Til alle enebarn

[Gjest Gjest_Sunshine_*]

Vi har ei lita jente på snart 2 år nå og vurderer å ikke få flere barn, syntes vi har det fint slik det er nå. Vi har masse tid til jenta vår og vil alltid ha tid til å følge henne opp i oppveksten. Men tenker jo også på at det kan være litt ensomt å vokse opp uten søsken.

Så det jeg lurer på er hvordan dere enebarn syntes oppveksten og også voksenlivet er uten søsken, er dette et stort savn ?

[Kosemose]

Jeg kjenner noen enebarn (barn, ikke voksne) og de uttrykker tydelig savn etter søsken og misunnelse på andre som har søsken. Det virker som de kjeder seg lettere, er mer avhengig av å ha besøk/dra på besøk, osv.

Det er helt sikkert mange fordeler ved å være enebarn, men jeg tror at søsken i nogenlunde samme alder er en kjempebonus mens barna vokser opp.

Voksne enebarn jeg kjenner sliter med at de har liten familie og at de føler seg veldig bundet til det faktum at de blir eneste omsorgspersoner for sine foreldre når den tiden kommer. Man har aldri garanti for at søsken ikke blir fiender, flytter langt vekk, osv men jeg tror det er viktig også for voksne å ha søsken. Men da er det ikke lenger så viktig at søskenene er like i alder.

Jeg hadde ikke spesielt trang til å få et barn til, men gjorde det med tanke på at ungen min skulle slippe å være enebarn. Noe jeg er veldig glad for i ettertid. Hadde jeg gjort det som var enklest/best der og da, hadde jeg nok latt det være, for vi syntes og vi hadde det mer enn fint nok som det var, og hadde i utgangspunktet ingen trang til enda et barn.

[Gjest Gjest]

Jeg synes det er kjipt å være enebarn.

Ja, foreldrene mine hadde tid til meg da jeg var liten. Jeg lærte meg følgelig at jeg var viktigst og alltid i sentrum, og fikk et lite kultursjokk da jeg begynte på skolen husker jeg, og plutselig måtte finne meg i at læreren ikke sto på pinne for kun meg hele tiden. Jeg lærte å dele og ta hensyn til andre mye senere enn vanlig, ser jeg nå, for som enebarn var det meg meg meg hele tiden.

En annen ting er at jeg savnet lekekamerater som barn. Vi bodde ikke i nærheten av så mange andre barn, så det ble stort sett bare lek med voksne. Og det kan -ikke- erstatte lek med andre barn! Jeg syntes det var helt fantastisk morsomt da jeg fikk begynne på skolen og endelig fikk leke ordentlige barneleker. Familieferier va rogså ofte kjedelige. Besøk i sommerland ble jo ofte til at mine foreldre satt og så på at jeg herjet på for meg selv, det er jo ikke alle apparatene som er beregnet for at voksne kan delta, og ei heller alle apparatene mine foreldre orket.

Nå når jeg er voksen savner jeg også søsken. Trenger mine foreldre hjelp til noe har de bare meg å spørre. De maser også mye på at "de ser meg jo aldri", til tross for at jeg besøker dem mye mer enn mine venner besøker sine foreldre (disse får jo tilsammen besøk oftere, siden de har flere barn som kommer.) Jeg kommer heller aldri til å bli tante. Når mine foreldre dør blir jeg temmelig alene, jeg har ikke annen familie i nærheten, og vi har aldri hatt så mye med onkler og tanter å gjøre at det er naturlig å besøke dem.

[Lilith]

Hadde en helt fin barndom, men har ønsket meg søsken i voksen alder - spesielt nå når jeg ser at foreldrene mine begynner å bli gamle. Hadde vært kjekt med søsken å støtte seg på så man ikke står så alene når foreldrene går bort. Nå har jeg to halvsøsken som jeg har fått bedre kontakt med de siste årene, da, så for meg er det ikke så ille

[Gjest Gjest]

å være alene om å oppfylle alle drømmer og forventninger foreldrene har, kan vel være det som er mest belastende i ung alder. Har man søsken er man i alle fall fler til å oppfylle forventningene...

Å alltid bli "sett" uansett om en har lyst til å gjemme seg er vel heller ikke så enkelt.

Bortsett fra det er det greit å være et enebarn, men jeg tror den største konsekvensen får en se som "enevoksen" og savner familien rundt seg.

[Ponine]

Jeg har hatt både positive og negative erfaringer med å være enebarn. Og jeg merker at jeg nå i voksen alder savner noen å "dele mamma og pappa med".. Spesielt i høytidene hvis jeg feks velger å feire julaften sammen med sambo og hans familie. Heldligvis er mine foreldre veldig forstående og de har selv egne søsken/foreldre/venner, så de er ikke avhengig av meg. Derfor tror jeg heller ikke at jeg kommer til å ende opp alene med dem når de blir gamle.

