Takk deg selv

[Gjest Gjest_tine_*]

Det er din egen skyld at du blir i et forhold hvor det er lite sex, det er faktisk bare å gå på nye beiter. Det er din egen skyld at du blir slått, du kan bare gå. Det er din egen skyld at mannen din er utro, fordi du godtar det ved å bli. Det er din egen skyld at mannen ikke gjør husarbeid, du har jo bare godtatt det. Hvorfor bli i slike forhold når man ikke gjør annet enn å tenke og snakke stygt om partneren? Vi går fra et forhold, og etterpå så snakker vi så mye stygt om han. Når det egentlig er kun oss selv vi kan takke som ble. Da er det faktisk noe galt med dama som blir? Og egentlig så kan hun bare ha det så godt.

[Gjest Labellamia]

[aline]

skulle ønske at livet var så enkelt at det "bare var å gå" når noe ikke går som man ønsker, men slik jeg opplever livet, så er det så mye mer rundt en situasjon en den andre ser og hører.

synes det er aldri så lite naivt å tenke slik ts tenker, lurer liksom litt på om man kan ha opplevd noe særlig i livet når man mener at "det er jo bare å gå"....

men regner egentlig med at hele innlegget kun er ment for å provosere. Jeg håper ikke det faktisk provoserer, men at ihvertfall andre er trygge på den vissheten man har etterhvert, om at livet ikke er svart/hvitt.

Ja, man har ansvar for egen lykke, men å forenkle slik viser bare mangel på evne til å se helheter.

[Gjest Blondie65]

Det er veldig enkelte å se i ettertid at man lot grensene skli ut for det ene eller det andre. ALLE kan si på forhånd at de ALDRI ville funnet seg i å bli slått eller at han ikke gjorde husarbeid. Utenfra virker det jo helt merkelig at noen kan finne seg i det. Innenfra er forholdene helt anderledes. Som regel tror man ikke man kan få det bedre eller at man fortjener noe bedre, at man selv er årsak til problemene og at ens venner ser ned på en fordi en ikke greier å komme seg ut.

Det er enkelt å slutte å røyke også ... men ikke alle greier det? Det har med tro på seg selv å gjøre - tro på hva en kan få til.

[*melis*]

Mulig jeg mangler livserfaring og har problemer med å se helheten, men jeg er enig med trådstarter i at det i bunn og grunn er så enkelt som å gå eller bli. Forstår at enkelte ikke har selvtillit nok til å se at de fortjener bedre og at andre heller vil være i dårlige forhold enn "alene", og i tillegg kan det være barn inne i bilde som gjør saken mer komplisert. Men man har likefullt den samme muligheten til å gå. Alle fortjener bedre enn å være i et dårlig forhold.

[Gjest Mysticgirl]

Det er din egen skyld at du blir i et forhold hvor det er lite sex, det er faktisk bare å gå på nye beiter. Det er din egen skyld at du blir slått, du kan bare gå. Det er din egen skyld at mannen din er utro, fordi du godtar det ved å bli. Det er din egen skyld at mannen ikke gjør husarbeid, du har jo bare godtatt det. Hvorfor bli i slike forhold når man ikke gjør annet enn å tenke og snakke stygt om partneren? Vi går fra et forhold, og etterpå så snakker vi så mye stygt om han. Når det egentlig er kun oss selv vi kan takke som ble. Da er det faktisk noe galt med dama som blir? Og egentlig så kan hun bare ha det så godt.

Halleluja

[Gjest Gjest]

Ja, man har ansvar for egen lykke, men å forenkle slik viser bare mangel på evne til å se helheter.

Men er det ikke litt feil å si så bastant at man har ansvaret for sin egen lykke? Blir ikke det litt som å si at det er ens egen skyld hvis man ikke er lykkelig? Er det, for eksempel, hans egen feil hvis en forhenværende barnesoldat fra Sierra Leone ikke er lykkelig? Jeg bare undrer. Ikke at dette er noe annet enn kverulering altså, men noen ganger syns jeg folk påstår ting her inne, som ikke henger helt på greip.

Men ellers er jeg tildels enig med begge sider.

[aline]

Ja, man har ansvar for egen lykke, men å forenkle slik viser bare mangel på evne til å se helheter.

