For snill?

[Ginajannoo]

Jeg er en følsom jente og har problemer med å sette klare grenser rundt meg og i forhold til andre. Jeg har defor havnet i flere (tre) samboerskap som har hatt en negativ innflytelse på meg. Jeg har også en venninde som jeg har hatt siden vi gikk i barneskolen. Problemet er at når jeg har kontakt med henne blir jeg så usikker. Jeg føler meg ikke trygg på henne i det hele tatt. Grunnen er (sett fra min side) at jeg har alltid vært den som kontaktet henne, hun kuttet også kontakten med meg i mange år fordi hun ikke taklet å ha kontakt med meg. Jeg prøvde å spørre henne om hvorfor, men hun ville ikke gi meg noen svar. Vi fikk kontakt igjen og det gikk bra. Hun skulle gifte seg og spurte om jeg ville være forloveren hennes. Jeg ble glad og begynte å planlegge litt. Det som skjedde da var at hun ombestemte seg. Det er slikt som kan skje, men hvorfor spørrre meg om hun ikke var sikker? Jeg ble veldig lei meg. Jeg har prøvd å ta opp flere ganger at jeg ikke føler at jegblir behandlet som en god venninde, men det hjelper ikke. Det ender bare opp med at jeg er travel og paranoid. Mulig det. Jeg vet ikke.

Jeg kan bare svare for hva jeg føler og jeg føler meg tråkket på...

Uansett så føler jeg at jeg tilgir så lett og er kanskje litt naiv. Hva skal jeg gjøre for å bli tøffere, for min egen skyld? Jeg ender opp med minimal selvtilit gang på gang...

Noen råd? Noen? Jeg er litt fortvilt.

[Nabodama]

Sånn som det høres ut for meg, er hun ustabil, og det går utover deg.

Hun oppfører seg jo ikke som en venninne, ettersom hun både kutter kontakten, tar den opp igjen, ber deg være forlover, ombestemmer seg osv. Nei, det høres ut til at hun har problemer, og problemet er ikke deg.

Lettere sagt enn gjort, men du bør prøve å ikke ta innover deg ting hun gjør/sier, men heller tenke at det er hennes problem.

Har du tatt opp med henne at hun ombestemte seg mht til at du skulle være forlover? Spurt om hvorfor, og fortalt henne at det var dårlig gjort?

Utover det, er det noen mennesker en kan klare seg fint uten, og ettersom du føler deg utrygg på henne, bør du kanskje kutte henne ut. Høres ikke ut som et sunt vennskap for deg.

[Ginajannoo]

Har du tatt opp med henne at hun ombestemte seg mht til at du skulle være forlover? Spurt om hvorfor, og fortalt henne at det var dårlig gjort?

Utover det, er det noen mennesker en kan klare seg fint uten, og ettersom du føler deg utrygg på henne, bør du kanskje kutte henne ut. Høres ikke ut som et sunt vennskap for deg.

Ja, hun sa det var fordi moren mente at forloverne måtte være et par og at de ikke skulle ha andre enn forloverne under vielsen. Ingen venner eller familie. For jeg spurte om jeg kunne få komme i kirken å se henne, men nei. Det var en lukket vielse.

Ja, vil egentlig kutte men så får jeg så dårlig samvittighet. Uff.. men tusen takk for at du svarte

[Gjest StockDama]

Noen mennesker er ikke verdt å bruke tiden sin på, spesielt ikke hvis de sårer deg.

[Gjest Gjest]

Stol på magefølelsen din. Ikke tenk at du burde synes hennes oppførsel mot deg er grei, så lenge du føler deg såret. Om hun bagatelliserer det når du sier fra - tja, min erfaring er at det kan være to sider av en sak, men hun bør vise at hun forstår deg og ikke kalle deg paranoid etc. Det er godt mulig hun ikke har ment, eller ønsker å såre deg, samtidig er det ikke rart du føler deg herset med, og det burde hun absolutt forstå.

Jeg synes det er bra du sier fra - det er en styrke. Og ta deg selv alvorlig. Samtidig er det viktig å velge sine kamper; om det er snakk om bagateller går det an å la være å dvele ved det, men om noen tråkker på deg - gjerne som et gjentagende mønster - skal du ikke finne deg i det.

[Ginajannoo]

Takk for svarene Ja, klart at dette er min side av saken, men uansett så er det ikke noe vits i å fortsette i et "vennskap" som skaper så mye usikkerhet og vonde følelser hos meg. Jeg har andre venner, men føler det ikke slik med dem. Jeg føler meg mye mer avslappet da.

[Gjest Gjest]

Når et mønster går i gjen så mange ganger så må man begynne å se etter en fellesnevner. Det er jo faktisk du som lar deg bruke og det er da du som må forandre deg. Dette ser du selv allerede og det er bra.

