Utsettelse av bryllup...

[Gjest Gjest_trist_*]

For 6 måneder siden ble min store drøm oppfylt da min kjære fridde til meg. Datoen er 13.desember 2008...egentlig... I går satt vi og snakket, om alt og ingenting . Det var egentlig veldig hyggelig, og vi begynte å snakke om bryllup. Kort fortalt, det kommer frem at han nå syns det kanskje er litt tidlig. Han sier han elsker meg og vil ikke være sammen med noen andre enn meg. Men at han godt kan vente noen år før vi gifter oss. han sier han alltid har vært litt skeptisk til ekteskap fordi foreldra hans ble skilt da han var helt liten. Før han fridde,så snakket vi litt om dette. Foreldra hans gifta seg kun fordi mora var gravid, og da sier det seg selv at det ikke vil funke tenker jeg. Jeg har sagt til han,at dersom han noen gang skulle fri,så vil jeg at skal tenke godt før han gjør det. For jeg ser på forlovelse på noe som vil føre til ekteskap. Han visste dette før han fridde. jeg prøvde å være forståelsesfull og snill mot han i går. Sa det gikk fint og at jeg kan vente hvis han helst vil det. Men da han la seg gråt jeg i 4 timer og ikke sovi stort i natt. kan ikke noe for at jeg føler meg kjempe skuffet og utrolig lei meg. Alle venner og familie vet om bryllupet og datoen. Tanken på å avbestille lokalet og kirken...det vrenger seg langt inni meg :gråte: . jeg vil så gjerne gifte meg med han. det er drømme-mannen. Og jeg KAN vente. Men jeg kjenner det koster litt,og jeg syns det er utrolig vanskelig å bare gå tilbake til normalen. Er jeg helt fjern som føler det sånn? Burde jeg bare ta meg sammen og tenke at det vil jo skje senere og ta hensyn til han? Er så sliten nå at jeg ikke klarer å tenke klart...samtidig klarer jeg ikke tenke på noe annet heller :gråte: (glemte å skrive lenger opp at han var hos mora si for et par uker siden,og ho hadde visst snakka med han lenge om at vi burde vente litt lenger,at det ikke var noen hast osv... kan godt være han blir ekstra påvirka av ho også,jeg vet ikke )

[Marge]

Huff, så trist å høre, jeg skjønner godt at du er lei deg! Jeg hadde det akkurat som deg: ga beskjed om at et frieri for meg betydde at han ville gifte seg med meg innen kort tid (ca et år). Min forlovede var helt enig i dette, og visste hva det innebar da han fridde (og han har nå heldigvis ikke angret seg enda). Vet ikke om jeg har så mange gode råd til deg; Jeg ville snakket litt mer med ham -han må jo få vite hvordan du egentlig føler? Nå fikk jeg inntrykk av at du ikke riktig hadde gjort det... La det bero noen dager og se om du klarer å venne deg til tanken på å utsette bryllupet - og ta det opp igjen da. Man kan jo ikke presse noen til å gifte seg likevel... kanskje ser du noe positivt i det også? Du får for eksempel bedre tid til å glede deg og planlegge, og dere kan jo gjøre masse andre romantiske ting sammen før dere blir gift også Lykke til!

[Pastor Knut]