Men er det ikke litt feil å si så bastant at man har ansvaret for sin egen lykke? Blir ikke det litt som å si at det er ens egen skyld hvis man ikke er lykkelig? Er det, for eksempel, hans egen feil hvis en forhenværende barnesoldat fra Sierra Leone ikke er lykkelig? Jeg bare undrer. Ikke at dette er noe annet enn kverulering altså, men noen ganger syns jeg folk påstår ting her inne, som ikke henger helt på greip.

Men ellers er jeg tildels enig med begge sider.

jeg mener at man selv er ansvarlig for egen lykke fremover, fordi uansett hva som har skjedd for at en har havnet der man er, og uansett hvor mange andre som har skyld i hva som HAR skjedd, så kan andre hjelpe en på vei, men en må selv faktisk velge å gripe mulighetene og hjelpen, en må altså selv velge å hjelpe seg selv eller la andre hjelpe en til å få det bedre.

En barnesoldat har ikke selv skyld i at han ble barnesoldat (de blir vel stort sett tvangstatt fra familie og truet til å være med + manipulert og hjernevasket, hvordan det kan være eget valg skjønner jeg ikke, og mener det på ingen måte), dersom han kommer seg vekk, blir voksen og kommer ett sted i livet der h*n har mulighet til å endre sin situasjon/få hjelp, så synes jeg jo at samfunnet har ett ansvar for å gjøre det de kan for å hjelpe, men i bunnen er det faktisk den tidligere barnesoldaten som må ta imot hjelpen, uansett hva andre gjør og prøver å hjelpe, vil det ikke gjøre noen forskjell dersom ikke vedkommende selv tar imot og tror på sjansen.

så jeg synes ikke f.eks ei som er i ett voldelig forhold, har ansvar for at hun blir slått, men det er kun henne som kan endre situasjonen, ergo ta ansvar for egen lykke, søke hjelp og ta imot om hun får hjelp tilbydt.

så ja, man har selv ansvar for egen lykke, men man har ikke nødvendigvis ansvar og skylden for ulykken man evt har havnet i.

somsagt, verden er ikke svart/hvitt, den er ikke enkel, det finnes ikke en fasit. Noen har selv valgt sin situasjon og burde valgt annerledes, noen er redd for at mannen skal gå fra dem og blir til tross for ting de ikke er helt fornøyd med, noen blir manipulert og psykisk nedkjørt til de ikke klarer se egne muligheter og verdi lenger, det finnes utallige forskjellige saker, og det går ikke an å si at man "bare kan gå" om man ikke har det supert/klager over noe.

hvor mange hører f.eks kvinner klage over at mannen slår dem? de som blir slått, klager vel ikke, de prøver å skjule det.

[Gjest Blondie65]

jeg mener at man selv er ansvarlig for egen lykke fremover, fordi uansett hva som har skjedd for at en har havnet der man er, og uansett hvor mange andre som har skyld i hva som HAR skjedd, så kan andre hjelpe en på vei, men en må selv faktisk velge å gripe mulighetene og hjelpen, en må altså selv velge å hjelpe seg selv eller la andre hjelpe en til å få det bedre.

Dette er jeg så enig i. Samtidig er det helt klart at man av og til trenger litt eller mye hjelp til å se dette, og fordømming hjelper i alle fall ikke.

Men det første skrittet det må vi ALLTID ta selv.

[aline]

Dette er jeg så enig i. Samtidig er det helt klart at man av og til trenger litt eller mye hjelp til å se dette, og fordømming hjelper i alle fall ikke.

Men det første skrittet det må vi ALLTID ta selv.

fordømming hjelper ikke nei, og heller ikke folk som står rundt og sier "kan du ikke bare"... da føler man seg bare enda værre, dummere og mer håpløs. Mange trenger hjelp, og det er i mange tilfeller ett ansvar også hos samfunnet synes jeg, men altså må man ta ansvar selv også.

Uansett hvor mye andre hjelper, så må man være klar over at det ikke er deres ansvar at en kommer seg fremover, de kan hjelpe og gjøre mye, men man må ha ansvarsfølelse for det selv.

[W. Wallace]

Er i bunn og grunn enig med trådstarter, fordi jeg tror vi blir lært at ting ikke skal være enkelt. Forandring og læring tar tid og er smertefullt, er ofte grunnessensen i det vi lærer fra skolen. Jeg kan ikke forstå hvor liten arbeidsmengde det er på universitetene i Norge. Jeg kan jobbe fullt, og allikevel ha tid til både forelesninger og lesing og deretter få en god karakter samtidig som jeg både har et bra sosialt liv og holder meg i fysisk god form.

