Til alle enebarn

[Minni-Mus]

Jeg er ikke enebarn, men har mye eldre søsken. 7år mellom meg og nestemann. Jeg husker godt barndommen min, men jeg har følt meg mye alene siden søskene mine er såpass mye eldre enn meg, og når jeg var 10-12år hadde alle søskene mine flyttet ut og jeg ble liksom enebarn. Nå i voksen alder har vi også lite og rar kontakt, fordi jeg ikke føler noe nært bånd til de pga alderen...

Så en ting er å ha søsken eller være enebarn. Men det er også noe i det hvor tette man event får flere barn.

Det er med stoor bevissthet at vi nå venter en til, slik at 2åringen får et jevngammelt søsken. Selv om hun har eldre stesøsken også.

[Sheenaca]

Jeg er enebarn og har alltid vært glad for det, har aldri savnet søsken. Min mor er også enebarn, og flere i hennes side av familien er enten enebarn eller har ikke giddet å få barn i det hele tatt. Etter min mening har det ført til at vår lille familie har blitt mer sammensveiset, og jeg kunne aldri ha tenkt meg å ha det annerledes.

Lekekamerater hadde jeg nok av i barnehagen og i gata, jeg fikk en bestevenninne da jeg gikk i barnehagen som jeg var sammen med omtrent 24 timer i døgnet helt til vi avsluttet ungdomsskolen - da gled vi fra hverandre. Vi overnattet hos hverandre annenhver natt i perioder, og hun var med på flere ferier til Spania. Jeg elsket min barndom, som barn var min bestevenninne og jeg skjønt enige om at vi gjerne skulle ha stoppet utviklingen og levd det livet vi hadde da for evig.

Siden jeg var enebarn og ganske lett å ha med å gjøre, var det lett for foreldrene mine å ta meg med på reiser til hele verden, vi kunne omtrent bare slippe det vi hadde i hendene og dra en snartur til Tyskland, helt til jeg begynte på ungdomsskolen og det ble viktigere å få med seg all undervisningen. Jeg var såklart nysgjerrig på de fremmede språkene, og lærte meg dermed språk raskt og enkelt. De andre barna på skolen spurte til stadighet om å få være med, og det var ikke uvanlig at jeg hadde med venner på ferie. De feriene jeg var alene med foreldrene mine lekte jeg enten fint alene eller fant venner på feriestedet - at man ikke skjønner et ord av den andres språk er ingen hindring for å være venner når man er barn. Jeg lærte å elske å reise!

Hjemme hadde vi hund, og de var alt selskapet jeg kunne ønske til daglig. Som eneste barn lærte jeg raskt å ha respekt for og ta ansvar for dyrene, og jeg utviklet en sterk kjærlighet til dyr generelt, og hunder spesielt.

Jeg ble tidlig selvstendig, og skremte mamma en gang ved å stå opp, spise frokost, stelle meg og gå til skolen før hun hadde kommet hjem fra jobb - begge foreldrene mine jobbet skift, og det var nydelig sommervær, så jeg orket ikke sove lenger. Jeg kunne tidlig være alene hjemme, og fikk tidlig egen nøkkel, noe jeg var stolt av.

Jeg elsker å være enebarn!

En negativ side med å være enebarn som lærerne mine ville pekt ut, er kanskje at jeg ble vant til å bli behandlet som et menneske, ikke bare et barn. Foreldrene mine hadde tid og tålmodighet nok til meg til å forklare meg HVORFOR når jeg spurte, ta meg med på avgjørelser og generelt la meg slippe å føle meg overkjørt. Dermed hadde jeg vanskeligheter med å takle det når lærerne begrunnet regler og endringer med "fordi det er sånn" og "fordi vi sier det". Jeg kunne fint godta autoriteter, men da måtte de værsågod ha gode grunner for det de sa.

Dessuten var (og er?) jeg vel litt over gjennomsnittet sjenert, men kan ikke påstå det har plaget meg nevneverdig. Jeg har også blitt til en person som er glad i å være i mitt eget selskap, og har ikke behov for å måtte ha noen å snakke med konstant. I stedet har jeg en perfekt samboer og et lite utvalg svært nære venner som jeg kan dele alt med når jeg trenger det. Jeg klarer ikke å se på det som negativt at jeg har blitt en anelse usosial, for jeg trives med det.

