Til alle enebarn

[Gjest imli]

Jeg har ikke barn selv(men tenker det er kanskje ok om jeg kommer med innspill for det?), og har som du - tenkt tanken på å ha bare et barn.

Men det var før jeg begynte å tenke på det som andre har nevnt her, det med lengsel etter søsken... Jeg har også tenkt den fæle tanken - OM vårt eneste barn skulle gå bort, ung eller i eldre alder. Hva sitter vi igjen med da? Og når vi går bort, hva skal han/hun sitte igjen med av næreste familie...

Akkurat det har jeg tenkt på også. Å miste et barn er selvfølgelig grusomt uansett hvor mange man har, men når man bare har et, og det barnet dør, tror jeg må være enda verre. Da har man liksom ingen.

[Blekemiddel]

Jeg er enebarn og har alltid savnet søsken, både som barn og også nå som voksen. Har aldri manglet på noen ting fra foreldrene mine og har hatt en trygg og god oppvekst. De har alltid hatt tid til meg og de har faktisk klart å hindre at jeg har blitt altfor bortskjemt.

I noen situasjoner har jeg faktisk vært glad for å være enebarn, men i det store og det har vel stort sett savnet alltid vært der. Savnet er sterkere nå som jeg er voksen enn da jeg var barn. Jeg misunner de som har søsken, spesielt de som har et nært og godt forhold. Pga. mine egne erfaringer vil jeg ikke at sønnen min på nå 1 1/2 år skal bli enebarn.

[Gjest Gjest]

Jeg er også enebarn og har ofte savnet søsken. Både som barn og som voksen. Særlig føte jeg meg ensom og redd da moren min ble alvorlig syk da jeg var tenåring. Mine foreldre var midt i 30-årene da jeg ble født. Det hadde nok vært lettere å være enebarn hvis de var 10-15 år yngre da de fikk meg.

[Tweak]

Jeg husker at jeg savnet søsken da jeg var liten, men jeg var veldig selvstendig når det gjeldt lek og kjedet meg sjelden. Lekte alene ute og på rommet mitt og på stua. Men jeg var utrolig sjenert... Likte meg best for meg selv, sluttet å leke på stua da jeg oppdaget at andre (les mamma og pappa) så på meg og hørte hva jeg sa og sånn. Jeg gikk i barneparkering, selv om mamma ikke jobbet, så jeg fikk litt sosial omgang i allefall.

Jeg vil ikke endre på noe som har skjedd i min barndom, for barndommen min har gjort meg til den jeg er, og jeg synes at jeg er da slett ikke så værst, he he. Med alle mine erfaringer, så har jeg kommet over nervøsiteten og sjenertheten min. Jeg har blitt en moden og selvstendig ung voksen.

Men det er klart at jeg merker at jeg er enebarn. Jeg har oppdaget at jeg egentlig er borskjemt... Jeg er vant til å få viljen min, og velger mine "kamper" med omhu, slik at det som er viktig for meg, det får jeg til slutt. Men jeg jobber jo for det da... ;-)

Og nå, når jeg er voksen, så merker jeg spesielt godt at jeg savner søsken... Jeg mistet min far for to år siden, og i læpet av de tolv påfølgende månedene mistet jeg min farmor, min mormor, en onkel samt en liten pike, som skulle bli min niese som ble dødfødt. Og jeg sitter igjen med en mor (som i tillegg mistet en gammel onkel og en tante) som sliter noe enormt psykisk. På det samme året skulle jeg også gjøre meg ferdig med mastergraden min, og finne meg jobb. Jeg føler meg utrolig alene her i verden, og hadde sikkert knekt sammen adde jeg ikke hatt samboeren min. Men etter alt jeg har gått gjennom på så kort tid, hvem ville vel ikke følt det samme?

Men jeg føler sterkt at det er nå mitt ansvar å sørge for at min mor har det bra, og ta de tunge beslutningene om f.eks. min mor burde legges inn på psykiatrisk avd. Jeg kunne virkelig ønske at jeg hadde noen å dele det med! Så mange av de faste holdepunktene i livet mitt har forsvunnet, og jeg stiger i "rankene" mye raskere enn jeg noen gang hadde forventet. Jeg skulle ha mine foreldre som støtte i mange år til. Jeg skulle ha to friske og sterke besteforeldre til mine unger, og jeg skulle være godt voksen når mine foreldre begynte å trenge hjelp i hverdagen.