Verken forandring, læring eller avgjørelser trenger å være vanskelig, så lenge du ikke nøler. Personlig vil jeg heller ta feil beslutning enn å ikke ta noen beslutning, da lærer man hvertfall noe i stedet for å sitte på rævva i sofaen å si "eeeehhh". Samtidig tror jeg ikke alle de som forteller om samlivsproblemer her synes problemene er så forferdelige at de vil gå fra partneren sin, men de trenger en plass å ventilere litt. Finne støtte, søke råd.

[Ukjent]

Det er din egen skyld at du blir i et forhold hvor det er lite sex, det er faktisk bare å gå på nye beiter. Det er din egen skyld at du blir slått, du kan bare gå. Det er din egen skyld at mannen din er utro, fordi du godtar det ved å bli. Det er din egen skyld at mannen ikke gjør husarbeid, du har jo bare godtatt det. Hvorfor bli i slike forhold når man ikke gjør annet enn å tenke og snakke stygt om partneren? Vi går fra et forhold, og etterpå så snakker vi så mye stygt om han. Når det egentlig er kun oss selv vi kan takke som ble. Da er det faktisk noe galt med dama som blir? Og egentlig så kan hun bare ha det så godt.

Jada det er bare å slå av alle følesene sine ovenfor partner, som du har investert enome mengder emosjonell energi i og har bygget et liv sammen med...det er din egen skyld at du bli slått... hehe å jada nå er det du som provoserer og ikke adlyder og er selvutslettende, du sier aldri meningen din fordi den er jo muligens ikke den samme som partners...det er faktisk bare din skyld alt sammen, godt er det at du er så vanvittig sterk at du på ingen måte bekymrer deg for hva som skjer i morgen, eller hvem du skal betro deg til uten å bli sett på med et skrå blikk (i beste fall). ahh husarbeid å for et fantastisk diskusjons objekt; h*n kommer hjem fra jobb og er tydelig sliten, må jo skjønne det at h*n skal ta seg av husabeidet som er forefallende...

vi kommer hjem fra jobb jeg er selvfølgelig ikke opplagt til å ta husarbedet nå det får h*n ta seg av...

jeg blir så utrolig frustert over noen smuler på sjkærebrettet og over den pannen med middagsrester i...må nok forlate partner jeg gitt ...

nåja det er også min feil at jeg setter krav til partner som er basert på hva jeg antatr er fornuftige og realistiske subjektivt sett og det er selfølgelig likestilling mellom oss, jeg mener partner er jo helt make til meg og har den helt identiske holdning /mening i alt og ett må vite...

helig nå over til en lett underholdnig bestående av drama tatt fra røynda

det er min skyld at jeg blir mobbet, det er min skuld at jeg har dysleksi og det er jeg som til en hver tid er problemet når jeg ønsker en bedring av situvasjonen.

Det er min skyld at jeg sitter i rullestol fordi jeg antok at de ufattelig gode veiene er befolket av perfekte sjåfører men perfekte biler...

Det er min skyld at jeg har blitt voldtatt, jeg mener jeg kunne jo bare ha spredd bena og nytt det hele...

det er min skyld at h*n jeg elsker er en manipulerende og voldelig, det er også min skyld at jeg ikke kom meg unna, selv om jeg vet at h*n vil forsøke å skade meg og mine i beste fall.

det er min feil at jeg ble misbrukt av en voksen da jeg var liten for jeg kunne jo bare gå må vite

velkommen til vikeligheten her har du ingen garanti for mere enn at du er skyldig i alt det vonde som du blir utsatt for, vi garanter at du vil bli kynisk og avstumpet i løpet av kort tid. og husk verden er jo urettferdig men det gjelder fo alle så da er det jo rettferdig... livet er det eneste som du vil komme til å dø av. til nå er det ikke rapportert om noe idivid som har overlevd lenger enn 256 år...

jada dette er litt på den svarte siden av ting, men det er ikke meningen å deprimre deg, det er bare det at du har skrevet et innlegg med skyvlapper på, jeg håper at du kan vase igjennom livet med blomsterbriller uten å bli utsatt for noe vondt.

