Han jeg ikke klarer å glemme

[Suzy]

Sitter her med en dobbel følelse inni meg, som veldig mange ganger før. Har truffet en gammel flamme, en eks, på gata - det var slett ikke tilfeldig, men likevel det. Jeg vet han velger den veien fra A til B som fører ham forbi der jeg sannsynligvis er og jeg tar stadig meg selv i å gjøre det samme. Derfor treffes vi jo med jevne mellomrom, men likevel tilfeldig.

Relasjonen er dødfødt. Han er gift og gikk ikke fra kona si den gangen - og kommer helt sikkert ikke til å gjøre det nå heller (om vi hadde innledet et forhold på ny - og det skal vi ikke), men mellom oss er det en gnist som jeg tror aldri kommer til å dø.

Jeg har aldri snakket så godt med noen, følt så sterkt for noen og hatt en slik samhørighet med noen - og nå, snart ti år etter - så lever ekkoet av disse følelsene fortsatt og gjør at når jeg treffer ham, så kommer tusen ting opp inni meg.

Jeg blir alltid glad for å treffe ham, for det er så hyggelig å se ham og han er alltid blid og trivelig. Alltid omtenksom, åpen og glad... og du verden... blikket hans er ikke likt noe blikk som noen gang har hvilt på meg. Jeg føler meg elsket, sett og ønsket under øynene hans - fortsatt. Jeg kjenner meg som den vakreste kvinne i verden når han ser på meg, for det kjennes ut som det er det han ser.

Så derfor blir jeg alltid sint av å treffe ham. Jeg vet at han kjenner det jeg kjenner - gnisten og samhørigheten - og likevel har han valgt meg bort, men gir likevel ikke ordentlig slipp på meg. Det finner jeg bittert og ufattelig.

Jeg blir sint fordi jeg ikke klarer å legge ham helt bak meg - sint fordi jeg heller ikke slipper taket og sint fordi jeg på sett og vis ødelegger for min egen mulighet til å skape et godt forhold til en ny mann ved å la ham være tilstede i min bevissthet.

Jeg vet ikke hva fasiten er. Tiden leger alle sår, har jeg tenkt, men kanskje dette er et sår som bare ikke lar seg lege i det hele tatt.

Skal jeg bare gå rundt med min lille "heart shaped box" inni meg der jeg har alle minnene våre?

Kan man leve med slikt og likevel leve lykkelig med et nytt menneske?

Jeg har trodd ja, men jeg er slett ikke sikker. Vil han alltid ødelegge min sjanse til noe annet?

Erfaringer anyone?

[Uno]

Vel, jeg har levd i et forhold hvor han aldri klarte å glemme eksen, hans store kjærlighet og det er iallfall helt sikkert at da jeg fikk vite det så ødela det alle mine muligheter for å knytte meg videre til den personen.

Det er ikke gøy å hverken føle seg, eller være, nr 2.

Og selv om man kanskje kan elske flere, så tror ikke jeg man klarer å gi hele seg selv når noen "står i veien".

[Suzy]

Vel, jeg har levd i et forhold hvor han aldri klarte å glemme eksen, hans store kjærlighet og det er iallfall helt sikkert at da jeg fikk vite det så ødela det alle mine muligheter for å knytte meg videre til den personen.

Det er ikke gøy å hverken føle seg, eller være, nr 2.

Nei det tror jeg slett ikke jeg hadde likt heller. Takk for godt innspill.

[Gjest Gjest]

Jeg har en liknende erfaring. Min eks var ikke gift, men det var mange omstendigheter som gjorde at vi valgte å bryte, til tross for at vi begge er veldig glad i hverandre.

Han sitter fortsatt i hjerterota, i tankene, i kroppen. Vi har jevnlig kontakt, og det er både godt og vondt.

Jeg har aldri opplevd slik kjemi med noen. Vi var fullstendig på nett, og det føles så urettferdig at det ikke fungerte, når jeg endelig møtte en det klaffet så godt med.

Men for å komme videre, tenker jeg at noen setter dypere spor enn andre her i livet. Jeg gjemmer gode minner inni meg, håper at alt går bra for han, og at vi fortsatt kan være venner.

[Wildy]

Men det blir mildere med årene. Det er faktisk mulig å elske noen selv om man ikke får de. Og det er mulig å ønske de det beste på veien videre selv om den veien ikke er felles. Og det er mulig å skape nye, sterke og gode bånd til en ny partner.