Livet går ikke alltid som planlagt. Om ikke all sykdommen og alle dødsfallene hadde skjedd, så hadde jeg kanskje tenkt annerledes. Men det jeg prøver å si er at ingenting dere gjør kan garantere noe i fremtiden uansett. Er det riktig for dere å ikke få flere enn ett barn, så gjør det. :-)

[Knøttet]

Først må jeg få si at jeg synes det blir veldig feil å si ting som: "jeg ville aldri anbefalt noen å få bare ett barn!" og lignende ting.

Dessuten mener jeg at hvordan du blir oppdratt og hvordan foreldrene dine er former deg mer enn akkurat det å være enebarn.

Enebarn er så forskjellige, noen blir veldig selvstendige og veslevoksne, andre blir tafatte, usikker på seg selv og sjenerte. Dette kommer ikke av at de er enebarn, men miljøet rundt de og hvordan foreldrene er.

Jeg er selv enebarn, og har så lenge jeg kan huske ønsket meg søsken. Når det er sagt så må det jo sies at enebarn ikke lider av å være "alene" og det er ikke bare negative ting med å være enebarn, slik som mange mener å tro.

Det er ikke gitt at enebarn blir bortskjemte, jeg kjenner like mange som har søsken som er bortskjemte som enebarn. Jeg er lei av myten om at enebarn er bortskjemte drittunger, det forekommer ikke bare blant enebarn.

Min oppvekst som enebarn var veldig fin, jeg føler ikke jeg har manglet noe selv om jeg ønsket meg søsken. Jeg mener foreldre ikke bør få flere unger bare for at ungen ikke skal bli enebarn, stakkars unge,liksom.

Nei, jeg blir vel aldri ordentlig tante, men det plager meg ikke. Jeg blir jo kalt tante om mannens søster får unger uansett, forskjellen er ikke så stor!

Det er mulig jeg ikke har følt meg så ensom gjennom barndommen fordi jeg har et nært forhold til slekta, jeg har alltid vært mye sammen med søskenbarna mine, og har foreldre som alltid har støttet meg og vært der for meg.

Når det er sagt så skal jeg ikke ha enebarn selv, om vi er så heldig å få flere. Ikke fordi jeg synes synd på enebarn, men fordi vi er veldig glade i barn og vil ha mer enn et

[Gjest Gjest]

Jeg opplevde aldri det å være enebarn som noe problem... før jeg selv ble voksen!

Nå er jeg alt foreldrene mine har... dvs man føler seg svært forpliktet i henhold til bursdager, jul og stikke innom minst 1 gang i uken.

I tillegg har mine foreldre slitt en del, som gjør at jeg har blitt svært belastet med deres problemer. Akkurat i sånne perioder kunne jeg ønsket meg noen å dele belastninger og tanker med...

Så den dagen jeg får barn, så skal de ikke vokse opp som enebarn. Barn har mye samvittighet ovenfor foreldrene, både som barn og som voksne.. Og jeg ønsker ikke at mine barn skal føle det samme som jeg gjør... absolutt ikke!!

[linky]

Nå er ikke jeg enebarn, har 2 søsken og er glad for det. Hadde masse glede av hverandre i barndommen. Min mor er enebarn og hun har alltid synes at det har vært litt ensomt og har ønska seg søsken.

[Gjest Gjest]

Jeg er enebarn, og er kjempeglad for det. Det hadde nok vært annerledes hvist jeg hadde vokst opp med søsken, men nå kan jeg ikke tenke meg å ha noen. Jeg bor fortsatt hjemme, så det kan jo selvsagt hende jeg ser annerledes på det når jeg blir eldre.

Men jeg ser hvor dårlig søskenforhold mange av de jeg kjenner har, og er glad jeg slipper alt det maset.

Pluss jeg er selvstendig og liker meg alene, så mye bråk rundt meg hadde aldri gått.

[mayaeline]

Vi har ei lita jente på snart 2 år nå og vurderer å ikke få flere barn, syntes vi har det fint slik det er nå. Vi har masse tid til jenta vår og vil alltid ha tid til å følge henne opp i oppveksten. Men tenker jo også på at det kan være litt ensomt å vokse opp uten søsken.