[Gjest ts]

.

Det er min skyld at jeg sitter i rullestol fordi jeg antok at de ufattelig gode veiene er befolket av perfekte sjåfører men perfekte biler...

Det er min skyld at jeg har blitt voldtatt, jeg mener jeg kunne jo bare ha spredd bena og nytt det hele...

det er min skyld at h*n jeg elsker er en manipulerende og voldelig, det er også min skyld at jeg ikke kom meg unna, selv om jeg vet at h*n vil forsøke å skade meg og mine i beste fall.

det er min feil at jeg ble misbrukt av en voksen da jeg var liten for jeg kunne jo bare gå må vite

Her syns jeg kanskje du vrengte endel av det jeg mente til noe helt annet. Jeg mener d ikke at det er din feil at du sitter i rullestol. Og heller ikke med misbruk og voldtekt. Det er når man blir i et forhold som voksen, slik som du ble med han du elsket som var voldelig. Du har da jo et valg. Du vet du kan gå fra ham, selv om du påstår at du elsker ham? Noe jeg ikke tror, tror det heller er en avhengighets følelse du har for ham. Og ikke syns jeg heller noe om at du blander barn inn i dette som jeg skrev. Vi alle er da voksne og skjønner at barn ikke velger selv. Men derimot er du mor, og ser at brnet ditt blir misbrukt, ja da er du den skyldige i å ødelegge ditt barns liv.

Du gjør et valg selv, utifra de erfaringene du får på veien eller som du får i ryggsekken din. Du kan velge å bli bitter, eller prøve å se gleden i det andre livet har å by på. Om du velger å bli bitter fordi du sitter i rullestol, ja da har du gjort ditt valg, og hvem er den skyldige da?

[Gjest fjølls]

Det er din egen skyld at du blir i et forhold hvor det er lite sex, det er faktisk bare å gå på nye beiter. Det er din egen skyld at du blir slått, du kan bare gå. Det er din egen skyld at mannen din er utro, fordi du godtar det ved å bli. Det er din egen skyld at mannen ikke gjør husarbeid, du har jo bare godtatt det. Hvorfor bli i slike forhold når man ikke gjør annet enn å tenke og snakke stygt om partneren? Vi går fra et forhold, og etterpå så snakker vi så mye stygt om han. Når det egentlig er kun oss selv vi kan takke som ble. Da er det faktisk noe galt med dama som blir? Og egentlig så kan hun bare ha det så godt.

vent til du blir dødelig forelsket en dag... tenker pipa har en annen lyd.er lett for andre si bare gå finne n ny ol.. samme som si til en narkoman er barer slutte det... bare slutt elsk han skru av knappen tvert.

[Gjest Tigress]

vent til du blir dødelig forelsket en dag... tenker pipa har en annen lyd.er lett for andre si bare gå finne n ny ol.. samme som si til en narkoman er barer slutte det... bare slutt elsk han skru av knappen tvert.

Det er ikkje snakk om å slutte å vere glad i nokon, det er snakk om å velje å bli i eit destruktivt forhold. Det er ikkje nokon motsetning mellom det å gå fra nokon og det å vere glad i dei. Det handlar om å velje vekk noko som er destruktivt, sjølv om det valet også er vondt. Viss du vel det destruktive forholdet, så er det også eit val. Ingen sitt fast i sitt eiga liv utan å kunne gjere eit eller anna for å endre det.

[Gjest Chrizzy]

Hvist svart e svart å kvitt e kvitt, da e du blind for alt.

[Paladin]

Jeg tror at grunnen til at mange kvinner (og menn) blir i uholdbare forhold er at det blir gradvis litt verre og verre og da venner man seg til det.

Det minner meg litt om et eksperiment man har gjort med frosker. Hvis man tar en frosk og slipper den oppi en kasserolle med vann på 50 grader så vil den umiddelbart hoppe ut fordi det er så varmt. Men om man slipper frosken oppi en kasserolle med vann på 25 grader vil den bli værende der fordi temperaturen er helt grei. Så øker man temperaturen gradvis sakte med sikkert opp mot 50 grader. Da viser det seg at frosken blir værende i kasserollen hele veien opp til det uholdbare 50 grader for den.