For 6 måneder siden ble min store drøm oppfylt da min kjære fridde til meg. Datoen er 13.desember 2008...egentlig... I går satt vi og snakket, om alt og ingenting . Det var egentlig veldig hyggelig, og vi begynte å snakke om bryllup. Kort fortalt, det kommer frem at han nå syns det kanskje er litt tidlig. Han sier han elsker meg og vil ikke være sammen med noen andre enn meg. Men at han godt kan vente noen år før vi gifter oss. han sier han alltid har vært litt skeptisk til ekteskap fordi foreldra hans ble skilt da han var helt liten. Før han fridde,så snakket vi litt om dette. Foreldra hans gifta seg kun fordi mora var gravid, og da sier det seg selv at det ikke vil funke tenker jeg. Jeg har sagt til han,at dersom han noen gang skulle fri,så vil jeg at skal tenke godt før han gjør det. For jeg ser på forlovelse på noe som vil føre til ekteskap. Han visste dette før han fridde. jeg prøvde å være forståelsesfull og snill mot han i går. Sa det gikk fint og at jeg kan vente hvis han helst vil det. Men da han la seg gråt jeg i 4 timer og ikke sovi stort i natt. kan ikke noe for at jeg føler meg kjempe skuffet og utrolig lei meg. Alle venner og familie vet om bryllupet og datoen. Tanken på å avbestille lokalet og kirken...det vrenger seg langt inni meg :gråte: . jeg vil så gjerne gifte meg med han. det er drømme-mannen. Og jeg KAN vente. Men jeg kjenner det koster litt,og jeg syns det er utrolig vanskelig å bare gå tilbake til normalen. Er jeg helt fjern som føler det sånn? Burde jeg bare ta meg sammen og tenke at det vil jo skje senere og ta hensyn til han? Er så sliten nå at jeg ikke klarer å tenke klart...samtidig klarer jeg ikke tenke på noe annet heller :gråte: (glemte å skrive lenger opp at han var hos mora si for et par uker siden,og ho hadde visst snakka med han lenge om at vi burde vente litt lenger,at det ikke var noen hast osv... kan godt være han blir ekstra påvirka av ho også,jeg vet ikke )

Ja, du kan sikkert vente, men jeg synes kanskje at du fortjener å slippe det. Det virker jo som om planleggingen av bryllupet er så godt i gang at både dere og venner og familie er forberedt på feiringen. Og jeg er helt enig med deg i at når din kjære fridde, da er det en så alvorlig sak at man kimser ikke med det - og aller minst hvis din kommende svigermor blander seg inn uten tyngre argumenter enn det som kommer fram i det du skriver. Jeg håper du får formidlet til din kjære hvor skuffet og lei deg du er og at du synes det er rart at han nå plutselig har fått kalde føtter. Og så kan du jo spørre ham om hva han egentlig mente med sitt frieri til deg?

Jeg synes du har blitt veldig dårlig behandlet her, men håper også det beste vil komme ut av situasjonen.

Endret 25. januar 2008 av Pastor Knut

[Gjest Gjest_trådstarter_*]

Takk for svar.. Føler meg så trist og frustrert.. tenker og tenker og så blir usikker på om jeg er helt fjern som blir så lei meg.

MARGE: Jeg har fortalt han hvor lei meg jeg er. Jeg prøvde å snakke litt om det i går kveld. Jeg sa jeg er veldig lei meg og utrolig skuffet. Han kan ikke forvente at jeg bare kan gå tilbake til hvordan ting var før han fridde sånn på en blunk. Kirke var bestilt, lokalet var bestilt, forrett,hovedrett og dessert var bestemt og planlagt (selv om catering ikke var bestilt enda). Selv om ikke noe annet var kjøpt inn så har jeg funnet kjole (som egentlig skulle kjøpes snart), pynting av lokalet var planlagt, invitasjoner var fedig "designet" og skulle egentlig begynne å lage de snart... Forlovere er "valgt", hans også, toastmaster er valgt... gjesteliste er skrevet. Det er veldig vanskelig å tenke at dette nå ikke skjer allikevel.

Pastor Knut: Jeg har spurt han hvorfor han fridde. Han sa at jeg visste jo hva han mente om ekteskap, at har er litt skeptisk til det. Da sa jeg; " men hvorfor fridde du da? Det er jo ikke noe vits at vi noen gang gifter oss hvis du ikke tror på ekteskap". Da sier han at jo, han vil gifte seg med meg. for selv om han er skeptisk til det,så er det pga at foreldra hans skilte seg så tidlig og det er så mange andre som skiller lag. MEN,han VIL gifte seg med meg, fordi jeg er den eneste ene for han. Og han vil ikke noe annet enn at vi skal være sammen. Så da sier jeg at, men du visste jo hva jeg så på som forlovelse. Før han fridde (vi hadde snakket litt om bryllup tidligere),så sa jeg at hvis han noen gang tenkte på å fri,så måtte det være når han var forberedt på å planlegge bryllup i løpet av ikke altfor lang tid (ca et år). Hvis han ikke var klar for det,skulle han ikke fri heller. Så hva skulle jeg da tro,når han frir?

