Flytte sammen

[Gjest Gjest_Kine_*]

Jeg er skilt og har to tenåringer. Jeg har de siste to årene vært sammen med en helt fantastisk mann som også er skilt og ha to tenåringer. Han har barna sine 50/50, jeg har mine så og si hele tiden. Dvs. de er hos faren annenhver helg. Dette fordi han reiser mye og fordi mine barn ikke vil bo 50/50.

Nå snakker jeg og min kjæreste om å flytte sammen. Vi bor i samme by som ikke er så stor. Og barna våre vil uten problem kunne fortsette på samme skoler og ha samme omgangskrets om vi flytter sammen. Utfordringen er bl.a. å finne et stort nok hus....

Det jeg lurer på er om det er folk her på KG som har erfaringer med å flytte sammen og få en felles familie med mange tenåringer? Jeg har to jenter og han har gutt og jente. De er i alderen 12 til 18 år.

Er det mange utfordringer i hverdagen? Hvordan får dere det til? Hva har dere støtt på av problemer? Hvordan ble livet etter at dere flyttet sammen?

[Annie]

Hvordan stiller ungene seg til dette?

[DDuck]

snakk med ungene om dette før dere gjør noe som helst... da mener jeg ikke bare spørre om det er greit, men sett dere ned å snakk rundt om hele situasjonen og finn ut hva ungen føler om det...

Når jeg var 15 skjedde akkurat det der med meg uten at min far snakket med meg om det først... han bare sa " *** skal flytte hit med oss. Vi skal flytte i et nytt hus." Det resulterte i at jeg gråt og gråt og gråt i flere måneder, og flyttet ut av huset til min far og hejm til mamma... Da endelig så han hva han hadde gjort med meg og tryglet og ba på sine kne og gråt han også om at jeg måtte flytte inn igjen.. Det var sårt... :gråte:

Men i dag bor dem enda sammen da... jeg har ikke bodd der siden dem flyttet sammen, men jeg har sånn sett ikke noe stort problem med det lengre...

[Gjest Loni]

Jeg hadde ihvertfall ikke gjort det. Det blir veldig lett bråk med tenåringer, de er ofte hormonelle og opprørske. Jeg hadde ventet med å flytte sammen til ungene var ute av redet, evt til det bare var en igjen.

[Gjest Loni]

snakk med ungene om dette før dere gjør noe som helst... da mener jeg ikke bare spørre om det er greit, men sett dere ned å snakk rundt om hele situasjonen og finn ut hva ungen føler om det...

En som er 12 (eller 15, for den saks skyld) kan synes det høres kjempespennede ut, men de er ikke i stand til å se konskvensen av at det flytter to tenåringer og en ny voksen inn i hjemmet. Jeg tror ikke det hjelper å snakke om det på forhånd. Barn i den alderen er i en brytningstid og forandrer seg masse. Nei, vil en at forholdet skal vare, skviser man ikke sammen sine fire tenåringer. Det skal veldig mye til for at et slikt prosjekt lykkes.

[Gjest Gjest_Kine_*]

TS her.

Der er ikke snakk om å skvise sammen fire tenåringer.

Det er heller ikke slik at vi skal flytte inn i deres hjem eller de i vårt. Vi prøver nå å finne et stort nok hus slik at alle får sitt eget rom osv.

Det er ingen tvang her. Barna kjenner hverandre. Min eldste jente og hans jente går på samme videregående skole og har etterhvert blitt gode venninner. Vi har vært veldig mye sammen alle seks i den tiden jeg og kjæresten min har vært sammen. Vi har tatt oss god tid. Som sagt har vi vært sammen i to år og barna våre har visst om forholdet og vært med på utviklingen. Det å flytte sammen er en beslutning som alle er enige i og alle vil dette. Men allikevel. Det blir jo spennende å bo med så mange tenåringer under samme tak. Og noen flytter jo litt frem og tilbake også.

Jeg er egentlig ikke så ute etter advarsler og pekefinger (trenger ikke det). Men råd på veien og noen ord fra noen som har gjort det samme.

