Psykopatoffer.. Noen som SKJØNNER?

[Gjest Gjest]

Takk for svar. Det virker nesten som det er umulig å "avsløre" en psykopat, før det har gått en stund, og da er man i garnet. Da har han/hun (?) allerede skapt avhengighet slik at det er vanskelig å komme fri. Det er veldig bra at du kom deg bort! Det må ha krevd styrke å klare det. Det handler ikke om at det er svake damer som blir offer for psykopater tror jeg. Men at psykopaten har et annet perspektiv på virkeligheten, som vanlige "normale" personer ikke kan forstå. Man tror jo man har med en vanlig frisk person å gjøre, som mener det han sier, uten en annen agenda. Selv fagfolk blir lurt, i den grad at selv om det dokumenteres, nekter de å tro at de har blitt lurt. Har sjekket litt og funnet at det finnes både hjelpetelefon (Labyrint) og landsforening for psykopatofre. Det sier jo sitt.

Til trådstarter; jeg håper du ser at det kun er en måte å få det bedre på - kom deg så langt bort fra denne personen som mulig. Ha ingen kontakt, så han ikke kan manipulere deg. Ønsker deg og andre i samme situasjon lykke til!

Og vi andre, bør kanskje ha en liten stemme i hodet, når vi treffer nye potensielle partnere, sjekke litt ut dersom det er mulig. Synd å være mistroisk, men kanskje nødvendig, i lys av fortellingene over her.

[Gjest Gjest_Merete_*]

Her kunne jeg ha skrevet en historie dere mest sannsynlig aldri ville trodd på, om et par års samliv med en jeg VET har STORE psykiske problemer..! Men det er en så altfor lang liste å ta av, så jeg velger å fatte meg i korte trekk..

Det har vært et turbulent HELVETE, for å si det mildt! Oppturer og nedturer konstant! Og LØGN har vært en av hovedingrediensene - noe jeg absolutt ikke takler! Spesielt ikke fra den som liksom skal være mest glad i deg.. Jeg ble fullstendig paranoid tilslutt, og d gikk så til de grader utover min hverdag. For jeg tok ham GANG på GANG i løgn, hvor han gikk hvor LANGT det måtte være for å ikke bli avslørt! Blandet inn hvem d måtte være! Og det var helt UTROLIG hvor mye han må ha undervurdert meg, for noen ganger var ting FULLSTENDIG innlysende! Sannheten lå på bordet!! "Vitnene" hadde avslørt han og sagt det som det var. ALLIKEVEL blånektet han! Dette provoserte meg sinnssykt, og jeg ble helt gal av d!

Men når han omsider innså at han ikke greide å lyge seg ut av løgnen mer, fikk han panikk eller noe, og klikket fullstendig på MEG, dengte rundt på meg så jeg fikk både blåmerker, brannsår, og hjernerystelse to ganger etter at han knallet hodet mitt i gulvet/døra. Deretter så STAKK han!? (han leier leil selv en annen plass i byen, men vi bor/bodde mer eller mindre hos meg) Og ble gjerne borte i flere dager uten å ha tlf på - fordi han VISSTE at det var noe jeg HATET! En GRUSOM hersketeknikk som han ALLTID bruker når han er sint - også når han ikke har stukket av, men under "vanlige" krangler hvor han har slengt på røret i sinne.

Han har låst meg inne, slengt meg veggimellom, slått meg, kastet meg ut av bilen i fart, sparket meg mens jeg lå nede, knallet hodet mitt, truet muntlig med å drepe meg.. Ja, lista er lang. Og ja, politiet har vært involvert to ganger. Begge gangene anmeldte de ham - men like mange ganger ble "saken henlagt pga bevisets stilling". Vi har jo aldri hatt noen vitner, siden alt har skjedd innenfor "husets fire vegger" eller i bilen..

I tillegg har han ydmyket og nedverdiget meg SÅ mange ganger for sine kompiser, men også ute blant folk. Og han går rundt og sprer grusomme løgner om meg i den lille byen vi bor i. Dette gjør han HVER gang vi krangler og han stikker av - noe vi, som sagt, gjør ofte. Og siden han jo er den "høflige, snille, omtenksomme, blide sjarmøren" han er, med så stor omgsngskrets, blir han selvsagt trodd.. Noe som gjør meg svært vondt. Og dette medfører at jeg isolerer meg fullstendig!

Jeg har vært nødt til å oppsøke profesjonell hjelp flere ganger, og senest nå nylig. Dette vet han veldig godt, og han har sagt så utrolig mange ganger at han vet at han har gjort/gjør meg grusomt mye vondt, men at han ikke vet hvorfor, for jeg er jo den snilleste og peneste dama han noen gang har møtt.

Så kan han si at han elsker meg, at han virkelig skal skjerpe seg for han vil ikke miste meg, og at d er meg han vil satse på - FOR SÅ å bli tatt i en ny løgn, gjerne SAMME dag som han sier dette med satsing og at d er meg han vil ha, og helvetet er igang igjen, så stikker han av! Har ikke TALL på hvor mange ganger samme sirkel har gjentatt seg?!! Noe som igjen er tilfellet i skrivende stund..- Han stakk for en uke siden. Og da tok han ikke med seg mob engang..

PROBLEMET mitt er at jeg ikke FATTER at JEG får panikk hver gang han gjør dette?? Jeg burde jo bare vært glad over å bli kvitt ham, men jeg reagerer med at jeg MÅ bare få snakket med ham?! Det er ALDRI han som har oppsøkt MEG etter disse episodene. Det er ALLTID jeg. Og han gjør ALT han kan for at jeg ikke skal få tak i han! - Slik at jeg føler meg som den psychoen..! Og da har han jo enda en story å fortelle "gutta". Jeg VET at han VIL meg vondt når alt står på og jeg ikke finner ham. Men problemet mitt er at under disse periodene fungerer jeg rett og slett ikke. Jeg spiser ikke, så vekten raser, sover ikke, er kvalm, skjelver og er helt nervevrak.. Og d eneste som står i tankene mine er å nå han.

KAN noen bare si at de SKJØNNER??? For jeg skjønner ABSOLUTT ikke meg selv og mitt reaksjonsmønster?! Det er helt GRUSOMT dette her, for HAN har det tydligvis SÅ bra. Fester, går ut på byen, trener, og får til å gå på jobb - i motsetning til meg.. Føles så EKSTREMT urettferdig!

Det jeg vet med 200% sikkerhet er at noe er FULLSTENDIG galt med mannen! - Noe både politiet og de profesjonelle jeg har vært i kontakt med, har bekreftet opptil flere ganger. Ingen FRISKE mennesker VIL et annet menneske så mye vondt at man blir syk, både fysisk og psykisk! Må være en blanding mellom psykopat og splittet personlighet.. For når ting er bra mellom oss, er han helt ugjenkjennelig. Da har vi det SÅ fint og harmonisk, men d varer sjeldent lenge. Det er disse løgnene som har tatt knekken på alt, og jeg går naturligvis rundt og er konstant mistenksom -noe som i seg selv kan ta knekken på ethvert forhold! Han sa/sier hele tiden at det er fordi jeg ikke stoler på ham at forholdet går som d går. Men herregud!! Når man har tatt han i å lyge TUSEN ganger er det jo ikke bare å "STOLE PÅ HAM"!!!

