MÅ man være forelsket for å bli et par?

[Gjest notinlove]

Mine tildligere forhold har alltid vært preget av at noe har "manglet". Mangel på romantikk, mangel på trygghet, mangel på en følelse av å være viktig og verdsatt, mangel på en følelse av å være spesiell og beundret, rot i økonomi og generelt i livet. Men i begynnelsen av disse forholdene, har jeg vært dønn forelsket. Så går det da en stund, og det blir slutt - det er så mange ting som gjør at den andre ikke passer som en fremtidig livspartner.

Så møtte jeg en her i høst, en helt unik mann. Han er kjekk, moden, fokusert, romantisk, genererøs, sporty, morsom, orden i livet og ufattelig forelsket i meg. Han er på mange måter alt jeg har drømt om, men jeg er ikke forelsket i ham, og det frusterer meg, for jeg VIL jo være det! hele mitt liv har jeg forelsket meg i "dødfødte" prosjekter, og nå som jeg har møtt en som jeg burde forelske meg i, så skjer det ikke. Jeg har aldri følt meg så begjært, vakker, kvinnelig, intelligent og sterk som han her får meg til å føle meg, men jeg klarer ikke gjengjelde alle hans følelser. jeg skulle ønske det fantes en knapp så jeg kunne slå meg litt mer løs og besvare hans følelser, det hadde vært helt fantastisk! MÅ man være forelsket for å bli et par? og enda viktigere - MÅ man være forelsket for å gifte seg og få barn? basert på mine tidligere forelskelser, håper jeg ikke det - da er jeg garantert et kaotisk liv med utroskap, fyll og ubetalte regninger!

[Gjest Blondie65]

Du vet egentlig svaret på dette, vet du ikke?

Sett at du gifter deg etter fornuften - hva vil skje etter en tid? Vil du ikke gå lei og kjede deg, mangle noe, miste lysten, etc?

Vi kan ikke noe for våre tenningsmønstre. Mitt "heiteste" tips til deg er å sette deg ned med en blokk og skrive ned hva det er med en mann som tenner deg. Det er ikke rotet i økonomien som tenner, det er garantert noe annet disse tennemennene har som ikke "Mr Fornuft" eier i det hele tatt.

Vær snill å ikke lek med Mr Fornuft. Han fortjener noen som elsker alt ved han og kan se seg selv bli gammel med han. Samtidig kan det jo være at en liten analyse av hva som mangler får det frem?

[Gjest pirjo]

Selv om det vil være vondt for begge - vær ærlig med både ham og deg selv. DU fortjener å være sammen med noen du elsker, og HAN fortjener at du ikke lurer ham.

[Gjest dame i tvil]

Noen betraktinger rundt dette og litt generelle tanker.

-Jeg ville ikke vært så rask på labben i dette tilfellet, og det er ikke snakk om å holde noen for narr, men gi det litt tid! Vær borte fra hverandre og kjenn etter om du savner ham. Denne fyren høres altfor bra ut til å la ham forsvinne sånn uten videre.

Vi vet alle hva hodestups forelsking kan føre til, at vi tar avgjørelser som vi ikke ville gjort om vi var ved våre "fulle fem". Så kommer hverdagen, og det er DA det blir kjedelig, når forelskelsen går over i en annen fase. Da oppdager vi sider som vi ikke er fullt så begeistret for.

Hvis du ikke er fysisk tiltrukket av ham, men jeg forsto det ikke slik, så er det jo atskillig verre, sjølsagt.

Men jeg er blitt mer og mer skeptisk til forhold som er basert på en stormende forelskelse, man flytter sammen i hui og hast og finner ut at fyren var et rotehue likevel osv, noe som man hadde oversett i den rosenrøde starten.Og er det ikke akkurat det du har opplevd før?

Så mitt råd må være å gi dette tid, god tid, si til ham at du trenger litt tid og mye tid for deg selv.

[W. Wallace]

Man kan nok gå inn i et forhold uten å være forelsket. Spørsmålet er vel heller om det er tiltrekning inne i bildet, og det høres det ikke ut som om det er. Han høres ut som den personen som har 100 venninner som han har vært forelsket i, og alle de forteller alle sine venninner om hvor fantastisk han er, men han får ingen til å føle noe. Tiltrekker han deg, eller skulle du ønske han gjorde det?

Endret 22. januar 2008 av W. Wallace

[Gjest Gjest_lille_*]

Jeg ville bare dele min erfaring med deg...

