Usikker....

[Gjest what2do]

Jeg har vært sammen med en helt herlig gutt i over ett år nå (vi er begge over 30 år og barn fra tidligere, så det er avklart). Vi har hatt et turbulent år, men også et veldig fint år. Det var slutt en mnd tid pga at han ikke visste hva han følte for meg - han fant ut at han ikke ville være uten meg. Dette er 11 mnd siden, og han er sikker på at han ønsker en fremtid med meg. Saken er den at vi bor på hver vår kant av landet, så vi sees ikke så ofte. Og når vi sees så er det ikke akkurat hverdagen vi deler. Vi har det kjempe godt sammen, og har en flott sexliv. Men det er altså et MEN....

For at vi skal få et liv sammen må jeg flytte til hans kant av landet, da han ikke ønsker å flytte vekk fra barnet. Han er en super pappa, og jeg ville aldri bedt han om å flytte vekk fra h*n heller. Eneste familien han har i nærheten der er barna sine (og ekskona og foreldrene hennes). Jeg og barna derimot må flytte vekk fra hele vårt nettverk. Vi har all familie i umiddelbar nærhet, samt at jeg har masse venner/vennepar her. Venner kan man jo alltids få nye av, men akkurat det med å forlate besteforeldre/oldeforeldre/tanter og faren, som de har et nært og godt forhold til. syns jeg er vanskelig. Ja jeg veksler veldig mellom hva jeg føler angående dette. Faren støtter meg hvis jeg ønsker å flytte, samme gjør foreldrene mine... Jeg tviler ikke på mine følelser for denne gutten, men jeg tviler på om følelsene er nok for å få dette til å fungere. Jeg har alltid vært veldig hjemmekjær, og ser foreldrene mine min. en gang i uka.. Barna hentes av de en gang i uka. Hvis vi flytter vil de se dem kanskje tre ganger i året

Og for å gjøre ting ennå mer forvirrende, så er det en mann her i hjembyen min som har sagt klart og tydelig ifra at han ønsker å være sammen med meg. Men han vil ikke at jeg skal kaste meg uti noe, og ta en avgjørelse på dagen. Vi kjenner hverandre fra barnehagen, og barna våre har lekt sammen etter barnehagen mens vi har sitti og pratet. Jeg lyver hvis jeg sier at jeg ikke er tiltrukket av denne mannen, for det er jeg...

Hva gjør man? Gir man slipp på en person man føler er den rette pga avstanden... Ja, jeg vil nok sannsynligvis møte noen andre, så jeg slipper å rive opp barna ved røttene... Men hva hvis det aldri blir det samme. Hva hvis jeg alltid kommer til å angre hvis jeg lar han gå.. Og hva hvis jeg alltid kommer til å angre fordi jeg flyttet...

[Gjest Blondie65]

Jeg ville vært skeptisk til å flytte så langt unna med barn. Også fordi dere allerede ikke har delt den vanlige hverdag.

Ikke vet jeg om jeg ville brutt opp fra hele mitt nettverk heller - dvs jeg vet veldig godt at det hadde jeg hatt store problemer med. Skulle jeg gjort noe slikt ville det ikke vært rom for den minste lille tvilstanke.

Jeg er også facinert over at han ikke kan flytte fra sine barn, men det er helt i orden at du flytter vekk fra faren til dine barn? Hva slags holdning er det?

Men det er din magefølelse som teller her. Og det er den du til syvende og sist skal lytte til.

[Gjest what2do]

Jeg er også facinert over at han ikke kan flytte fra sine barn, men det er helt i orden at du flytter vekk fra faren til dine barn? Hva slags holdning er det?

Her må jeg bare påpeke, at faren til mine barn ikke er spesielt engasjert i barna. Han syns det er helt greit at jeg flytter med de til andre siden av landet. Kjæresten min syns det er helt rart at han bryr seg så lite.

Magefølelsen ja? Hva sier den da tro? :(

[Gjest Gjest]

Hvis han hadde fått hovedomsorgen for sitt/sine barn nå, tror du han ville dratt det/dem opp med roten for å flytte til deg og dine da?

