Hva skjer når man dør

[Gjest Gjest]

Om din unge spurte deg hva som skjer når man dør (rettere sagt, hvor man kommer). Hva ville du svart?

Ville du sagt det du tror eller ville du bare sagt at man kommer til himmelen eller kanskje noe annet?

Hvis noen andre hadde fortalt din unge det, men at det var noe annet enn hva du tror skjer. Ville du da "rettet" på det og sagt det du tror?

Vil du lære dine barn til at din "dødstro" er den riktige eller vil du si at, for eksempel at "ingen vet, men jeg tror det og det. Hva du tror blir opp til deg", eller noe lignende?

[Serene]

Da våre barn (3 og 5) har religiøse besteforeldre som gjerne misjonerer, så har dette allerede vært debattert hjemme hos oss. Mens våre besteforeldre sier bastant at slik og slik er det, noe ungene som mangler kritisk sans i denne alderen, aksepterer som en sannhet uten videre. De er vant til å få klare svar, og er ennå ikke kjent med at det finnes ting i verden som det ikke finnes et klart svar på. Vi reagerte veldig på besteforeldrenes misjonering overfor spesielt 5-åringen, som er veldig opptatt av dette med døden, og har jobbet en del for å få han til å forstå at dette er noe besteforeldrene tror, men ikke en absolutt sannhet.

Vår filosofi på dette området er at ungene skal få vite at noen tror det, mens andre tror det, samt forklare etter beste evne hvorfor det ikke finnes et klart svar. Så mener vi at ungene skal få velge selv hva de vil tro, hva vi mener synes ikke vi at ungene skal automatisk tvinges til å tro. Dette har litt bakgrunn i at min mann selv er vokst opp med sterk religiøs oppdragelse.

Gutten min syntes best om reinkarnasjonsforklaringen, den passer han utmerket, ser det ut til. Han har lenge vært fryktelig redd for å dø, og forklaringen på at man blir gjenfødt til en ny liten gutt (noe annet er uaktuelt for han) gjør døden litt mindre absolutt for han, og dermed noe han ikke er så fryktelig opptatt av lenger.

[Gjest Gjest]

Jeg var i en begravelse for første gang da jeg var fire år, og det gjorde jo at det kom en del spørsmål av den arten.

Min mor svarte ganske så ærlig at ingen kan vite hva som skjer når vi dør, og det slo jeg meg ganske til ro med, egentlig. Hun satte seg ordentlig ned med meg, og fortalte meg at forskjellige mennesker håper på forskjellige ting og at det er ganske fantastisk egentlig, men at vi til syvende og sist ikke kan gjøre annet enn å håpe. Samtidig passet hun på å få med at å dø er noe alle gjør, og at det er like naturlig som å bli født. Noen år senere når jeg begynte å få en bedre forståelse av verden så snakket vi ordentlig om det igjen, og da snakket vi mer om sorg og de som blir igjen, enn selve døden.

Jeg har og har alltid hatt et rimelig avslappet forhold til døden, og jeg takker i grunn bådde henne og far for det.

Vi hadde noen problemer med høyt religiøse familiemedlemmer, men de hadde å innrette seg etter mamma og pappas regler om at vi ikke skulle "høre om" religion før vi var gamle nok til å spørre selv, og klarte de ikke det så fikk de bare la være å komme på besøk. Heldigvis ble det ingen store problemer ut av det, og folk flest repsekterte den regelen. Alle vi jentene fikk mye kristensymboler som smykker dog, det var vel et forsøk på å snike det inn der de kunne

Vi har store planer om å kjøre samme linjen med våre barn når de spørsmålene begynner å komme. Alle opplever dødsfall og jeg syns det er viktig å ikke gjøre det til noe "skummelt". Det er selvsagt lov å sørge, og det er lov å ha det vondt og å savne, men den store dødskrekk-skyen håper jeg vi klarer å holde unna.

Hvis noen kommer til å prøve å fortelle de at det _de_ mener er det eneste som er riktig, det være seg i en religiøs setting eller ikke, så vil jeg påpeke at ingen kan vite når det kommer til slike ting, uansett hvor sikre de måtte føle seg.

Skulle barna derimot komme til oss med teorier de har kommet på egenhånd, for sånt skjer jo en gang i blant, så tror jeg jeg kommer til å være ganske støttende (så lenge det er positivt selvsagt), men med "man kan aldri vite for sikkert" høflig i bakhånd skulle de ta det for langt.

[BitteLille]

En gammel dame jeg kjenner har et barnebarn som er veldig redd for at hun skal dø. Når han spurt om hva som skjedde med henne når hun døde svarte hun at hun kom til å bli til et stort fint tre som han kunne klatre i. (Han er veldig glad i å kltre i trær.) Det ble vist godtatt at hvis hun nå absolutt måtte dø, var det bra hun ble et tre. Synes det var så søtt.

[Gjest Pax]

Har ikke barn selv, men jeg har yngre søsken. Har vokst opp i en ateist-familie, men har aldri vært ateist selv. Så da et nær familiemedlem døde da søsknene mine var små, og søstera mi spurte meg om døden, pratet jeg med søsknene om forskjellig filosofi rundt døden, og spurte hva de trodde selv. Synes uansett det er litt bombastisk av foreldre å si at det ikke er noe etter døden, at man blir borte, ateist eller ikke. Mange barn er redde for døden, og det å slutte å eksistere.