Som sagt,så snakket vi litt i går. Han sa han syns det hadde vært veldig hyggelig å gifte seg i år,men han syns det er helt greit å vente også. Men han snakker så fram og tilbake. Akkurat som om han enten, ikke vil gifte seg i år,men sier det kun fordi jeg er lei meg. Eller han vil, men egentlig skulle likt å vente litt lenger, men også syns det ER greit å ha det i desember. Jeg sa at jeg vil ikke ha et bryllup og være redd for at han skulle trekke seg igjen enda nærmere bryllupet. Jeg blir også redd for at dersom vi senere setter en ny dato, så trekker han seg igjen. Jeg sa i går, at dersom han er så i mot ekteskap,så kan vi bare si det sånn at vi ikke gifter oss i det hele tatt. Det er jo mange som bor sammen,får barn og hele pakka uten å være gift. Men det vil han visst tikke. han vil gifte seg med meg. Fader altså, dette er en tap-tap-situsjon for meg uansett hva som skjer. Jeg KAN si at jeg vil gifte meg i desember og ikke senere. Og da håpe på at han ikke trekker seg igjen. Men jeg får ikke noe igjen for det. Kommer bare til å sitte og tenke at han egentlig vil vente. Så da må jeg bare godta at han vil vente, og sitter her og være knust over det. Da jeg stod opp i dag, følte jeg meg ganske bra. Men hadde en ekkel følelse i magen...så kom jeg på at "å ja,brylllupet er avlyst... jeg må ringe kirken,lokalet,fortelle alle venner og familie..." . Så tenker jeg at kanskje det er jeg som er fjern. Dette er mannen i mitt liv, og jeg vil jo at han skal ha det bra. Og i kan jo bare gifte oss senere. Jeg burde bare respektere at han trenger litt mer tid og ta hensyn til han. At livet mitt kunne bli snudd så brått er bare skremmende.

[Pastor Knut]

Før han fridde (vi hadde snakket litt om bryllup tidligere),så sa jeg at hvis han noen gang tenkte på å fri,så måtte det være når han var forberedt på å planlegge bryllup i løpet av ikke altfor lang tid (ca et år). Hvis han ikke var klar for det,skulle han ikke fri heller. Så hva skulle jeg da tro,når han frir?

Jeg syens du har helt rett i når han frir, da er det også ønsket om å gifte seg med deg som er motivet.

Men jeg er litt opptatt av din kommende svigermors rolle i det hele. Er det hun som har satt dere i den situasjonen du nå beskriver? Du antyder jo at din kjære har skiftet mening etter å ha besøkt sin mor.

[Gjest Gjest]

Det er bare en tanke som slo meg og det er godt mulig at jeg tar feil, men jeg våger å komme med den, så får du heller forkaste den om den ikke passer:

Kan det være at han har blitt litt overveldet av planleggingen? Da jeg leste om at du/dere allerede har ordnet og hvor lenge det er til desember, tenkte jeg at du må ha arbeidet ganske så intensivt med planleggingen.

Kanskje dette skremmer ham? Kanskje han ønsker å gjøre deg lykkelig, men føler at det blir for mye og for intensivt? Har dere snakket om hvordan dere forestiller dere bryllupet, eller har du fortalt om dine drømmer og han har blitt med på dem for å glede deg eller fordi han i grunnen ikke hadde tenkt så mye på det og ikke hadde noe bedre forslag?

[Gjest Tankene]

Hei!

Kan jeg spørre hvor lenge dere har vært sammen og hvor gamle dere er?

Mener bare at vil man gifte seg og kjenner den man skal gifte seg med godt nok til å ønske bryllup er det ingen grunn til å vente.

Det er jo synd å måtte sette seg på bakbena for å få det bryllupet man vil ha til den tiden man vil,men dere har jo satt igang skikkelig.

Synes du skal si at du vil gifte deg i desember og hvis ikke får han ta runden med forklaringer,avbestillinger osv og så får hele bryllupet legges på is og ikke da til 2009,men på ubestemt tid.