Det er nok en som gjerne vil ha deg hvis du tilpasser deg hans liv her. Men du har ikke bare deg selv å tenke på.

[Gjest what2do]

Ingen andre som har noe fornuftig innspill ???

[Nabodama]

Først, hvor gamle er barna dine?

Er de i barnehagealder, er det lettere å flytte for å prøve dette ut.

Er de i skolealder, er det verre. Da er de mer etablert med venner osv.

Han vil nok ikke flytte fordi han da vet at han kommer til å få mye mindre kontakt med barna sine. Det samme vil skje om du flytter, for far til dine barn, men han er ikke så engasjert at han bryr seg så mye om det. Barna dine vil også miste mye kontakt som de i dag har med besteforeldre osv.

Jeg har vært i noenlunde samme dilemma, men mannen og jeg var etblerte samboere da arbeidsplassen hans ble lagt ned, og han ble forflyttet til en annen kant av landet.

Vi hadde tre alternativer: enten avstandsforhold over x antall år, brudd pga at han måtte flytte, eller at vi flyttet med.

Jeg valgte å flytte med, noe som ikke var enkelt i forhold til barna, men som jeg ikke har angret på, nettopp fordi han er mannen i mitt liv.

Det har vært både positive og negative sider for barna oppi dette, men for vår del, ble det flest positive.

Jeg tok et "prøveår" først for å se hvordan det gikk. Dvs jeg beholdt bolig, slik at jeg kunne flytte tilbake.

Fordi vi allerede var etablerte, er min situasjon annerledes enn din, ettersom du må flytte for å prøve dette ut. Jeg vet ikke om jeg hadde gjort det. Du må tenke deg godt om.

Jeg har mange erfaringer på både godt og vondt pga dette, du må bare spørre mer, evt sende meg en pm.

[Gjest andrassy]

For meg høres det veldig risikabelt ut å flytte KUN pga en mann. En mann som du hittil kun har truffet på solskinnsdager, og ikke har kjent så lenge. Hadde det bare vært deg selv å tenke på, så kunne det vært greit, men når du også har barn, så blir det mye vanskeligere.

Nå er ikke jeg av de som mener at flytting altid er et onde, i mange tilfeller er det positivt. Men - jeg ser for meg at hvis du flytter så langt som du indikerer, og kun pga en mann, så er det grobunn for problemer. DU blir fryktelig avhengig av han. Hva hvis du ikke får en jobb du trives med? Hva hvis barna ikke trives? Hva hvis de ikke går særlig overens med mannen når dere skal være sammen på heltid?

Jeg ser rett og slett for meg at det kan ende med veldig mye bitterhet overfor mannen hvis ting fungerer dårlig/er vanskelige. Selv om du mener at han er aldri så mye mannen i ditt liv.

Hvis du skal gjøre et så drastisk valg, så ville jeg iallfall hatt flere ben å stå på en kun følelsene for denne mannen.

[Gjest what2do]

Først, hvor gamle er barna dine?

Er de i barnehagealder, er det lettere å flytte for å prøve dette ut.

Er de i skolealder, er det verre. Da er de mer etablert med venner osv.

Han vil nok ikke flytte fordi han da vet at han kommer til å få mye mindre kontakt med barna sine. Det samme vil skje om du flytter, for far til dine barn, men han er ikke så engasjert at han bryr seg så mye om det. Barna dine vil også miste mye kontakt som de i dag har med besteforeldre osv.

Jeg har vært i noenlunde samme dilemma, men mannen og jeg var etblerte samboere da arbeidsplassen hans ble lagt ned, og han ble forflyttet til en annen kant av landet.

Vi hadde tre alternativer: enten avstandsforhold over x antall år, brudd pga at han måtte flytte, eller at vi flyttet med.

Jeg valgte å flytte med, noe som ikke var enkelt i forhold til barna, men som jeg ikke har angret på, nettopp fordi han er mannen i mitt liv.

Det har vært både positive og negative sider for barna oppi dette, men for vår del, ble det flest positive.

Jeg tok et "prøveår" først for å se hvordan det gikk. Dvs jeg beholdt bolig, slik at jeg kunne flytte tilbake.