Når det er sagt, har det ikke vært snakk om utroskap - som jeg har klart å "ferske" han i iallefall! Men jeg tenker jo selvsagt; Når han har løyet SÅ ofte om SÅ mye, kan han vel ha løyet om det også!! Til tross for at han sverger på sin mors liv og helse, som han pleier å si.

Og; Jeg anser meg selv som en absolutt fornuftig og oppegående jente, som alltid har vært glad og sosial. Jeg har vært i sunne, gode forhold før (et på 10 år), så dette er ikke "hverdagskost" for meg. Er bare litt redd for at dere skal tro at det er JEG som er fullstendig ustabil - noe jeg forsåvidt har blitt av hannes grusomme psyke da..

Kan NOEN bare fortelle meg hvorfor det er JEG som har et så stort behov for å oppsøke HAM egentlig?? Noen som har erfaring? Blir så UTROLIG takknemlig for evt tilbakemelding.. Dette tar livet av meg!

Dette er, som sagt bare en brøkdel av hva han gjør/har gjort mot meg, og jeg ber IKKE om medlidenhet, for jeg både ser, oppfatter og skjønner hva som er SMARTEST å gjøre, og som skulle vært gjort for LENGE siden, men det er nettopp derfor jeg skriver inn her... Jeg KLARER jo ikke. Enda så mye hat som jeg føler for ham.. Hat som har kommet gradvis etter hver episode.

(Jeg sa vel gjerne at jeg skulle fatte meg i korthet, men det gikk visst heller dårlig..:-/ Beklager)

[Gjest Gjest_Sophie_*]

Hei du...

Jeg kjenner meg utrolig godt igjen i historien din. Jeg er selv sammen med en mann som er syk, ja han er psykopat.

Det er et turbulent forhold uten noen form for stabilitet, med store svingninger. Enten er ting veldig bra eller veldig dårlig, egentlig mest dårlig. Det er et fysisk og psykisk spill der han terroriserer meg og bryter meg ned på mange ulike måter. Fra å være et oppegående ressurssterkt menneske, er blitt en alvorlig jente, usikker, deprimert, suicidal. Jeg er sterkt avhengig av ham og jeg føler meg syk.

Forholdet går i en slags syklus der de gode periodenen gradvis går over i meget dårlige perioder inntil han sier han ikke vil være sammen med meg. Etter at han har såret meg, forlater han meg. Jeg vet han kommer alltid tilbake, men jeg takler ikke situasjonen. Hjemme sitter jeg igjen med stor angst og uro for det som har hendt, og mest fordi han er borte og jeg ikke vet hva som skjer, føler jeg mister kontroll. Jeg kan finne på å løpe ut etter ham, eller jeg ringer og ringer inntil han skrur av telefonen. Jeg oppfører meg som en meget ustabil person. Om jeg ikke bryr meg kommer han tilbake og lager helvete inntil han får min "syke, ut-av-kontroll-reaksjon" For det er det han vil. Bryte meg ned og etterpå få enda større kontroll over meg. Og jeg forstår ikke hvorfor jeg gjør som jeg gjør. Hvorfor jeg føyer meg, hvorfor jeg ikke forlater ham.

Du spør hvorfor du oppsøker ham. Det er fordi du er avhengig, han har makt og kontroll over deg og dine følelser. Kanskje er det han som forteller deg hva du skal gjøre, hvordan du skal oppføre deg, hva du skal si, hvordan du skal kle deg, ha håret ditt osv. Når han er borte faller du sammen fordi livet handler om å gjøre som HAN vil. Jeg tror følelsen av miste den man er sammen er sterkere enn følelsen å bli mishandlet. Det høres sykt ut, meg det er slik jeg har det. Noe av det som er mest vanskelig er at jeg ikke vet om jeg skal forholde meg til det gode eller det onde i kjæresten min. Og når han rømmer fra meg er det kun én ting som står i hodet mitt, nemlig oppsøke ham og rette opp det som er galt, finne igjen harmonien og balansen i forholdet. Derfor ender det ofte med at det er jeg som ber ham om unskyldning for en konflikt som han startet.

Jeg har stor forståelse for at du ikke klarer å forlate ham. Og jeg tror du reagerer som et normalt menneske med det du gjør. Jeg klarer heller ikke forlate min mann, selv om jeg vet det er det jeg må gjøre. Så utallig mange ganger har jeg hørt folk si det til meg, jer er så drittlei av å høre det. For jeg vet jo hva som er den rette løsningen. Problemet er ikke at jeg ikke forstår at dette forholdet må ta slutt. Problemet ligger et annet sted. Mellom det faktum at han mishandler meg, og løsningen (altså at det må bli slutt), ligger det så enormt mye som jeg ikke begriper.

Folk tenker årsak-virkning, men slik fungerer det ikke når man er i et forhold med en psykopat. All logisk tankegang er forsvunnet. Alt er sinnsykt, og man gjør handlinger som man i et normalt forhold aldri ville finne på å gjøre. Det nytter ikke å reagere rasjonelt, det blir også galt. I mitt hode blir alt umulig når man er sammen med en psykopat. Jeg tror ikke folk klarer å forstå hvor vanskelig det er virkelig er. I tillegg til at alt er konfliktfylt, at jeg ikke kan handle normalt, er jeg så langt nede og så deprimert at jeg ikke lengre har noen utsikter for fremtiden. Det er kanskje ikke helt sant, fordi jeg har fremdeles mine drømmer og håp om at livet mitt vil ordne seg. Men når forholdet er i en vanskelig periode vil jeg ikke annet enn å dø. Fordi jeg makter ikke, har ingen krefter eller vilje til å gjøre noe med det. Fordi det å miste ham føles verre enn å leve sammen med ham. Jeg vet hva jeg har men ikke hva jeg får. Og jeg vet at livet uten ham kommer til å bli verre, iallefall for en periode. Kanskje for en lang periode, og etter alle dårlge erfaringer vet jeg ikke hva han kan finne på å gjør mot meg. Jeg er avhengig av ham, og klarer ikke tanken på å leve uten ham. For når han er god så er han så vanvittig god... Og fremdeles så elsker jeg ham for det...

[Gjest Gjest_terje_*]

Hei Merete.

Eg er man men har opplevd det samme me ei dame som du me alt untatt denging.

Føler og det samme når ho stikker av å ikkje er å nå. Får liksom aldrig sagt kva du har på hjerte for alt er bare din feil samme kva som skjer.

Føler eg treng hjelp eg og. For dette går på helsa laust. Men veit ikje heilt kven som kan hjelpe. Høyrer gjerne fra deg, hjelpen du har fått..

[milla-mor]

Jeg forstår deg godt, kjære deg... Skremmende mange som kan sette seg inn i det der, dessverre. Bare her på kg var det jo endel.

Du bør oppsøke psykolog, og få noen gode råd om hvordan du bryter det destruktive mønsteret som trekker deg tilbake til et så ræva forhold. For det er jææævlig vanskelig. I know.

Stå på! Du er sterkere enn du tror

[LauraLine]

Kjære kjære deg!

Først av alt, en god klem til deg! Det er vondt å lese innlegget ditt, fordi jeg vet hvordan du har det. Jeg har selv vært gjennom det du, og flere andre her beskriver.

