Hvordan få tilbake dagene?

[Gjest RosaPerez]

Hei alle sammen!

Ble inspirert av de mange trådene her om ekser og slikt, og jeg ser at dere er veldig hjelpsomme så håper at dere gidder å lese mitt problem.

Det begynte i oktober ifjor. Vi møttes og skulle i utgangspunktet bare ha det litt gøy. Jeg var IKKE med på noe seriøst, det visste han fra dag 1. Han derimot, var ærlig om at han hadde hatt det veldig gøy og kunne betegnes som "player" (i den forstand at han har mange seksuelle forhold), men at han ønsket en jente å slå seg til ro med. Men han visste og forsto den typen jeg var, og var helt ok med det. Trodde jeg.

Når det hadde gått noen dager (vi var med hverandre i MANGE timer og snakka masse, uten å gjøre noe fysisk) begynte han å si at dette mellom oss kunne utvikle seg til noe mer. Siden det var så tidlig, avfeide jeg det bare og han skjønte det. Han trappet det ned da. Så etter flere møter, og vi begynte å rote (uten sex), begynte han å snakke om følelser. "Jeg har følelser jeg ikke kan eller vil tie om"- sa han. Nå var det kanskje gått 1 måned. For tidlig for meg,sa jeg fortsatt. Jeg trenger lengre tid på sånt. Han er en VELDIG god menneskekjenner. Han har vært rundt om i verden og kan mennesker. Han forstår altså med en gang, når noen er bra og noen er dårlig. Når noen skal bety noe for han og når noen bare er for moroskyld. Dette visste jeg, men likevel avfeide jeg det igjen. Forklarte han at vi aldri kom til å være i noe eksklusivt forhold, og det visste han. Likevel ville han møte meg enda osv. Sex var fortsatt ikke i bildet.

Jeg er den type jente, som IKKE handler utifra følelsene. Følelser er noe jeg frykter, og når jeg oppdager at jeg føler noe, så sender det signaler til hjernen min og jeg får en klar beskjed som skriker ut "STIKK". Så da stikker jeg. Og etterhvert, begynte jeg merkelig nok å få følelser for han. Jeg ANER ikke åssen det gikk an. Det hadde ikke noe med at han ga meg oppmerksomhet å gjøre, for jeg likte den VIRKELIG ikke. Er ikke sånn jente som egentlig, innerste inne vil ha oppmerksomheten. Helt fra innsiden: jeg ville IKKE ha den slags oppmerksomhet. Hvorfor fortsatte jeg da å møte han? Jeg likte å henge med han. Han er sååå morsom, perfekt humor for meg. Utrolig intelligent og lærte meg masse om mennesker. Jeg merket det etterhvert at jeg kunne fortsatt å møte han i mange måneder fremover. Dette skremte meg så klart. Jeg drev med en annen på den tiden (han visste om det), men jeg kutta han ut. Jeg er sånn som elsker å gå på byen, småflørte litt og snakke med mange gutter. Dette visste han. Men plutselig følte jeg at alle de andre jeg kunne ta meg selv i å sikle etter, ikke var så interessante lenger. Dette skremte meg enda mer, for om dere hadde kjent meg, så hadde dere skjønt hvor MERKELIG det er

Så da var jeg så smart en dag, å kysse en annen gutt. Det var en kamerat jeg hadde vært på èn date med (før han her) og på bursdagen hans var han drita og ba om et kyss. Han pleier alltid kysse meg på kinnet, men så ble dette da på munnen. Veldig kort. Nuss var det. Uansett, siden det var flere til stede følte jeg at jeg måtte fortelle gutten om det før han hørte om det fra andre. Og dette gjorde han veldig lei seg. "Det er greit, vi er ikke sammen, han var full. Men du drikker ikke. Og du vet jeg kjenner han. Vi er venner jo. Ser han nesten hver dag. Hvordan kunne jeg være ute av hjernen din så lenge at du følte du kunne kysse han ? Tenkte du på hvordan jeg kom til å føle når jeg fikk vite om det?" -sa han. Selvom vi ikke var sammen, var det en slags stemning mellom oss som tilsa at vi ikke sku ha noen andre. Det var jo dette som skremte meg!

Etter en stund, og mye snakk om det som skjedde, begynte han å nevne det mindre og mindre. Tenkte da at alt var i orden. Men den neste måneden var jeg mye bortreist og det var på en måte da han ventet på et slags svar. "Sku ønske jeg kunne kalle deg jenta mi"- pleide han å hviske i øret mitt om kveldene når vi bare holdt rundt hverandre. "Hahaha, dette snakker vi ikke om din kødd"- pleide jeg å svare. Jeg vet, dummeste dere har hørt. Mest patetiske, idiotiske, følelsesløse. Angrer meg så fælt. ikke skjedde dette kun èn gang heller. At han orket!

Når jeg kom tilbake, var han litt avvisende. Fullstendig forståelig. Jeg var en real bitch og han ga meg så mye. Jeg bare "tok imot" uten å gi noe tilbake. Nå, de siste ukene, har jeg prøvd å vinne tilbake de gode dagene vi hadde. Har sagt at jeg er klar for et forhold, og jeg trengte bare tid til å tenke nøye gjennom hva jeg ville. "Greit, det forstår jeg. Men du kunne latt meg vite hvordan ting var, så jeg slapp å sitte og tenke og håpe, uten å vite noe som helst?"- svarte han.

Jeg klarer på en måte ikke å få overbevist han om at jeg vil ha han. Jeg har aldri vært flink til å vise følelser. Jeg kan si mye, har SNAKKET mye om hva jeg vil, men han mener at jeg må vise det da "actions speak louder than words" som det så fint heter. Enig i det, men jeg er så utrolig ræva på actions. Nå har han møtt ei jente, som viser han at hun vil ha han og han sammenligner med det jeg "viste" (eller ikke viste her) og han begynner å tenke... Kanskje er det bedre et annet sted? Det er sikkert det, men jeg mener at jeg fortjener en sjanse. Jeg har jobbet eksremt hardt for å endre meg nå. Ikke på grunn av han, da jeg føler at man bare forandrer seg for sin egen skyld, men takket være han har jeg fått en sterk lyst til å forandre meg.

Her trenger jeg dere. Hva kan jeg GJØRE for å overbevise han? Snakking fører meg ingen vei...

Jeg er snart 21, han er snart 24.

[Gjest vanskelig]

Høres ut som det riktigste er å si til han at han har et valg, og at du håper han velger deg. Fortell han prosessene du har vært gjennom, og si at du håper han tar kontakt igjen. Dette må han igrunnen finne ut av selv, og om følelsene hans er sterkest for deg, ja da kommer han tilbake!