For en stund tilbake møtte jeg en fantastisk mann, han var snill, kjekk, omtenksom, hadde de samme verdiene som meg - med andre ord en jeg kunne dele livet med. Problemet var bare at jeg ikke var forelsket, jeg klare ikke å se på han som noe annet enn en venn. Dette sa jeg fra til han om, og han ble selvfølgelig lei seg, men ville gjerne fortsette å møtes en stund til for å se hva som kunne skje. For å gjøre en lang historie kort, etter en stund ble jeg stormforelsket og er det ennå

[Gjest blåmobil]

Selv forstår jeg meg ikke på personer som går inn i et forhold uten å være forelsket. Det ser jeg på som et must, det er jo derfor jeg er sammen med vedkommende- fordi jeg er forelsket.

Men så har jeg ei venninne- som bruker laaaaaaaaang tid på å bli forelsket, og hun spaserer inn i forhold bare ved å være litt betatt, og sttser på at forelskelsen kommer. Nå gjør den ikke altid det- og da blir det slutt etter ca 2 mnd. Nå har hun funnet en gutt som er lik henne selv, som heller ikke blir forelsket med en gang. Heldigvias for dem er de nå forelsket da..

Men jeg synes det virker problematisk å være sammen med en du ikke er forelsket i.

[Gjest Gjest_tille_*]

Jeg bruker stort sett bare å lese her inne, men nå måtte jeg nesten bare svare føler jeg. Har nemlig noe viktig å bidra med, føler jeg selv:

Hvis et forhold ikke fungerer kan noen jenter reagere med å bli veldig opphengt i typen. Det kjennes ut som om man aldri har vært så forelsket noen gang, fordi du må jobbe sånn for det. Når man da finner en som er perfekt på alle vis, kjennes det ikke rett, og du får kanskje ikke de følelsene du skulle ønske, for du må ikke jobbe for det selv.

Jeg tror nok at tiltrekning er viktig ja. Hvis du ikke orker tanken på å ta i mennesket så har du et problem. Ellers tror jeg faktisk at man kan bli kjempeforelsket over tid. Bare ikke tenk så mye på det. Til slutt er du kanskje blitt mer glad i han enn du trodde selv, selv om det ikke startet med en slik pangforelskelse. Det viktigste er jo å trives sammen, uten at samlivet skal være et stort rabalder...

Og hvis man hele tiden går å tenker: hm...er jeg forelsket?? Da blir du det aldri heller...Bare ta det med ro og ikke analyser alt, det kommer som gjernest av seg selv.

Selv er jeg tusen ganger mer forelsket i mannen nå, enn da vi ble sammen. Har også gått mye med de tankene du har, men jeg greier ikke å leve uten han i dag.

[Gjest notinlove]

for å utdype litt mer her: jeg er tiltrukket av fyren ja,men føler ikke samme hjertebruset og sommerfuglene som jeg har gjort overfor andre. nå i etterkant kan jeg jo se at slik min erfaring med å være forelsket, er å sitte på nåler og vente på telefoner og sms'er og bli sjeleglad når min utkårede endelig finner tid til å prioritere meg - kjente meg veldig godt igjen i det siste gjest skrev her, at forelskelsen forsterkes når man føler man må jobbe for den. med han her føler jeg meg veldig trygg og sterk - han gir meg helt klart en langt bedre selvfølelse enn andre jeg har vært involvert i. men siden jeg ikke er forelsket som han er i meg, er jeg redd for å såre ham - og han er den siste som fortjener det, han er et funn for enhver kvinne....

var foresten en som skrev at hva man tenner på, kan man ikke for. kan man ikke endre sitt eget tenningsmønster; om man går inn for det selv? mitt tenningsmønster er ikke særlig ønskelig - jeg tenner på bad-boys som er ufattelig sjarmerende, men som viser seg å være like trofaste som hunder i parringstiden. jeg ønsker jo ikke å havne sammen med en slik partner, jeg ønsker jo en livspartner som jeg kan danne en familie med.

[Gjest Gjest_Petronella_*]

Jeg vet ihvertfall at jeg må være forelsket for å inngå et forhold ..

[Solskinnsbolla]

Du vet egentlig svaret på dette, vet du ikke?

Sett at du gifter deg etter fornuften - hva vil skje etter en tid? Vil du ikke gå lei og kjede deg, mangle noe, miste lysten, etc?

Vi kan ikke noe for våre tenningsmønstre. Mitt "heiteste" tips til deg er å sette deg ned med en blokk og skrive ned hva det er med en mann som tenner deg. Det er ikke rotet i økonomien som tenner, det er garantert noe annet disse tennemennene har som ikke "Mr Fornuft" eier i det hele tatt.