Jeg kom meg ut av forholdet for 2.5 år siden. Det har vært 2.5 år med fortvilelse, glede og lettelse om en annen. Jeg var også fullstendig fanget, og den avhengigheten er vanskelig å forstå- den må oppleves.

Da jeg hadde kommet ut av forholdet og jeg begynte å bli meg selv igjen var det spesielt en ting som preget meg. Hvordan i svarte hadde jeg funnet meg i alt det som var skjedd?? Jeg anser meg selv som en oppegående og sterk jente, så hvordan var det mulig??

Legen min som har kjent meg siden barnsben av fortalte at det er nettopp dette som gjenkjenner en psykopat.

Skal ikke si så mye mer om min situasjon annet enn at jeg i dag faktisk kan si jeg er glad for det jeg har opplevd. Ikke for slagene,truslene og utsykingen men dette har gjort meg til et helt annet menneske. Jeg er sterkere enn noen gang!

Men det viktigste av alt nå, er at du kommer deg ut, kom deg bort, langt bort om nødvendig! Ta så all den tid du trenger, for du har en enorm jobb fremfor deg, men du klarer det! Stå på jente! Det er du som seirer til slutt!

Trenger du å snakke med noen så er jeg her for deg. Send event nr på pm.

God lykke til klem!

[Gjest Gjest_Bygdedyret_*]

Det som er pussig, er at "psykopater" altid får tak i damer, og de er sammen med dem i årevis.

Kvinner vil heller ha en psykopat enn en snill og tafatt fyr, behovet for spenning er sterkt.

Kvinner generelt vil ikke ha en psykopat!!! Noen kvinner havner sammen med en psykopat, men det er de som oftest ikke klar over før det har gått en tid. For psykopater og andre drittsekker viser seg fra sin beste side i begynnelsen, først senere viser de sin sanne side. Men de kvinnene har ikke søkt seg ut en psykopat i utgangspunktet.

Jeg antar at du regner deg selv som den snille og tafatte som ikke får deg damer, og det vil jeg bare si at med det synet du har om damer så er du egentlig ikke så veldig snill. Noe sex og samlivsdama i VG, Kristin Spi... skrev en artikkel om i lørdagsVG for en tid tilbake (og som jeg ikke klarer å finne tilbake til).

Til TS vil jeg si at du er på vei, du innser hva som er ditt problem - at du ikke klarer å la være å oppsøke han til tross for at du vet hva som vil hende. Jeg vil derfor anbefale deg å søke støtte hos venner som kan hjelpe deg med å få mannen ut av systemet, har du noen du kan bo hos en periode? Sørg for å holde deg opptatt med andre ting, kanskje søke hjelp hos noen med erfaring?

Jeg ønsker deg lykke til videre.

[Gjest Keycha]

Skjønner deg altfor godt... Dessverre.

[Gjest gjest-rs]

Føler med deg trådstarter!! Har selv vært i samme båt..

Bortsett fra slåingen.

Nå er jeg Mann, så det er jo forståelig.

Hun sjarmerte meg i senk.. jeg var fullstendig betatt av henne. En skikkelig sjarmør. Og veldig pen. Og hun kunne snakke om alt. Desverre ble jeg vanvittig glad i henne og det utnyttet hun max. Her ligger problemet. De venter til de har nagla deg fast. De later som de er kjempegla i deg også selvfølgelig..

De kan da gjøre nesten hva de vil.

Hvis jeg skal gi et tips, så er det at disse personene, når de er sammen med ANDRE.. ikke deg, tar fullstendig av. Spesielt hvis det er alkohol inni bildet. De gir totalt faen. Og utroskap, kjærlighet og empati er ord som ikke eksisterer i dems vokabular. De vet ikke hva det er for noe. Det værste var for min del, å få vite i ettertid av andre hva hun gjorde mens jeg f.eks var på jobb..Det var det hardeste slaget for meg...

De lever for å lyve, og å få andre til å syns synd på dem. De suger i seg all oppmerksomhet og medlidenhet de kan få.

Her er etpar tegn du kan se etter: Slenger veldig mye dritt om andre. Spesielt eks kjærester, eller noen i familien. De vil forsøke å ta over dine venner..De sjarmerer dem og tar over dem.

De prøver veldig ofte å sette folk opp mot hverandre.. Og det viktigste: De kan lyve så det renner av dem, og kjenner du ikke personen så høres alt personen sier, veldig fornuftig ut..

Herregud så glad jeg er ute av det... Jeg har en sterk psyke, ok selvtillit og er ganske fornuftig. Så det har ingenting med hvem som blir utsatt for sånne personer tror jeg.. Og heldigvis har jeg verdens beste venner og familie så jeg har sluppet psykolog da..

Nå er tiden min aller beste venn.

Og jeg VET at det er ei fantastisk jente der ute for meg..( kanskje her? :-) )

Nå har jeg vært DER nede.. så nå er det bare en vei, og det er OPP! Tenk på det du og trådstarter. Stoooor Klem fra meg.

Hilsen, en Mann

[Gjest Gjest]

Her kunne jeg ha skrevet en historie dere mest sannsynlig aldri ville trodd på, om et par års samliv med en jeg VET har STORE psykiske problemer..! Men det er en så altfor lang liste å ta av, så jeg velger å fatte meg i korte trekk..

Det har vært et turbulent HELVETE, for å si det mildt! Oppturer og nedturer konstant! Og LØGN har vært en av hovedingrediensene - noe jeg absolutt ikke takler! Spesielt ikke fra den som liksom skal være mest glad i deg.. Jeg ble fullstendig paranoid tilslutt, og d gikk så til de grader utover min hverdag. For jeg tok ham GANG på GANG i løgn, hvor han gikk hvor LANGT det måtte være for å ikke bli avslørt! Blandet inn hvem d måtte være! Og det var helt UTROLIG hvor mye han må ha undervurdert meg, for noen ganger var ting FULLSTENDIG innlysende! Sannheten lå på bordet!! "Vitnene" hadde avslørt han og sagt det som det var. ALLIKEVEL blånektet han! Dette provoserte meg sinnssykt, og jeg ble helt gal av d!

Men når han omsider innså at han ikke greide å lyge seg ut av løgnen mer, fikk han panikk eller noe, og klikket fullstendig på MEG, dengte rundt på meg så jeg fikk både blåmerker, brannsår, og hjernerystelse to ganger etter at han knallet hodet mitt i gulvet/døra. Deretter så STAKK han!? (han leier leil selv en annen plass i byen, men vi bor/bodde mer eller mindre hos meg) Og ble gjerne borte i flere dager uten å ha tlf på - fordi han VISSTE at det var noe jeg HATET! En GRUSOM hersketeknikk som han ALLTID bruker når han er sint - også når han ikke har stukket av, men under "vanlige" krangler hvor han har slengt på røret i sinne.

Han har låst meg inne, slengt meg veggimellom, slått meg, kastet meg ut av bilen i fart, sparket meg mens jeg lå nede, knallet hodet mitt, truet muntlig med å drepe meg.. Ja, lista er lang. Og ja, politiet har vært involvert to ganger. Begge gangene anmeldte de ham - men like mange ganger ble "saken henlagt pga bevisets stilling". Vi har jo aldri hatt noen vitner, siden alt har skjedd innenfor "husets fire vegger" eller i bilen..

