Hvordan er dere når dere er sinte?

[Marihata]

Ja, jeg lurer på hvordan andre her oppfører seg mot kjæresten/samboeren/mannen når dere er sinte.

Jeg og samboeren min har til tider store kommunikasjons problemer og det er de samme tingene som går igjen, og når vi da blir forbanna føler spesielt jeg at jeg blir angrepet for MÅTEN jeg er sint på, som gjør det enda vanskeligere å komme til eninghet da jeg blir enda sintere.

Noe av kritikken er jeg enig i, andre ting synes jeg er direkte urettferdig og ønsker derfor tilbakemelding på hvordan dere er når dere er sinte og hvordan deres kjære reagerer på det igjen.

Ofte blir jeg som en ugjennomtrengelig "vegg" når jeg er forbanna, noe som er ekstremt lite konstruktivt. Det vil si at det samboeren min sier får han ingen tilbakemelding på og jeg legger ord i munnen hans og meninger han ikke har, og er dårlig til å lytte. Dette må jeg bli flinkere til.

Problemet er når jeg bare er irritert, så får jeg liksom ikke lov til å høres irritert ut, for det blir han så stressa av. Til og med når jeg er engasjert i noe og ikke er sint i det hele tatt, kan jeg snakke på en mer intens måte, og dette har ingen andre enn min samboer reagert på før. Heller ingen andre enn han har reagert på måten jeg høres ut på når jeg er sint.

Når han påpeker, "hør på deg selv hvordan du høres ut", så blir jeg jo mye sintere enn jeg egentlig var, og blir frustrert fordi han ikke gidder å høre på meg når jeg er slik. Selv høres han irritert ut, noe som er greit, det er jo helt naturlig menneskelig reaksjon. Eller?

Jeg SKAL bli flinkere til å høre på det han sier, da vil automatislk krangelen roe seg ned fordi det blir minst mulig misforståelser, men han hjelper meg ikke akkurat med å ikke tolerer at jeg høres sint ut.

Han er ekstemt følsom, på godt og vondt, og jeg mener han må jobbe med å tåle at andre høres sint ut, uten å bli stressa, så skal jeg lytte btil det han sier.

Hva synes dere?

Og kan dere fortelle hvordan dere er sinte, og hvor lang tid det tar før dere kommer til enighet osv.

VVi krangler sjelden særlig lenge heldigvis, men jeg kjenner jeg begynner å bli sliten av å krangle om bagateller.

[Marihata]

Ingen som har noe å si?

Synes noen ganger det er vanskelig å vite hvem som har gått for langt.

Vi prøver å ikke alltid finne den som har rett/galt, noen ganger har begge vært like kjipe og da må man bare snakke så man løser opp misforståelsene, for det er ofte det det er.

Vi har begge et sinneproblem, vi bare viser det på forskjellige måter, men dette er vi enige om.

Vær så snill, noen som kan fortelle om hvordan dere er sinte og hvordan dere ordner opp?

Vi er iallefall flinke å snakke ut når vi har roet oss ned.

Det som frustrerer meg litt at han vil forandre så mange av mine dårlige sider, og noe kan jeg bli flinkere på, men noen ting er rett og slett urimelig føler jeg.

Føler at han burde kunne ta litt lettere på ting, ingen er tross alt perfekt.

[Ukjent]

i mine forrhold har jeg altig prøvd å si i fra før jeg blir irritert for da klare jeg å holde meg saklig. men ofte er man usikker og da er det veldig lett å ta ting opp i verste betydning. husk at når det er mye følelser i bildet er det mye lettere å bli frustrert

[Marihata]

Takk for svar:)

Du har helt rett i det, og vi gjør det også.

Du har også rett med tanke på usikkerhet, vi er begge det. Heldigvis er vi enige i at vi begge føler oss utrygge, ikke på hverandre, men på oss selv, og da tar man fort ting i verste mening i frykt for å bli angrepet.

