Menn i forhold og husarbeid

[Gjest andrassly]

Inspirert av tråden om menn som gjør for lite, begynte jeg å tenke på dette fenomenet, at det virker som mange menn i forhold tar det for gitt at de slipper husarbeid.

Det som egentlig forundrer meg er at ikke voksne menn skammer seg.... Skammer seg over å overlate alt/mesteparten av husarbeidet til kona/samboeren, skammer seg over at de ikke "kan" bo alene fordi de ikke er i stand til å ta vare på seg selv.

For meg er det komplett uforståelig at en mann bare kan synke sammen i sofaen samtidig som fruen vasker/lager mat/whatever som må gjøres av husarbeid. Eller at han kun gjør noe fordi hun har sagt det, /dratt han igang/mast etc. Er det virkelig så akeseptabelt for menn å være så latt?

Jeg er 100% sikker på at det ikke har noe med at menn generelt har høyere terskel for renhold enn kvinner, ei heller at han tar utearbeidet. Dette fordi husarbeidsproblemet tydeligvis er like vanlig blant feks. studenter som mer etablerte.

Jeg har selv vokst opp med en far som altid har tatt like mye ansvar på hjemmebane som min mor. Nå har jeg blitt samboer med en mann som også ser det som sin soleklare plikt å ta ansvar for husarbeidet på lik linje med meg. Men jeg blir altså overrasket over alle de som bl.a. skriver her inne og forteller hvordan fordelingen er. Og igjen - hvordan kan menn akseptere en slik rolle? Jeg hadde mista all respekt....

[Rosalie]

Jeg har vært forskånet fra menn som ikke tar sin del av husarbeidet. Men alle jeg har hatt lengre forhold til/bodd sammen med, har også bodd lenge på egenhånd.

For øvrig tror jeg at dette i stor grad er et problem kvinner skaper til seg selv. De skal være "den perfekte husmor" i starten av samboerskap, og steller og duller med sin nye samboer. Da blir jo rammene for samboerskapet i stor grad skapt, og hvem vil vel ikke med hånden på hjertet si at de gjerne skulle sluppet husarbeid om de kunne?

Dessuten ser jeg at veldig ofte har kvinnen et veldig markeringsbehov i huset. Alt husarbeid skal gjøres på hennes måte - og når mannen får beskjed om at han sorterer tøy feil, bretter renvasket tøy feil, vesker gulvet feil, henger opp kjøkkenhåndkleet med vranga ut (gjerne etterfulgt av himling med øyne og sukking, før kvinnen tar på seg martyrmaska og gjør opp igjen ting på "sin" måte) gidder han naturlgivis ikke. Det er jo ikke bra nok allikevel...

For øvrig har faren min blitt kjempeflink til å ta sin del i huset etter at mamma la fra seg sjefsrollen.

[Gjest andrassy]

Interessant svar, fordi det du gjør er å gi ansvaret til kvinnene. Dvs. menn har ikke noe selvstendig ansvar for å ta ansvar for husholdnigen. Det er hele tiden kvinnen som gjør feil, og ergo "blir" bare mannen sånn. Jeg syns kanskje at det er å underkjenne menns selvstendige ansvar. I tillegg ville jeg selv blitt mektig flau over å bli oppvartet på alle bauger og kanter hele tiden. Og det er også det jeg ikke forstår, at menn syns det er helt greit.

Jeg syns ikke det er en god nok begrunnelse at "kvinner skla ha det slik og sånn, så da giddeer ikke mannen". Kanskje og fordi jeg ikke kjenner noen kvinner som er sånn....

[Rosalie]

Interessant svar, fordi det du gjør er å gi ansvaret til kvinnene. Dvs. menn har ikke noe selvstendig ansvar for å ta ansvar for husholdnigen. Det er hele tiden kvinnen som gjør feil, og ergo "blir" bare mannen sånn. Jeg syns kanskje at det er å underkjenne menns selvstendige ansvar. I tillegg ville jeg selv blitt mektig flau over å bli oppvartet på alle bauger og kanter hele tiden. Og det er også det jeg ikke forstår, at menn syns det er helt greit.

Jeg syns ikke det er en god nok begrunnelse at "kvinner skla ha det slik og sånn, så da giddeer ikke mannen". Kanskje og fordi jeg ikke kjenner noen kvinner som er sånn....

Jeg legger ikke skylda verken her eller der - jeg konstanterer hvilke slutninger jeg har dratt ut fra egne observasjoner.