Ønsker dere bare ett barn, så hold dere til det. Det finnes vel både enebarn som skulle ønske de hadde søsken, og folk med søsken som skulle ønske de hadde sluppet søsknene sine. Jeg synes ikke det å skaffe selskap til barn nummer ett er en god grunn til å få et barn til - da kan dere heller kjøpe en hund.

[Gjest utlogget fast bruker]

Jeg er enebarn, og har i tillegg vokst opp kun sammen med mamma og hennes lille familie. (Har ingen kontakt med farssida.)

Mamma har alltid vært alene, og er veldig avhengig av meg, noe som blant annet har ført til at jeg "alltid" har bodd hjemme eller i nærheten. Jeg hadde ikke samvittighet til å reise til et annet sted for å studere, og alle ferier, helligdager etc. må jeg være sammen henne, for ellers vil hun komme til å sitte helt alene. Hun har ikke noe nettverk rundt seg bortsett fra jobb, har vært uheldig med livet sitt på alle måter og sliter psykisk...Jeg føler, -og har alltid følt, meg veldig alene og er ganske ”bitter” på barndommen min. (Mamma er alkoholiker og har blant annet truet med å ta sitt eget liv flere ganger.) Jeg har alltid måttet vært i nærheten... Gruer meg til den dagen hun blir "gammel".

Søsken har alltid vært et savn hos meg, og jeg hadde tidlig bestemt meg for at mine barn skulle ha søsken. Har to foreløpig

Min samboer har to søsken og jeg er missunnelig på han og hans liv... Han har studert et år i utlandet, bodd på flere forskjellige steder, noe jeg aldri har fått til. Han har søsken han rådspør og som står sammen uansett.

[silke007]

Jeg skjønner ikke hvorfor noen av de som er enebarn klager!? KAn dere ikke bare være gla for at deres foreldre valgte å få akkurat deg?! Det kan jo faktisk være en grunn til at deres foreldre ikke kunne få flere barn? Jeg tror dere har en romantisk fantasi om at har man søsken har man BFF for livet? Hos noen familier er det sånn JA men jeg tror at det er mange som har svært lite med sine søsken å gjøre.. Å jeg tror at dere helt sikkert har fått like mye og like god omsorg som resten av oss (enebarn eller ikke).

[Gjest Gjest]

Jeg er enebarn og glad for det. Det viser seg også at enebarn er de som klarer seg best i samfunnet på sikt, både sosialt og økonomisk

[silke007]

Jeg er enebarn og glad for det. Det viser seg også at enebarn er de som klarer seg best i samfunnet på sikt, både sosialt og økonomisk

har faktisk lest at det er sant

[Gjest Gjest]

Et bevis på at enebarn er litt urettferdig uglesette er at det bare blir startet en tråd om "hvordan var det å vokse opp som enebarn" som om det skulle vært en merkelig eller uvanlig opplevelse, mens det aldri blir spurt "hvordan var det å vokse opp med søsken". Sikker på at det hadde kommet delte svar der også, men av en eller annen grunn blir det aldri spurt om det

Det kan jo faktisk være en grunn til at deres foreldre ikke kunne få flere barn? Jeg tror dere har en romantisk fantasi om at har man søsken har man BFF for livet? Hos noen familier er det sånn JA men jeg tror at det er mange som har svært lite med sine søsken å gjøre..

Enig med dette.

[Gjest Gjest]

Jeg er voksent enebarn, av skilte foreldre.

Jeg kan ikke med hånden på hjertet si at jeg er lei meg for det, for jeg hadde en ypperlig barndom selv uten søsken. Mannen min har tre søsken, og han har ikke spesielt god kontakt med noen av dem... Den han har mest kontakt med bor så langt borte at de ikke snakkes stort, og de som bor nært har han et veldig distansert forhold til. Ikke dårlig, men de ringes så godt som aldri. Så jeg har ingen illusjoner om søsken som noe veldig saliggjørende.