I tillegg har han ydmyket og nedverdiget meg SÅ mange ganger for sine kompiser, men også ute blant folk. Og han går rundt og sprer grusomme løgner om meg i den lille byen vi bor i. Dette gjør han HVER gang vi krangler og han stikker av - noe vi, som sagt, gjør ofte. Og siden han jo er den "høflige, snille, omtenksomme, blide sjarmøren" han er, med så stor omgsngskrets, blir han selvsagt trodd.. Noe som gjør meg svært vondt. Og dette medfører at jeg isolerer meg fullstendig!

Jeg har vært nødt til å oppsøke profesjonell hjelp flere ganger, og senest nå nylig. Dette vet han veldig godt, og han har sagt så utrolig mange ganger at han vet at han har gjort/gjør meg grusomt mye vondt, men at han ikke vet hvorfor, for jeg er jo den snilleste og peneste dama han noen gang har møtt.

Så kan han si at han elsker meg, at han virkelig skal skjerpe seg for han vil ikke miste meg, og at d er meg han vil satse på - FOR SÅ å bli tatt i en ny løgn, gjerne SAMME dag som han sier dette med satsing og at d er meg han vil ha, og helvetet er igang igjen, så stikker han av! Har ikke TALL på hvor mange ganger samme sirkel har gjentatt seg?!! Noe som igjen er tilfellet i skrivende stund..- Han stakk for en uke siden. Og da tok han ikke med seg mob engang..

PROBLEMET mitt er at jeg ikke FATTER at JEG får panikk hver gang han gjør dette?? Jeg burde jo bare vært glad over å bli kvitt ham, men jeg reagerer med at jeg MÅ bare få snakket med ham?! Det er ALDRI han som har oppsøkt MEG etter disse episodene. Det er ALLTID jeg. Og han gjør ALT han kan for at jeg ikke skal få tak i han! - Slik at jeg føler meg som den psychoen..! Og da har han jo enda en story å fortelle "gutta". Jeg VET at han VIL meg vondt når alt står på og jeg ikke finner ham. Men problemet mitt er at under disse periodene fungerer jeg rett og slett ikke. Jeg spiser ikke, så vekten raser, sover ikke, er kvalm, skjelver og er helt nervevrak.. Og d eneste som står i tankene mine er å nå han.

KAN noen bare si at de SKJØNNER??? For jeg skjønner ABSOLUTT ikke meg selv og mitt reaksjonsmønster?! Det er helt GRUSOMT dette her, for HAN har det tydligvis SÅ bra. Fester, går ut på byen, trener, og får til å gå på jobb - i motsetning til meg.. Føles så EKSTREMT urettferdig!

Det jeg vet med 200% sikkerhet er at noe er FULLSTENDIG galt med mannen! - Noe både politiet og de profesjonelle jeg har vært i kontakt med, har bekreftet opptil flere ganger. Ingen FRISKE mennesker VIL et annet menneske så mye vondt at man blir syk, både fysisk og psykisk! Må være en blanding mellom psykopat og splittet personlighet.. For når ting er bra mellom oss, er han helt ugjenkjennelig. Da har vi det SÅ fint og harmonisk, men d varer sjeldent lenge. Det er disse løgnene som har tatt knekken på alt, og jeg går naturligvis rundt og er konstant mistenksom -noe som i seg selv kan ta knekken på ethvert forhold! Han sa/sier hele tiden at det er fordi jeg ikke stoler på ham at forholdet går som d går. Men herregud!! Når man har tatt han i å lyge TUSEN ganger er det jo ikke bare å "STOLE PÅ HAM"!!!

Når det er sagt, har det ikke vært snakk om utroskap - som jeg har klart å "ferske" han i iallefall! Men jeg tenker jo selvsagt; Når han har løyet SÅ ofte om SÅ mye, kan han vel ha løyet om det også!! Til tross for at han sverger på sin mors liv og helse, som han pleier å si.

Og; Jeg anser meg selv som en absolutt fornuftig og oppegående jente, som alltid har vært glad og sosial. Jeg har vært i sunne, gode forhold før (et på 10 år), så dette er ikke "hverdagskost" for meg. Er bare litt redd for at dere skal tro at det er JEG som er fullstendig ustabil - noe jeg forsåvidt har blitt av hannes grusomme psyke da..

Kan NOEN bare fortelle meg hvorfor det er JEG som har et så stort behov for å oppsøke HAM egentlig?? Noen som har erfaring? Blir så UTROLIG takknemlig for evt tilbakemelding.. Dette tar livet av meg!

Dette er, som sagt bare en brøkdel av hva han gjør/har gjort mot meg, og jeg ber IKKE om medlidenhet, for jeg både ser, oppfatter og skjønner hva som er SMARTEST å gjøre, og som skulle vært gjort for LENGE siden, men det er nettopp derfor jeg skriver inn her... Jeg KLARER jo ikke. Enda så mye hat som jeg føler for ham.. Hat som har kommet gradvis etter hver episode.

(Jeg sa vel gjerne at jeg skulle fatte meg i korthet, men det gikk visst heller dårlig..:-/ Beklager)

er det min x?????

min x lå vel med de fleste av mine venniner. Så jeg sloss alene...i altfor lang tid. mine venninner ble nok helt betatt av han og klarte ikke motstå han. Ingen som innrømmet noen ting. jeg ferska de.....han bare smilte....

[turbo99]

Hei.

Jeg har lyst til å dele min erfaring med en en fyr som det frister å kalle psykopat.

Jeg ble sammen med han for 7 år siden og vi har en datter på snart 3 år sammen.Etter at vi hadde vært sammen i ca 2 mnd hadde vi oss en tur på byn sammen,vi gikk hjem til han for å legge oss.Han fikk lyst på sex men jeg takket nei....Hans svar da var:jaja,se på deg selv hadde ikke klart å tilfredsstille meg uannsett.Allerede her burde jeg sett signalene men det gjorde jeg ikke.

Det fortsatte å vi flyttet sammen i leilighet.Han kunne plutselig finne på å si at han ikke viste om han ville fortsette sammen med meg for å snu helt om å si at han elsket meg etter at jeg tryglet han om å bli.

Vi har hatt en mengde brudd som jeg ikke har tall på,der han har gått for å komme tilbage etter noen dager,uker eller mnd.kan også nevne at han alltid er veldig ovenpå når han går og veldig spak når han kommer tilbake igjen for å be om pent vær.

Så i feb.for 4 år siden ble jeg gravid å i denne perioden var det slutt mellom oss. Jeg ringte til han å fortalte at han måtte komme for vi var nødt til å prate- er du gravid svarte han umiddelbart,i tilfelle skal det vekk var alt han sa.Så gikk han til byn med kompiser å lot meg sitte alene med nyheten.

Noen dager etterpå kom han å ville snakke. Det endte med abort men jeg tagg å ba om at vi skulle beholde barnet.Han blånektet å sa at han sannsynligvis aldri vil komme til å ta seg av barnet.Redselen min for å være alene med ett barn å ikke klare det ble for stor så jeg tok abort.Da det var over hentet han meg igjen og han sa at han hadde mest lyst til å snu å si at vi ikke skulle ta det bort alikevel når di hadde hentet meg å kjørt meg bort der det skulle skje.Nå angret han sa han-Der satt jeg hjemme i stuen ennå i narkose døs å gråt over det som var blitt gjort (og nå sagt av han)

Senere denn kvelden ringte en av hans tilfeldig damebekjente som han hadde truffet på byn helgen før.