Jeg har selv vokst opp med ei mor som hadde "my way or no way" som motto i huset. Ergo har jeg nesten ikke gjort noe i huset under oppveksten. Jeg tok ut søplet (når ikke pappa tok det) og vasket eget treningstøy. Ellers var det sukking, himling med øyne og mumling om "dobbeltarbeid". Og når jobben jeg gjorde ikke var bra nok, så gadd jeg naturligvis ikke. Det er jo grunnleggende psykologi, det.

Jeg har noen kvinner i bekjentskapskretsen som er sånn, mannen gjør feil ting til feil tidspunkt og naturligvis på feil måte, og de elsker å klage over hvor håpløs mannen er når det gjelder husarbeid - gjerne i mannens hørselsrekkevidde.

I min vennekrets er det ikke et eneste par som ikke deler ting tilnærmet 50/50. Inn i regnestykket kommer naturligvis også reisevei til og fra jobb/studier, da det jo er bundet tid.

Endret 25. januar 2008 av Wadjet

[Gjest Gjest]

Det er helt åpenbart at det er en god del menn som gjør for lite husarbeid. Samtidig er det statistisk sett slik at når man summerer tid brukt i arbeidslivet med husarbeid og barnepass så gjør menn og kvinner mtrent akkurat like mye. Det er med andre ord mange menn som både jobber mye mere enn kona og tar like mye ansvar hjemme og derfor en større total. Som man i et miljø med mange karrieremennesker ser jeg det mønsteret ofte. Men, disse utta klager ikke høyt slik kvinner gjør, de er ofte ikke beviste på det selv en gang, og derfor hører vi ikke så mye om det. Statistikken er imidlertid klar. En god del menn trenger å skjerpe seg, men det er det faktisk også like mange kvinner som må, ellers går ikke statistikken opp. Oppgaven til de slappe gutta er å skjønne at de må dele likt på den totale arbeidsinnsatsen og at de derfor må gjøre mere hjemme. Oppgaven til de slappe kvinene er å skjønne det samme og derfor ikke kreve at en mann som jobber mye mere enn dem ute skal gjøre like mye som dem hjemme.

Kvinner må slutte å generalisere fra sine ektemenn til alle menn frodi SSB har sett rundig på dette mange ganger og ikke funnet noen meningsfull forskjell mellom snittet til menn og snittet til kvinner. En av forskerene bak disse undersøkelsene er forøvrig en kvinne.

Når dette er sagt så reagerer jeg innimellom på standarden en del kvinner setter for husarbeid. Det er ikke noe poeng å vaske veggene på badet HVER UKE. Hvis du ønsker det så får du gjøre det selv. Man er faktisk to mennesker med ulik standard og må finne et kompromiss. Hvis din standard er matrester over alt så må du regne med at du må tilpasse deg mer enn henne, men er du en kvinnelig renhetsnazi så er du også nødt til å ta ansvar for din egen særegent høye standard selv.

[Gjest Gjest]

Jeg legger ikke skylda verken her eller der - jeg konstanterer hvilke slutninger jeg har dratt ut fra egne observasjoner.

Jeg har selv vokst opp med ei mor som hadde "my way or no way" som motto i huset. Ergo har jeg nesten ikke gjort noe i huset under oppveksten. Jeg tok ut søplet (når ikke pappa tok det) og vasket eget treningstøy. Ellers var det sukking, himling med øyne og mumling om "dobbeltarbeid". Og når jobben jeg gjorde ikke var bra nok, så gadd jeg naturligvis ikke. Det er jo grunnleggende psykologi, det.

Jeg har noen kvinner i bekjentskapskretsen som er sånn, mannen gjør feil ting til feil tidspunkt og naturligvis på feil måte, og de elsker å klage over hvor håpløs mannen er når det gjelder husarbeid - gjerne i mannens hørselsrekkevidde.

I min vennekrets er det ikke et eneste par som ikke deler ting tilnærmet 50/50. Inn i regnestykket kommer naturligvis også reisevei til og fra jobb/studier, da det jo er bundet tid.

Jeg er utrolig enig i dette innlegget. Kviner som klager på alt mannen gjør av husarbeid kan ikke regne med at han kommer til å gjøre særlig mye. Jeg har et vennepar hvor han aldri vasker noe som helst uten at hun klager på hvordan det blir gjort. Det er pinlig å overhøre og jeg kan nesten ikke fatte at han gidder når han får den behandlingen. Litt elementær psykologi hadde gjort underverker.