Det er lett for utenforstående å si at man har skylden selv for at man har levd i årevis i et forhold med en samboer som ikke har vært slik som h*n burde. Jeg tror at mange har en stor toleranse for forverring i et forhold før det blir så ille at man bryter ut.

Dette kan for eksempel illustreres med sexhyppighet. Når man finner en ny partner så ønsker man det kanskje hver dag. Plutselig så dabber det av til annenhver dag. Så er det to ganger i uken og etterhvert en gang i uken. Når det blir så sjelden som 1-2 ganger i måneden så nærmer man seg smertegrensen og man vurderer om forholdet er verdt å fortsette. Det betyr at man etter en stund har funnet seg i å ha sex kun noen ganger i måneden, men om man hadde møtt en ny partner som kun ønsket det så sjelden så ville man aldri innledet noe forhold i det hele tatt.

Er det da riktig å skylde på en person som har blitt i et forhold med et slikt stort savn? Kanskje denne personen håpet og drømte om at det skulle bli bedre igjen slik som det var i begynnelsen?

Jeg synes ikke man skal fordømme de som velger å bli i forhold som har utviklet seg til å være dårligere enn de ønsker. Jeg tror de drømmer om at partneren skal bli slik h*n var i begynnelsen og vil ikke gi opp uten videre.

Endret 29. januar 2008 av Paladin

[Gjest takk takk]

Jeg tror at grunnen til at mange kvinner (og menn) blir i uholdbare forhold er at det blir gradvis litt verre og verre og da venner man seg til det.

Det minner meg litt om et eksperiment man har gjort med frosker. Hvis man tar en frosk og slipper den oppi en kasserolle med vann på 50 grader så vil den umiddelbart hoppe ut fordi det er så varmt. Men om man slipper frosken oppi en kasserolle med vann på 25 grader vil den bli værende der fordi temperaturen er helt grei. Så øker man temperaturen gradvis sakte med sikkert opp mot 50 grader. Da viser det seg at frosken blir værende i kasserollen hele veien opp til det uholdbare 50 grader for den.

Det er lett for utenforstående å si at man har skylden selv for at man har levd i årevis i et forhold med en samboer som ikke har vært slik som h*n burde. Jeg tror at mange har en stor toleranse for forverring i et forhold før det blir så ille at man bryter ut.

Dette kan for eksempel illustreres med sexhyppighet. Når man finner en ny partner så ønsker man det kanskje hver dag. Plutselig så dabber det av til annenhver dag. Så er det to ganger i uken og etterhvert en gang i uken. Når det blir så sjelden som 1-2 ganger i måneden så nærmer man seg smertegrensen og man vurderer om forholdet er verdt å fortsette. Det betyr at man etter en stund har funnet seg i å ha sex kun noen ganger i måneden, men om man hadde møtt en ny partner som kun ønsket det så sjelden så ville man aldri innledet noe forhold i det hele tatt.

Er det da riktig å skylde på en person som har blitt i et forhold med et slikt stort savn? Kanskje denne personen håpet og drømte om at det skulle bli bedre igjen slik som det var i begynnelsen?

Jeg synes ikke man skal fordømme de som velger å bli i forhold som har utviklet seg til å være dårligere enn de ønsker. Jeg tror de drømmer om at partneren skal bli slik h*n var i begynnelsen og vil ikke gi opp uten videre.

KAN BARE SI TAKK FOR AT DET FINS EN HER INNE SOM IKKE ER SÅ KALD OG SNERRETE... dvs alle andre her inne har samme svaret til alle som skriver inn og det er gå fra han bla bla tvert!!

er få her inne som ser muligheter i noen problemer å gi folk en elsker sjanser ... ol.. alle vil bare være snare med si er bare gjøre slutt er ditt eget problem bla bla. nesten så samfunnet er fullt av kalde kyniske folk som bare mener en kan takke seg seg for all jævelskap som har hendt en..fins mange sit. at andre faktisk har gjort en noe ille som en ikke selv kunne gjøre noe med. endelig en som kanskje fatter at det ik er bare gå og nettopp det en håper er at ting skal bli slik det var!!! fins da søren muligheter fins folk som ordner opp i ting også her i verden alle kan ikke bare gå vidre og vidre til neste mann... helelr bli og prøve til blodet renner om så!! og sa snakker jeg ikke om det å bli om en blir slått eller slikt.men svarene til alle samme hvor liten grunn el. er jo at en bare bør gå.