Fordi vi allerede var etablerte, er min situasjon annerledes enn din, ettersom du må flytte for å prøve dette ut. Jeg vet ikke om jeg hadde gjort det. Du må tenke deg godt om.

Jeg har mange erfaringer på både godt og vondt pga dette, du må bare spørre mer, evt sende meg en pm.

Barna er i barnehagealder, men innen flytting vil hvertfall en ha begynt på skolen. Og venner har h*n allerede fått. Vi er stadig på besøk hos den ene og andre.

Og som sagt jeg forstår hvorfor han ikke ønsker å flytte. Og hvis han mot formodning skulle ha hovedomsorgen. Så ville ikke han tatt h*n vekk fra moren deres, fordi hun faktisk engasjerer seg. Og det er helt usannsynlig at de har noe annet enn delt omsorg egentlig. Så det er ikke noe poeng å tenke på. Faren til mine derimot gidder ikke ta fri fra jobben i påsken for å være med ungene, så så engasjert er han.

At du flyttet med mannen din skjønner jeg veldig godt. Det hadde nok jeg også gjort hvis jeg var i et etablert forhold, selv om jeg måtte ta ungene vekk fra nettverket og venner.

Føler at jeg må ta en avgjørelse snart hvertfall... Dumt å dra dette ut hvis vi ikke har en fremtid sammen, selv om vi så gjerne ønsker oss en fremtid sammen.

Jeg kan ikke bare pakke sakene mine og reise dit med ungene, og prøve å bo der - for så å flytte tilbake. Det blir rett og slett for dumt syns jeg. Hvis jeg flytter så flytter jeg for å være sammen med han. Og jeg vet at barna mine liker han og aksepterer han, for han har bodd sammen med oss en uke her (og der) innimellom. Og før jeg evt flytter skal jeg også ha en jobb å flytte til. Jeg skjønner jo at jeg selv må ta i et tak for å trives å skaffe meg en omgangskrets.

Største problemet er vel at jeg er veldig hjemmekjær, og har bodd langt unna byen her før, og valgte da og flytte hjem igjen pga savn til familien og hjembyen. Men var da på et annet plan i livet mitt. I tillegg er det å ta ungene vekk fra besteforeldre og annen familie, som de har et veldig nært forhold til noe som plager meg. Ser jo hvordan det er for andre barn som har besteforeldre langt unna, de får ikke det samme forholdet slik jeg har sett det hvertfall...

Takk for innspill

[Nabodama]

Barna er i barnehagealder, men innen flytting vil hvertfall en ha begynt på skolen. Og venner har h*n allerede fått. Vi er stadig på besøk hos den ene og andre.

Og som sagt jeg forstår hvorfor han ikke ønsker å flytte. Og hvis han mot formodning skulle ha hovedomsorgen. Så ville ikke han tatt h*n vekk fra moren deres, fordi hun faktisk engasjerer seg. Og det er helt usannsynlig at de har noe annet enn delt omsorg egentlig. Så det er ikke noe poeng å tenke på. Faren til mine derimot gidder ikke ta fri fra jobben i påsken for å være med ungene, så så engasjert er han.

At du flyttet med mannen din skjønner jeg veldig godt. Det hadde nok jeg også gjort hvis jeg var i et etablert forhold, selv om jeg måtte ta ungene vekk fra nettverket og venner.

Føler at jeg må ta en avgjørelse snart hvertfall... Dumt å dra dette ut hvis vi ikke har en fremtid sammen, selv om vi så gjerne ønsker oss en fremtid sammen.

Jeg kan ikke bare pakke sakene mine og reise dit med ungene, og prøve å bo der - for så å flytte tilbake. Det blir rett og slett for dumt syns jeg. Hvis jeg flytter så flytter jeg for å være sammen med han. Og jeg vet at barna mine liker han og aksepterer han, for han har bodd sammen med oss en uke her (og der) innimellom. Og før jeg evt flytter skal jeg også ha en jobb å flytte til. Jeg skjønner jo at jeg selv må ta i et tak for å trives å skaffe meg en omgangskrets.

