Tips og råd ,ble plutselig far til en 17 år gammel gutt

[Tor Andre]

Jeg er gift,4 barn og har ordnet familie forhold, er skilt men har tre barn fra tidligere ekteskap som alltid har bodd hos meg,jeg traff en ny dame for 4 år siden og vi har fått en gutt sammen på 2 år,nylig giftet oss.

Nå nylig fikk jeg plutselig greie på at jeg har en gutt på 17 år som jeg er far til,fikk helt sjokk og ble satt ut. har ikke sovet siden og dagene bare går på tomgang... er fjern og satt ut... Jeg har ikke hatt peiling på at jeg har hatt en gutt. Moren giftet seg tidlig med en annen og han er ikke satt opp som far,far ukjent står det på papirene. nå vil han gjerne adoptere gutten, jeg vil ikke ødelegge noe som helst for noen, gutten har hatt det veldig bra i alle år og tror at "faren" er faren...

Dette er nsten slik som man leser om i ukebladene,men nå er jeg altså midt oppi det selv. noen som har noen råd og tips om hvordan man skal forholde seg, moren ville fortelle det en dag til han,men syns det var vanskelig nå.

Hva ville dere gjort?

jeg vil nødig trenge meg på og ødelegge,jeg sa at hun fikk ta de avgjørelser hun følte var riktig.

Er det feigt av meg og legge det bak meg og gå videre?

En dag vil jo sannheten komme frem...

Trenger virkelig råd her.....

[ToveM]

Ikke lett å gi deg noe svar på dette, men er det til det beste for gutten, kan det vel være greit å gå med på en adopsjon. Så kan du jo vente til han selv engang kanskje vil ha kontakt. En annen ting er at gutten er 17 år...kanskje på tide å fortelle sanheten, og la gutten selv ta et valg her. Men forstår jo at akkurat det ikke er opp til deg. Lykke til i alle fall

[Gjest Veronica Mars]

Så moren og stefaren mener seriøst at han skal adoptere en 17 år gammel gutt uten at han får vite det selv? Er det i det hele tatt mulig?

Jeg synes faktisk at gutten har rett til å vite hvem som er hans egentlige far jeg da. Og hadde jeg vært deg hadde jeg vært skikkelig forbannet på moren. Hun har da ingen rett til å ha nektet både deg og gutten å ha et forhold i 17 år.

[Gjest Gjest]

Ikke bli delaktig i deres løgner. Han har aldri gjort deg noe vondt, så hvorfor skal du gi beng i ham og hans rett til å kjenne deg?

[Tor Andre]

blir jo ikke lett noe av det som sies, trro ikke det finst noe fasit svar på rett og galt, selvfølgelig vil jeg gjerne se og bli kjent med han,men han har en far som har vært der alltid som han faktisk tror er faren sin, er det best og tie i slike sammenheng? både vil og ikke vil på en måte... skal bruke tid på og tenke gjennom hva jeg vil,men vil gjerne få noen alternativ...

[Gjest Gjest]

Dette vil han før eller siden finne ut av. Hvordan han da reagerer, er umulig å si. Men unnlater du å gjøre noe, vil dette kanskje komme frem sent, med det resultat at han har blitt fratatt muligheten til å snakke med deg i f.eks 30 år ekstra. Og siden du nå vet, er det ditt delansvar.

[:-) anna]

Jeg synes du skal si at det er greit for deg om det er greit for ham.

Om han er 17 år så bør han ha rett til å vite. Og jeg synes ikke du skal ta avgjørelser over hodet på ham, når du ikke engang kjenner ham.

(Jeg tviler for øvrig på om det er mulig å adoptere en syttenåring uten at de kjenner til det selv)

Det er jo mest sannsynlig at han ønsker å ha den faren han har vokst opp med som sin "ekte far". Men kanskje ønsker han også muligheten til å bli kjent med deg, og ikke minst søsknene sine, om han skulle ønske det.

Kanskje kan du skrive et brev til ham, der du forteller hvem du er, at du ikke har kjent til ham, og om din familiesituasjon. Der du poengterer at det blir opp til ham å avgjøre om han vil adopteres eller ikke. Og at det også blir opp til han å avgjøre om han vil ha kontakt eller ikke, uavhengig av hva han avgjør i forhold til adopsjon.