Så det jeg lurer på er hvordan dere enebarn syntes oppveksten og også voksenlivet er uten søsken, er dette et stort savn ?

Jeg er enebarn, og er nå 25år. Jeg hadde god kontakt, og har fortsatt med min kusine og fetter, som har fungert som "søsken", også nabobarna. Jeg har stortrivdes som enebarn, mamma har fortalt meg at jeg som liten spurte når storebroren min kom til å komme, for det var det eneste jeg ønsket meg.

I eldre alder vil jeg si jeg er velloppdratt, jeg bryr meg enormt om andre mennesker, ingen egoisme, ihvertfall ikke mot normalt. Det eneste som kanskje kan være problemet mitt er at jeg er vant med å få snakke ferdig, og snakke ut, som kan ha noe med at jeg er enebarn. Men det igjen gjør at jeg er en god taler

Å kose seg med et barn tror jeg bare er positivt, men pass på at du gir barnet ditt utfordringer, og ikke syr puter under arma. Jeg vet en gammel venninne av meg, som også er enebarn, som ble gjort det på, hun er ufordragelig nå i voksen alder, og enormt selvsentrert.

[Nadine]

Selvfølgelig skal dere ikke få flere unger når dere egentlig ikke har lyst på. Er ikke noe galt i å ønske det, og flere som har vokst opp uten søsken - uten å ha fått noen skade av det

I min situasjon var det aldri noe problem å være alenebarn når jeg var liten. Hadde alltid masse venner rundt meg - og alltid mange å leke med

Det er først når når jeg er blitt voksen at jeg savner søsken.

Det er nå jeg savner å kunne dele foreldrene mine med noen.. Får alltid så dårlig samvittighet om jeg ikke er på besøk i hjembyen mer enn en gang i mnd - eller om jeg er hjemme hver høytid.. Det er faktisk ganske slitsomt.

Selv om det hadde vært koselig å ha noen som hadde vært ordentlig søsken av meg - så har jeg så mange venner som har fylt de skoene for lenge siden, så klarer meg fint uten =)

[MarianneE]

usj da...

Her i huset ser det ut til at Veslejenta blir enebarn.

Jeg kunne innerst inne tenkt meg et barn, men....

Egentlig kunne vi ikke få barn, men etter 6 år ble jeg allikevel gravid på naturmetoden.

Vesla er 2 mnd prematur, og måtte gjenopplives etter et katasrofeKS

Vesla blir 2 i mai, jeg er 30, mijn mann 35.

Egentlig er vi fornøyd med å ha fått det ene barnet vi opprinnelig ikke kunne få.

Jeg har to søsken jeg har et flott forhold til, og helt fortrolig med tanken på at Vesla blir enebarn... det blir jeg ikke 100%

Er forøvrig ikke helt sikker på hvor jeg vil med dette inlegget.

[Gjest Gjest]

Jeg er enebarn og synes det er helt topp! Er voksen nå og mine foreldre er i 60-årene. Jeg har fått en sønn som nå er fem og vil ikke ha flere barn. Hadde alltid masse venner og fettere og kusiner gjennom hele barndommen og ungdommen og har aldri savnet søsken

[Gjest Gjest]

Jeg skulle gjerne hatt andre søsken. Er til og med tvilling! Kommer aldri til å få noen nær kontakt med noen av de. En av de er en av de jævligste jeg kjenner. Når mine foreldre dør vil jeg neppe se de noe mer.

[Nana]

Er enebarn og har alltid vært glad for at jeg IKKE har søsken! Har flere venner som har skikkelig dårlig forhold til søskene sine og er glad jeg slipper det. Selv nå i voksen alder syns jeg det er deilig å være enebarn.

Har alltid vært sosial og hatt masse venner så kan ikke huske at jeg har følt meg ensom pga manglende søsken. På ferier etc når jeg var liten ble jeg alltid kjent med andre barn som jeg hang med.

[Gjest Purple Haze]

Jeg har en bror som er 12 år eldre, så vi er på en måte to enebarn. Husker knapt at vi bodde i samme hus. Og vi har lite kontakt som voksne.

Savnet alltid søsken som var nærmere i alder da jeg vokste opp. Og i voksen alder, savner jeg fortsatt søsken.

Selv har jeg to barn, og ønsket meg egentlig flere, men naturen sørget for at det ikke gikk.