Imidlertid har jeg selv valgt å få mange barn. Pendelen svinger antagelig

Som enebarn er man utsatt for alle forventninger og forhåpninger, og alt slags press. Det håper jeg at mine barn slipper. Som enebarn er man også "mottaker"- til det ekstreme- av all slags oppmerksomhet. Du blir sikkert veldig selvbevisst og artikulert (jeg vet at jeg var det- jeg var et flinkt, veslevoksent barn på grensen til det motbydelige), men du blir også vant til at verden dreier seg om deg og ditt. Selv som voksen merker jeg at jeg er selvsagt mottaker av alt fra penger til interesse, og også til press og forventninger. Jeg har liksom ingen å dele med. Og enda verre skal det bli: jeg har skilte foreldre, og dermed to steforeldre også. En av disse har ingen barn, den andre har ett barn, og jeg ser ærlig talt for meg at når mine fire foreldre begynner å bli gamle har jeg en sabla jobb med å ordne det praktiske, handle, passe på, søke om aldershjem, besøke alle en gang eller to i uka, være en god datter...

Under mine foreldres skilsmisse følte jeg det også veldig ensomt å være alene.

Det jeg håper mine barn får, som ikke jeg fikk, er en følelse av å ha lagspillere. De må også lære seg å tilpasse seg i langt høyere grad- verden kretser ikke bare om dem, og det tror jeg kan være både en reality check og en befrielse. De blir også tidlig selvstendige, selv om jeg håper de vet at mamma er der- selv om hun må deles på. Jeg ser i det hele tatt bare fordeler ved å være mange søsken, og jeg får det bekreftet hver eneste dag- å se kjærligheten og støtten dem imellom (og kranglingen, og det at de bryner seg på hverandre!), har gjort meg stadig sikrere i min beslutning. De er kanskje ikke bestevenner for all tid, men de gir hverandre lærdom og toleranse. Å se en tøffe-gutt på 12 tørke snørr av en baby på eget initiativ, som den naturligste ting av verden, er intet mindre enn rørende.

Men dette er ikke et område der det finnes noen fasit, tror jeg. For 25-30 år var det poppis med enebarn, nå er det poppis med søsken, alt har fordeler og ulemper... og jeg tror det blir folk av de fleste, så lenge foreldrene har hodet skrudd på rett plass

[Gjest fisk]

Jeg er også enebarn, og i mange år var jeg strålende fornøyd med det. Hadde det supert sammen med mamma. Men når hun ble alvorlig syk mens jeg ennå var ungdom, forandret det seg litt. Det var veldig trist å bekymre seg for å være igjen alene i verden. Heldigvis gikk det bra.

Nå har jeg min egen familie, og er ikke bekymret for å være alene lenger. At mamma en gang trenger hjelp og omsorg fra meg alene gjør meg ingenting. Hun har alltid vært der for meg.

Jeg savner kanskje søsken litt når jeg ser venner som har gode søskenforhold, og det hadde vært koselig å få bli tante. Men det plager meg ikke, jeg har nok av venninner som jeg ser på som søstre.

[Gjest Charming]

Hei!

Jeg er enebarn. Og har alltid, helt siden jeg var liten - priset meg lykkelig for det. Det er nok rart for de som har søsken å forestille seg et liv uten, og jeg har hørt mange si "Åh, følte du deg ikke ensom?". Det er en tanke som ikke streifet meg en gang. Jeg husker også folk spurte meg da jeg var litta, og jeg har alltid vært fast bestemt på at søsken ville jeg ikke ha.

Det er nok to helt forskjellige liv. Men altså, når barna kun er noen få år gamle - så må man jo nesten passe på de hele tiden uansett. Og måte på hva de da kan "leke" med andre barn på den måten. Og når de er såpass gamle at man ikke trenger å se til de hvert sekund - så er de jo gamle nok til å gå i barnehage eller barnepark. Moren min var hjemmeværende - men sendte meg i barnepark noen timer om dagen rett og slett fordi jeg fikk møte andre barn på den måten, siden det ikke var mange kjentfolk i området der vi bodde som hadde barn.

Tror ikke det er noe problem for de fleste. Jeg ville ikke fått et barn til for at den første ikke skal føle seg ensom hvertfall. Som enebarn får man så mye oppmerksomhet uansett

[Anglofil]

Jeg er enebarn, og har hatt en fantastisk fin oppvekt. Aldri savnet søsken. Det tror jeg også er opplevelsen til min kjære, som også er enebarn.

