Vanskelig svigerfamilie

[Gjest Anonymous]

Ser at flere innlegg her inne omhandler vanskelige svigerforeldre. I noen tilfeller ser det ut til å ha resultert i brutte forhold, mens andre har klart å "kjempe" seg ut av problemet sammen. Jeg håper på noen tips slik at mannen min og jeg kan finne en løsning sammen. Dette sliter utrolig på oss for tiden, men vi ønsker ikke å gå fra hverandre, selv om det iblandt føles at det går den veien.... Vi har det kjempefint sammen til daglig, men etter telefoner eller besøk av foreldrene hans er humøret labert på oss begge to. (Altså er det ikke bare jeg som har problemer med oppførselen deres!) Begge er dominerende, men det er spesielt svigermor som kan drive en sjel til vanvidd! Bl.a. er det lite populært at vi på 30+ tar våre egne avgjørelser uten å ha fått forhåndstillatelse. De kritiserer oss åpent ovenfor barna våre og sitter gjerne å sier til vår sønn på 3 år at "mamma og pappa vil ikke besøke farmor og farfar så ofte - det er derfor vi ikke kan leke så ofte med deg. Du må bare si at du vil komme til oss og at de ikke skal være så slemme og opptatt av seg selv". Dette gjør meg fullstendig rasende og jeg ønsker at mannen min skal sette foten ned. Det er klart barnebarna skal ha kontakt med besteforeldrene. Og jeg syns det er viktig at jeg og mannen min har en viss kontakt med dem. Svigersene er opp i åra - vi ønsker ikke å stå ved en grav om noen år og angre på ufred og manglende kontakt de siste årene. MEN...kontakten oss i mellom må være basert på gjensidig respekt og vennlighet. Om disse menneskene mangler varme, må de i alle fall kunne oppføre seg høflig. Problemet er at mannen min rett og slett ikke tør gi beskjed! Vi er enige om at ikke jeg kan slå i bordet for da blir det ragnarokk - slik oppførsel tolereres ikke av en svigerdatter. HAN må vise sin lojalitet ovenfor meg og barna og slå i bordet ovenfor dem. Men hva når han rett og slett ikke tør??? Noen forslag??? (Og ja, vi har flyttet til en by ca. 1 time unna for å få litt avstand...)

[@lfa]

Bare det at dere har flyttet et stykke unna, er jo et lite stykke på veien, da.

Men du har jo allerede nevnt hva som må gjøres. Han må si fra til foreldrene sine at dette ikke kan aksepteres... Dette er hans oppgave, og han bør ha såpass ryggrad at han kan gjøre dette.

At svigermoren din kritiserer dere begge foran dere og barna, er å gå langt over streken...

Som jeg har skrevet tidligere, så hadde jeg noe av den samme problematikken med eksen min... Moren hans er av samme kaliber....

Jeg sa gang på gang i fra om at denne oppførselen var helt uakseptabel... Noen få ganger satte han ned foten, og noen av problemene forsvant, men ikke de største, så jeg endte jo opp med å flytte...

Men jeg mener i alle fall at han bør ta opp dette med foreldrene sine... Det er nok eneste løsningen...

Lykke til... Håper det ordner seg for dere! 12

[Gjest Tiit]

Kjempevanskelig å ha slike forhold i familien, når man ønsker at barnebarna skal ha kontakt, men alt skjærer seg mellom de voksne... Er helt enig i at det er sønnen som må si fra til sine foreldre, og vise seg lojal mot sin egen kjernefamilie. Et lite tips kan være rollespill, og øve hva en skal si og hvordan gripe ting an når de vanskelige situasjonene kommer. Dere vet sikker hva som blir sagt....... og kan øve dere to på hvordan gripe saken an. Dette har vi hatt hjelp av, for det er lettere å ta sats og si det rette når en har gjort det før, som "tørrtrening". Lykke til!!!!!!

[Gjest Anonymous]

Vi har noe av det samme problem, nå er situasjonen blitt slik at vi ikke har kontakt med svigermor og hennes mann (mannen min sine foreldre er skilt)etter så mye mas og krangling som det har vært. Det var faktisk det beste for oss. Alltid etter at vi hadde vært sammen med de eller snakket med de på telefonen så ble det krangling mellom meg og min mann når vi ble alene. Det var / er hovedsaklig dette som er tema ved hver krangling/diskusjon, men betraktlig bedre har det blitt siden vi tok avstand, eller det var igrunn de som tok avstand og nå er vi ferdig med å prøve å gjøre de til lags.

Datteren vår på 2 må konkurrere med sine søskenbarn ( barna til søsteren til min mann) om oppmerksomhet og hun faller tvers igjennom. Det er bare mormorungene for alle penga...Til jul fikk gutta mange flotte pakker, både leker og klær. Datteren vår fikk 1 pakke, klær. Det er så ekstrem forskjellsbehandling at jeg blir kvalm.

Til jul fikk datteren vår en bunadsølje av sin oldemor som jo er mor til svigermor og da svigermor så dette ble hun overrasket og påsto at det var datteren hennes sin, så den burde jo ikke jenta til s ø n n e n hennes få.....Tenk om datteren hennes fikk en jente engang....

Jeg hadde mest lyst til å rive sølja av bunaden på jentungen vår og hive den i ansiktet hennes og si at istedet for å krangle om sølja kunne hun gjerne få den, jeg kan bare gå å kjøpe en ny.

Men jeg gjorde det ikke - bet det i meg og overhørte det, men heldigvis oldemoren sa ifra at den hadde vært hennes siden hun var lite pike.

Svigermor kom ikke engang og ønsket oss god jul, hun sendte pakkene med ett bud!!!!!

Da er det jo tydelig at hun ikke er spesielt interessert i oss.

Dette ble noe på siden men jeg fikk iallefall ut litt frustrasjon. Kjempedeilig.

[Tusseladd]

Føler med deg. Har en heks til svigermor og vi funker ikke sammen. Jeg prøver å ta avstand, men det er ikke like lett.. Jeg prøver ihvertfall å heve meg over henne, og når sjangsen byr seg så svarer jeg tilbake til henne, som egentlig blir bare verre, men ho skal ikke få herse med meg...

:12

[Gjest Anonymous]

Takk for fine tilbakemeldinger. Mannen min har for n'te gang lovet å ta problemet mer alvorlig, og denne gangen ser det faktisk ut som han har tenkt å følge opp. Han har vært mye flinkere til å sette grenser og gi beskjed om noe går på "tvers" av det vi kan akseptere.

Vi får håpe det går seg til - det er dumt om to mennesker som er glade i hverandre ender opp med å gå fra hverandre på grunn av at andre såkalt voksne ikke kan oppføre seg!

Takk til dere og lykke til dere også!