[Gjest Gjest]

Interessant svar, fordi det du gjør er å gi ansvaret til kvinnene. Dvs. menn har ikke noe selvstendig ansvar for å ta ansvar for husholdnigen. Det er hele tiden kvinnen som gjør feil, og ergo "blir" bare mannen sånn. Jeg syns kanskje at det er å underkjenne menns selvstendige ansvar. I tillegg ville jeg selv blitt mektig flau over å bli oppvartet på alle bauger og kanter hele tiden. Og det er også det jeg ikke forstår, at menn syns det er helt greit.

Jeg syns ikke det er en god nok begrunnelse at "kvinner skla ha det slik og sånn, så da giddeer ikke mannen". Kanskje og fordi jeg ikke kjenner noen kvinner som er sånn....

Av de kvinnene JEG kjenner er vel halvparten sånn, mens de fleste har små tendenser til det. Jeg leste en gang en forskningsrapport skrevet av Runar Døving som så på nettopp den problemstilingen og der han gjorde feltarbeid var dette normen.

[Gjest andrassy]

Ok - så sier statistikken at menn gjør "mer" når man legger sammen alt (utenom barnepass....). Men hvorfor er det da sånn at "alle" oppfatter det dithen at menn gjør for lite husarbeid? Eller sagt litt annerledes - hvorfor oppfattes husarbeidet som så mye mer slitsomt enn feks. annet arbeid? Er det fordi det er ubetalt? Fordi det er et sysifos arbeid som aldri tar slutt? Fordi det er personlig tjenesteyting?

Det jeg vel egentlig er ute etter innspill på er hvorfor menn er så villige til å la fruen ta "alt" husarbeidet, selv om de ikke jobber mer enn henne.

Jeg skjønner logikken med at det er "naturlig" at hun tar mer hvis han er mye borte pga jobb. Jeg skjønner imidlertid ikke at dette gjelder alle menn hele tiden, (gjennomsnitt skjuler stor variasjon!) og slik jeg ser det, så er det mange menn som lar seg betjene, og jeg lurer altså på hvorfor.

[Gjest andrassy]

Jeg er utrolig enig i dette innlegget. Kviner som klager på alt mannen gjør av husarbeid kan ikke regne med at han kommer til å gjøre særlig mye. Jeg har et vennepar hvor han aldri vasker noe som helst uten at hun klager på hvordan det blir gjort. Det er pinlig å overhøre og jeg kan nesten ikke fatte at han gidder når han får den behandlingen. Litt elementær psykologi hadde gjort underverker.

JEg skjønner ikke den logikken, dvs. at han ikke tar til motmæle. Greit nok, hun vil ha det slik og sånn. Men hvorfor sier ikke han fra hvordan han vil ha det, og står for det? Hvis han mener at husarbeidet også er noe som er hans ansvar, så gjør han det på sin måte, og forventer respekt for det. På mange måter er det selvsagt bekvemt å slippe (nei, husarbeid er ikke min favorittsyssel heller), men likevel. Jeg finner det fortsatt forunderlig at det er så enkelt for menn å gi beng i det.

[Rosalie]

JEg skjønner ikke den logikken, dvs. at han ikke tar til motmæle. Greit nok, hun vil ha det slik og sånn. Men hvorfor sier ikke han fra hvordan han vil ha det, og står for det? Hvis han mener at husarbeidet også er noe som er hans ansvar, så gjør han det på sin måte, og forventer respekt for det. På mange måter er det selvsagt bekvemt å slippe (nei, husarbeid er ikke min favorittsyssel heller), men likevel. Jeg finner det fortsatt forunderlig at det er så enkelt for menn å gi beng i det.

For det tror du ikke han har gjort både en, to og 50 ganger..? Man gir til slutt opp. Får man aldri respekt for jobben man gjør (respekt er ikke noe man kan tvinge fram), så gidder man rett og slett ikke. Elementær psykologi igjen.

[Rosalie]

Ok - så sier statistikken at menn gjør "mer" når man legger sammen alt (utenom barnepass....). Men hvorfor er det da sånn at "alle" oppfatter det dithen at menn gjør for lite husarbeid? Eller sagt litt annerledes - hvorfor oppfattes husarbeidet som så mye mer slitsomt enn feks. annet arbeid? Er det fordi det er ubetalt? Fordi det er et sysifos arbeid som aldri tar slutt? Fordi det er personlig tjenesteyting?

