Foreldre som ikke gleder seg over bryllupet

[Gjest Gjest_gjest_*]

Kort fortalt:

Mine foreldre hadde et stygt brudd for ca 1 år siden og er skilt nå. Denne prosessen har vært vanskelig for alle, men de har nå startet et nytt liv hver for seg.

Mannen i mitt liv fridde til meg rett før bruddet til foreldrene mine (vi har vært sammen i mange år og han er godt likt av familien). I fjor høst bestemte vi oss for at bryllupet skal stå sommeren 2008. Familien han er helt i ekstase og snakker om bryllupet hver gang vi treffes. De har allerede bidratt med penger og hjelper gjerne til med forbredelser.

Mine foreldre har vist veldig liten/ ingen interesse. Pappa har sagt at han skal bidra med penger, mamma har ikke sagt noe. Hver gang jeg nevner bryllupet, så blir det liksom avfeid. Det er ennå 6 mnd. til bryllupet og jeg håper det endrer seg.

Problemet er at dette skal egentlig være en lykkelig tid for meg/ oss, men i stedet har jeg masse bekymringer: Er foreldrene mine glade på mine vegne? Hvordan blir stemningen i bryllupet? Vil de hilse på svigers før bryllupet?

Er det urimelig av meg å forvente noe interesse/ støtte fra foreldre mine til min bryllupsdag? Da er det jo tross alt 1 1/2 år siden de ble skilt...

Noen meninger eller erfaringer?

Hilsen ulykkelig brud 2008

[Gjest Gjest]

Det er absolutt ikke urimelig av deg å forvente at de gleder seg over det som skal skje og støtter dere med hjelp og støtte enten i form av tjenester eller økonomisk støtte om de har mulighet til det. Alle foreldre gleder da seg over at barna finner en livspartner?

Kanskje de gruer seg til å måtte møte hverandre igjen og sitte ved siden av hverandre ved bordet. Men der er da deres eget problem og burde ikke gå utover datteren deres.

Jeg ville sagt det til dem, at enten får de begynne å glede seg over det som skal skje, eller i alle fall late som. Ellers får de bare la være å komme.

Det hadde vært min løsning i alle fall...

Lykke til, uansett!!

[Marge]

Nei, det er da ikke urimelig av deg. Mine foreldre (og svigerforeldre) er bare sånn passe engasjert de også. Pappa snakker det bort hver gang jeg sier noe om bryllup (mine foreldre er også skilt), jeg tror ikke han kommer til å være der en gang. Jeg blir nesten litt misunnelig når jeg hører om kjempeengasjerte mødre, det er i hvertfall langt unna min mor. Hvis det plager deg kan du jo spørre dem rett ut om det er noe spesielt som gjør at de ikke engasjerer seg? Kanskje synes de enda det er lenge til? Gruer de seg til å sitte sammen som du sier? Er det andre ting? Det er litt sårt når de ikke engasjerer seg, men bryllup er nå en gang størst for de som gifter seg, og man skal kanskje ikke forvente at alle er like gira som en selv... Jeg klamrer meg fast til det, og deler heller idéer og tanker med engasjerte venninner:)

[*Mina*]

Det er absolutt ikke urimelig av deg å forvente at de gleder seg over det som skal skje og støtter dere med hjelp og støtte enten i form av tjenester eller økonomisk støtte om de har mulighet til det. Alle foreldre gleder da seg over at barna finner en livspartner?

Kanskje de gruer seg til å måtte møte hverandre igjen og sitte ved siden av hverandre ved bordet. Men der er da deres eget problem og burde ikke gå utover datteren deres.

Jeg ville sagt det til dem, at enten får de begynne å glede seg over det som skal skje, eller i alle fall late som. Ellers får de bare la være å komme.

Det hadde vært min løsning i alle fall...

Lykke til, uansett!!

Ville du sagt det til alle gjestene, eller bare forventer du mer av dine foreldre enn fra de andre? Jeg kan ikke forstå at det skal være noe kosleig å tvinge frem et engasjement, men der er vi tydeligvis forskjellig. Jeg vil at mennesker rundt meg skal glede seg på mine vegne, uten at jeg kommer med trusler til de.

Men jeg klarer faktisk å forstå at foreldrene her sliter litt, for selv om noen mener at de burde kommet seg over skilsmissen bør man tenke på at TS sier at de hadde et stygt brudd. De to har også vært sammen i mange år, og man knipser ikke bare da med fingrene, og så skal alt være helt greit. Det handler litt om å gi de tid, noe jeg tror TS har mer igjen for enn å true de slik du ville ha gjort.