Selv vil jeg helst gifte meg nå til sommeren, men min tilkommende mener vi bør vente til sommeren 2009 pga planleggingstiden.

Lykke til

[Gjest Gjest_trådstarter_*]

Det er bare en tanke som slo meg og det er godt mulig at jeg tar feil, men jeg våger å komme med den, så får du heller forkaste den om den ikke passer:

Kan det være at han har blitt litt overveldet av planleggingen? Da jeg leste om at du/dere allerede har ordnet og hvor lenge det er til desember, tenkte jeg at du må ha arbeidet ganske så intensivt med planleggingen.

Kanskje dette skremmer ham? Kanskje han ønsker å gjøre deg lykkelig, men føler at det blir for mye og for intensivt? Har dere snakket om hvordan dere forestiller dere bryllupet, eller har du fortalt om dine drømmer og han har blitt med på dem for å glede deg eller fordi han i grunnen ikke hadde tenkt så mye på det og ikke hadde noe bedre forslag?

Jeg tror egentlig ikke det... Rett etter at han fridde så ble jeg sevlfølgelig ganske gira,som de fleste blir vil jeg tro. Men jeg tenkte,at siden han er gutt og han ikke er typen som bryr seg om blomster,dekorering og detaljer så "sparte" jeg han for det. Det var min forlover og jeg som koste oss med de tingene. Gjestelisten skrev vi selvfølgelig sammen og han hadde sine ønsker angående maten. Men jeg snakket ikke mye om bryllupet i seg selv. Han har alltid sett på bryllup som noe som er på sommeren da,der har vi vel kanskje vært litt forskjellige. Han syns liksom det er rart å skulle ha et vinterbryllup fordi "alle som gifter seg gjør jo liksom det på sommeren". Men jeg hadde veldig ønske om vinterbryllup, så han gikk med på det.. Men intens bryllupsforberedelse har han ikke opplevd, i og med at jeg var forsiktig så han ikke skulle bli lei..

[Gjest Gjest_trådstarter_*]

Hei!

Kan jeg spørre hvor lenge dere har vært sammen og hvor gamle dere er?

Mener bare at vil man gifte seg og kjenner den man skal gifte seg med godt nok til å ønske bryllup er det ingen grunn til å vente.

Det er jo synd å måtte sette seg på bakbena for å få det bryllupet man vil ha til den tiden man vil,men dere har jo satt igang skikkelig.

Synes du skal si at du vil gifte deg i desember og hvis ikke får han ta runden med forklaringer,avbestillinger osv og så får hele bryllupet legges på is og ikke da til 2009,men på ubestemt tid.

Selv vil jeg helst gifte meg nå til sommeren, men min tilkommende mener vi bør vente til sommeren 2009 pga planleggingstiden.

Lykke til

Vi er 24 begge to og har vært sammen i litt over 4 år.. I tillegg har vi kjent hverandre en god stund før det også. Jeg er helt enig med deg anående det med at når man kjenner hverandre så godt som vi gjør og begge vil gifte seg og føler at det er rett,så ser jeg ikke noen grunn til å vente. Han sier jo han vil og jeg vil....derfor er det vanskelig å skjønne hvorfor han nå vil vente. Det er ikke sånn at jeg maser om barn nå, for vi vil ha litt tid sammen først. Det er vi enige om begge to,så hvis jeg hadde begynt å mase om det,så hadde jeg skjønt at han hadde fått hetta. Men når han sier; "jeg vil gifte meg med deg. Jeg har sett hvor mange som skiller seg, blant annet foreldra mine og det gjør at jeg blir litt skeptisk til ekteskap. Men det er du som er den eneste for meg, om jeg vil ikke at vi skal være under kategorien skilt. Jeg vet det blir vanskelig i perioder,som i alle forhold,men jeg vil ikke gi oss opp selv om det kommer tunge tider"... Meeen,nå vil han plutselig vente. Forvirrende...

[Gjest Gjest_trådstarter_*]

Jeg syens du har helt rett i når han frir, da er det også ønsket om å gifte seg med deg som er motivet.