Fordi mange kvinnfolk er utrolig flinke til å krisemaksimere og elsker å snakke veldig høyt om hvor håpløs mannen er "til å hjelpe til" hjemme (bare det å bli degradert til medhjelper kan ta fra hvem som helst lysten til å yte en ekstra innsats) helt uten å nevne at mannen jobber mer, tar ansvaret for snømåking, husflikking, oversikt over familiens økonomi og å holde bilen(e) i stand. I tillegg til at han gjerne er trener for det lokale lilleputtlaget.

[Gjest Gjest]

JEg skjønner ikke den logikken, dvs. at han ikke tar til motmæle. Greit nok, hun vil ha det slik og sånn. Men hvorfor sier ikke han fra hvordan han vil ha det, og står for det? Hvis han mener at husarbeidet også er noe som er hans ansvar, så gjør han det på sin måte, og forventer respekt for det. På mange måter er det selvsagt bekvemt å slippe (nei, husarbeid er ikke min favorittsyssel heller), men likevel. Jeg finner det fortsatt forunderlig at det er så enkelt for menn å gi beng i det.

Det er de vi gjør og da får vi et helvete uten like hvor hun med ekstrem selvsikerhet hevder at det vet selvfølgelig HUN. Kvinner er så hellig overbevist om at de vet best hvordan ting skal være hjemme og de har en underliggende agenda om å holde på den definisjonsmakten så det er en forferdelig vanskelig kamp og ta hvor kvinner stort sett aldri gir seg.

[Gjest Gjest]

Fordi mange kvinnfolk er utrolig flinke til å krisemaksimere og elsker å snakke veldig høyt om hvor håpløs mannen er "til å hjelpe til" hjemme (bare det å bli degradert til medhjelper kan ta fra hvem som helst lysten til å yte en ekstra innsats) helt uten å nevne at mannen jobber mer, tar ansvaret for snømåking, husflikking, oversikt over familiens økonomi og å holde bilen(e) i stand. I tillegg til at han gjerne er trener for det lokale lilleputtlaget.

Atter en gang hjertens enig. Hvem er det som har lyst til å være hushjelp uten innflytelse og bli kommandert rundt?

[Gjest andrassy]

For det tror du ikke han har gjort både en, to og 50 ganger..? Man gir til slutt opp. Får man aldri respekt for jobben man gjør (respekt er ikke noe man kan tvinge fram), så gidder man rett og slett ikke. Elementær psykologi igjen.

Mao: det er hennes skyld - mannen har ikke noe ansvar for å ta tak i ting på egen hånd, og ikke gi seg.

Fordi mange kvinnfolk er utrolig flinke til å krisemaksimere og elsker å snakke veldig høyt om hvor håpløs mannen er "til å hjelpe til" hjemme (bare det å bli degradert til medhjelper kan ta fra hvem som helst lysten til å yte en ekstra innsats) helt uten å nevne at mannen jobber mer, tar ansvaret for snømåking, husflikking, oversikt over familiens økonomi og å holde bilen(e) i stand. I tillegg til at han gjerne er trener for det lokale lilleputtlaget.

Da forutsetter du at alle som lever i forhold har hus og barn og bil. Det stemmer jo ikke med virkeligheten, da mange bor i leilighet, de har ikke barn etc.

Dessuten: Hvorfor lar mannen seg degradere til medhjelper? Er det ikke hans eget ansvar å ikke bli plassert i en sånn rolle? Igjen blir det hele tiden kvinnens skyld at tingene er som de er/blir som de blir. Mannen settes i en "offerrolle" hvor han fratas ansvar for de elementære husarbeidsoppgavene, og det er unnskyldbart og helt greit at han ikke tar sin del av ansvaret.

[Gjest Gambit]

Mao: det er hennes skyld - mannen har ikke noe ansvar for å ta tak i ting på egen hånd, og ikke gi seg.

Da forutsetter du at alle som lever i forhold har hus og barn og bil. Det stemmer jo ikke med virkeligheten, da mange bor i leilighet, de har ikke barn etc.

Dessuten: Hvorfor lar mannen seg degradere til medhjelper? Er det ikke hans eget ansvar å ikke bli plassert i en sånn rolle? Igjen blir det hele tiden kvinnens skyld at tingene er som de er/blir som de blir. Mannen settes i en "offerrolle" hvor han fratas ansvar for de elementære husarbeidsoppgavene, og det er unnskyldbart og helt greit at han ikke tar sin del av ansvaret.

