ensomhet

[Gjest Gjest]

Jeg har i de seneste årene mistet mer og mer av min sosiale omgang med andre jevnaldrene og er nå kun overlatt til meg selv.

Jeg har prøvd og prøvd men ingen av de gamle vennene er interresert i å bli venner meg igjen. Dette føles veldig urettferdig.

Jeg tenkte å begynne på universitetet i Oslo til neste år og har litt blandede følelser. Føler på en måte det er bra og komme bort fra menneskene som har "sviktet" meg , slik at jeg unngår de verste påminnnelsene om hvordan livet mitt har utviklet seg. Samtidig blir jeg ofte trist i sammenhenger hvor jeg er alene i store folkemengder og det er det vel en del av på universitetet. Derfor håper jeg på et slags vendepunkt.

Noen som har noen tips for å komme i kontakt med andre mennesker og bygge relasjoner?

Hva skal til for at du dumper en kompis/venninne?

Har du blitt dumpet før av din bestevenn/venninne ? Hvordan taklet du det?

Har du levd i ensomhet over en lengre periode??

[Cata]

Tja, jeg dumper vanligvis ikke venner. Har gjort det en gang og da var det en barndomsvenninne som klart demonstrerte at hun ikke ville ha noe mer med meg å gjøre. (Trolig hadde vi bare vokst fra hverandre.) Hun var i sin tid min bestevenninne, så i den grad hun dumpet meg så var det nok fordi vi var blitt eldre og hadde utviklet oss i forskjellig retning.

(Ja, jeg er usikker på hvem som egentlig dumpet hvem der.... )

Og ja, jeg lever i ensomhet nå - som jeg har gjort i 8 år siden jeg flyttet hit jeg bor nå. I begynnelsen var det tøft, men har vent meg til det. Bruker nettet mye for å "treffe" mennesker (som her inne på KG) og bruker det i tillegg for å holde kontakt med vennene mine. For jeg har heldigvis venner, -de bor bare så fryktelig langt unna. Heldigvis er jeg av dem som trives i eget selskap, og jeg treffer mange mennesker på jobb og har hyggelige kolleger så det motvirker mye av ensomhetsfølelsen. Sørger for å reise bort og møte venner sånn innimellom, slik at det ikke bare blir kontakt via mail/telefon/msn. Det hjelper også godt.

Ikke vær redd for å begynne på universitetet. Som oftest er det lett å finne venner i studiemiljøet. Enten finner du dem blant de som tar samme fag som du, eller så kan du melde deg inn i studentforeninger sammen med mennesker med felles interesser. Mange vennskap har begynt i studiegrupper eller over en kopp kaffe i kantina.

Endret 25. januar 2008 av Cata

[Gjest Gjest]

Jeg har prøvd og prøvd men ingen av de gamle vennene er interresert i å bli venner meg igjen. Dette føles veldig urettferdig.

Kanskje har du hatt et dårlig miljø, eller kanskje har du vært en dårlig venn selv. Når du finner svaret, ser du også hvor du kan gjøre noe annerledes, enten i valg av venner, eller ved å jobbe med deg selv hvis du har sider som gjør at andre får nok av deg.

I begge tilfeller tror jeg det er bra å flytte, starte med blanke ark uten at folk har spesielle forventninger til deg, og uten masse å ordne opp i for å finne tilbake til noen som har valgt avstand.

Pass på å ha flere steder å møte folk på enn forelesningene, for de er usosiale. Studentforeninger, kollokvier osv er bedre. Og vær med på fadderuken, meld deg gjerne frivillig til verv osv også. Da treffer du flere.

Lykke til

[Gjest Gjest]

Enig med gjesten over. Min erfaring er at det er svært sjelden man trenger å dumpe eller svikte venner egentlig. Noen mister man kontakten med fordi man vokser fra hverandre, mens andre fortsetter å være gode venner selv om man sees sjelden. Hvis du føler at alle vennene dine har forsvunnet ut av livet bør du først og fremst finne ut hvorfor - det kan godt hende at det var til det beste, og det kan hende du var i et miljø hvor folk har dårlige holdninger og verdier, og da tror jeg du kommer til å få noen positive aha-opplevelser på universitetet når du blir kjent med nye og gode venner på et annet grunnlag enn barndomsvennene.

Samtidig gjelder det jo å minimere sjansene for å gjøre evt tabber fra fortiden om igjen - så tenk over om du kan ha "skyld" i at du ikke har venner lengre selv (dette er noe du vet best selv, ingen her inne kan mene noe om det). F eks hadde jeg ei venninne fra ungdomstida og fram til slutten av tjueårene, som etter hvert begynte å stille helt (i mine øyne) urimelige krav til hvordan jeg og andre venner skulle være i forhold til henne; for å gjøre en lang historie kort viste hun veldig tydelig at hun i bunn og grunn hadde null tillit til meg (og andre, uavhengig av meg). Etter flere runder med beskyldninger og manglende evne til å se saken fra min side ble jeg drittlei og kuttet kontakten med henne - det var forresten et gjensidig ønske, all den tid hun ikke taklet min væremåte samme hva... Her mener jeg at endel av problemet lå hos henne fordi hun ikke klarer å vise venner tillit og lagde episoder av alle slags bagateller. Samtidig måtte jeg jo gå i meg selv i ettertid og tenke over hva JEG kunne gjort annerledes, og jeg tror nok jeg ideelt sett kunne f eks vært mer oppsøkende, tatt mer kontakt, ringt oftere etc (på den annen side hadde vi mailkontakt flere ganger i uka og jeg kontaktet henne ALLTID om jeg var i byen hun bodde) - og kanskje mer forutsigbar å forholde meg til (jeg kan f eks være konfliktsky fram til jeg blir skikkelig irritert). Selv om jeg er glad for å være "kvitt henne" og håper hun har det bedre uten meg, har jeg også blitt mer bevisst på sider av meg selv som noen kanskje kan oppleve som vanskelige - og heller stå for, og snakke om dem om det faller seg sånn.

Puh. Når det gjelder hvordan bli kjent med folk; bli med på kollokvier og faddergruppe. Ta initiativ til å finne på noe med noen du liker, eller bli med selv om du kanskje ikke _elsker_ den aktiviteten andre foreslår. Vær åpen for mange (?) bekjentskaper, uten at du nødvendigvis slipper alle tett innpå deg. Vær innstilt på at det tar tid før du kan regne folk som _venner_, men man blir stort sett ikke venner uten å ha kjent hverandre mer overflatisk først. Derfor bør du ikke være for avvisende for tidlig (med mnidre du merker at du ikke liker folk selvsagt, at det er dødfødt).

[Mashiara]

Jag blev dumpad av ett par vänner, i alla fall trodde jag att de var det. Det visade sig att de ljög för mig flera gånger, skyddade en annan vännina till dem som min kille dessutom var otrogen mot mig med. De läste i min "dagbok" (eller min lilla svarta bok som jag kallade den) där jag skrev ner mina innersta tankar och händelser som jag inte talade om för någon, men det gjorde dom. Det här fick jag inte veta förrän efter att vi slutat att umgås.

Vi var vänner i flera år... sen en dag bara slutade de ringa och svarade inte när jag ringde dem. Så jag slutade.

Jag kan förstå hur du känner dig... Självförtroendet får en rejäl knäck.