Om jeg får barn selv vil jeg lære dem en blanding av kristen og buddhistisk etikk samt buddhistisk tro, men jeg vil også lære dem om religionsdialog og religionsfrihet. - Om hvordan man kan bestemme sin egen tro selv, men samtidig leve i fred og harmoni med andre religioner og kulturer.

Endret 26. januar 2008 av Pax

[ashera]

Jeg svarer utifra egen overbevisning at Gud tar imot oss og gjør oss nye, men forteller også, når det er naturlig, at det finnes mennesker som tror annerledes.

[Gjest Gjest]

Jeg har en datter på 4 år. Hun har spurt mye om dette fordi det er fler rundt oss som har dødd.

Det som trigget flest spørsmål var når pusen ble påkjørt.

Jeg synes det var godt å ty til "alle kommer til himmelen" teorien.

Ikke fordi jeg selv er helt overbevist om det,men fordi det er en søt forklaring på noe som datteren min er for liten til å forstå hele rekkevidden av.

Hun vil tidsnok selv kunne velge hva hun vil tro på.

Enn så lenge synes jeg dette var en enkel og lite opprivende måte å forklare henne det på.

Om andre hadde sagt noe annet tror jeg at jeg ville sagt at det er det de tror...... Men at jeg tror det jeg har fortalt henne.

[*Mina*]

Jeg har sagt sannheten, og det er at ingen mennesker vet hva som skjer når de dør. Men enkelte tror man kommer til himmelen, mens andre tror ikke noe skjer at vi bare ikke er mer osv.

Men jeg hadde ikke sagt til et lite barn at noen tror vi bare sover, for det kan skremme de fra å ville legge seg til å sove.

[Thomasine]

Som de fleste tidligere her, ville også jeg snakket om at noen tror slik og noen sånn, men at ingen vet og at ingen tro er bedre eller viktigere enn en annen.

[Maxine Grey]

jeg tror jeg ville ha svart omtrent slik:

når man dør, kommer man inn i et annet og nytt rom

bare de som er døde, kan gå inn dit,

det rommet har en dør som bare går en vei; det er umulig å gå tilbake - derfor vet ingen som lever, hvordan det er der,

og engang skal vi alle gå inn i det rommet,

fordi vi alle kommer til å dø en gang ... men først skal vi leve her og ha det fint sammen

[Furstina]

Det var fint beskrivet Maxine Grey. Ditt uttalande tycker jag passar till många olika livssyner utan att ta ställning. Jag hoppas jag kommer ihåg det när frågan kommer upp nästa gång.

[Gjest Eir]

Hvis jeg hadde barn ville jeg forklart hva som skjer med kroppen rent fysisk, kremering/bergavelse og fortalt at ingen vet hva som skjer med resten av oss, også fortalt dem de vanligste teoriene rundt det, alt fra at vi blir borte, til ulike varianter av himmelen/etterverden og reinkarnasjon. Ville nok også fortalt dem hva både jeg selv og faren deres tror på, men men ikke lagt så stor vekt på det.

[:-) anna]

Jeg har sagt til sønnen min at menneskene dør når de blir gamle og kroppene deres er utslitte. Da slutter kroppen å virke, og da er det meningen at vi skal dø. Noen ganger så dør følk før de er gamle, om de for eksempel blir påkjørt av en bil. Og det er ekstra trist, for da har de ikke fått leve så lenge som det var meningen at de skulle leve.

Etter at man er død så graver man kroppen ned i jorda, men det er bare kroppen som blir gravd ned der. Når noen er død så bor liksom ikke mennesket i kroppen sin lengre. Da kan ikke kroppen kjenne noe, eller gjøre noe. Den har ikke liv i seg lengre.

Så har jeg sagt at jeg tror at sjelen kommer til himmelen, til Gud. Og at de som tror på Gud tror det. Og der tror jeg det er veldig fint å være. Men at det finnes mange som tror andre ting. Noen tror for eksempel at man blir født på ny, som et ny liten baby, mens andre tror at man bare blir borte.

Ungene mine har i allefall akseptert det helt fint. Jeg har vært opptatt av å fokusere på at kroppen som blir gravlagt ikke er mennesket lengre. Vi måtte nemlig da denne praten da farfaren døde. Og da var det greit å gå gjennom det som skulle skje under begravelsen.

[Joyce]

eller vil du si at, for eksempel at "ingen vet, men jeg tror det og det. Hva du tror blir opp til deg", eller noe lignende?

Det ville jeg sagt. Enig med deg:)

[Angelheart]

Vår 4-åring er veldig opptatt av dette med døden for tiden. Han måler all tid i "Er det så lenge til at det er når jeg skal dø?".

Han er også veldig redd for at vi skal dø før han......

Vi har sagt at ingen vet hva som skjer når man dør, men at vi tror man kommer til himmelen. Himmelen er et godt sted der man kan leke masse og gå i shorts og t-skjorte hele tiden. (Han er utrolig glad i disse plaggene og hater alt som heter vinter og tykke plagg...)

Men for en tid tilbake var det snakk om begravelse på barne-TV og da ble han veldig opptatt av dette med at man ble gravd ned i jorden når man døde. Dette er han kjemperedd for og han hadde en periode han ikke ville sove fordi han var redd for at noen skulle grave han ned. Det krevde noen lange samtaler, det ja.....

Men uansett, tror ikke det finnes noen fasit på hva man skal si til barn. Det avhenger selvsagt av egen overbevisning samt barnet og dens forståelse.