Joda, kanskje er det hans eget ansvar å sørge for dette. Og kanskje er også dette en forklaring på skillsmissestatistikkene? Har selv vært gjennom familierådgivning og endeløse forsøk på å finne enighet, men når det kommer til slutten, så er det alltid noen der som vil at jeg skal gjøre ting på en annen måte. Og tro meg: jeg har i lange perioder vært ansvarlig for all husvask og klesvask og brorparten av resten - men når jeg samtidig mener at det ikke er noen krise at det at det bor barn i huset også reflekteres i at det står sko i yttergangen (ikke i skapet), ligger en genser på en sofa etc, så blir dette møtt med den samme remsa som andrassy maser om. Mange kvinner krisemaksimerer for å få det på sin måte, og når alternativene da er skillsmisse eller underkastelse så blir det gjerne til at man gir seg. Ikke alt i livet handler om husholdningen, og for meg så handler dette om å kompromisse. Min erfaring er imidlertid også at det i stor grad er damene som definerer premissene her og som har den sterkeste driften i retning av å skulle forme samlivspartneren i "sitt bilde". Sorry.

[Gjest Gjest]

Mao: det er hennes skyld - mannen har ikke noe ansvar for å ta tak i ting på egen hånd, og ikke gi seg.

Da forutsetter du at alle som lever i forhold har hus og barn og bil. Det stemmer jo ikke med virkeligheten, da mange bor i leilighet, de har ikke barn etc.

Dessuten: Hvorfor lar mannen seg degradere til medhjelper? Er det ikke hans eget ansvar å ikke bli plassert i en sånn rolle? Igjen blir det hele tiden kvinnens skyld at tingene er som de er/blir som de blir. Mannen settes i en "offerrolle" hvor han fratas ansvar for de elementære husarbeidsoppgavene, og det er unnskyldbart og helt greit at han ikke tar sin del av ansvaret.

Statistikken viser at gjennomsnittet er LIKT for svarte.

Selv om mannen har et ansvar for å stå på for å få ting på sitt hvis så må da for svarte kvinner ta ansvar for å slutte å innta en sjefsrolle hvor de krever at alt skal bli gjort på deres måte og hele tiden klager på at han har gjort feil. Når du daglig får høre at det du gjør av husarbeid er for dårlig og hun hele tiden er ute med beskjeder om hvordan du skal gjøre ting så blir man selvfølgelig preget av det. Kvinner må ta ansvar for den oppførselen.

[Gjest Gjest]

Joda, kanskje er det hans eget ansvar å sørge for dette. Og kanskje er også dette en forklaring på skillsmissestatistikkene? Har selv vært gjennom familierådgivning og endeløse forsøk på å finne enighet, men når det kommer til slutten, så er det alltid noen der som vil at jeg skal gjøre ting på en annen måte. Og tro meg: jeg har i lange perioder vært ansvarlig for all husvask og klesvask og brorparten av resten - men når jeg samtidig mener at det ikke er noen krise at det at det bor barn i huset også reflekteres i at det står sko i yttergangen (ikke i skapet), ligger en genser på en sofa etc, så blir dette møtt med den samme remsa som andrassy maser om. Mange kvinner krisemaksimerer for å få det på sin måte, og når alternativene da er skillsmisse eller underkastelse så blir det gjerne til at man gir seg. Ikke alt i livet handler om husholdningen, og for meg så handler dette om å kompromisse. Min erfaring er imidlertid også at det i stor grad er damene som definerer premissene her og som har den sterkeste driften i retning av å skulle forme samlivspartneren i "sitt bilde". Sorry.

Definitivt. Når det gjelder hjemmefronten så SKAl kvinner stort sett ha det på sin måte o de føler på en måte at de har samfunnet i ryggen - at det ER kvinner som vet hvordan dette skal gjøres riktig. De føler rett og slett at de har definisjonsmakten og samfunnet som helhet lar dem ha den. Da er det veldig vanskelig å stå i mot. Og som nevnt her så blir resultatet stort sett total konflikt hvis man stritter i mot fordi dette er et område hvor kvinner stort sett ikke gir seg. Det er et nærmest udiskutabelt krav fra hennes side at slik og slik skal det være. Da er det lett å gi seg for fredens skyld.

[Gjest Gjest]

At kvinner klager så mye over dette at inntrykket i samfunnet er at kvinner gjør mye mer enn menn, mens realiteten i følge SSB er at det er likt, sier jo en hel del. Det betyr at kvinner klager unøvendig mye og høylytt og at folk har en helt feilaktig oppfatning av realtitene her.