Du kan jo f.eks skrive at du ikke vil legge noe press på ham hverken den ene eller den andre veien. Om han noen gang har lyst til å ringe, så er han velkommen til det. Om han velger å la være, så vil du regne med at han har kommet frem til at det er det beste for seg. Du må jo også fortelle barna dine om ham, og da er det jo greit at han vet at du gjør det.

[Gjest Gjest_malla_*]

Synes det høres rart ut at en 17-åring kan bli "bortadoptert", uten å få vite det selv. Du bør skaffe deg juridisk hjelp, så får du mer orden på situasjonen din.

[Gjest Gjest]

Jeg bare tenker at jeg hadde blitt vanvittig forbannet på moren min hvis hun hadde holdt noe sånt hemmelig for meg. Snakk om å leve en livsløgn.

[Gjest barelillemeg]

Hvorfor skal du være involvert i bortadopsjonen når det står at far er ukjent? Hadde faren virkelig vært ukjent, så er det jo mange barn som aldri ville bli adoptert...

Ellers synes jeg ikke du skal involvere deg i deres løgner. Ville visst det om jeg selv var adoptert.

[Gjest Gjest]

Men, visst det står far ukjent i fødselsattesten skulle en tro at en ikke trengte din tillatelse for at mors nye kjæreste skal få adoptere han. Da kan jo far være hvem som helst.....

[Gjest Gjest]

Jeg er gift,4 barn og har ordnet familie forhold, er skilt men har tre barn fra tidligere ekteskap som alltid har bodd hos meg,jeg traff en ny dame for 4 år siden og vi har fått en gutt sammen på 2 år,nylig giftet oss.

Nå nylig fikk jeg plutselig greie på at jeg har en gutt på 17 år som jeg er far til,fikk helt sjokk og ble satt ut. har ikke sovet siden og dagene bare går på tomgang... er fjern og satt ut... Jeg har ikke hatt peiling på at jeg har hatt en gutt. Moren giftet seg tidlig med en annen og han er ikke satt opp som far,far ukjent står det på papirene. nå vil han gjerne adoptere gutten, jeg vil ikke ødelegge noe som helst for noen, gutten har hatt det veldig bra i alle år og tror at "faren" er faren...

Dette er nsten slik som man leser om i ukebladene,men nå er jeg altså midt oppi det selv. noen som har noen råd og tips om hvordan man skal forholde seg, moren ville fortelle det en dag til han,men syns det var vanskelig nå.

Hva ville dere gjort?

jeg vil nødig trenge meg på og ødelegge,jeg sa at hun fikk ta de avgjørelser hun følte var riktig.

Er det feigt av meg og legge det bak meg og gå videre?

En dag vil jo sannheten komme frem...

Trenger virkelig råd her.....

Hvorfor kontakter hun deg etter 17 år? Det står jo far ukjent i papirene, så de trenger jo ikke spørre deg om lov til adopsjon.

Reagerer du ikke på dette selv da?

Hun kommer etter 17 år og sier du er far...kan det være annen som er far? Du bør iallefall kreve dna-test.

[Gjest Tor Andre]

Jeg fikk vite det tillfeldig,en i hennes familie som nevnte det, og ved og spørre fikk jeg svar, jeg er ikke oppført som far noe sted,det står ukjent far på papir, men han som han tror er faren,vil gjerne adoptere han. Aller helst så ville hun ikke at jeg skulle vite noe i det hele tatt,men som alltid så kommer sannheten alltid for en dag...

Kanskje det er best inntil videre at ting går sin gang,så får hun fortelle det til han når hun føler det riktig, hun vil gjerne si det,men det er vanskelig og ta opp. Er endel barn involvert i dette,med halvsøsken og det hele.. hva vil de si?

Jeg tenker at det får synke inn litt,tenke på det og møte moren en dag fram i tid,snakke sammen og kanskje finne en løsning sammen.... foreløpig er jeg i sjokk, sover ikke,spiser ikke,surrer rundt på jobben... alt er kaos i hodet...heldigvis så får jeg støtte av min nåværende kone,men hun er i sjokk og,ikke noen vi kan snakke med om dette foreløpig...