Men, noen ganger blir man sinte, og jeg synes ikke han har rett til å si at jeg ikke kan høres sint ut i stemmen, han prøver rett og slett og bestemme hvordan jeg skal høres ut i stemmen min, istedet for å lære seg å takle at alle kan ikke gå rundt å snakke med myk stemme hele dagen. Det er ganske vanskelig å skulle skjule frustrasjon i stemmen, lenge prøvde jeg, men følte det var galt av ham og kreve dette. Ofte starter han krangler av bagateller, jeg gjør vel også det, men oftest han.

Venner som er mye med oss har også sagt til meg at han gjør det.

Han er ekstremt følsom, på gode ting også, men når han krever dette av meg så blir jeg så frustert.

Jeg mener at han kan kreve at jeg skal bli flinkere å lytte, det krever vi av hverandre, men jeg må jo få lov til å høres frustrert ut!

Tror det hadde vært mye lettere for meg å høre på ham og være konsruktiv i kranglene om han ikke krevde denne biten av meg.

Fortell meg den som ikke blir sint av at noen slenger etter deg at du er det.

[Ukjent]

tror nok at han ikke har klart å ordlegge seg korrekt i forrhold til hva han faktisk mener...

Det jeg har lagt merke til som kan være veldig frustrerende er nå trykket man legger i et ord blir forsjøvet slik at en ytring høres anklagende/sint uten at den faktisk er det, det å måtte tone ned følelsene sine når man blir annklaget for noe eller når noe er viktig er en kunst som de aller fleste ikke behersker, ivertfall har jeg tilgode å møte mennesker som klare det helt

det han kansje ikke forstår er at han "kaster bensin på bålet" når han bruker din frustrasjon/sinne som et våpen/argument i diskusjoner/krangler... men dersom du klare å prøve et triks jeg lærte meg kan du få ham til å lytte selv om han egentlig ikke vil...

snakk svært lavt dette tvinger smtale partner til å lytte

jeg vet at det er nesten umulig når man kjenner frustrasjon/sinne bobler opp men dresom man klarer dette er det utrolig virkningsfult

jeg pleier å bli stille nå jeg kjenner at nå er det like før jeg blir sint for di da ungår jeg å komme med usakligheter og blåse ting ut av proposjoner, selvfølgelig mester jeg ikke dette helt jeg heller men jeg prøver så godt jeg kan.

hus at ofte er det bedre å bi eneige midlertidig om å være uenige slik at men får tid til å tenke over hva som blir sagt

[Marihata]

tror nok at han ikke har klart å ordlegge seg korrekt i forrhold til hva han faktisk mener...

Det jeg har lagt merke til som kan være veldig frustrerende er nå trykket man legger i et ord blir forsjøvet slik at en ytring høres anklagende/sint uten at den faktisk er det, det å måtte tone ned følelsene sine når man blir annklaget for noe eller når noe er viktig er en kunst som de aller fleste ikke behersker, ivertfall har jeg tilgode å møte mennesker som klare det helt

det han kansje ikke forstår er at han "kaster bensin på bålet" når han bruker din frustrasjon/sinne som et våpen/argument i diskusjoner/krangler... men dersom du klare å prøve et triks jeg lærte meg kan du få ham til å lytte selv om han egentlig ikke vil...

snakk svært lavt dette tvinger smtale partner til å lytte

jeg vet at det er nesten umulig når man kjenner frustrasjon/sinne bobler opp men dresom man klarer dette er det utrolig virkningsfult

jeg pleier å bli stille nå jeg kjenner at nå er det like før jeg blir sint for di da ungår jeg å komme med usakligheter og blåse ting ut av proposjoner, selvfølgelig mester jeg ikke dette helt jeg heller men jeg prøver så godt jeg kan.

hus at ofte er det bedre å bi eneige midlertidig om å være uenige slik at men får tid til å tenke over hva som blir sagt

Skal prøve det, å snakke lavere når jeg blir sint. godt råd:)

Før brukte han også å rope, nå er han roligere, men som sagt, han hiver bensin på bålet ofte slik at jeg blir mye sintere enn jeg i utgangspunktet var, også bruker han det i mot meg fordi han selv er så mye roligere, men det er jo ikke bare måten man høres ut på, men det man sier som kan være provokasjon.

Noen ganger føler jeg at det blir lettere for han å "høres" rolig ut, fordi han føler et overtak av at jeg ikke er det og bruker det nmot meg.