Noen uker etter aborten var han på besøk hos en kamerat som nettopp hadde blitt far, imens han sitter der skriver han mld til meg: nå skulle du sett meg,her sitter jeg med Jonathan i armene mine.

Herregud jeg kjente det prikket i benene mine,hvordan er det mulig.

Tiden gikk å vi ble sammen igjen og det gikk greit framover en stund.Så ble jeg gravid igjen å nå ble han tilsynelatende veldig gla.MEN,det ble slutt før jeg var 3 mnd på vei å slik fortsatte det helt fram til fødselen. 2 uker før termin gikk han igjen men ville bli med på fødselen som enn venn sa han. Jeg nektet på dette.Jeg tok kontakt med moren hans og hun sa at jeg var hard og kald som ikke kunne la han bli med som en venn.Jeg måtte huske på at det var det største som kunne skje å få bli far sa hun.Hun sa og at jeg måtte gi han den tid å ro som han tydeligvis trang.

Rett før fødselen ble vi sammen igjen å det varte til 10 dager etter at hun var født.

Etter en krangel da gikk han å sa at jeg var psykisk syk,trang hjelp og at det nå skulle bli herlig å få fred.

Jeg var alene med jenta vår i ett år med kun sporadisk kontakt med han.Bår jeg spurte om han kunne komme å hjelpe til innimellom kunne han finne på å si at han var for kåt til å komme,eller at han var fyllesyk,hadde avtaler med kompiser etc etc....

Dette på tross av at han ikke hadde sett jenta si på 2,3 eller 4 uker.

Jeg fant meg etterhvert en ny kjekk mann,og med en gang min eks fant ut dette begynte det igjen.

Han kunne plutselig komme inn vinduet med overkroppen sin banke å hamre på døren til jeg åpnet,kalle meg for det ene og andre.....sendt på 20-25 mld å ringte like mange ganger.Han gjorde nærmest alt for å få kontakt-han kontaktet meg over alt der han viste jeg var.

Etter lange tider med dette gikk jeg med på å snakke med han å han startet med sitt overtalelsesmønster.Han skrev et 10 siders langt frieri til meg og gikk til og med ned på kne med ring i hånden.

I Mars 2007 flyttet vi sammen igjen i helt nytt hus og det gikk ikke lenge til at det startet igjen med det samme gamle.Utskjelling,kjeftig,hakking.......

jeg var en løgner,jeg var mongloid,hysterisk,ikke så flink i huset som jeg ville ha det til(jeg gjorde alt alene)oppdro jenta vår for strengt,jeg var ingenting sa han.....

Fra juni til sept hadde vi en flott tid. I sept bestilte han overaskelsestur til Kreta for kun han og meg.Da vi kom inn i flyet lå det en ring på sete mitt og jeg smeltet igjen.

Men allerede der nede på Kreta gikk han fra meg igjen i byen etter en krangel så det varte ikke lenge.

4 februar nå i år ble det slutt igjen å det er det ennå.Han kom tilbake rundt den 10 februar å ville at vi skulle prøve å få det til igjen.Vi hadde sex å det resulterte i at han jeg nå sitter her og er gravid på ny.I våre glansdager har han sagt at han ville hatt flerne barn sammen med meg men det har liksom aldri skjedd.Ingen av oss har brukt prevansjon så vi har hoppet av i svingen.Alikevel har han alltid hatt en bekymring for at jeg skulle ha blitt gravid etter denne metoden. Men som sagt når han nå kom tilbake rundt den 10 februar så lot han det som sagt stå til å fullførte uten å hoppe av i svingen. 16 februar ble det avgjort etter en ny omgang med sex,han fullførte for å legge seg ned etterpå å si at han ikke ville fortsette forholdet sammen med meg mer.

Han har siden den dagen prøvd å kontakte meg på forskjellige måter.Bedt meg pent om å ta telefonen når han ringer,spurt om vi kan snakke sammen,hvordan jeg har det etc etc...disse henvennelsene har jeg ikke svart på. Når han ikke får kontakt på denne måten spør han om å få treffe datteren sin.

5 Mars var første og siste gang siden bruddet han såg sin datter,og denne dagen fikk han også vite at jeg var gravid på ny.Han spurte om det var noe han kunne gjøre for meg,men jeg var så sint og frustrert over situasjonen at jeg ba han dra til helvete ut av livet mitt.Han ble forbanna på meg for at jeg fortalte det til han en uke etter at jeg selv fant det ut og mente at vi kunne kanskje ha ordnet på forholdet vårt om jeg fortalte han det umiddelbart når jeg fant det ut. Datteren vår ble innlagt på sykehuset dagen etterpå for fortettning på den ene lungen sin og når jeg innformerte han om dette svarte han kun: takk for innformasjonen reiner med at jeg får vite utviklingen,gi beskjed om du trenger hjelp. Rett etter dette skrev han mld til meg og sa: det med at du er gravid gjør du som du vil med jeg har ingenting jeg skulle ha sagt alikevel,men husk du har et langt liv foran deg. Velger du nå å beholde barnet ødelegger du mitt liv som bare faen sa han.

Dette er det siste jeg har hørt fra han og han bor mindre enn 10 minutter unna meg der jeg og datteren vår bor.Han skal beholde huset sier han for han har et større hjerte i huset enn hva jeg og datteren hans har som går i barnehage i nærheten.Vi skal få `lov` til å bo i huset fram til vi har funnet en leilighet sier han.Nå er det 2 uker siden vi har hørt fra han.....Han spør ikke hvordan det går med sin egen datter en gang-

Håper noen orker å svare,stoooooor takk.

[Gjest Gjest]

Vet ikke hva jeg kan svare deg... Syns så pass store problemer som du har, burde du tatt opp med noen profesjonelle eller noen som er deg nær (familie, nære venner) og som kan hjelpe deg og støtte deg i hverdagen slik at du bryter totalt med ham og bygger opp livet ditt uten ham ...

Det er ikke noe annet du kan gjøre med psykopater, bare bryte totalt med dem og komme deg unna...

Lykke til, håper at du klarer å komme deg videre så fort som mulig, også pga barnet/barna dine. De kan bli psykisk skadet av at du fortsetter å være sammen med ham... Klem

[turbo99]

Jeg går jevnlig til psykolog og har hatt kontakt med krisesenteret noen ganger.

Det er til samme psykolog som jeg gikk til etter at han forsvant etter fødselen,og hun sier at han mest sannsynlig har en personlighetsforstyrrelse med psykopatiske trekk.

Det jeg syns er ufattelig å vite er at han er så kjempesnill å kjærlig i perioder og at han faktisk kan be om unnskyldning når det trengs.(men det varer jo aldri lenge)Han er så mennesklig,flink til å kjøpe gaver(som regel frekt undertøy som han elsker) men han har aldri fått til det å være pappa. Datteren vår nekter å la han trøste henne,mate henne eller legge henne.

Kun meg der.

