jeg vil flytte....

[Leanne]

Vi bor for tiden i et lite sted, vi har begge bodd her hele livet. Mannen min har en jobb han trives i. Jeg er førskolelærer student, men er ferdig utdannet til våren..

Jeg kunne tenke meg å flytte til en større by, oslo, bergen, trondheim, stavanger...eller et annet sted.... Er egentlig ikke så vesentlig hvor, men har bare lyst å komme meg bort fra hjemstedet...

Men mannen min er veldig usikker på dette... han har vel egentlig lyst til å bli værende her..

jeg har foreslått at han kan søke 1års permisjon fra jobben, så kan vi flytte bort for et år, og hvis vi trives så kan vi bli værende og evt. flytte hjem hvis vi føler for det.. da har han jo fremdeles en jobb å gå tilbake til...

Vi har to barn som fortsatt går i bhg, og hvis vi flytter til høsten og kommer hjem igjen om 1 år rekker eldste jenta å gå 1 år til i bhg hjemme før hun skal begynne på skole.....

Mannen argumenterer med at vi har foreldre/svigerforeldre her som stiller opp som barnevakter, og at vi har søsken og venner her hjemme....

Men jeg mener at vi kan skaffe oss barnevakt om vi flytter også, og nye venner vil vi sikkert få i forbindelse med jobb/ naboer/ andre foreldre i bhg...

noen som har flyttet bort fra alt og alle hjemme? Hvordan gikk det...

Jeg har en følelse av at mannen min er veldig negativ til alt, men jeg selv kanskje ser alt litt for rosenrødt......

[FrizzleSizzle]

Har dere mulighet til å søke permisjon synes jeg den løsningen er en god idé. Da risikerer dere ikke så mye.

Men vær obs på at det ikke er bare-bare å skaffe barnevakt og nye venner i en fei. Barna kan også oppleve flytting som dramatisk.

[Gjest Gjest]

Skjønner godt at mannen din er skeptisk jeg. Ikke bare bare og flytte vekk fra familie og venner, og starte helt på nytt. Og man får ikke barnevakt så enkelt nei. Greit man får seg nye venner til slutt, men de fleste har nok med sine egne barn og ønsker ikke å være barnevakt for andres i tillegg.

Mange barn tilpasser seg forandring, selv om den skjer ofte. Men for noen oppleves den også som dramatisk, og de trenger tid til å komme seg. Trist hvis dere flytter, og når dere endelig kommer inn i miljøet som man sannsynligvis klarer i løpet av et år... så kan det være mannen din ønsker å flytte hjem igjen. Er det da greit?

[Rosalie]

Jeg har nå bodd i Oslo i 3.5 år, og det er først siste året jeg har blitt kjent med folk jeg kan kalle venner.

Det er ikke veldig enkelt å bli kjent med nye folk på et stort sted når man jobber og ikke studerer. For kollegaer har sin egen familie og sine egne venner de er sammen med utenfor jobb, og når dere har små barn blir det vanskelig å bare gå ut på kveldstid og henge på den lokale bula for kanskje å bli kjent med noen der. Og flytter dere i blokk, vil neppe naboene være spesielt interesserte i nærkontakt, heller (med hederlige untak, naturligvis).

[Marihata]

Jeg flyttet til stor by hvor jeg ikke kjente noen, og det tok meg et år nesten før jeg hadde venner som jeg kunne lkalle for nettopp det og ikke bare bekjente.

Hvis man har barn i tillegg kan det sikkert ta lengre tid fordi man ikke kan være like sosial.

Selvfølgelig kan du være heldig å treffe likesinnende på jobben, men jeg har også opplevd å ikke gjøre det, der man ikke ønsker å treffe jobbkollegaene på fritiden. Din mann har nok rett i å være skeptisk, det forstår jeg. På den andre siden forstår jeg deg som ønsker å bo et annet sted fordi du alltid har bodd i din hjemby. Til slutt vil man jo etablere seg det er klart, men om mannen din er skeptisk i utgangspunktet kan det hende det blir vanskeligere for han. Og hvis han i tillegg skal gå rundt hjemme blir det jo enda vanskeligere å møte mennesker.

Om dere flytter må dere evtuelt egasjere dere i noe interesser dere liker så dere kan møte likesinnede, og dere burde ha en viss plan om hvordan det skal gjøres.

Hvis han går med på det, må han også være aktiv for å finne et nettverk, hvis ikke kan han jo bare si "hva var det jeg sa" og kreve at dere flytter igjen..

Håper dere finner ut av det:)

[Gjest Gjest]

Det er en grunn til at så mange returnerer til hjemtraktene når barna kommer... At man altså gjør motsatt av det du ønsker. Men jeg skjønner deg også. Det er noe med å løfte blikket og utvide horisontene litt, når man alltid har bodd på samme sted. Synes det med ett års permisjon høres ut som en god idé, så får dere følt litt på ting og kan bestemme dere etterpå. Det er vel snakk om prioritering. Ikke alltid det er lett å få i pose og sekk.

[Gjest hva med?]

Hva med å flytte et år til utlandet? Skjønner at mannen din sikkert ville stritte hardt imot tanken, men da kan dere gjøre noe helt annet for et år, også kan barna får litt kulturelle opplevelse, så vil dere kanskje ha mulighet til å betale for dagmamma eller nanny mens dere er der.

Det er jo en aldeles fantastisk verden der ute. Har dere bodd hjemme hele tiden, må det jo være deilig med noe nytt. Spania for eksempel, eller finne et arbeid i mindre belastet utviklings land hvor dere kan finne en jobb med litt mening i. For deg som er førskole lærer må det i allefall finnes utrolig mange alternativer for jobb på norske skoler i utlandet.

Å komme til Oslo (hvor jeg bor og TRIVES) vil være rene nedturen. Det er trangt, ekstremt dyrt, alltid kø, alltid venting, ofte sure folk etc etc. Nei, caffe latte Oslo fungerer ofte dårlig for familier. Mest digg som singel.. Tror du har god selvinnsikt når du sier du ser for rosenrødt på det, men skjønner at du også tenker at mannen din er for negativ!

Lykke til

[Leanne]

i går diskuterte/ pratet vi om fremtiden og ble enige om at jeg kunne søke på noen jobber.. så får vi ta stilling til hva vi gjør hvis jeg skulle bli tilbudt en jobb.. Har søkt på en hvor jeg får svar i løpet av mars, men trenger ikke starte før august.. Så da har vi god tid til å finne et sted å bo, selge/ leie ut huset vårt, prøve å finne en jobb til mannen...

jeg tror nok at jeg skal klare å skaffe noen nye venner, da jeg er veldig sosial av meg og prater med alle jeg møter... :gjeiper:

Dessuten har jeg søkt på en jobb litt utenfor oslo og jeg har noen venniner og en bror som studerer i oslo..så jeg har alt noen få venner i nærheten. Mannen min har også noen gamle skolevenner som bor i oslo.. så da får vi se...

Synes det er spennende jeg....

Til deg som foreslo å flytte til utlandet: jeg har prøvd å overtale mannen min til dette også..men han kan nesten ikke engelsk og har ihvertfall ikke lyst til det..

[Gjest Gjest_Linda_*]

Ville nok ha venta med salget av huset til "prøveåret" var omme... Det koster endel å kjøpe og selge bolig, så jeg ville gått for utleie...