Ei veninne som var på besøk hos oss i tre uker, sa til meg at han var passiv agressiv. Da hadde jeg fortalt henne at jeg hadde et stort problem med mitt sinne, at jeg ikke klarte å beherske meg i kranglene våre.

Etter en stund så hun på meg og sa at han også var det, at han ikke snakket pent til meg osv. Da begynte jeg å forstå at det ikke bare var meg, men også han.

Vi er begge opptatt av og jobber med å bli roligere, men jeg føler at han har misforstått litt. Det må være lov å høres sint ut når man er sint, så lenge man klarer å si noe fornuftig. Ideelt sett skulle man vel klart å holde seg rolig, men ofte klarer man ikke det, og hvorfor skal krangelen begynne å dreie seg om hvordan man er sint, istedet for det som blir sagt?

Jeg er usikker på nå om jeg blir altfor subjektiv i det jeg sier, fordi jeg også vet at jeg ofte stenger ham ute når jeg blir sint nok, da er jeg ikke konstruktiv i det hele tatt og kommunikasjonen går helt i stå, og jeg skjønner veldig godt at han blir frustrert av det.

Jeg skal prøve så godt jeg kan å følge rådet ditt, og jeg skal passe meg for å bli den "veggen" jeg snakka om.

Det jeg lurer på nå er om jeg oftest blir den veggen fordi han angriper meg for måten jeg er sint på, det kan være feil, men er en mulighet.

Må bli mer bevisst på det.

Ble veldig glad for at du sier at de fleste ikke klarer å snakke rolig når de er sinte, at det er veldig menneskelig og ikke jeg som er en veldig aggressiv person, det eneste er at jeg er dårlig til å lytte, men det er jo noe annet.

Det er ingen andre mennesker som har anklaget meg for å være agressiv før.

Jeg kjenner ofte at jeg kommer i forsvarsposisjon fordi jeg føler han angriper meg. Han reagerer så sterkt på enkelte ting og mener jeg prøver å kontrollere ham og det han gjør, og det kan være veldig uskyldige ting der jeg blir veldig ivrig og kommer med masse forslag om hvordan ting kan gjøres.

I stedet for å si sin mening at nei, jeg er uenig og synes heller vi skal gjøre det på min måte, så blir han sint for at jeg tar styring over ting. Jeg er ikke en egenrådig person og det er ingen av mine venner eller tidligere kjærester som har oppfattet meg slik, og hvis noen har en annen mening enn meg, lytter jeg til den og er ofte ening fordi det kanskje var en bedre ide.

Han blir istedet sint, og mener at når han gjør noe så kan jeg ikke si noe, for da bestemmer jeg, men jeg kommer barte med forslag og har aldri krevd at han skal gjøre det på min måte.

Det er ofte slike ting vi krangler om... så blir jeg frustrert og sint,og får slengt etter meg at jeg er sint, så er vi påan igjen, og jeg blir så sliten av det.

Jeg sier ikke at jeg også starter krangler og kan være urettferdig, selvfølgelig gjør jeg det, men jeg tror han må forstå at det også er noe i veien med hvordan han takler ting og sier i fra på.

En stund prøvde jeg å ikke komme med forslag på ting, men det synes jeg er vanskelig og forstår ikke hvorfor det skal være så stort problem for ham, når han kan forkaste det om han ikke liker det.

Og nei, det er ikke bare snakk om husarbeid situasjoner, men mange andre ting.

Et eksempel: Her om dagen fikk han salt i øyet og begynte å gni. Jeg har hørt at man ikke skal gni for da blir det bare verre, man skal blunke masse eller skylle med vann. Så av beste mening og uten å tenke meg om så tok jeg hånda hans vekk fra øyet, og sa, nei, du må ikke gni for da blir det verre, du må blunke. Grunnen til at jeg tok hånda hans vekk var jo for å forhindre at han skulle få det verre! Da ble han irritert og sint, da hadde jeg bestemt hva han skulle gjøre, og vært kontrollerende. Dette har han brukt som eksempel i senere uenigheter, og jeg synes helt ærlig at det blir ekstremt, særlig siden jeg uten å tenke nøye over det bare ville hjelpe ham og måtte reagere raskt.