Personlig har jeg egentlig kun positive erfaringer med å være enebarn. Nå mener ikke jeg at de med søsken ikke blir selvstendige eller lignende (heller tvert i mot), men det at jeg er enebarn har ihvertfall formet meg til det selvstendige mennesket jeg er i dag. Har aldri opplevd meg selv som bortskjemt (eller jo, på kjærlighet har jeg vel blitt det), og er vant til å måtte ta ansvar.

Noe av det jeg dog har lagt merke til, er at i motsetning til en del av mine venner som har søsken (vet ikke helt om det faktisk har en sammenheng), så har jeg et veldig nært forhold til mine foreldre, noe min kjære også opplever. Vi er veldig knyttet til familien vår, og begge vant til f. eks å reise på feriereiser alene sammen med dem, også i voksen alder.

Og det er noe av det beste synes jeg, med mine foreldre. Fra jeg var liten har jeg liksom alltid vært en del av alt, samtaler osv, selv om jeg var fem år. Vi diskuterte, og gjør det fremdeles ofte, alt fra livets store spørsmål, til mindre banale ting. Sånn var det alltid rundt middagsbordet vårt, og jeg er i grunn veldig glad for det. Det er sikkert mange andre med søsken som har hatt det slik, men sånn var det ihvertfall hos, og er det enda.

Mine foreldre var alltid obs på at jeg fikk lov til å utfolde meg selv, samtidig som jeg også fikk nye impulser utenifra. I min bestevenn fant jeg en "bror", og fikk smake litt av hvordan det føles å ha et søsken, selv om jeg vet at det ikke er helt det samme. Uansett, jeg ble dratt med på mange ulike aktiviterer, fikk lov til å utfolde meg, samtidig som de alltid respekterte at jeg trengte en del alenetid.

Sånn sett var enebarntilværelsen for meg bra. Jeg likte å pusle for meg selv, tegne i timesvis, og jeg ble aldri jaget ut av huset for å leke med de andre barna. Og det er svært glad for. For jeg hadde en del venner også, og når jeg ville være sosial, så var jeg det, men det foregikk på mine egne premisser, og ikke mindre foreldres'. Husker med gru hvordan ei venninne alltid ble jaget ut for å leke med de andre barna, det ble liksom til en plikt. Det har jeg aldri skjønt greia med, noen barn er uansett mer sosiale enn andre, og jeg synes også det burde respekteres.

Når jeg skriver at jeg er knyttet til mine foreldre, vil jeg bare understreke at det ikke handler om å dilte etter noen av dem, at jeg er avhengig av dem. Jeg har bare et godt forhold til dem begge. Personlig er jeg en med ganske sterk personlighet, jeg liker å ta selvstendige valg, bare så det er sagt. Jeg mener det dog ikke er noe motsetningsforhold til det, og være knyttet til sine foreldre. Jeg er ikke en person som ringer mamma for å kunne gå i kiosken, for å dra det litt langt, men samtidig så liker jeg å spørre henne om råd, fordi vi har et godt forhold.

Uansett, dette ble skrevet utifra mitt ståsted som enebarn, altså hvordan jeg har hatt det i oppveksten. Det betyr ikke at jeg regner min oppvekst som bedre enn de som er oppvokst med søsken, men det er altså mine erfaringer.

Mvh Yvonne

Endret 13. mars 2009 av Yvonne

[Nala]

Vi kunne aldri ha aktivt valgt å få bare ett barn. For det er gjennom å gi barna søsken at man legger "fundamentet" for dere fremtidige (mulige) familie. Ikke for å fornærme noen, men jeg syns det høres så trasig ut når to enebarn får barn sammen. Da får ikke disse barna verken onkler, tanter eller søskenbarn. Jeg syns det høres stusselig ut.

[Gjest Gjest]

Vi kunne aldri ha aktivt valgt å få bare ett barn. For det er gjennom å gi barna søsken at man legger "fundamentet" for dere fremtidige (mulige) familie. Ikke for å fornærme noen, men jeg syns det høres så trasig ut når to enebarn får barn sammen. Da får ikke disse barna verken onkler, tanter eller søskenbarn. Jeg syns det høres stusselig ut.