[Gjest Tara1]

Det er din egen skyld at du blir i et forhold hvor det er lite sex, det er faktisk bare å gå på nye beiter. Det er din egen skyld at du blir slått, du kan bare gå. Det er din egen skyld at mannen din er utro, fordi du godtar det ved å bli. Det er din egen skyld at mannen ikke gjør husarbeid, du har jo bare godtatt det. Hvorfor bli i slike forhold når man ikke gjør annet enn å tenke og snakke stygt om partneren? Vi går fra et forhold, og etterpå så snakker vi så mye stygt om han. Når det egentlig er kun oss selv vi kan takke som ble. Da er det faktisk noe galt med dama som blir? Og egentlig så kan hun bare ha det så godt.

Kjære trådstarter.

Du har rett i en ting. Ved å være i et forhold utsetter vi oss selv for faren for partnervold, utroskap, urettferdig fordeling av husarbeid... osv

Men vi vet jo ikke hvem som er troende til å slå/være utro/til å overlate mesteparten av husarbeidet til partneren.

Du sier at hvis jeg blir slått er det min egen feil... hvordan kan du si det?

Skal jeg være 100% sikker på å aldri bli slått av en partner er eneste mulighet å ikke inngå et forhold.

Når jeg allerede er blitt slått er det jo for sent, skaden har allerede skjedd!

Da må jeg ta et valg; vil jeg bli, og risikere å bli utsatt for flere slag, eller vil jeg gå å eliminere sjansen for at det vil skje igjen... med akkurat den partneren!

Det samme gjelder for utroskap...

Hvordan kan det være min feil før han har vært utro?

Skal jeg være 100% sikker på å ikke bli utsatt for utroskap er jo eneste mulighet å ikke være i et forhold... osv

Det samme gjelder også husarbeid...

Nei, det du egentlig mener er at det er vår egen feil om vi fortsetter å bli slått/bli bedratt osv etter at det første slaget har falt, eller første gangen partneren er utro.

Men svaret er enkelt: Ingen kan forutse framtiden! Vi kan tro, vi kan gjette, vi kan se sannsynligheter, men ingen vet.

Hvis et slag har falt, er sannsynligheten for at det gjentar seg større enn hvis h*n ikke har slått tidligere, men det finnes ikke en garanti for at det skjer igjen.

Noen sa engang at den beste måten å spå framtiden, er å se på fortiden.

Dess lengre tid det tar fra første til andre slag, dess mindre blir sannsynligheten for at det skal skje igjen...

Og igjen, det samme gjelder utroskap.

Vi mennesker er noen rare skapninger. Vi har noe innebygd i oss som heter håp.

Hvis noe negativt skjer oss, håper vi at vi aldri kommer til å oppleve det igjen... og vi fortsetter å håpe helt til sannsynligheten for at det skjer igjen er større enn sannsynligheten for at det ikke skal skje flere ganger.

Når vi har mistet håpet har vi også mistet så mye annet som trengs for å unngå at det skjer igjen... ofte har vi har mistet all troen på oss selv, all selvtillit, og tillit til at vi skal klare oss på egen hånd.

Og hvis du lurer på om jeg selv har blitt mishandlet eller bedratt... nei, det har jeg ikke. Men jeg kjenner kvinner som er eller har vært i den situasjonen, og jeg vet at ting er ikke alltid så enkle som de ser ut til å være.

Det er så mange faktorer som spiller inn, og kjærlighet er en faktor, redsel er en annen blant mange.

Endret 29. januar 2008 av Tara1

[Molly80]

Det er din egen skyld at du blir i et forhold hvor det er lite sex, det er faktisk bare å gå på nye beiter. Det er din egen skyld at du blir slått, du kan bare gå. Det er din egen skyld at mannen din er utro, fordi du godtar det ved å bli. Det er din egen skyld at mannen ikke gjør husarbeid, du har jo bare godtatt det. Hvorfor bli i slike forhold når man ikke gjør annet enn å tenke og snakke stygt om partneren? Vi går fra et forhold, og etterpå så snakker vi så mye stygt om han. Når det egentlig er kun oss selv vi kan takke som ble. Da er det faktisk noe galt med dama som blir? Og egentlig så kan hun bare ha det så godt.

Hadde aøt vært så enkelt!