Jeg var som deg. Jeg var allt for usikker på meg selv og turte aldri sette krav til hvordan andre mennesker behanldet meg. Det ende med at jeg gang på gang trakk til meg mennesker som behøvde mye omsorg og hjelp, men som trakk seg vekk igjen etter at de hadde brukt meg opp og ikke behøvde hjelp lenger. Etter et par år begynte jeg å se at det faktisk var min feil at dette skjedde. Jeg la grunnlaget for at jeg ikke hadde noe annet til felles med vennene mine enn deres problemer som jeg hjalp dem med. Når da problemene var vekke var det ikke noe mer igjen i vennskapet vårt, og de hadde da heller ingen grunn til å bli. Noen mennesker er slik, at de sluker en med hud og hår for så å spytte en ut igjen, men jeg tillot dem jo også å gjøre det.

Jeg forandret meg faktisk på dagen da jeg innså dette. Siden den dagen har jeg alltid sagt i fra når jeg har følt meg urettferdig behandlet. Jeg har kuttet ut et par mennesker fra livet mitt. Ei stund var jeg litt ensom, og veldig lenge var jeg veldig misstenksom til de nye vennene mine. Jeg ventet lenge på at de skulle forlate meg de også, men etter at jeg begynte å sette krav til hvordan de rundt meg behandlet meg fikk jeg dleta i venskap hvor vi begge stillte som like partnere og hvor vi begge ble gjensidig avhngige av hverandre. Det var etter dette at jeg endte opp med å finne meg virkelig gode venner som jeg vet er glade i meg.

Det jeg bestemte meg for var at jeg er et for godt menneske til å bare bli brukt, og at jeg ikke behøver forhold som ikke er gjensidige. Dersom alternativet da var å være alene, så fikk det heller være slik. Mitt selskap med meg selv var uansett bedre enn det jeg hadde med mennesker som bare brukte meg alikevel. Men hvem hadde trodd at jeg faktisk på denne måten endte opp med å være et menneske som andre søkte kontakt med og som andre ønsket å være sammen med, uten at de måtte ha noe tilbake?

[Gjest Jente37]

Når et mønster går i gjen så mange ganger så må man begynne å se etter en fellesnevner. Det er jo faktisk du som lar deg bruke og det er da du som må forandre deg. Dette ser du selv allerede og det er bra.

Jeg var som deg. Jeg var allt for usikker på meg selv og turte aldri sette krav til hvordan andre mennesker behanldet meg. Det ende med at jeg gang på gang trakk til meg mennesker som behøvde mye omsorg og hjelp, men som trakk seg vekk igjen etter at de hadde brukt meg opp og ikke behøvde hjelp lenger. Etter et par år begynte jeg å se at det faktisk var min feil at dette skjedde. Jeg la grunnlaget for at jeg ikke hadde noe annet til felles med vennene mine enn deres problemer som jeg hjalp dem med. Når da problemene var vekke var det ikke noe mer igjen i vennskapet vårt, og de hadde da heller ingen grunn til å bli. Noen mennesker er slik, at de sluker en med hud og hår for så å spytte en ut igjen, men jeg tillot dem jo også å gjøre det.

Jeg forandret meg faktisk på dagen da jeg innså dette. Siden den dagen har jeg alltid sagt i fra når jeg har følt meg urettferdig behandlet. Jeg har kuttet ut et par mennesker fra livet mitt. Ei stund var jeg litt ensom, og veldig lenge var jeg veldig misstenksom til de nye vennene mine. Jeg ventet lenge på at de skulle forlate meg de også, men etter at jeg begynte å sette krav til hvordan de rundt meg behandlet meg fikk jeg dleta i venskap hvor vi begge stillte som like partnere og hvor vi begge ble gjensidig avhngige av hverandre. Det var etter dette at jeg endte opp med å finne meg virkelig gode venner som jeg vet er glade i meg.

Det jeg bestemte meg for var at jeg er et for godt menneske til å bare bli brukt, og at jeg ikke behøver forhold som ikke er gjensidige. Dersom alternativet da var å være alene, så fikk det heller være slik. Mitt selskap med meg selv var uansett bedre enn det jeg hadde med mennesker som bare brukte meg alikevel. Men hvem hadde trodd at jeg faktisk på denne måten endte opp med å være et menneske som andre søkte kontakt med og som andre ønsket å være sammen med, uten at de måtte ha noe tilbake?

Bravo. Bravo.

Dette innlegget ditt er noe av det beste jeg har lest her på KG på lenge. Veldig gjennomtenkt og godt svar.

Jeg har opplevd det samme som meg, men har aldri greid å sette ord på det, på den samme flotte måten som du har.

[Ginajannoo]

Tusen takk for innleggene. Det fikk meg til å innse mye, dette går igjen gjennom hele livet mitt. Det er ikke rart jeg sliter med selvtilliten og med meg selv. Jeg har latt folk tråkke på meg fra jeg var liten og ikke turt å si ifra. Nå har jeg begynt å si ifra, men er fortsatt litt for redd. Jeg får prøve å rette opp ryggen og si klarere ifra, for min egen del. Det er jo tross alt jeg som har ansvaret for at jeg har det bra.

til dere alle som svarte

[Gjest Gjest_sarah_*]

Når et mønster går i gjen så mange ganger så må man begynne å se etter en fellesnevner. Det er jo faktisk du som lar deg bruke og det er da du som må forandre deg. Dette ser du selv allerede og det er bra.