Største problemet er vel at jeg er veldig hjemmekjær, og har bodd langt unna byen her før, og valgte da og flytte hjem igjen pga savn til familien og hjembyen. Men var da på et annet plan i livet mitt. I tillegg er det å ta ungene vekk fra besteforeldre og annen familie, som de har et veldig nært forhold til noe som plager meg. Ser jo hvordan det er for andre barn som har besteforeldre langt unna, de får ikke det samme forholdet slik jeg har sett det hvertfall...

Takk for innspill

Enig med deg i dette.

Tar man først steget og flytter, gjør en jo det for å bli der. Men for meg var det greit å ha mulighet til å beholde bolig, så jeg kunne ta et valg i tilfelle det IKKE gikk bra. For man har ingen garanti sånn sett, selv om man prøver.

[Gjest what2do]

Jeg kommer også til å beholde huset mitt en stund etter evt flytting. For å ha noe å falle tilbake på hvis det viser seg å ikke gå. Men syns det er en risk å flytte på andre siden av landet med ungene, så fungerer det ikke... og så må vi flytte tilbake... Redd for at det blir for mye for ungene (selv om de sikkert tilpasser seg bedre enn jeg gjør egentlig).

Jeg har også mye kontakt med denne andre mannen (ikke bak ryggen til kjæresten min vel og merke, han vet vi er venner). Vi snakkes på tlf og sender mye meldinger, og vi spiser middag sammen med ungene, og skravler mens barna leker. Vennskaplig, men med en undertone siden jeg vet hva han mener. Han syns jeg skal ta meg god tid før jeg tar en avgjørelse ang flytting og forholdet videre med kjæresten min.

[Gjest Gjest]

Jeg har også mye kontakt med denne andre mannen (ikke bak ryggen til kjæresten min vel og merke, han vet vi er venner). Vi snakkes på tlf og sender mye meldinger, og vi spiser middag sammen med ungene, og skravler mens barna leker. Vennskaplig, men med en undertone siden jeg vet hva han mener. Han syns jeg skal ta meg god tid før jeg tar en avgjørelse ang flytting og forholdet videre med kjæresten min.

Vet kjæresten din også at den andre mannen ønsker å bli kjæresten din, og at du er tiltrukket av ham?

At en annen mann i det hele tatt får en rolle hvor han blir vurdert som et punkt mot flytting, sier meg at det ikke er for dypt det forholdet du er i.

[Gjest what2do]

Vet kjæresten din også at den andre mannen ønsker å bli kjæresten din, og at du er tiltrukket av ham?

At en annen mann i det hele tatt får en rolle hvor han blir vurdert som et punkt mot flytting, sier meg at det ikke er for dypt det forholdet du er i.

Ja han vet det. Skjuler ingenting for hverandre.

Jeg bruker ikke denne nye mannen som et punkt mot flytting. Jeg var usikker på det lenge før jeg ble kjent med han. Og et hav av forskjell på å være tiltrukket av noen, og faktisk ha et ønske om å være sammen med personen. Det får meg bare til å tenke på at det faktisk kan finnes noen andre der ute for meg, enn kjæresten min. Og at jeg ikke bør ofre barna for å være med han. For det er det jeg er redd for at jeg gjør hvis jeg drar de vekk fra alt de kjenner. Barna kommer FØR hvilken som helst mann, om han bor i nabohuset eller på andre siden av jorda.

Følelsene mellom meg og kjæresten er det ingen tvil om. Men et forhold overlever ikke kun pga kjærlighet!

[Rosalie]

Jeg kommer også til å beholde huset mitt en stund etter evt flytting. For å ha noe å falle tilbake på hvis det viser seg å ikke gå. Men syns det er en risk å flytte på andre siden av landet med ungene, så fungerer det ikke... og så må vi flytte tilbake... Redd for at det blir for mye for ungene (selv om de sikkert tilpasser seg bedre enn jeg gjør egentlig).