Jeg fortalte dette til en veninne og hun syntes også det var litt vel overreagering fra hans side og hun sa også til meg at hun overhodet ikke oppfattet meg som en person som skal styre og bestemme.

Jeg har så lenge gått rundt og tenkt at det var bare jeg som hadde et problem, men på grunn av visse situasjoner forstår jeg nå at det ikke bare er meg.

Det er bra at jeg forstår det for da er det mye større sjanse for at jeg kan få også han til å forstå når han går for langt.

Sorry, dette ble veldig mye på en gang:)

[Gjest Mysticgirl]

Jeg gidder ikke å diskutere med typen min når han blåser seg opp og roper høyt til meg. Da sier jeg at jeg snakker med han når han har roet seg og kan snakke på en ordentlig måte. Klart du kan være sint, men å gjø til meg funker iallefall ikke!

[Marihata]

Jeg gidder ikke å diskutere med typen min når han blåser seg opp og roper høyt til meg. Da sier jeg at jeg snakker med han når han har roet seg og kan snakke på en ordentlig måte. Klart du kan være sint, men å gjø til meg funker iallefall ikke!

Det er klart, det gidder ikke jeg heller. Og når jeg blir sint skjønner jeg enkelte ganger at han ikke gidder heller.

Men mente du det til meg eller ham?

Problemet er at han angriper meg ofte for helt urimelige ting, så blir jeg sint, så blir jeg beskyldt for å være sint og da blir jeg mer sint.

Skjønner?

[Ukjent]

"Han blir istedet sint, og mener at når han gjør noe så kan jeg ikke si noe, for da bestemmer jeg, men jeg kommer barte med forslag og har aldri krevd at han skal gjøre det på min måte.

Det er ofte slike ting vi krangler om... så blir jeg frustrert og sint,og får slengt etter meg at jeg er sint, så er vi påan igjen, og jeg blir så sliten av det."

kommunikasjon er ikke enkelt nei, jeg antar at han er veldig domminerende av seg, noe som kommer av at han er veldig usikker på andre mennesker og ikke klarer å gi slipp på kontrollen, sansyligvis (forutsatt at det er slik) er han kansje ikke engang bevisst dette selv.

selfølgelig har du rett til å bli fly forbannet og kjefte når du føler deg urettmessig behandlet det er etter min mening man forpliktet til

må også legge til at det er patetisk av ham å slenge ting man har gjort/sagt i en presset situvasjon(sint/såret/stresset) han må nok gå grundig i seg selv på det området dersom han ønsker at dere skal få det godt sammen. det å bli en vegg er ofte eneste måten å beskytte seg selv i disse situvasjonene, jeg forstår deg godt har selv hatt en veldig hissig kjæreste og det blir ikke bedre nå jeg er hissig selv.

hvis han ikke vil gå i seg selv kommer du til å måtte ta et valg, ønsker jeg å måtte ha det slik at min mening ikke teller/ blir rakket ned på kan jeg leve med det? svaret vet bare du...

det er bra at du har evener til å sette et kritisk blikk på deg selv men du må ikke bli negativ/selvutslettende i denne prosessen.

kan man bli for subjektiv når man snakker om sine følelser???

håper at han klare å gi slipp på kontrollfikseringen sin for ellers vil dere ikke komme til å få det bra sammen. I et forrhold bør etter min mening både kunne gi og ta kontrollen selv i en såkalt prestisje sak men det viktigste er at det blir likeverdig.

[Minien]

Jeg har også store kommunikasjonsproblemer med min kjære. Ingen av oss er flinke til å prate om følelser. Han er derimot veldig flink til å diskutere og går aldri tom for argumenter, noe jeg ofte gjør etter ett minutt. Han er særdeles kverulerende og gjør alt for å få rett selv om han ikke har rett. Dette er han imidlertid klar over selv, og jeg har fortalt ham at det er meget slitsomt og får meg til å føle meg mindreverdig, siden jeg ikke er så god til å diskutere som han er. Derfor blir ting så "skjevt" når vi krangler, og det ender med at jeg går tom for ting å si og bare begynner å gråte istedet (teit, ja..).