Jeg har hatt en veldig bra oppvekst, men tror nok at hvis jeg fikk velge så har jeg ville hatt søsken. Nå er jeg ganske sjenert av meg, og skulle gjerne hatt en å dele litt av oppmerksomheten med.

Men jeg tror ikke jeg savner søsken på "vennemåten", jeg har jo mange venner, og søsken er jo ikke garantert å gå overens uansett.

Hvis dere velger å la datteren deres forbli enebarn, så vil jeg iallefall anbefale at dere ikke behandler henne som en borskjemt liten prinsesse som får alt hun peker på. Det er jeg nå veldig takknemlig for at mine foreldre ikke gjorde. Jeg har ei venninne som passer den beskrivelsen ganske godt, og nå er hun egentlig ganske ufyselig egoistisk..selv om det ikke er garantert at det er enebarnet i henne som førte til at hun ble sånn da

Sørg for at hun omgås andre barn feks i barnehage, søskenbarn, barna i gata, reis sammen med andre familier på ferieturer.

Men bare dere kan finne ut av dette, men det er iallefall min erfaring!

Lykke til =)

[Lilywhite]

Nå burde kanskje ikke jeg svare, siden jeg ikke er enebarn. Men jeg kjenner flere enebarn som gjerne skulle ønske de hadde søsken. Mamma er enebarn, og sier hun er glad for at hun fikk to barn, at jeg og min søster har hverandre. Tror hun savner et søsken ofte... Tror det kan være lettere å kjede seg som liten også, og at man gjerne blir "veslevoksen" fordi man har mye voksenkontakt (det trenger selvfølgelig ikke være bare negativt heller)...

Jeg har også en venninne som er enebarn, da moren ble anbefalt å ikke få flere barn av medisinske grunner. Hun nevner mye av det samme som de andre her: Det positive er at foreldrene har mye tid og ressurser å sette inn kun på deg, på den annen side kan man føle det er ensomt, at man har store forventninger å leve opp til som eneste barn, man kan bli redd for å bli "alene" i verden, spesielt hvis man har liten familie, man har alene ansvar for foreldrene sine når de blir gamle...

Når det gjelder meg selv så kan jeg knapt huske hvordan det var å være enebarn, min søster ble født når jeg var 3, men kjæresten og bestevenninnen min fikk ikke søsken før de ble 7, og begge sier det var et savn for de før de fikk det...

Slik jeg ser det er det absolutt en fordel å ha søsken (man har selskap i hverandre, lærer seg å dele etc), men jeg kjenner også enebarn som synes det er helt greit å være enebarn...mitt inntrykk er imidlertid at de fleste ønsker seg søsken... Jeg tror dere må finne ut selv hva som er best for dere/deres barn...

[Gjest Eir]

å være alene om å oppfylle alle drømmer og forventninger foreldrene har, kan vel være det som er mest belastende i ung alder. Har man søsken er man i alle fall fler til å oppfylle forventningene...

Hvis man som forelder velger å få flere barn fordi man er redd for at mn skal legge for stort press på barnet sitt, så burde man vel heller se litt på hva man formidler til ungene sine? En får da ikke barn for at de skal oppfylle ens egne drømmer?

Selv var jeg enebarn til jeg var stor nok til å være bevisst det, og jeg trivdes så godt med det at min første reaksjon var å bli sur da foreldrene mine skulle ha en til. Som voksen er jeg selvsagt glad i broren min, men pga avstand ser vi hverandre sjelden, og jeg tror ikke livet mitt hadde vært vesentlig annerledes om han ikke hadde eksisert.

Tror også det kommer mye an på hvilken holdning foreldrene har, og hva de formidler til barnet om det å være enebarn.

[Sheba]

Jeg har en bror, og bør kanskje ikke uttale meg. Men jeg har en samboer som er enebarn. Vi har snakket om dette flere ganger, sikkert fordi jeg har søsken og han ikke har. Etter hva han sier har han aldri savnet søsken en eneste dag av sitt liv (nå er han 37). Og jeg har ingen grunn til å tvile på at det han sier er sant, mao så kommer vel dette helt an på den enkelte person. Jeg har uansett ingen sans for at noen i slike sammenhenger bruker uttrykk som "å nekte noen søsken", det er ikke nødvendigvis slik at søsken er en gave for den som får det.

[Duracella]

Jeg har ikke barn selv(men tenker det er kanskje ok om jeg kommer med innspill for det?), og har som du - tenkt tanken på å ha bare et barn.

Men det var før jeg begynte å tenke på det som andre har nevnt her, det med lengsel etter søsken... Jeg har også tenkt den fæle tanken - OM vårt eneste barn skulle gå bort, ung eller i eldre alder. Hva sitter vi igjen med da? Og når vi går bort, hva skal han/hun sitte igjen med av næreste familie...