Akkurat det punktet ser jeg faktisk ikke noe poeng i. Dersom du velger å flytte og rive barna opp med rota, så må det blir "for alltid". Så selv ved brudd må du for barnas skyld, fortsette å bli boende der. Hvordan tror du det vil være for eldstemann først å måtte bytte skole én gang for så å måtte flytte tilbake igjen når h*n akkurat har etablert nye vennskap? Man skaper rotløse unger av mindre...

[Gjest andrassy]

Akkurat det punktet ser jeg faktisk ikke noe poeng i. Dersom du velger å flytte og rive barna opp med rota, så må det blir "for alltid". Så selv ved brudd må du for barnas skyld, fortsette å bli boende der. Hvordan tror du det vil være for eldstemann først å måtte bytte skole én gang for så å måtte flytte tilbake igjen når h*n akkurat har etablert nye vennskap? Man skaper rotløse unger av mindre...

Dette er vel litt for svarmaling. Selvsagt kan trådstarter flytte tilbake igjen, hvis ting ikke fungerer. MEN du må være klar over at om ungene/du selv har vært borte noen år, så tar det tid å gjenetablere seg. HAr akkurat gjort det samme (pga jobb) og jeg ser at både jeg og barnet bruker tid på å komme hjem igjen. Vennskap, særlig barns, endrer seg, og når en unge er borte i noen år, så er konstellasjonene blitt andre når det kommer tilbake. De sklir ikke nødvendigvis bare rett tilbake i de gamle vennskapene.

Forøvrig kan det jo være at ungene mistrives på det nye stedet, og da er det jo absurt å si at man MÅ bli boende. Man MÅ aldri bli boende noe sted, det går fint an å flytte flere ganger. INgen kan dømmes til å bli et sted på livstid fordi man en gang tok et valg å flyttet dit!

Jeg syns likevel at du trådstarter høres så usikker ut, både på forholdet til mannen og på selve flytteprosjektet, at det er fryktelig risikabelt å gjennomføre det. Du sier jo at du allered en gang har flyttet tilbake til oprinnelig hjemsted pga savn av familie/venner....

[Gjest what2do]

Akkurat det punktet ser jeg faktisk ikke noe poeng i. Dersom du velger å flytte og rive barna opp med rota, så må det blir "for alltid". Så selv ved brudd må du for barnas skyld, fortsette å bli boende der. Hvordan tror du det vil være for eldstemann først å måtte bytte skole én gang for så å måtte flytte tilbake igjen når h*n akkurat har etablert nye vennskap? Man skaper rotløse unger av mindre...

Beklager med det var da litt veeeeel svart/hvitt syn på det? Hvis jeg flytter dit og forholdet tar slutt etter noen år, så kommer jeg garantert til å flytte hjem igjen. Jeg kommer ikke til å bo på et lite sted på andre siden av landet, bare fordi jeg valgte å flytte dit for å være med kjæresten min.

Hva med alle de familiene som flytter flere ganger mens ungene går på skolen. Det skjer ofte det. Burde de også holde seg på et sted da kun fordi barnet har begynt der på skole og fått venner. Barn har lettere for å tilpasse seg enn voksne. Hvertfall har mine barn det. Vi har flyttet mange ganger de siste 5 årene, som familie og pga brudd. Og det har gått fint hver gang. Problemet mitt nå er ikke selve flyttingen, men det er flyttingen så laaaaangt unna familien som de har et så godt forhold til. Forholdet vil ikke bli det samme etter at vi flytter fordi de ikke vil sees så ofte.

Så ja jeg er usikker. Ikke usikker på hva jeg føler for denne mannen, men på om kjærligheten til hverandre er nok til å takle alle "hindringene" som vil oppstå ved flyttingen. Når man har barn, så kan man ikke bare tenke at vi skal være sammen uansett, koste hva det koste vil.

[Rosalie]

Det er ikke bra å flytte unger hit og dit ofte. Og hvor lenge har du egentlig tenkt å sitte på et hus på andre siden av landet sånn for sikkerhets skyld?

Å flytte innad i skolekrets er én ting - noe helt annet å flytte til andre siden av landet og tilbake igjen. Naturligvis trenger ikke ungene å ta veldig skade av det, men jo eldre de blir, jo vanskeligere vil det blir for dem å forme nye, gode vennskap.