[Gjest Gjest_Trine_*]

Jeg har opplevd det der. Tilsammen hadde vi 6 tenåringer. 2 som bodde fast hos oss og hadde normalt samvær med den andre forelderen. 2 som bare kom når det passet og 2 som hadde vanlig samvær hos oss. Etter hvert valgte den ene tenåringen å flytte fast til oss.

Det viktigste var at vi bodde i samme nærmiljø slik at ungene hadde sitt vante nettverk. I tillegg var det viktig at de som var der på jevnlig basis hadde hvert sitt rom. Disse ble pusset opp og fornyet da vi flyttet sammen.

Hva mener du med samme nærområde? Det er forskjell på 1 km og 5. Nettverket til tenåringene er veldig viktig.

Vi hadde litt ulike grenser når det gjaldt oppdragelse, men det løste seg rimelig greit med en del diskusjoner på kammerset. Han tok avgjørelser i forhold til sine barn og jeg gjorde det med mine. Forskjell i hva man forventet og grenser var nok tydligst for de ungene som bodde der fast.

Jeg gikk ikke inn i en mammarolle, men som en ekstra voksenperson. Noen ganger så syntes tenåringen at det var veldig ok å snakke med den som ikke var forelder slik at h*n kunne ta det videre med den andre voksne.

Ungene var veldig ulike og det var viktig for meg å la alle parter få ta den tiden de trengte. Den tenåringen som var mest reservert det første året har jeg mest kontakt med.

Jeg synes faktisk det gikk overraskende greit. Hva ungene mener er jeg heller usikker på. De fikk jo egentlig ikke noe valg.

Vi snakket om det en god stund før det skjedde og samtidig så ble de nye rommene planlagt. Vi visste at ungene trivdes sammen, men forlangte ikke at de skulle være bestevenner. De hadde sitt liv og sin omgangskrets. Litt viktig det der siden bl.a. de to yngste var like gamle, men veldig ulike av personlighet.

Nå er vi ikke samboere lenger, men det har overhode ingenting med ungene å gjøre.

[Nabodama]

Snakk med tenåringene om hvordan dere ser for dere at dette vil fungere. La Dem komme med innspill.

Bli enige om hvor grensene går. Å ha to sett med regler, som dere sikkert hittil har hatt, fungerer ikke når alle skal bo sammen. De må få lov til det samme, evt ikke få lov.

Retningslinjer for husarbeid.

[Gjest Gjest_Kine_*]

Takk Trine og Nabodama!

Til info så bor vi ganske sentralt i en liten by. Dvs. vi bor ikke så langt i fra hverandre i utgangspunktet. Og vi prøver nå å finne ny bolig på helt samme sted. Det blir ikke noen overgang sånn stedsmessig og miljømessig for barna. Ingen trenger bytte skole eller forlate vennegjeng.

Det med husarbeid og oppgaver blir en viktig ting. Når 6 personer bor under samme tak så må man samarbeide.

[Gjest Gjest_Marthe_*]

Jeg kunne aldri tenkt meg å flytte sammen med en mann når barna mine er tenåringer .. Da hadde jeg heller valgt å være kjærester og flyttet sammen når barna en gang flyttet ut ..

Kan bare tenke meg seansen da jeg var tenåring .. Hadde likt veldig dårlig å måtte forholde meg til en nye voksen med vedkommendes tenåringer .. Nei, hjelpe meg .. det hadde blitt for dumt.

Jeg er tenåringsmor selv - og kunne aldri tenkt meg å innlemme dem i "ny familie" når de omtrent står på terskelen til å flytte hjemmefra .. Da hadde jeg ventet ..

[Gjest Gjest]

:hår: Slike familiekonstellasjoner er mitt verste mareritt. Med mitt behov for privatliv tror jeg ikke jeg hadde vart lenge.

Det er nesten så jeg vurderer å aldri få barn bare forå slippe en teoretisk "mine og dine"-situasjon.

Men det finnes jo de som klarer det utmerket, så lykke til!