[Vingedama]

Enebarn. De brukte lang tid på å få til meg, så foreldrene mine var "gamle" i tillegg.

Jeg visste ikke at jeg savnet søsken, fordi jeg ikke visste hvordan det var å ha søsken. Men jeg savner det nå, i voksen alder. Jeg ser også hvordan mangel på søsken og kontakt med andre barn (gikk ikke i bhg heller) har hatt innvirkning på hvordan jeg forholder meg til andre. Jeg trives liksom best alene...

Det var ensomt å vokse opp som enebarn,særlig på ferier ettersom jeg var en del på ferie m bare foreldrene mine.

Og det var og er slitsomt å alltid være i fokus, særlig tenårene var fæle.

Har derfor vært fast bestemt på å få mer enn 1 barn.

[Gjest Gjest]

Jeg er enebarn, og må si at jeg aldri i løpet av oppvekste savnet søsken. Jeg fikk masse tid og oppmerksomhet av mine foreldre, og har også alltid vært flink til å sysselsette meg selv og har hverken da elle nå problemer med å være alene i perioder.

Men, nå som voksen tar jeg meg selv i å savne søsken. Både fordi mine fremtidige barn hverken vil få tanter/onkler eller søskenbarn fra min side av familien, og jeg tenker også på at det blir mye ansvar for meg når mine foreldre blir gamle og trenger hjelp til ting - eller bare litt selskap for den saks skyld.

[Gjest enebarn]

Det eneste problemet med å være enebarn er at alle synes fryktelig synd på deg, og i utgangspunktet regner med at du er fullstendig umulig å ha med å gjøre.

Sannheten er jo at enebarn er like forskjellige som dem som har søsken. Og det faktum at man ikke har søsken gjør jo på ingen måte at man må sitte innesperret for seg selv resten av livet. Jeg fant for eksempel søsken i nabohuset, og er i voksen alder fortsatt "en av dem". I tillegg har jo de fleste venner fra diverse skolegang osv. Og hvem har sagt at enebarn ikke finner seg partnere? Når mine foreldre dør håper jeg jo at jeg er gift, og at mannen min kan være en støtte for meg (selvsagt ikke en selvfølge, men det er jo heller ingen selvfølge at søsken er til støtte for hverandre).

Nå er et jo mulig at jeg er skikkelig vanskelig å ha med å gjøre etc, jeg kan jo ikke uttale meg objektivt. Men jeg kjenner en del enebarn, og de er for det første svært forskjellige, og for det andre akkurat like ville og gale som alle andre.

Moren min er foresten også enebarn, og valgte likevel bare å få ett barn, så så forferdelig ille kan det neppe ha vært.

Såklart det kan være kjipt å ikke ha søsken. Personlig synes jeg for eksempel det er kjipt at jeg ikke har fall i håret også, men jeg ville jo aldri advare folk mot å få barn om det kunne tenkes at barnet ble født med glatt hår...

Og blir det ikke litt feil å få barn man egentlig ikke ønsker, bare fordi andre barn skal få søsken?

[Gjest Gjest_gjest_*]

Det eneste problemet med å være enebarn er at alle synes fryktelig synd på deg, og i utgangspunktet regner med at du er fullstendig umulig å ha med å gjøre.

Sannheten er jo at enebarn er like forskjellige som dem som har søsken. Og det faktum at man ikke har søsken gjør jo på ingen måte at man må sitte innesperret for seg selv resten av livet. Jeg fant for eksempel søsken i nabohuset, og er i voksen alder fortsatt "en av dem". I tillegg har jo de fleste venner fra diverse skolegang osv. Og hvem har sagt at enebarn ikke finner seg partnere? Når mine foreldre dør håper jeg jo at jeg er gift, og at mannen min kan være en støtte for meg (selvsagt ikke en selvfølge, men det er jo heller ingen selvfølge at søsken er til støtte for hverandre).

Nå er et jo mulig at jeg er skikkelig vanskelig å ha med å gjøre etc, jeg kan jo ikke uttale meg objektivt. Men jeg kjenner en del enebarn, og de er for det første svært forskjellige, og for det andre akkurat like ville og gale som alle andre.

Moren min er foresten også enebarn, og valgte likevel bare å få ett barn, så så forferdelig ille kan det neppe ha vært.