[Nabodama]

Det er ikke bra å flytte unger hit og dit ofte. Og hvor lenge har du egentlig tenkt å sitte på et hus på andre siden av landet sånn for sikkerhets skyld?

Å flytte innad i skolekrets er én ting - noe helt annet å flytte til andre siden av landet og tilbake igjen. Naturligvis trenger ikke ungene å ta veldig skade av det, men jo eldre de blir, jo vanskeligere vil det blir for dem å forme nye, gode vennskap.

Det er sant det du sier der.

Jeg kunne tenke meg å flytte tilbake til hjembyen min hvis mannen kunne fått jobb der igjen. Men det kan uansett ikke skje nå, ettersom jenta (15 år) har etablert seg så godt her.

Vi snakket om det i sommer, men slo det fra oss, nettopp pga at hun er så etablert med gode venner, og ikke hadde lyst til å flytte i det hele tatt....selv om hun/vi da kommer nærmere familie.

Vennskap har større betydning jo eldre barnet er, og det blir vanskeligere å danne nye, gode vennskap også.

Så vi blir boende, ihvertfall til jenta er ferdig med vgs.

Da vi flyttet hit var hun 10 år, og da gikk det helt fint.

[Gjest what2do]

Det er ikke bra å flytte unger hit og dit ofte. Og hvor lenge har du egentlig tenkt å sitte på et hus på andre siden av landet sånn for sikkerhets skyld?

Å flytte innad i skolekrets er én ting - noe helt annet å flytte til andre siden av landet og tilbake igjen. Naturligvis trenger ikke ungene å ta veldig skade av det, men jo eldre de blir, jo vanskeligere vil det blir for dem å forme nye, gode vennskap.

Vet jo at man ikke bør flytte hit og dit ofte med barn da. Og for meg er det ren skjær dumhet å selge huset mitt FØR jeg flytter dit. Hva hvis det skjærer seg innen ett år, og da sitter man der uten noe som helst... Jeg kommer til å beholde huset mitt i ett år hvertfall, ved å leie det ut. Mulig jeg beholder det til jeg blir pensjonist også, men leier det ut hele veien (ja vet jeg må betale skatt av det og må vedlikeholde det). Så mange dumme damer (unnskyld hvis noen føler seg tråkka på) som faktisk flytter sammen med en mann og ikke står som eier av huset, eller står som medlåntager på huset - og hvis det tar slutt så står de der uten å eie nåla i veggen. Den dama skal jeg aldri bli hvertfall. Uansett helt uvesentlig for min flytting dit, om jeg beholder huset er eller ikke. Hvis jeg beholder det som en investering, så gjør jeg det. Går forholdet til dundas om 5 år (bank i bordet for at det ikke gjør det). Så har jeg noe å lande på hvertfall. Og om det innebærer å flytte tilbake til hjembyen, så gjør det det. Jeg tror aldri jeg ville blitt boende på den siden av landet hvis det ble slutt mellom meg og kjæresten.

[Gjest andrassy]

Jeg tror aldri jeg ville blitt boende på den siden av landet hvis det ble slutt mellom meg og kjæresten.

men hva hvis dere får barn sammen da? Da blir det iallfall vanskelig å bare flytte på seg igjen.....

[Rosalie]

Men altså - mener du å flytte rett sammen med han? Hva med å la barna få en mulighet med å bli kjent med han i hverdagen før han blir fungerende som far? Jeg tror faktisk at dersom du flytter rett sammen med han så vil det være ganske så garantert at forholdet kommer til å gå til hundene.

For øvrig så syns jeg holdningen din om at "uansett så flytter JEG tilbake hit dersom JEG mistrives eller forholdet tar slutt". Tenker du i det hele tatt på barna midt oppe i dette? Du frarøver dem mulighet til å bli bedre kjent med faren sin. Og du bryr deg dalern i hva de mener om å bli flyttet rundt på. Nei, med slike holdninger bør du ikke flytte. Du høres virkelig ikke ut som om du verken vil gjøre det beste for barna dine eller satse fullhjertet på forholdet.