Nå har jeg imidlertid begynt å skjønne at for å nå frem til ham må jeg være rolig og saklig. Jo mer saklig jeg er, jo mer ser han meg og mine argumenter. Ingen høy tone i stemmen, ikke et høyt stemmevolum, men rolig og kontrollert. Ja, jeg gråter fortsatt, men jeg er et følsomt menneske, og det må han bare akseptere.

Nå skal det også sies at jeg nesten aldri er sint - jeg blir bare utrolig skuffet eller lei meg. Alle våre "krangler" har dreid seg om misforståelser oss imellom. Jeg blir skuffet over en ting - han har ikke tenkt tanken engang at det kunne skuffe meg. Han kan ofte bli litt "sleivkjefta" når han drikker, og ting kommer ut på feil måte. Hadde jeg vært like beruset, hadde jeg sikkert latt det passere, men i og med at jeg drikker lite, så er jeg mer klar i hodet, og bearbeider det han sier på en helt annen måte.

I begynnelsen av forholdet (når jeg var så dårlig til å diskutere), så endte diskusjoner ofte med at vi la oss med ryggen til hverandre og vi pratet ikke med hverandre (tok heller ikke opp diskusjonen dagen etter - bare lot det passere i stillhet). Nå, etter at jeg legger frem ting på en saklig og rolig måte, ender alle diskusjoner med at vi kommer til en enighet, og vi legger oss aldri som uvenner. Om ikke en full enighet, så ihvertfall en forståelse av hva den andre mener, og hvorfor diskusjonen oppsto.

Det jeg har lært av dette, og som jeg tror er viktig, er at man hele tiden prøver å forstå hvorfor den andre er sint. Ikke bare buse på med sine meninger uten å lytte til hva den andre parten har å si. Og som sagt: dette er lettere om man forholder seg rolig og ikke skriker og banner. Tror også det er veldig viktig å få "skværet opp" før man legger seg. Om ikke fullt og helt, så ihvertfall få pratet om det - hva som gjorde at man kranglet - hva som må bli bedre.

Ikke skyld på hverandre - ikke dra frem ting som skjedde for lenge siden. Istedet for å anklage hverandre - si heller "når du gjør ting slik og slik så får det meg til å føle meg slik og slik". Forklar hvorfor du reagerer - ikke bare reager! Om du merker at du fyrer deg opp - tenk to ganger igjennom hva du hadde tenkt til å si. Tenk hvordan du hadde reagert om han hadde sagt det du hadde tenkt til å si til deg.

Så..mitt råd for en "god" krangel: gjensidig respekt for andres meninger.

Endret 22. januar 2008 av Minien

[Marihata]

Tro faktisk du har veldig rett.

Han har til tider vært veldig dominerende, også i møte med andre, og hadde en far som så verden på sin måte, og bare han hadde rett. Kjæresten min følte seg ofte ikke sett i familien da han var liten, og følte at de andre avgjorde for ham.

Vi snakket om dette i går, og han innrømte at det kunne være slik som jeg sa.

Håper at han virkleig tar det innover seg, og mange andre er enige med meg.

Vi har utrolig bra kommunikasjon når vi har roet oss ned, vi innrømmer feil og løser ting.

Saken er at mye av dette ligger så dypt, at det ikke er løst ved noen samtaler. det krever jobbing med seg selv.

Det er vanskelig å bli bevisst på egne dårlige sider hvis man ikke får kritikk på de, og siden jeg selv har blitt mer bevisst på det han gjør, har jeg nå sagt fra.

Tidligere sa jeg ikke fra om akkurat det temaet fordi jeg ikke var bevisst på det.

Han sier alltid unnskyld når han forstår hva han har gjort, og jeg er ingen liggematte;)

Siden vi har løst så mange andre ting i vårt forhold, så tror jeg vi løser dette også, men ja, du har rett, om man ikke sa fra, og han ikke endret seg så hadde det ikke gått.

Det er ikke alle krangler han startet, selvfølgelig ikke, men nå som jeg er bevisst på noe av det han gjør, tror jeg også han vil bli bevisst på det når jeg sier i fra.