Endret 24. januar 2008 av Duracella

[Gjest Gjest_sissi_*]

Jeg vokste opp som enebarn og jeg vet at når eller om jeg får barn en gang så håper jeg at jeg kan få to eller flere.

Nå vokste jeg opp uten noe far og hadde bare mamma.

Men nå når mamma blei borte alt for tidlig så må jeg innrømme at jeg savner søsken.

Ser på med misunnelse på dei som er flere å støtte seg til når det skjer ting i familien.

Når mor blei syk så var det tungt å ikke ha noen søsken å dele alt med.

Selv om jeg hadde mange tanter og besteforeldre så skulla jeg så gjerne hatt søsken.

Jeg lidde aldri noen nød når jeg var liten for hadde mange på miin egen alder som jeg var mye sammens med.

En ting til jeg har så lyst til er å få bli tante, men det får jeg heller ikke.

Men om man får flere barn så er jo ikke det en garanti for at dei blir venner og får et tett bånd hele livet.

[Gjest Veronica Mars]

--

Endret 2. april 2008 av Gjesten

[Gjest Ballerina]

Så det jeg lurer på er hvordan dere enebarn syntes oppveksten og også voksenlivet er uten søsken, er dette et stort savn ?

Jeg var enebarn til jeg var 11 1/2 år. Syntes det var kjempekjedelig! Joda, kjempekos fordi mamma og pappa hadde skikkelig god tid til meg og jeg fikk vel egentlig mer enn nok av hva jeg trengte (det er jo kult å være fem år og ha kjempemange Barbiedukker ) Men jeg har alltid savnet noen å leke med. Greit nok i hverdagene, da kunne jeg leke med naboer og sånn, men hva med i feriene? Kjempekjedelig... dessuten var jeg veldig sjenert som liten, så jeg turte ikke så mye. Var mye sammen med voksne, noe som alltid har gjort at jeg synes at de på min alder egentlig er veldig barnslige.

Når mamma og pappa skilte seg hadde jeg ingen å dele dette med. Det ble mamma og meg igjen. Kjempekoselig. Et av de beste årene jeg har hatt i min oppvekst og som jeg husker som noe skikkelig positivt. Men var litt misunnelig på venninna mi som hadde ei søster hun kunne være sammen med når de var hos pappaen sin. Jeg var nemlig helt alene. Sjenert ja, så jeg turte ikke ta kontakt med andre barn helt alene heller. Alt dette var mye lettere når jeg var sammen med kjensfolk.

Nå er jeg voksen, og har ei lillesøster på 11 år. Likevel er jeg jo et enebarn. Kanskje det blir kjekkere når hun blir eldre, at vi får mer til felles da Egentlig føler jeg meg som en ekstra-mamma for henne og ikke noen søster.

Så... jeg ville aldri bare fått et barn. Synes ikke det er noe i det hele tatt! Innlegget mitt er kanskje så rotete, mye som ville fram... Men jeg ville nok ha tenkt meg grundig om hvis jeg tenkte på å bare få ett barn. Ja, foreldrene kan gi mye, men det er også mye foreldre ikke kan gi.

[Gjest Gjest]

Barn har bare godt av å lære seg at de ikke er universets sentrum og at sola kretser rundt de. Å ha søsken er nok den beste måten å lære de det på. Søsken kan gi så utrolig mye som foreldre aldri vil kunne gi, om man så har aldri så mye tid til barnet.

Dessuten er det mye lettere for foreldrene å ha 2 barn enn bare 1. De leker og underholder hverandre og blir mindre masete.

Tror også at man har stor glede av søsken i voksen alder ,ikke minst når man får egne barn. Tror alle barn setter pris på tanter,onkler og søskenbarn.

Selv har jeg 5 søsken og syns det er topp!

[Mangomadness]

Jeg var enebarn til jeg var 9 år, da var tydeligvis mamma og pappa lei av masing og jeg fikk en lillesøster. :gjeiper:

Fordelen med å være enebarn var jo at jeg fikk masse oppmerksomhet, noe som ble til en ulempe senere. Syntes det var gøy når mamma og pappa lekte med meg, men nå er jeg veldig glad for å ha noen å dele oppmerksomheten med.

[Gjest enebarn]

Enebarn som lett kjeder seg eller er vant med at alt dreier seg om dem, tror jeg har mer med selve oppdragelsen å gjøre enn at de er enebarn.

Jeg føler også, som flere har skrevet, at enebarntilværelsen er vanskeligst som voksen, men alt ansvaret for gamle, syke foreldre helt alene. Selv om du får støtte av andre er det du som må ta avgjørelsene og ordne med det praktiske helt alene.