Men jeg er litt opptatt av din kommende svigermors rolle i det hele. Er det hun som har satt dere i den situasjonen du nå beskriver? Du antyder jo at din kjære har skiftet mening etter å ha besøkt sin mor.

Jeg vet ikke om det er ho som har satt oss i situasjonen. Det blir kanskje feil å anklage ho for det. Syns bare det er rart at en liten stund etter at han var på besøk der(jeg var der også,men dro hjem tidligere,og ho sa ingenting da jeg var der) og han fortalte hva ho sa,så ombestemmer han seg bare en liten stund senere. Vi er 24 år og jeg vet at noen vil syns det er tidlig å gifte seg. Vi var ikke de først i vårt kull fra videregående, men først paret i vennegjengen som skulle gifte seg. Vi har begge sagt at,ja,vi er ikke akkurat gamle. Men det føles rett og vi har gått gjennom godt og vondt og kjenner hverandre. Med fortsatt like sterke følelser, om ikke sterkere. Men "svigermor" syns vi er altfor unge. jeg syns ikke ho har noe med det egentlig. OG jeg syns ho kunne snakket med oss begge, ikke bare han . Det er trossalt oss begge som skulle gift oss, ikke bare han... eller tenker jeg helt galt her? Jeg vil gjerne være veldig forståelsefull og snill, klarer bare ikke å ikke være lei meg..

[KCam]

Stakkars deg, det kan ikke være lett! Selvfølgelig har du lov å være lei deg!

Samtidig er det fint at kjæresten din er så ærlig med deg at han sier i fra nå. Det kan godt hende at han har blitt påvirket av moren sin, men hvis han hadde vært helt sikker ville han nok heller ikke forandret mening.

Det blir sikkert ikke noe morsomt å avlyse kirke og si ifra til venner, men du trenger vel ikke å forklare mer enn at "vi har bestemt oss for å vente litt".

Når det gjelder deg og han, så elsker han deg jo fremdeles. Du sier at du ikke har "plaget" han så mye med bryllupsplanlegging, kanskje han føler at dette prosjektet har fjernet deg litt fra han og at han står litt utenfor det hele? Jeg vet ikke, prøver bare å hjelpe deg å sortere. Hvem som helst kan bli overveldet av tanken til å forplikte seg til å dele hele resten av livet med noen, "til døden skiller oss" virker fjernt når man er 24. (hør på meg da, "gamlemor"...) Gi det hele litt tid, tror jeg er mitt beste forslag.

Ønsker bare å sende deg en god klem, ikke vær lei deg, det ordner seg nok!

[Gjest Gjest_trådstarter_*]

Stakkars deg, det kan ikke være lett! Selvfølgelig har du lov å være lei deg!

Samtidig er det fint at kjæresten din er så ærlig med deg at han sier i fra nå. Det kan godt hende at han har blitt påvirket av moren sin, men hvis han hadde vært helt sikker ville han nok heller ikke forandret mening.

Det blir sikkert ikke noe morsomt å avlyse kirke og si ifra til venner, men du trenger vel ikke å forklare mer enn at "vi har bestemt oss for å vente litt".

Når det gjelder deg og han, så elsker han deg jo fremdeles. Du sier at du ikke har "plaget" han så mye med bryllupsplanlegging, kanskje han føler at dette prosjektet har fjernet deg litt fra han og at han står litt utenfor det hele? Jeg vet ikke, prøver bare å hjelpe deg å sortere. Hvem som helst kan bli overveldet av tanken til å forplikte seg til å dele hele resten av livet med noen, "til døden skiller oss" virker fjernt når man er 24. (hør på meg da, "gamlemor"...) Gi det hele litt tid, tror jeg er mitt beste forslag.

Ønsker bare å sende deg en god klem, ikke vær lei deg, det ordner seg nok!

Takk for svar, det ordner seg nok..Må bare vende meg til tanken og det vil sikkert ta litt tid. Men følelsene for gutten min har jo ikke forandret seg (ikke hans for meg heller),så jeg får bare la tanken ligge. Vi har jo ikke dårlig tid,det vet jeg. En dag av gangen,så går det nok over etterhvert