Vær snill å ikke lek med Mr Fornuft. Han fortjener noen som elsker alt ved han og kan se seg selv bli gammel med han. Samtidig kan det jo være at en liten analyse av hva som mangler får det frem?

for å kverulere- om man gifter seg av forelskelse eller fornuft, vil alltid det samme skje: man går lei, kjeder seg, man føler at man mangler noe og mister lysten.

er det ikke derfor disse sidene er så hyppig besøkt??

[Gjest Gjest]

Jeg mener man ikke i utgangspunktet må vere forelsket for å bli et par.

Når jeg traff min kjære så var det ikke noe stormende forelskelse fra min side, men det var det fra han.

Jeg husker jeg var usikker på hva jeg ville og sa det også til han.

Men han ga ikke opp og for å gjør en lang historie kort så er det snart 10 år siden og vi er nå lykkelige nygifte.

Jeg elsker den mannen min veldig høyt og kunna ikke tenkt meg et liv uten han.

Selv om jeg aldri har vert forelska i han.

Men en ting er viktig og det er at man tenner hverandre og trives med hverandre.

[Ninen]

...

Endret 13. november 2009 av Ninen

[Gjest Gjest]

Hvis jeg skal gå inn i et forhold i nærmeste fremtid, så vil jeg gjøre det FØR en eventuell forelskelse kommer. Jeg syns at dersom du vil ha personen, er glad i han, tenner på han og trives sammen med han, så er det nok i utgangspunktet. Jeg har vært forelsket èn gang, og utfra den erfaringen kan jeg si at jeg ikke alltid tenker liker klart når så sterke følelser alltid kommer i veien. Føler at det blir mer "riktig" om jeg bare føler meg betatt nok. En forelskelse kan komme senere. Og da kan du tenke deg at fordelen er at den spenningen i et forhold varer litt lenger. Si at dere har vært sammen i 3 mndr, hatt det kjempebra sammen, før forelskelsen kom. Dere har på en måte jobbet sammen for å nå det "målet". Etter 3 mndr begynner du å føle den forelskelsen du har lengtet etter, og det gir deg enda flere gode måneder. Hvem vet? Kanskje er det sterkere på den måten? Nå har jeg drevet med en i 4 måneder. Er ikke forelsket i han, men kunne ha blitt sammen med han. Føler at en slik forelskelse kunne kommet i ettertid, så det blir ikke "bortkastet".

[Gjest Gjest]

Det er ikke forelskelse som gjør at par holder sammen over mange år, det er kjærlighet. Ikke bland sammen de to begrepene, for det er overhodet ikke det samme.

Du trenger ikke være forelsket for å elske en person, og kjærlighet utvikles over tid.

Da jeg møtte mannen min var jeg ikke stormende forelsket. Jeg svevde ikke på rosa skyer, mistet matlysten, hadde sommerfugler i magen... jeg visste bare at han var mannen for meg fordi han hadde alt jeg var på utkikk etter,og fordi han "tente" noe i meg.

Og det beste var at mannen min følte nøyaktig det samme.

Nå har vi vært sammen i 15 år, og vi lever i et ekteskap basert på dyp respekt, og inderlig kjærlighet... og det uten å være forelsket da vi gikk inn i forhold med hverandre.

Forelsket i hverandre ble vi etterhvert, og det har vi vært flere ganger i løpet av årene, forelskelse kommer og går, men det er det vi har sammen utover forelskelsen som holder oss sammen.

[Gjest Forelsket]

Enig med mange her, det er så mange andre viktige faktorer som er viktige enn bare forelskelse. Høres ut som om han har det du lenge har lett etter, og at han er verdt at du prøver å se det an. Dette kan du forklare ham: at du trenger tid, og ikke vil forhaste deg på grunn av tidligere erfaringer, du selv må vite hvordan det er best å si dette.

Vil gjerne fortelle om meg og min forlovede:

Jeg flyttet inn i et kollektiv med tre andre gutter for nøyaktig to år siden i dag faktisk:) Han ene fikk jeg umiddelbar bra kontakt med, men bare på et vennskapelig plan. Alikevel, når jeg ser tilbake, så ser jeg at det var noe spesielt og at kjemien mellom oss som personer var fantastisk! Jeg likte så godt å være sammen med han, vi kunne sitte i timesvis og snakke med hverandre og etterhvert ble jeg ufattelig glad i ham, mye mer glad i ham enn jeg bruker å bli i venner. Det var mer som kjærlighet, men fremdeles var det ikke tenning eller forelskelse. Vet ikke helt hva som begynte å skje, men man kan si at jeg begynte å bli temmelig forvirret, for ofte hadde jeg en slik stor trang til å fortelle ham hvor glad jeg var i ham, og jeg hadde så lyst til å holde rundt ham. Jeg sa ikke dette til han fordi det føltes ut som om det gikk utover grensen til vennskap.