Jeg har også lidd under det samme i alle år, men føler nå at jeg endelig begynner å se lys i tunnellen. Men det tar sin tid, og selv om jeg vet hvordan det skal og bør være, så feiler jeg stadig når det kommer til praksis. Får trøste meg med at jeg kommer et skritt videre for hver gang.

Har aldri vært istand til å sette grenser eller sette foten ned, jeg heller. For først må man jo definere sine egne behov, og hvor grensen går for selvutslettelse. Jeg ville gjerne bli oppfattet som en snill person, men jeg har vel heller vært dumsnill når jeg tenker meg om.

I forhold til venninner, er jeg den som alltid har blitt brukt og utnyttet,blitt lånt penger av, lånt bil av osv Og har ofte opplevd at avtaler har blitt kansellert i siste liten, med elendige unnskyldninger. - Jeg ser tydelig at det går en rød tråd gjennom livet mitt, har endelig sett den, hvertfall!

Men jeg merker også at jeg faller i samme fellen stadig vekk, selv om jeg er bevisst på dette.

Og jeg har faktisk endelig lært meg å si "nei" - uten masse forklaringer- det er en ny opplevelse for meg. Så jeg velger å tro at jeg er på rett vei.

Har også kuttet ut venner som brukte meg, og angrer ikke et sekund.

Når det gjelder menn, så har jeg enda et langt lerret å bleke, og jeg har tatt en pause i forhold til menn, for jeg opplever stadig å bli brukt og lurt trill rundt. Jeg føyer meg for mye, legger meg flat og lytter ikke til magefølelsen og lar menn bestemme hva vi skal bruke tiden til. Det er nødt til å gå skeis.

Jeg skylder ikke på noen andre enn meg selv. Det er et stort framskritt i forhold til før- da skyldte jeg på alle andre. Men det er en lang vei å gå og man må ta mange runder med seg selv. Det er iallefall min erfaring.

Det sies at barn av alkoholiserte foreldre, har en større tendens til å føye seg etter andres behov. Det gjelder for meg i aller høyeste grad. Har lest mye om dette, og vet hvordan det skal og bør være i teorien. Men når det kommer til praksis, har jeg et stykke igjen.

Håper dette kan være til litt hjelp og sette litt tanker i sving.

[Ginajannoo]

Jeg har ikke hatt alkoholiserte foreldre, men har hatt en tøff barndom med mye psykatri og veldig lite beskyttelse og vern fra de voksne. Jeg har blitt utsatt for og dratt inn i de voksnes konflikter gang på gang og dette førte til at jeg isolerte meg helt. Jeg tilbrakte ungdomsårene bak en lukket dør på rommet mitt. Jeg orket ikke å involvere meg og ta parti med noen av dem.

Ja, godt å høre at en ikke er alene.

[Gjest Gjest]

Jeg har ikke hatt alkoholiserte foreldre, men har hatt en tøff barndom med mye psykatri og veldig lite beskyttelse og vern fra de voksne. Jeg har blitt utsatt for og dratt inn i de voksnes konflikter gang på gang og dette førte til at jeg isolerte meg helt. Jeg tilbrakte ungdomsårene bak en lukket dør på rommet mitt. Jeg orket ikke å involvere meg og ta parti med noen av dem.

Ja, godt å høre at en ikke er alene.

Det er jo veldeig typisk at barn ender opp med å bli veldig selvoppofrende dersom de lever i konflikter. Selv var jeg mobbeoffer og hadde absoludt ingen selvfølelse. Jeg trodde at dersom jeg bare var snill nok med alle rundt meg så ville de like meg, og ikke forlate meg. Det som skjedde var likevel det motsatte, akkurat fordi jeg ikke hadde noe vennskap og tilby, bare hjelp og omsorg, Jeg var ikke meg selv, jeg vet ikke en gang om jeg hadde et selv, allt jeg hadde var den snille personen jeg var som alltid hjalp alle andre.

Det var ikke gjort i en håndvendig å klare å forandre seg, men som jeg sa over så bestemte jeg meg faktisk på dagen at det var jeg som lot andre behandle meg på denne måten. Etter den dagen har heller ingen fått lov til å gjøre akkurat det. Men å bli kvitt angsten for at de skulle forlate meg om jeg sa nei, tok tid. Det å stole på at andre faktisk ville like meg for bare meg, og ikke fordi jeg var en skulder å gråte på eller en de kunne låne penger av, tok tid. Men etter at jeg bestemte meg for at ingen skulle få utnytte meg mer har faktisk ingen av de nye vennskapene mine vært av samme mønster som de gamle, og mange nye venner har jeg også fått akkurat fordi jeg nå er en hel person som har mye mer å tilby enn bare hjelp og støtte. Jeg tiltrakk meg heller da ikke lenger mennesker som søkte etter noen å utnytte fordi jeg lyste ut for mye styrke til at de gadd å se min vei lenger.

Jeg håper du klarer å se din egen verd nok til at du ikke lar andre utnytte deg lenger. Som jeg sa tidligere er du i bedre selskap alene enn det du er med mennesker som bare utnytter deg likevel!!