Til ts:

Ta tiden til hjelp, for husk at dette sikkert ikke er lett for foreldrene dine heller. De er sikkert glad for at du har det bra, og at du skal gifte deg, men akkurat nå er de såret, skuffet osv og klarer ikke å se igjennom sitt eget "tåkesyn". Snakk med din mor, for det kan kanskje være lettere å komme igjennom til henne. Fortell henne hva dette gjør med deg, og at du skulle ønske hun kunne engasjere seg litt mer. Si samtidig at du forstår godt om hun trenger litt mer tid, og det skal hun selvfølgelig få. men du håper at hun med tiden kan engasjere seg litt mer.

Du kommer nok ingen vei med å true, for de fleste vil nok da sette seg på bakbeina.

Lykke til, og det kommer sikkert til å gå kjempe bra. Dine foreldre behøver nok bare litt mer tid, for skilesmissen ahr sikkert vært tøff for de begge. Det ligger sikkert mange gode år i forholdet deres, som nå bare er borte.

[Molly80]

Uansett om de har vært igjennom en skillsmisse eller ikke, så skal de jo kunen glede seg over andres lykke for det.. i allefall når det nå er 1,5 år siden de skiltes.. i allefall bør de unne deg såpass at de "later som"

Lykke lykke til!!

[Branna]

Min mor gledet seg ikke over at jeg skulle gifte meg, når vi først fortalte at vi var forlovet. Hun hadde selv opplevd mye uhell i kjærlighet, først skilt fra min far og deretter det ene dårlige forholdet etter det andre, og etter det igjen ikke noe kjærlighetsliv i det hele tatt. Det er ikke rart hun var litt skeptisk, når vi var så unge og hun selv hadde brent seg. Vi er begge 20 år og giftet oss i september i fjor, hun var 21 da hun giftet seg. Så hun så vel paralleller som hun ikke likte.

Men, ettersom bryllupet nærmet seg, endret ting seg, og hun begynte å glede seg på våre vegne og engasjere seg litt. Tror hun skjønte at det var veldig viktig for meg å ha henne med på planleggingen av den viktigste dagen i mitt liv. Og det skadet jo heller ikke at hun fikk seg kjæreste fire måneder før bryllupet og nå skal gifte seg i mai.

Snakk med foreldrene dine og prøv å fortelle dem hvor viktig det er for deg at de gleder seg på dine vegne og ikke bare "fjaser det bort" hver gang du prøver å snakke om bryllupet.

[Bandida]

Jeg sliter også litt med engasjementet til foreldre-svigers.

Min mor vil absolutt ikke ha min far der, han var ikke snill med henne når de var gift for 20 år siden, og har aldri kommet over det. Han er veldig spesiell da....Jeg har sagt at det er greit, jeg skal ikke invitere han...men saken er at hun gidder heller ikke snakke om bryllupet. Det blir bare avfeid når det kommer opp. I tillegg har jeg svigerforeldre som bare syter og klager over at vi skal ha bryllupet i utlandet til tross for at vi sa i fra dagen etter vi forlova oss (så de har hatt et år å forberede seg på) og de har nok av penger. Får stadig høre....ja da kommer ikke tante..ditt og datt hvis det blir i utlandet.

Det gikk så langt at vi forrige uke lurte på om vi var urimelige som ønsket oss et bryllup i utlandet, og skulle kapitulere og ha det i norge allikavel. Vi kikket litt på bryllupslokaler, men ble fort deppa.....ingenting kan sammenliknes med den idyllen vi har funnet i Spania. Så vi har bestemt oss nu for å lukke øran og kjøre på i Spania....vi vet jo at de nærmaste kommer uansett.......

men ja frustrerende for man vil jo at foreldrene skal være engasjert...

[Gjest Gjest_gjest_*]

Takk for alle komentarene!

Mina: Du beskriver mine tanker rundt situasjonen veldig godt :-)

Problemet er at jeg har et litt komplisert forhold til min mor, så jeg kommer ikke til å ta en prat med henne ang dette med det første. Jeg må vel bare gi dem tid og håpe at de begynner å "glede seg" når bryllupsdagen nærmer seg. Jeg vil jo gjerne at de skal glede seg uten at jeg må tvinge dem til det....

[Chiquita]

Hvorfor er det så viktig hva foreldrene mener da?

Og hvorfor er det så viktig at de må bidra med penger eller tjenester?

Det er da deres dag, og dere får stå for deres egen lykke... Den blir ikke mindre av uengasjerte foreldre...

Man kan ikke tvinge noen til å være engasjert...