Hva grunnen nå er til at han ikke tar kontakt med jenta si forstår jeg bare ikke-jeg legger i grunnen skylden på meg selv for jeg tror og mener at det e pga at jeg ba han dra til helvete ut av mitt liv-I det store å hele tror jeg vel at sånn som det har vært mellom oss er min feil.

Han høres så fornuftig ut når han sier at vi ødelegger hverandre imens jeg tviholder på han å vil fortsette for enhvær pris.

[Gjest Keycha]

Her kunne jeg ha skrevet en historie dere mest sannsynlig aldri ville trodd på, om et par års samliv med en jeg VET har STORE psykiske problemer..! Men det er en så altfor lang liste å ta av, så jeg velger å fatte meg i korte trekk..

Det har vært et turbulent HELVETE, for å si det mildt! Oppturer og nedturer konstant! Og LØGN har vært en av hovedingrediensene - noe jeg absolutt ikke takler! Spesielt ikke fra den som liksom skal være mest glad i deg.. Jeg ble fullstendig paranoid tilslutt, og d gikk så til de grader utover min hverdag. For jeg tok ham GANG på GANG i løgn, hvor han gikk hvor LANGT det måtte være for å ikke bli avslørt! Blandet inn hvem d måtte være! Og det var helt UTROLIG hvor mye han må ha undervurdert meg, for noen ganger var ting FULLSTENDIG innlysende! Sannheten lå på bordet!! "Vitnene" hadde avslørt han og sagt det som det var. ALLIKEVEL blånektet han! Dette provoserte meg sinnssykt, og jeg ble helt gal av d!

Men når han omsider innså at han ikke greide å lyge seg ut av løgnen mer, fikk han panikk eller noe, og klikket fullstendig på MEG, dengte rundt på meg så jeg fikk både blåmerker, brannsår, og hjernerystelse to ganger etter at han knallet hodet mitt i gulvet/døra. Deretter så STAKK han!? (han leier leil selv en annen plass i byen, men vi bor/bodde mer eller mindre hos meg) Og ble gjerne borte i flere dager uten å ha tlf på - fordi han VISSTE at det var noe jeg HATET! En GRUSOM hersketeknikk som han ALLTID bruker når han er sint - også når han ikke har stukket av, men under "vanlige" krangler hvor han har slengt på røret i sinne.

Han har låst meg inne, slengt meg veggimellom, slått meg, kastet meg ut av bilen i fart, sparket meg mens jeg lå nede, knallet hodet mitt, truet muntlig med å drepe meg.. Ja, lista er lang. Og ja, politiet har vært involvert to ganger. Begge gangene anmeldte de ham - men like mange ganger ble "saken henlagt pga bevisets stilling". Vi har jo aldri hatt noen vitner, siden alt har skjedd innenfor "husets fire vegger" eller i bilen..

I tillegg har han ydmyket og nedverdiget meg SÅ mange ganger for sine kompiser, men også ute blant folk. Og han går rundt og sprer grusomme løgner om meg i den lille byen vi bor i. Dette gjør han HVER gang vi krangler og han stikker av - noe vi, som sagt, gjør ofte. Og siden han jo er den "høflige, snille, omtenksomme, blide sjarmøren" han er, med så stor omgsngskrets, blir han selvsagt trodd.. Noe som gjør meg svært vondt. Og dette medfører at jeg isolerer meg fullstendig!

Jeg har vært nødt til å oppsøke profesjonell hjelp flere ganger, og senest nå nylig. Dette vet han veldig godt, og han har sagt så utrolig mange ganger at han vet at han har gjort/gjør meg grusomt mye vondt, men at han ikke vet hvorfor, for jeg er jo den snilleste og peneste dama han noen gang har møtt.

Så kan han si at han elsker meg, at han virkelig skal skjerpe seg for han vil ikke miste meg, og at d er meg han vil satse på - FOR SÅ å bli tatt i en ny løgn, gjerne SAMME dag som han sier dette med satsing og at d er meg han vil ha, og helvetet er igang igjen, så stikker han av! Har ikke TALL på hvor mange ganger samme sirkel har gjentatt seg?!! Noe som igjen er tilfellet i skrivende stund..- Han stakk for en uke siden. Og da tok han ikke med seg mob engang..

PROBLEMET mitt er at jeg ikke FATTER at JEG får panikk hver gang han gjør dette?? Jeg burde jo bare vært glad over å bli kvitt ham, men jeg reagerer med at jeg MÅ bare få snakket med ham?! Det er ALDRI han som har oppsøkt MEG etter disse episodene. Det er ALLTID jeg. Og han gjør ALT han kan for at jeg ikke skal få tak i han! - Slik at jeg føler meg som den psychoen..! Og da har han jo enda en story å fortelle "gutta". Jeg VET at han VIL meg vondt når alt står på og jeg ikke finner ham. Men problemet mitt er at under disse periodene fungerer jeg rett og slett ikke. Jeg spiser ikke, så vekten raser, sover ikke, er kvalm, skjelver og er helt nervevrak.. Og d eneste som står i tankene mine er å nå han.

KAN noen bare si at de SKJØNNER??? For jeg skjønner ABSOLUTT ikke meg selv og mitt reaksjonsmønster?! Det er helt GRUSOMT dette her, for HAN har det tydligvis SÅ bra. Fester, går ut på byen, trener, og får til å gå på jobb - i motsetning til meg.. Føles så EKSTREMT urettferdig!

Det jeg vet med 200% sikkerhet er at noe er FULLSTENDIG galt med mannen! - Noe både politiet og de profesjonelle jeg har vært i kontakt med, har bekreftet opptil flere ganger. Ingen FRISKE mennesker VIL et annet menneske så mye vondt at man blir syk, både fysisk og psykisk! Må være en blanding mellom psykopat og splittet personlighet.. For når ting er bra mellom oss, er han helt ugjenkjennelig. Da har vi det SÅ fint og harmonisk, men d varer sjeldent lenge. Det er disse løgnene som har tatt knekken på alt, og jeg går naturligvis rundt og er konstant mistenksom -noe som i seg selv kan ta knekken på ethvert forhold! Han sa/sier hele tiden at det er fordi jeg ikke stoler på ham at forholdet går som d går. Men herregud!! Når man har tatt han i å lyge TUSEN ganger er det jo ikke bare å "STOLE PÅ HAM"!!!

Når det er sagt, har det ikke vært snakk om utroskap - som jeg har klart å "ferske" han i iallefall! Men jeg tenker jo selvsagt; Når han har løyet SÅ ofte om SÅ mye, kan han vel ha løyet om det også!! Til tross for at han sverger på sin mors liv og helse, som han pleier å si.

Og; Jeg anser meg selv som en absolutt fornuftig og oppegående jente, som alltid har vært glad og sosial. Jeg har vært i sunne, gode forhold før (et på 10 år), så dette er ikke "hverdagskost" for meg. Er bare litt redd for at dere skal tro at det er JEG som er fullstendig ustabil - noe jeg forsåvidt har blitt av hannes grusomme psyke da..

Kan NOEN bare fortelle meg hvorfor det er JEG som har et så stort behov for å oppsøke HAM egentlig?? Noen som har erfaring? Blir så UTROLIG takknemlig for evt tilbakemelding.. Dette tar livet av meg!