Såklart det kan være kjipt å ikke ha søsken. Personlig synes jeg for eksempel det er kjipt at jeg ikke har fall i håret også, men jeg ville jo aldri advare folk mot å få barn om det kunne tenkes at barnet ble født med glatt hår...

Og blir det ikke litt feil å få barn man egentlig ikke ønsker, bare fordi andre barn skal få søsken?

Veldig godt sagt.

Jeg er enebarn og synes det er helt topp! Er voksen nå og mine foreldre er i 60-årene. Jeg har fått en sønn som nå er fem og vil ikke ha flere barn. Hadde alltid masse venner og fettere og kusiner gjennom hele barndommen og ungdommen og har aldri savnet søsken

Er enebarn og har alltid vært glad for at jeg IKKE har søsken! Har flere venner som har skikkelig dårlig forhold til søskene sine og er glad jeg slipper det. Selv nå i voksen alder syns jeg det er deilig å være enebarn.

Har alltid vært sosial og hatt masse venner så kan ikke huske at jeg har følt meg ensom pga manglende søsken. På ferier etc når jeg var liten ble jeg alltid kjent med andre barn som jeg hang med.

Signerer disse. Jeg er enebarn og har aldri følt ett savn etter søsken. Det var enkelte ganger jeg tenkte at det kunne vært morsomt å ha et søsken som var mye eldre enn meg da jeg var liten, men det var mer forbigående. Det er ikke alltid søsken fungerer godt sammen og er enige. Jeg er en selvstendig person som har det godt alene, men jeg takler samarbeid fint også. Kjenner mange flotte småsøsken, storesøsken, enebarn og mellomsøsken, men de mest tyranniske og egoistiske personene jeg har møtt karriere/utdanningsmessig og ellers har uten unntak hatt søsken. Sier jeg at alle som er storesøsken/midterst i søskenflokken er selvopptatte av den grunn? Nei. Det er er et problem at man som enebarn får høre "Å, er du enebarn? Så rart. Er ikke alle de så bortskjemte? Jeg er sikkert på at du er så ensom og at det ikke går et øyeblikk uten at du ønsker at du hadde søsken."

Jeg tror at det kommer mye an på miljøet og foreldrene. Jeg hadde relativt strenge foreldre som var opptatt av ærlighet, ansvar, omsorg, og å følge avtaler og regler. Det finnes fantasiske søskenflokker og andre søskenflokker hvor alle blir bortskjemte og trassige. Kanskje noe bunner i fordommer om de som ikke har 1.9 barn og litt misunnelse hvor enkelte tror at enebarn alltid får viljen sin? Jeg kan i alle fall bekrefte at det ikke alltid er slik.

[Gjest Gjest]

Veldig godt sagt.

Signerer disse. Jeg er enebarn og har aldri følt ett savn etter søsken. Det var enkelte ganger jeg tenkte at det kunne vært morsomt å ha et søsken som var mye eldre enn meg da jeg var liten, men det var mer forbigående. Det er ikke alltid søsken fungerer godt sammen og er enige. Jeg er en selvstendig person som har det godt alene, men jeg takler samarbeid fint også. Kjenner mange flotte småsøsken, storesøsken, enebarn og mellomsøsken, men de mest tyranniske og egoistiske personene jeg har møtt karriere/utdanningsmessig og ellers har uten unntak hatt søsken. Sier jeg at alle som er storesøsken/midterst i søskenflokken er selvopptatte av den grunn? Nei. Det er er et problem at man som enebarn får høre "Å, er du enebarn? Så rart. Er ikke alle de så bortskjemte? Jeg er sikkert på at du er så ensom og at det ikke går et øyeblikk uten at du ønsker at du hadde søsken."

Jeg tror at det kommer mye an på miljøet og foreldrene. Jeg hadde relativt strenge foreldre som var opptatt av ærlighet, ansvar, omsorg, og å følge avtaler og regler. Det finnes fantasiske søskenflokker og andre søskenflokker hvor alle blir bortskjemte og trassige. Kanskje noe bunner i fordommer om de som ikke har 1.9 barn og litt misunnelse hvor enkelte tror at enebarn alltid får viljen sin? Jeg kan i alle fall bekrefte at det ikke alltid er slik.

Som om jeg skulle skrevet det selv!