Så begynte jeg å legge merke til ting ved ham som jeg ikke så i begynnelsen, man synes jo ofte at mennesker man er glad i blir veldig vakre:) Jeg så at han hadde så nydelige øyne og jeg ble betatt av ansiktet hans og hendene hans, men dette skjøv jeg bare vekk og sa til meg selv at jeg måtte skjerpe meg så jeg ikke ødela et flott vennskap med å gjøre noe dumt. Følelsene mine for ham ble mer og mer ambivalente, lyst på han/ikke lyst osv.

Til slutt endte jeg opp med å gå inn på rommet hans en kveld fordi jeg ikke klarte å la vær, men selv om han prøvde seg på meg, så kunne jeg verken kysse ham eller ha sex fordi jeg var så forvirret. Det jeg ønsket så sterkt var å bare holde rundt ham, og den følelsen av ro som jeg fikk en varm følelse i kroppen, blir helt rørt av å tenke på det. Jeg var så glad i ham, men var så redd for å såre fordi jeg ikke skjønte hva jeg ville. Det gikk en stund, vi endte med å ha sex, og enda ble jeg ikke foreslket eller sikker på hva jeg ville fordi den følelsen uteble. Jeg har aldri før startet noe forhold på denne baklengse måten.

Så en dag ble han veldig avvisende og snakket nesten ikke til meg, og jeg ble helt i fra meg, selv om jeg hadde begynt å tenke atnei, dette går ikke, jeg er ikke forelsket og kommer til å såre ham.

Til slutt ba han meg om å bestemme meg, fordi han begynte å bli altfor glad i meg og var redd for å bli såret, og det utløste noe i meg. Istedet for å si det jeg hadde gått med i tankene, så kjente jeg at jeg ikke kunne miste ham og Kort tid etterpå var jeg stormende forelsket!!!

Jeg er så glad for at vi kjnte hverandre først, jeg vet når forelskelsen har lagt seg, at jeg har en mann som jeg virkelig liker å være med, jeg vet hvem han er:)

Det er veldig beroligende.

Vi ble sammen ca tre mnd etter at vi flyttet sammen, og enda er vi forelsket, ikke like stormende, men den gode følelsen er der enda, men best av alt, så elsker vi hverandre og kjenner hverandre veldig godt:)

Han er den jeg vil ha barn sammen med, og jeg er så glad for at jeg fant ham:)

Sorry at det ble så langt, men prøver å fortelle som andre at det virkleig går an:)

[Gjest Gjest]

Det er bra at du er redd for å såre ham, men du må huske på at det er flere måter å være forelsket på. På måten du beskriver ham, hvordan han får det til å føle deg, han tenner deg osv virker det på meg som om du er forelsket/føler en kjærlighet for ham som du ikke har følt for noen før, og derfor ikke kjenner igjen. Ikke let etter sommerfugler, hjertebank og brusende følelser. Kjenn etter om du savner ham når han ikke er der og føl på hvordan du ville reagert om han skulle forsvinne ut av livet ditt nå...

Lykke til!!!

[Gjest Pax]

Nei, man må ikke være forelsket.

[Marihata]

Det er bra at du er redd for å såre ham, men du må huske på at det er flere måter å være forelsket på. På måten du beskriver ham, hvordan han får det til å føle deg, han tenner deg osv virker det på meg som om du er forelsket/føler en kjærlighet for ham som du ikke har følt for noen før, og derfor ikke kjenner igjen. Ikke let etter sommerfugler, hjertebank og brusende følelser. Kjenn etter om du savner ham når han ikke er der og føl på hvordan du ville reagert om han skulle forsvinne ut av livet ditt nå...

Lykke til!!!

Enig:)

[la Flaca]

Jeg ville bare dele min erfaring med deg...

For en stund tilbake møtte jeg en fantastisk mann, han var snill, kjekk, omtenksom, hadde de samme verdiene som meg - med andre ord en jeg kunne dele livet med. Problemet var bare at jeg ikke var forelsket, jeg klare ikke å se på han som noe annet enn en venn. Dette sa jeg fra til han om, og han ble selvfølgelig lei seg, men ville gjerne fortsette å møtes en stund til for å se hva som kunne skje. For å gjøre en lang historie kort, etter en stund ble jeg stormforelsket og er det ennå

Dette tror jeg ikke er så uvanlig. Gi det en sjanse!