[Gjest Gjest]

Jeg er kvinne, og er vokst opp med en mor som hadde støv på hernen, men det var bare hun som gjorde ting riktig. Hvis jeg gjorde noe husarbeid, gjorde jeg det bare feil, og helst brukte hun husarbeid som straff hvis det var noe hun var sur på meg for. Det er sikkert ingen overraskelse at jeg fremdeles ikke liker husarbeid og å ta ut søppelet er verst av alt (det var nemlig den hyppigste straffen, det kunne man jo ikke gjøre så veldig galt). Men jeg bodde i mange år alene og lærte tilslutt husarbeid og nå har jeg lært det viktigste.

Mannen min vokste opp med en lignende mor, han gjorde alt feil og mor gjorde alt best selv, så det var i grunnen like greit at han ikke gjorde noe. Eneste forskjell var vel at hun ikke brukte husarbeid som straff.

Forskjellen på mannen og jeg, er at jeg flyttet tidlig hjemmefra for å gå på videregående, mens mannens familie bodde i en by, så han kunne ta både videregående og høyskoleutdanning mens han bodde hjemme.

Da vi flyttet sammen, var det først kræsj. To mennesker, ingen liker særlig godt husarbeid, en hadde lært seg det viktigste gjennom "learning by doing", den andre kunne verken vaske klær, lage mat eller hadde noe begrep om hvor ofte man veksler sengetøy eller vasker gulv.

Mannen var "between jobs", mens jeg jobbet og studerte deltid ved siden av. Selv om han ble litt forbauset over at ting hopet seg opp i huset, innså han ikke med en gang at han kanskje burde gjøre mer enn å gå ut med søppelet eller vaske opp etter middag. Jeg innså selvsagt ikke hvorfor jeg skulle gjøre alt, jeg var jo ikke noe gladere i husarbeid enn det han var.

I grunnen var vi heldige som var i den situasjonen. Mannen innså at det ikke var helt rettferdig at jeg skulle være trippeltarbeidene og var villig til å gjøre mer. jeg måtte innfinne meg med å lære bort det jeg hadde tilegnet meg og på grunn av oppveksten min, visste jeg jo hvor ille det er når man gjør "alt galt", så jeg holdt klokelig kjeft. Jeg ga ham bruksanvisningen til vaskemaskina, forklarte hvordan man leser merkelapper på klær og nevnte et par tommelfingerregler for klesvask. Jeg viste ham en enkel kokebok og vi innførte felles rengjøringslørdager.

Nå går det ganske bra. Mannen er blitt veldig flink til å lage mat, selv om han overhodet ikke klarer å planlegge måltidene. Så da gjør jeg det, mens han ofte lager maten. En oppvaskmaskin da vi flyttet gjorde alt lettere. Sortere klesvask er fremdeles et mareritt for mannen, mens jeg hater å henge opp klær på grunn av iskalde fingre. Så da sorterer jeg og han henger opp. Han støvsuger og jeg rydder. Jeg tar av sengetøyet og vasker det, han har på rent sengetøy.

Han irriterer seg over at jeg lar vesken min og bøkene mine ligge over alt. Jeg irriterer meg over at han ikke kaster aviser og reklame etter at han har lest dem i stedet for å la dem ligge på sofaen, på gulvet eller at de dekker hele kjøkkenbordet.

Så selvsagt er det ting som ikke er perfekte. Men det er godt nok.

[Gjest Gjest]

At kvinner klager så mye over dette at inntrykket i samfunnet er at kvinner gjør mye mer enn menn, mens realiteten i følge SSB er at det er likt, sier jo en hel del. Det betyr at kvinner klager unøvendig mye og høylytt og at folk har en helt feilaktig oppfatning av realtitene her.

SSB sier ikke at menn gjør like mye husarbeid. Men at de jobber mer ute. Jeg vil også ha energi og tid til mer av min interessante jobb, og da holder det ikke at mannen prioriterer sin jobb over vask, rydding, innkjøp, matlaging og barnestell.

Hvorfor skal mannen kunne velge bort å ta sin del hjemme, og overlate resten til kona bare han gjør noe konstruktivt ut av dagene? Han er med i et fellesskap hjemme, og for mange familier hadde det vært bedre om han gjorde litt husarbeid, laget noen måltider og var mer tilstede, enn at han tjener noen ekstra hundretusener.