Han er en god og snill mann, som er utrolig følsom, det vil si han blir fort rørt av vakre ting, triste ting, han har massevis av empati og stor rettferdighetssans, men denne følsomheten kommer også til uttrykk på negative områder.

Han har visse issues, det har jeg også, men nå tror jeg at jeg ser ting i et litt større perspektiv enn jeg gjorde før, jeg ser mer hva vi begge gjør, og siden jeg også er litt konfliktsky sier jeg ikke like mye ifra.

Jeg gjør det nå, men på en konstruktiv måte.

Jeg elsker ham og han elsker meg og jeg er sikker på at vi får dette til.

Ville med denne tråden få en bekreftelse på at det jeg følte var "riktig", og var ute etter hvordan andre var når de er sinte.

Noen ganger kan det være vanskelig å vite om den andre har rett eller feil og om man burde "gi" seg.

Skjønner nå at han har visse ting han må jobbe med, og at noen av de tingene han mener er et problem ved meg også er ting som kommer litt fra han selv.

Det betyr alikevel ikke at det er svart hvitt og at han ikke harvrett i noe av det han sier, men noen ting er overdrevet fra hans side, og på grunn av nvenners observasjoner har jeg også etterhvert sett dette selv.

[Marihata]

Jeg har også store kommunikasjonsproblemer med min kjære. Ingen av oss er flinke til å prate om følelser. Han er derimot veldig flink til å diskutere og går aldri tom for argumenter, noe jeg ofte gjør etter ett minutt. Han er særdeles kverulerende og gjør alt for å få rett selv om han ikke har rett. Dette er han imidlertid klar over selv, og jeg har fortalt ham at det er meget slitsomt og får meg til å føle meg mindreverdig, siden jeg ikke er så god til å diskutere som han er. Derfor blir ting så "skjevt" når vi krangler, og det ender med at jeg går tom for ting å si og bare begynner å gråte istedet (teit, ja..).

Nå har jeg imidlertid begynt å skjønne at for å nå frem til ham må jeg være rolig og saklig. Jo mer saklig jeg er, jo mer ser han meg og mine argumenter. Ingen høy tone i stemmen, ikke et høyt stemmevolum, men rolig og kontrollert. Ja, jeg gråter fortsatt, men jeg er et følsomt menneske, og det må han bare akseptere.

Nå skal det også sies at jeg nesten aldri er sint - jeg blir bare utrolig skuffet eller lei meg. Alle våre "krangler" har dreid seg om misforståelser oss imellom. Jeg blir skuffet over en ting - han har ikke tenkt tanken engang at det kunne skuffe meg. Han kan ofte bli litt "sleivkjefta" når han drikker, og ting kommer ut på feil måte. Hadde jeg vært like beruset, hadde jeg sikkert latt det passere, men i og med at jeg drikker lite, så er jeg mer klar i hodet, og bearbeider det han sier på en helt annen måte.

I begynnelsen av forholdet (når jeg var så dårlig til å diskutere), så endte diskusjoner ofte med at vi la oss med ryggen til hverandre og vi pratet ikke med hverandre (tok heller ikke opp diskusjonen dagen etter - bare lot det passere i stillhet). Nå, etter at jeg legger frem ting på en saklig og rolig måte, ender alle diskusjoner med at vi kommer til en enighet, og vi legger oss aldri som uvenner. Om ikke en full enighet, så ihvertfall en forståelse av hva den andre mener, og hvorfor diskusjonen oppsto.

Det jeg har lært av dette, og som jeg tror er viktig, er at man hele tiden prøver å forstå hvorfor den andre er sint. Ikke bare buse på med sine meninger uten å lytte til hva den andre parten har å si. Og som sagt: dette er lettere om man forholder seg rolig og ikke skriker og banner. Tror også det er veldig viktig å få "skværet opp" før man legger seg. Om ikke fullt og helt, så ihvertfall få pratet om det - hva som gjorde at man kranglet - hva som må bli bedre.

