av kriser.

Burde du ikke stille deg selv spørsmålene om hvorfor du har funnet deg en mann med såpass fraværende empatiske evner? Har du hatt en far som var fraværende?

Kanskje du burde vurdere å kvitte deg med ham snarest, være alene en stund og finne deg en ny med et annet sett av egenskaper og kvaliteter.

[Harlekin]

Takk til dere alle som kom med synspunkter. Jeg har valgt å gjøre det slutt med kjæresten, da han ikke viser noe interesse eller forståelse for hva jeg har nettopp vært gjennom.

Hvis han svikter i dette, hva ville ha skjedd om f.eks jeg ble alvorlig syk, mistet jobben eller ble gravid? Ville han ha vist noe interesse da? Sannsynligvis ikke.

Det som sårer meg mest, er den likegyldige måten han sa til hans venninne "at han gadd ikke bli engasjert". Fatter ikke at det går ann å si noe slikt.

Kondolerer, TS! Du har ikke hatt noen lett tid, og kjæresten din har ikke gjort det lettere. Jeg ble ganske så sjokkert at man kan være så følelseskald. Og som du sier: hvis han ikke kan støtte deg i en sånn situasjon, kommer han i det hele tatt å være der for deg noen gang? Jeg tror du tok riktig avgjørelse. Lykke til med resten av livet ditt!

Det er uhyre sjelden jeg sier noe slikt, men her er jeg fristet til å si "dump ham" (som du nå faktisk har gjort).

Visst er det mange måter å takle sorg på, og visst kan det være vanskelig for mange, men det er på ingen måte noen slags unnskyldning for en slik oppførsel. For meg grenser slikt nærmest til ondskap.

Enig. Sjelden jeg mener at det beste er å dumpe noen, men dette her var bare hårreisende gjort av kjæresten.