[Gjest Frk Åberg]

Ville du sagt det til alle gjestene, eller bare forventer du mer av dine foreldre enn fra de andre? Jeg kan ikke forstå at det skal være noe kosleig å tvinge frem et engasjement, men der er vi tydeligvis forskjellig. Jeg vil at mennesker rundt meg skal glede seg på mine vegne, uten at jeg kommer med trusler til de.

Men jeg klarer faktisk å forstå at foreldrene her sliter litt, for selv om noen mener at de burde kommet seg over skilsmissen bør man tenke på at TS sier at de hadde et stygt brudd. De to har også vært sammen i mange år, og man knipser ikke bare da med fingrene, og så skal alt være helt greit. Det handler litt om å gi de tid, noe jeg tror TS har mer igjen for enn å true de slik du ville ha gjort.

Jeg syns man bør kunne forvente mer av foreldrene sine enn av de andre gjestene. Jeg tror heller ikke på trusler, men jeg mener det må være lov til å fortelle hva man føler. Det er ikke sikkert du må tvinge fram et engasjement. Kanskje engasjementet og gleden er der, men den er bare ikke synlig på grunn av de andre problemene de har? Kanskje de trenger å bli konfrontert med hvordan du føler det?

Jeg hører at de har hatt et stygt brudd, men jeg syns likevel de kan ta seg sammen for datterens skyld. Det har nå gått halvannet år, så jeg syns ikke det bare er et knips med fingrene.

Når det er sagt, så er det så klart forskjeller i hvordan folk viser engasjement. Mine foreldre er veldig glade på mine vegne, men de framstår nesten som uengasjerte sammenlignet med svigers, fordi det blir så stor kontrast i væremåte. Det handler om at mine foreldre er mer tilbaketrukne, mens hans er mer frempå og veldig til å vise følelser.

[Gjest Gjest]

Jeg for min del har problemer med å være voldsomt engasjert når det er et halvt år til det skal skje... Jeg kjenner jeg blir sliten i hodet av å treffe folk som hver gang jeg treffer dem i et helt år -må- snakke om bryllupet sitt og forventer at jeg skal boble over av interesse... Jeg klarer bare ikke være interessert i bordkort og servietter, sorry, særlig ikke til et selskap som er månedsvis fram i tid.

Det kan jo være dine foreldre har samme "problemet" som meg. De har god tid på seg til å få opp engasjementet.

[Gjest FrodeLinda100709]

Kort fortalt:

Mine foreldre hadde et stygt brudd for ca 1 år siden og er skilt nå. Denne prosessen har vært vanskelig for alle, men de har nå startet et nytt liv hver for seg.

Mannen i mitt liv fridde til meg rett før bruddet til foreldrene mine (vi har vært sammen i mange år og han er godt likt av familien). I fjor høst bestemte vi oss for at bryllupet skal stå sommeren 2008. Familien han er helt i ekstase og snakker om bryllupet hver gang vi treffes. De har allerede bidratt med penger og hjelper gjerne til med forbredelser.

Mine foreldre har vist veldig liten/ ingen interesse. Pappa har sagt at han skal bidra med penger, mamma har ikke sagt noe. Hver gang jeg nevner bryllupet, så blir det liksom avfeid. Det er ennå 6 mnd. til bryllupet og jeg håper det endrer seg.

Problemet er at dette skal egentlig være en lykkelig tid for meg/ oss, men i stedet har jeg masse bekymringer: Er foreldrene mine glade på mine vegne? Hvordan blir stemningen i bryllupet? Vil de hilse på svigers før bryllupet?

Er det urimelig av meg å forvente noe interesse/ støtte fra foreldre mine til min bryllupsdag? Da er det jo tross alt 1 1/2 år siden de ble skilt...

Noen meninger eller erfaringer?

Hilsen ulykkelig brud 2008

av egen erfaring vet jeg at sånne ting ikke er enkelt. jeg har en far som jeg vet det er en mulighet for at ikke kommer i bryllupet mitt fordi det er bedt 100gjester og han ikke liker store bryllup. dette kunne ha blitt et stort problem om han ikke dukket opp fordi jeg har lyst at han skal følge med til alters. Men det ordna jeg på en enkel måte. jeg har en fetter som jeg har vokst opp sammen med og ser på som en store bror som jeg spurte rett ut om han ville være reserve om pappa ikke kommer eller ikke vil gjøre det om han dukker opp. og han så på det som en stor glede og tenkte som så at det er pappa som taper på det om han ikke vil følge sin elste dater til alters og det er jeg i grunnen enig i. jeg får min del har heldigvis en mor som er i ekstase. og en svigerfar som er glad på vår vegne.