Ikke skyld på hverandre - ikke dra frem ting som skjedde for lenge siden. Istedet for å anklage hverandre - si heller "når du gjør ting slik og slik så får det meg til å føle meg slik og slik". Forklar hvorfor du reagerer - ikke bare reager! Om du merker at du fyrer deg opp - tenk to ganger igjennom hva du hadde tenkt til å si. Tenk hvordan du hadde reagert om han hadde sagt det du hadde tenkt til å si til deg.

Så..mitt råd for en "god" krangel: gjensidig respekt for andres meninger.

Disse tingene vet jeg, alikevel er det vanskelig i kampens hete.

Vi er flinke til det når følelsene har lagt seg, og ingen av oss er særlig langsinte. Vi legger oss heller aldri uten å bli enige eller oppnå en forståelse først.

Nå er de tingene jeg har nevnt her ny forståelse fra min side, og derfor kan jeg gjøre han oppmerksom på det.

Heldigvis hadde vi en krangel i går over chat, og krangelen varte til jeg kom hjem. Jeg dro i sinne, og etterpå leste han hva som var sagt, og så selv at han hadde overdrevet, og ba om unnskyldning.

Jeg sa da jeg kom hjem igjen og vi hadde roet oss, at selvfølgelig begynte jeg mange krangler, men at han ofte skapte krangler a la som i chatten.

Virket som om det gikk litt opp for ham da hvordan han kan være. Det var jo beviset.

Hehe..kanskje vi skulle begynt å krangle skriftlig, eller med opptak:)

Jeg kjenner igjen det du sier at du føler kjæresten din er flinkere å krangle enn deg.

Han er også mye flinkere å diskutere og flinkere med ord, mens jeg ikke er så flink til det, også fordi jeg ikke liker å diskutere. Det gjør han og han har en drøss med meninger om ting som han gjerne ytrer i diverse diskusjonsforum og med venner.

Jeg er flinkest med følelser, være menneskekjenner osv, noe han er dårlig på.

Han er så flink med ord, og det er ikke jeg, og noen ganger går det i surr for meg når vi diskuterer.

Jeg bruker et argument, og noen ganger skal han ha meg til å gjengi det argumentet fordi han mener jeg finner på ting, også klarer ikke jeg det, fordi jeg ikke ordrett klarer å huske hva jeg sa, og da har han liksom beviset på at jeg bare snakker tull. Det synes jeg er dårlig gjort, men tror ikke han gjør det bevisst. Dette har også gjort meg frusrert i krangler.

Han sier da alltid, det var ikke det du sa i sted, nå bare finner du på noe, noe jeg da ikke har gjort.

Vi må lære oss å ikke bli så sinte, men det er vanskelig....du har helt rett der.

Det er selvfølgelig mange situasjoner der vi har klart det også

Da er vi veldig stolte av oss selv.

[Gjest Pax]

Siden du spør; Jeg blir sjenden sint, bare lei meg. Og det er ikke bra det, heller. Skulle gjerne "lært" å bli sint, men jeg vet ikke hvordan.

[Marihata]

Siden du spør; Jeg blir sjenden sint, bare lei meg. Og det er ikke bra det, heller. Skulle gjerne "lært" å bli sint, men jeg vet ikke hvordan.

I noen sammenhenger skulle jeg heller ønske at jeg hadde blitt lei meg. Da hadde han hørt mer på meg etterpå, istedet har jeg på meg at jeg ble urimelig sint. Noen ganger blir jeg det, men kan det være av en grunn?

Nei, det trenger ikke alltid være bra å ikke bli sint hvis man blir overkjørt.

Derimot, hvis du er flink å si ifra hvis du er blitt urettferdig behandlet, er det jo en fordel sammen med andre. For ens egen del er det sundt å bli sint i blandt for å få ut rusk og rask, men vet ikke hva som er tilfellet med deg.

Jeg blir altfor sint, og når jeg hele tiden gjør "feil" og får slengt etter meg at jeg er sint hjeøper det meg ikke akkurat i øyeblikket til å roe meg ned.

Tror det må være vanskelig å lære seg å bli sint, med mindre du undertrykker et sinne som ligger i deg. Noen mennesker blir kanskje ikke så sinte og heller lei seg som deg, vet egentlig ikke helt jeg.