Men faktum er at den eldre befolkningen blir stadig større i forhold til den yngre, og stadig flere vokser opp som enebarn. Flere har også foreldre som bor langt unna. Det er nok sannsynlig at når ditt 2-årige barn skal ta ansvaret for sine foreldre, har vi kommet så langt at mye har blitt forenklet for de pårørende. De tingene vi sliter med som pårørende i dag, er det ikke sikkert er noe problem da. Så jeg synes ikke at du skal bekymre deg for dette.

[Gjest antigartner]

Jeg er enebarn, og det samme er en av mine foreldre. Jeg har ikke savnet søsken en eneste dag. Riktignok vet jeg at jeg blir alene om å føle omsorg for foreldrene mine ettersom årene går, men jeg vet også hvordan dette var da mine besteforeldre ble gamle, og jeg vet at det går. Jeg vet også at arveoppgjør er enklere der det ikke er flere arvinger å dele boet med, uten at dette er et argument som kan tillegges vekt. Det er heller ingen garanti at en ikke blir "alene" om omsorgen for foreldrene sine om en har søsken, heller. Det er ikke gitt at alle søsken bor nær hverandre og sine foreldre hele livet.

Det å være universets midpunkt lærer barn at de ikke er allerede i barnehagen, så det er ikke noe tungtveiende argument for å få flere barn.

Ferier alene, de kjenner jeg til! Det kan løses ved at en får ta med seg en venninne/venn på noen turer. Mange barn synes det er gøy å være med andre familier på ferie. Jeg har både vært med andre på ferie, og hatt med meg venner på ferie selv i barndommen. Det er foreldrene til den som er med en annen familie som må betale for sitt barn, selvsagt.

Jeg kjenner mange enebarn (voksne nå), og felles for de fleste er at de er veldig selvstendige, og er vant til at det er mange ting de må klare på egenhånd. Mange av enebarna jeg kjenner, meg selv inkludert, var nok temmelig veslevoksne som små barn. Et merkelig sammentreff, kanskje, er at vi var tidlig utviklet språklig. (Mye voksenkontakt, ja...)

Selvstendigheten har jeg tatt med meg i voksen alder, og er vant til at jeg ikke bestandig kan lene meg på andre ved avgjørelser, og når det skal tas ansvar.

Det viktigste i avgjørelsen av hvor mange barn en skal ha, er hva en føler en kan tilby barna av tid, omsorg, kjærlighet og ressurser (tenker ikke økonomi).

Antall søsken har lite å si for hvor velfungerende barna blir.

[Gjest Gjest]

Jeg har 3 søstre, og er veldig glad for det. Kunne faktisk tenkt meg flere søsken, he he;)

Er kjempeglad for at jeg har disse 3 søstrene, men har ofte fantasert om å selv kunne fått lov å hatt småsøsken, ( er yngst), det merker jeg at jeg ofte savner.... og drømmer meg ofte bort om hvor fint det hadde vært!

[Gjest Gjest_Gjestine_*]

Jeg er enebarn og godt voksen. Har ALLTID SAVNET SØSKEN!! Med en av foreldrene som var veldig psykisk syk, var dette en utrolig belastning for meg som barn - og voksen. Dere har ingen garanti for at dere begge alltid vil være friske. Dersom f.eks. en av dere får kreft, vil det være vanskelig for den andre å alltid ha nok overskudd og humør til å ta seg ekstra av det ene barnet. Barn er utrolig fintfølende når det gjelder sinnstemninger til de voksne. Dersom barnet har søsken har den en å dele tanker og følelser med på en helt annen måte enn med en voksen.

Ellers savner jeg søsken i omtrent alle sammenhenger. Jul- og høytider. Handleturer. Nieser og nevøer. Felles barndomsminner osv. osv.

Nå er jeg veldig heldig og har fått flere barn selv, og jeg blir nesten litt misunnelig når jeg ser det utrolig gode samholdet dem imellom. :-)

Nei, jeg unner absolutt ingen å være enebarn. Som voksen er bare det med å gå alene i begravelser f.eks. ensomt. De som har søsken samles og går i lag. De får sine egne familier og blod er tykkere enn vann. Søskenbarn er for langt ut til at det blir nært nok.

Dessuten tror jeg mange enebarn som meg føler oss litt kvalt av all oppmerksomheten som kun rettes mot oss selv.

Mitt aller største ønske når jeg var liten var et søsken. Kunne gladelig ofret alt jeg har av gods og gull for å hatt noen å dele tanker og følelser med når det gjelder mine foreldre osv.

Jeg anbefaler absolutt ingen å få kun et barn!!

[Gjest Gjest]

Jeg er enebarn, og kan med hånda på hjertet si at jeg aldri har savnet søsken! Hvis jeg selv skal ha barn vil jeg heller ikke ha flere enn ett. Så ikke ha dårlig samvittighet for ikke å gi barnet ditt søsken(synes ihvertfall ikke jeg).