Først må jeg bare si at jeg svarer ikke fordi jeg er fornærmet. Vi valgte å få ett barn. Det er et gjennomtenkt valg fra vår side. Jeg er ikke enig i at at søsken nødvendigvis er fundament for familie. Min mann har søsken så vårt barn har jo tanter og onkler, men min mann har ikke all verdens kontakt med sine søsken. Ikke noen spesiell grunn til dette, men de er veldig ulike alle søsknene som type selv om de er søsken. Jeg ser i dag først og fremst vår lille familie på 3 som fundamentet i min familie, det samme gjør min mann. Vi har mye kontakt med annen familie, men vi tre danner basisen. Jeg håper vår sønn en dag treffer sin livsledsager og danner sin familie på samme måte.

[Anglofil]

Vi kunne aldri ha aktivt valgt å få bare ett barn. For det er gjennom å gi barna søsken at man legger "fundamentet" for dere fremtidige (mulige) familie. Ikke for å fornærme noen, men jeg syns det høres så trasig ut når to enebarn får barn sammen. Da får ikke disse barna verken onkler, tanter eller søskenbarn. Jeg syns det høres stusselig ut.

Selvsagt kan det være stusselig, men jeg mener at det ikke nødvendigvis trenger å være slik. Nei, barna til min kjære og jeg vil ikke få tanter og onkler, ikke "ekte" ihvertfall, men jeg vet at vi har så mye annen familie og venner rundt oss at jeg tviler på at det er et stort problem. Det viktigste er ikke nødvendigvis å ha en stor familie, men å ha kontakt med de som står en nærmest. Det er absolutt mulig å bygge et fundament selv om to enebarn får barn sammen.

Jeg ble ikke fornærmet over det du skrev, bare for å ha sagt det, for jeg forstår tankegangen din, men vi blir nødt til å kanskje se på andre alternativer, og funker det for oss, så er det jo det som teller. Jeg vet om flere venninner som kunne tenkt seg å være "tanter", om jeg skal få beskrevet det slik. De som sto meg nærmest i barndommen, foruten mine besteforeldre, var faktisk noen utenforstående som jeg så på som min "tante", så det er jo litt hva man gjør det til selv også.

Og en annen ting: om barnet ikke er vant med annet, så blir man jo vant med det også. Min kjære har veldig liten familie, og de er veldig få på julaften, for å ta et eksempel. For jeg innrømmer at jeg syes det virker litt rart, da jeg selv har stor familie, men han vet ikke om annet. Han virker fornøyd for det han, selv om han har få gjenlevende slekninger.

Mvh Yvonne

Endret 13. mars 2009 av Yvonne

[Gjest Gjest]

Jeg har mange søsken, og er selvsagt glad i dem. Men ser jeg litt objektivt på det (legge vekk følelser jeg har for dem siden vi allerede deler mange bånd) så hadde nok ikke livet mitt vært mye fattigere uten dem.

Som barn kunne jeg leke med en av dem, de andre var for gamle. Det jeg husker mest fra barndommen er imidlertid krangling. Det var mer krangel enn kos og lek. I voksen alder har vi sklidd fra hverandre, bor på forskjellige steder og har ikke så mye kontakt. Jeg har nære og gode venner som stiller opp for meg i mye større grad enn familien gjør, også når ting er vanskelige og livet går meg imot. Da foreldrene våre døde var det greit å ha noen å dele ansvaret for alt det praktiske med, men det hadde jeg fått venner og samboer til å hjelpe meg med om jeg ikke hadde søsken. Sorgen delte jeg med samboeren min og min nærmeste venninne.

Det er ikke alle familier som fungerer godt, min familie er blant de mindre velfungerende. Ingen av oss er spesielt sære eller har rusproblemer osv. Vi er velfungerende hver for oss, men sammen så blir det aldri helt match.

Jeg tror ikke det finnes noe svar på om det er best å være enebarn eller å ha søsken. Det vil variere fra familie til familie. De som får bare ett barn må kanskje være litt flinkere til å knytte til seg andre deler av slekta (søskenbarn osv) og nære venner for å skape et nettverk for barnet.

Uansett må alle gjøre det som føles rett for dem. Jeg tror det blir veldig feil å få barn nr. 2 bare for at det første barnet skal slippe å være enebarn. Det er stor forskjell på å ha ett barn og to, og er man ikke virkelig motivert for den ekstra innsatsen det kreves når man får nr. 2 så er det stor sjanse for at man vil mistrives med tilværelsen. Men klart, man blir jo glad i barnet sitt likevel.