Dette er, som sagt bare en brøkdel av hva han gjør/har gjort mot meg, og jeg ber IKKE om medlidenhet, for jeg både ser, oppfatter og skjønner hva som er SMARTEST å gjøre, og som skulle vært gjort for LENGE siden, men det er nettopp derfor jeg skriver inn her... Jeg KLARER jo ikke. Enda så mye hat som jeg føler for ham.. Hat som har kommet gradvis etter hver episode.

(Jeg sa vel gjerne at jeg skulle fatte meg i korthet, men det gikk visst heller dårlig..:-/ Beklager)

Kan du sende meg en PM???

[Gjest Gjest_hilda_*]

Å lese det du skriver, er som å lese om meg selv, og det jeg selv nylig har vært igjennom, med han jeg nå omsider, endelig, kan si med hånden på hjertet at er min eks-kjæreste.

Mange var de som advarte meg underveis, fra start til slutt, inklusiv politi, psykolog, hans eks-kjæreste, mine venner, familie og arbeidskolleger... Men jeg klarte ikke se sannheten i øynene før jeg snublet over den med egne ben, og da var det alt kommet mye, mye lenger enn jeg noengang hadde forestilt meg at var mulig.

Akkurat nå utredes han for mulig sexuell omgang med min 4 og et halvt år gamle datter...! Og jeg trodde bare alt det beste om ham, selv om jeg ustanselig tok ham i små, og etterhvert større og større, selvavslørende og innlysende løgner... Ikke om hva han gjord med min datter. Det hadde jeg overhodet ingen som helst mistanke om. Det var det noen andre som sa at DE mistenkte ham for, nå i ettertid. Nei løgnene var om meldinger, kvinnekontakter og lignende. Og jeg tilga, og tilga, og tilga, alle de gangene han løy, reiste fra meg, dengte, neste kvalte, slo og bedro osv, osv...

Helt til han fikk seg ny kjæreste, sånn plutselig... Og først da, etter det, tok jeg mot til meg og stilte min lille datter spørsmålet om han hadde gjort noe hun syntes var ekkelt, noe hun ikke likte... Først da, når hun svarte noe jeg aldri hadde trodd hun ville svare... Først DA forstod jeg at jeg SKULLE ha hørt på det de sa, alle de andre. Om at jeg burde bli ferdig med ham, jo fortere, jo bedre...

Nå er jeg redd saken er kommet for langt. Nå, når fagfolk forteller meg at han trolig, mest sannsynlig er psykopat, og jeg slår opp på ordet psykopat på nettet, for første gang... NÅ er jeg redd fagfolkene har rett i at han kanskje er helt uten rasjonelle tanker og skrupler, at han kanskje er så blottet for det at han faktisk kan komme til å gjennomføre det han har truet med, nemlig å drepe meg....

Så alt JEG kan si til deg er det jeg selv omsider har forstått; KOM DEG UNNA SÅ FORT DU OVERHODET KAN, OG GLEM HAM! Lev livet helt uten ham! Fortest råd! Før du ender som meg... Jeg har lært, omsider... Men det er kanskje allerede for sent...

[Gjest Trolletrine]

Skjønner deg alt for godt.Har en far som er psykopat,og har nettopp gått ut av et forhold med en psykopat.

Etter mye som har skjedd gjennom årene har jeg tilslutt fått en mestringsstrategi som funker fabelaktig for meg.Det er rett og slett å IKKE se på meg selv som et offer,men som en UTSATT.Jeg syns nemlig at ordet "offer" innehar noe svært negativt over seg.Videre tenker jeg nå at skjedd er skjedd,og istedenfor å synes syns på meg selv over at "akkurat jeg" har opplevd ditt og datt,så ser jeg på det som en verdifull kunnskap som ikke alle har.Selvfølgelig skulle jeg ønske at ting ikke har skjedd,men som sagt,-skjedd er skjedd.Likevel viktig å presisere at jeg absolutt ikke underkjenner mine og andres opplevelser med psykopater,men jeg syns det viktigste etter en bearbeidelse er å KOMME SEG VIDERE og ikke minst ha en god livskvalitet.

[Gjest Gjest_lina_*]

Vet bare så altfor godt hva dere snakker om, dessverre.

Hadde en far som var psykopat, giftet meg med en, og treffer stadig menn som manipulerer meg. Selv om jeg har brukt mange år på å komme ut av denne onde sirkelen og har lest tjukke bøker om emnet, så ser det ut som jeg er en av de utsatte, som sagt ovenfor her.

Jeg har prøvd å gå i meg selv, sagt til meg selv at jeg er en ressurssterk, oppegående kvinne som fortjener noe bedre, men hva hjelper det når jeg går fem på gang på gang? Føler ofte at det er noe som er ødelagt i sjela mi, noe som ikke går an å reparere, uansett hvor mye jeg setter meg inn i problematikken.

Har lett etter signaler som kan vise meg at jeg er på ville veier, men det er nettopp det som er så vanskelig med den type mennesker. De finner dine svake punkt og manipulerer deg, ganske raskt. Og så vikles man inn i den ene løgnen etter den andre. Jeg får meg ikke til å gå rundt og mistro alt som folk sier,heller.

Sist ved juletider traff jeg en mann, som sjarmerte meg i senk, som det heter.

Det tok ikke lang tid før jeg merket at han ikke overholdt avtaler, kom alltid litt forseint, hadde ikke holdbare unnskyldninger. Jeg begynte med en gang å unnskylde ham! - Som jeg hater meg selv for nettopp dette.

Han var også sykelig opptatt av sex. Noe jeg har funnet ut er et dårlig signal, men han var raskt ute med å erklære oss for kjærester, slik at jeg ikke kunne nekte ham noe, som han sa. Allerede da burde det ringe en stor varselsklokke.

Ja, jeg har lett og lett etter signaler, men føler at jeg holder på å tippe over til den andre siden, at jeg begynner å bli altfor mistenksom, tror ikke på det som blir sagt osv. Jeg har et skakkjørt følelsesliv etter alle disse opplevelsene, og lurer på om jeg noen gang blir istand til å ha et skikkelig, sunt og normalt forhold til en mann.

Hele livet føler jeg at folk har manipulert meg, brukt meg og kastet meg når de ikke hadde nytte av meg lenger. Men det er ikke slik jeg vil ha det i forhold til andre!

Og nå strever jeg med å finne meg selv oppi dette. Det føles som jeg har et lydbånd i hodet, som skrus på ved gitte anledninger, der all fornuft legges til side og jeg lar meg manipulere. Jeg, en oppegående dame, med god utdannelse og tilsynelatende fin fasade lar meg selv blir redusert til et ettergivende nek som suger til meg all den positive oppmerksomheten jeg får, og så overser jeg alle de negative sidene, alle løgnene osv.

Slutter aldri å forundre meg - HVORFOR?

Og som sagt før her, det eneste som hjelper er å komme seg unna, men sårene vil alltid være der.

Jeg ønsker alle dere som strever at dere må få dere et eget, godt liv med oppriktig støttende og lojale folk rundt dere.

[Gjest Gjest]

Hallo igjen.....Turbo 99 her.........

Må bare fortelle hvordan det har utvikla seg i forhold til eksen min og meg.

Han ringte 2 April å foreslo at vi skulle snakke sammen for vi måtte kunne oppføre oss som voksne sa han.

ikke minst med hensyn til vår felles datter på 3 år Han fortalte at han skulle på tur til utlandet med jobben så vi fikk ta praten en dag etter turen hans.