[brumma*]

Barn over 12 år må skrive under på en samtykkeerklæring ved stebarnsadopsjon. Det er såvidt jeg vet barnevernet som innhenter denne. Det går med andre ord ikke an å adoptere han bort til stefaren i hemmelighet.

Jeg skjønner forøvrig godt at du er sjokkert og i villrede om hvordan du skal forholde deg til dette. Hva med å ta en ordentlig samtale med barnets mor? Dette må jo komme frem på et vis...

Endret 21. januar 2008 av brumma*

[Gjest Gjest_malla_*]

Jeg fikk vite det tillfeldig,en i hennes familie som nevnte det, og ved og spørre fikk jeg svar, jeg er ikke oppført som far noe sted,det står ukjent far på papir, men han som han tror er faren,vil gjerne adoptere han. Aller helst så ville hun ikke at jeg skulle vite noe i det hele tatt,men som alltid så kommer sannheten alltid for en dag...

Kanskje det er best inntil videre at ting går sin gang,så får hun fortelle det til han når hun føler det riktig, hun vil gjerne si det,men det er vanskelig og ta opp. Er endel barn involvert i dette,med halvsøsken og det hele.. hva vil de si?

Jeg tenker at det får synke inn litt,tenke på det og møte moren en dag fram i tid,snakke sammen og kanskje finne en løsning sammen.... foreløpig er jeg i sjokk, sover ikke,spiser ikke,surrer rundt på jobben... alt er kaos i hodet...heldigvis så får jeg støtte av min nåværende kone,men hun er i sjokk og,ikke noen vi kan snakke med om dette foreløpig...

Du kan kontakte familierådgivningskontotert der du bor. De kan gi deg og din kone råd i denne situasjonen. Tror du trenger hjelp utenfra, som har konkrete ting de kan hjelpe dere med. Bestill time i morgen!

Lykke til.

[Helen]

Tråden er ryddet.

Helen - mod.

[Gjest Gjest_tim_*]

Høres ut som noe snuske greier her. Har de oppgitt far som ukjent for å få penger fra trygdekontoret. Er jo litt merkelig at de nå skal adoptere, burde blitt gjort for flere år siden. Nå skl de uansett miste de ekstra kr fra trygdekontoret så da er det vel greit å gjøre det?

[Gjest Gjest_tom_*]

Du får vel en skikklig baksmell fra bidragsfogden, for alt du skylder gjennom 17 år nå da?

[Gjest Gjest]

Ting høres helt snodig ut. Med deg som samtykker i dette,så samtykker du samtidig i at du er guttens far. De kan søke barnebidrag etter at gutten er 18 år også (hvis han er under vidergående utdannelse). Rart at de ikke har kommet på dette tidligere...mens gutten fremdeles var liten. Først når gutten er nærmest myndig,så skal han adopteres?

[Gjest nextlife]

Kanskje mor har fått panikk her, og vil rydde opp i guttens fødselsattest før han blir myndig, og evt fikk vite at far var ukjent. Hun er nok ikke klar over at gutten må skrive samtykkeerklæring!

Uansett, situasjonen er som den er, så dette må du bare ta på strak arm. Gutten har krav på å få vite sannheten om sitt eget opphav. At mor ikke har informert deg om guttens eksistens får falle på hennes kappe, ikke din.

Gutten bør få vite sannheten, og få muligheten til å bli kjent med deg. Dersom dette er det du ønsker bør du gi guttens mor en sjanse til å foretelle dette til gutten. Det beste er nok at hun forteller det selv.

Å fortsette uten at gutten får vite om sin biologiske far er ikke noe alternativ, det to vet, vil flere få vite, så sannheten vil komme han for øre ved et eller annet tidspunkt.

Dernest bør du kreve at det blir tatt prøver til konstatering av farskapet, slik at ytterligere forviklinger ikke oppstår senere.

Ønsker deg lykke til i denne situasjonen, flott at du har en kone som støtter deg. Til syvende og sist er det guttens rettigheter som bør veie tyngst!