Jada svarte jeg,bare ta kontakt du når du er hjemme igjen.

MEN det ville han ikke,han skulle snakke her å nå,ikke minst med tanke på hva jeg hadde i magen sa han.

Tidligere har han sagt at han overhode ikke er intressert i at jeg skulle bære fram barnet så lenge vi ikke var sammen men at avgjørelsen var ene å alene min til slutt.

Han spør meg gang på gang om jeg virkelig skulle beholde barnet og om jeg ikke skulle bruke sunn fornuft å få det fjernet.Har som sagt hatt en abort tidligere sammen med han der han angret rett i ettertid og sa at han aldri ville oppleve noe så forferdeligt en gang til.

Jeg sto på mitt å forklarte nok en gang at jeg ønsket å beholde.

Plutseligt begynte han å strigråte å når jeg spurte hvorfor sa han at det var pga at det ble satt i sving mange følelser hos han.

SÅ fikk jeg et `fristende` tilbud- Hvis jeg i det hele tatt hadde følelser for han og var glad i han så skulle vi gå sammen å ta dette fosteret vekk,for så å starte på nytt som venner å utvikle forholdet vårt etterhvert sånn at vi kun hadde fokus på oss.Skulle jeg nå beholde barnet ble det kun fokus på magen å barnet å da ville forholdet vårt bli ødelagt på kort tid igjen. Sa om noen år kunne få et barn sammen som han kunne være delaktig i 110% både under svangerskapet og etter fødselen. :gråte:

Altså,han har bedt meg om å ta abort i 04,vi fikk en jente sammen i 05 som han selv valgte å ikke delta i omsorgen for og så ber han meg nå igjen om å fjerne barnet jeg nå bærer på for at vi evt kan gjennoppta forholdet vårt...

Han forteller meg og at han har lært denne gangen og selv om jeg bærer frem barnet så vil han gjerne støtte meg men da kan det ikke bli noe mellom oss parmessigt.

Han sier at han ikke har det travelt med å finne seg en ny dame for han er helt nedbrutt psykisk,han reiner med at heller ikke jeg vill komme til å finne meg en ny partner på lenge for om jeg det gjør så sier det alt om meg forteller han

Før helgen inviterte han meg og datteren vår til å overnatte hos seg men jeg takket nei.Han har heller ikke spurt etter datteren sin på noen måte og det er 1 1/2 Mnd siden sist han såg henne.Han spør aldri noen ting om henne.

På torsdag snakket han med henne i telefonen å fortalte henne at det va pappaèn sin hun snakket med......hun kikket på meg å spurte faren sin: hva heter du? så ble det helt stille i andre enden.Hun sier aldri pappa til han,hun kaller på han med navnet hans.

Fremdeles ingen spørsmål etter å få se henne,han bruker fritiden sin på trening å jobbing.

I går var jeg på sykehuset pga blødninge og jeg bestemte(ombestemte) meg for å ta abort.Dette hvet han om for jeg fortalte det etter at jeg hadde vært der.

Han har prøvd å ringe meg mange ganger i går men jeg svarte kun at jeg ikke orket å snakke. Nå har jeg ikke hørt fra han siden i går.

hva syns dere om dette....??? :kaffe:

[Gjest Gjest]

Jeg synes du skal bære frem barnet, ta godt vare på deg selv og ungene. Og ikke ha mere med den idioten å gjøre.

Du kommer bare til å angre på enda en abort. Og ærlig talt: et forhold vil du jo ikke ha med han!

Jeg synes dette er skremmende lesning. Faren til mitt barn ba meg også ta abort. Han kunne følge meg på sykehuset for å ta abort (jeg ble nesten rørt over omsorgen...*ironi*). Han prøvde å psyke meg ned under svangerskapet og fortalte meg at jeg aldri ville finne en ny mann igjen. Han har vel løyet om det meste. Har aldri før tenkt på han som psykopat, men revurderer det nå. Takk og pris for at det aldri ble oss to!

[Gjest Anonym leser,jente 22år]

Nå er det en stund siden innelgget ditt,og jeg orket ikke lese alle tilbakemeldingene dine.

Jeg har holdt fast ved en kontrollerende mer eller mindre bestekompis i 10år nå.Og er fortsatt ikke gammel,men dog så preget.

Jeg kjenner meg igjen i mye av det du skriver.For å si det sånn(jeg orker ikke skrive detaljert min situasjon,men det er meget lik oppførsel),men en ting som er sikkert er at det er ikke noe i veien med deg.Disse gutta her er ekstremt dyktige til å manipulere deg,De vet akkurat hva de skal si å gjøre for å"skape den avhengigheten til dem"du sitter med"

Så seff ender du med å føle deg som den "gale".Det er nok det dem er ute etter også.

Denne type atferd ødelegger selvtillitten noe så inni hælvete.

Jeg leste meg faktisk fram til,at i mitt tilfelle,så har jeg fått mye juling og urettferdig behandling fra jeg var liten,og bodde hjemme.

Det som kan skje i underbevisstheten hos enkelte i denne situasjonen da,er at du forbinner makten"med noe trygt.Et bevis på at han vil ditt eget beste,og virkelig bryr seg om deg.Hjernen din kobler det opp sånn,selv om du vet det er FEIL.Og du hater han for det.

Det ligger en trygghet der og skjuler seg under sinnet ditt.Hatet,what so ever.

Men vetu hva som hjelper?Om du når han stikker,skru av tlf selv et par dager.Gå bananas hjemme,om det er det om å gjøre.Gjør alt annet enn å skriv til han.Eller ringe han.

Etter 2dager,jeg lover deg kjenner du en ro,befrielse og stolthet som gir deg selvtillitten tilbake.

Men du må holde deg opptatt med andre ting.Å grave seg ned i situasjonen er værste vei å gå.

Jeg har selv sterk ADHD,sliter opp og ned med anorexia i tillegg og var sykmeldt fra August 07 og til nå pga kritisk depresjon som førte til isolering.(Ikke akkurat usannsynlig "oppdragelse"fra alle kanter førte til det.Begynner å bli voksen nå,å skjønne mer.Å se tingene fra andre sider.Det er skremmende)

Disse han forteller skrønerversjonene til vet bedre enn at han snakker sant.

Fyren er håpløs,så det er vel ingen som gidder å bry seg med det.Dem jatter.

Og om noen velger å tro på pisset hans,så skal ikke det skade deg.Du har ikke behov for venner som får deg til å føle deg usikker og utilpass..

Jeg aner ikke om noe av dette hadde en betydning for deg.Klokka er halv syv om morran og jeg har surfet på nettet om dette,og lest meg mer eller mindre smågal et par timer nå.

Det er kjipt når du forstår tegninga,og vet hva å gjøre,men du gjør det ikke alikevel.I en periode kanskje..Men det er ingen avslutning.

Vet ikke hvor gammel du er jeg.Kanskje syns du mine ord gav null mening,og du selv bærer flere år mer livserfaring enn meg.

Men jeg fikk ihvertfall bekreftet litt facts for meg selv her.

Rart det her med å vite hva du skal si til andre,men til deg selv fungerer det ikke på samme måten.

Ta vare på deg selv.

Klem fra sliten jente på 22år,Akershus.