[Gjest veldig utlogget]

Dette vet jeg en del om. Jeg har en sånn person i livet mitt.Det var et veldig merkelig forhold,som egentlig aldri slo ut, fordi ingen av den andre ville risikere vennskapet, og nå er vi gift på hver vår kant og bor i forskjellige byer. Allikevel vet jeg med meg selv at om han sa at han ville ha meg, ja, da ville jeg løpt.Og på samme tid elsker jeg mannen min. Å få avstand mellom oss tror jeg var det mest fornuftige jeg har gjort i mitt liv.

[Gjest My2cents]

Vel, jeg har levd i et forhold hvor han aldri klarte å glemme eksen, hans store kjærlighet og det er iallfall helt sikkert at da jeg fikk vite det så ødela det alle mine muligheter for å knytte meg videre til den personen.

Det er ikke gøy å hverken føle seg, eller være, nr 2.

Og selv om man kanskje kan elske flere, så tror ikke jeg man klarer å gi hele seg selv når noen "står i veien".

Amen til dette.

[Gjest MittInnspill]

Heisann :-)

Jeg har en slik person i livet mitt. Det er vel 5 år siden. Han var ikke gift, men heller ikke helt tilgjengelig for meg. Det var oss to i 2 år. Akkurat 2 år, faktisk. Han er den eneste jeg har kunnet føle meg helt trygg med. Når han så på meg, så føltes det som om jeg kunne se hele han og jeg tok meg selv i å se bort flere ganger, for jeg følte at han kunne se hele meg også. Noen ganger hendte det jeg gråt bare vi hadde sånne gazing-in-eachothers-eyes-øyeblikk. Det var så vakkert å kunne se så mye i øynene hans! Det sies jo at øynet er vinduet til sjelen, og det trodde jeg på når jeg så på han. Når han la hånden sin på meg, føltes det så utrolig. En enkel berøring kunne få alle muskler i kroppen min til å slappe av. Når vi var ute blant folk, og han holdt meg i hånda, var det som om det var bare oss to som vandret på lufta. Enten det var vinter eller sommer, det føltes like deilig. Når vi lå på gresset og så på himmelen, var det som om himmelen var ment for oss og ingen andre. Åh når vi kyssa...Åh, det er ingen beskrivelse for det. Vi smeltet i hverandre! Og når det ble mer seksuelt, ja dere kan tenke dere hvordan jeg følte det.

Vi opplevde altfor mange nedturer. Jeg husker hver eneste en. Hver detalj også. Og når jeg tenker på det, så virker det som om det var mer nedturer enn oppturer. Men likevel veier de gode tidene tyngst. Jeg smiler når jeg skriver om dette.

Det endte fordi jeg fant ut enkelte ting. Ikke utroskap eller noe i den duren, men det var noen ting jeg ikke kunne leve med. Han var den eneste jeg hadde sagt ordene "jeg er glad i deg" til. Den eneste jeg har vært forelsket i. Var det kjærlighet? Kanskje. Jeg kunne hvertfall aldri ha funnet noe sånt igjen.

Vi brøyt etter 2 år, og har ikke vært på'n igjen siden. Det var et par tilfeller etterpå som holdt på å bli noe mer, men vi ble enige om å være venner. Og som venner, hadde vi likevel fortsatt den gnisten imellom oss. Alle kunne se den. Alle trodde at vi var forelsket i hverandre, selv om det hadde vært slutt lenge og vi ikke hadde sett til hverandre så mye. Jeg flyttet pga studier, men så fortsatt til han noen ganger.

Etter noen måneder fant jeg en annen. Han fikk en kjæreste etter +/- et år. Vi drev med mange andre før vi fant èn.

Jeg funka ikke med han andre, for det var ikke sånn som jeg hadde hatt det før.

For 3 måneder siden, møtte jeg en annen. Det stemmer med han. Det er riktignok ikke slik som jeg hadde det med eksen, men det er bra. Veldig bra. Jeg vet ikke om jeg noen gang får opplevd det sånn som jeg opplevde det med eksen, men jeg tror nå (pga han jeg har nå) at det kan være mulig.

Tiden leger alle sår. Man blir ikke nødvendigvis helt frisk bare fordi det har gått 10-20 år. Men man lærer å leve med det og man går videre. Dette trodde jeg ikke på selv før jeg opplevde det. Noen får arr. Det har jeg fått. Men det er fine arr. Ser på dem og tenker på en utrolig god og forferdelig tid i mitt liv.

Du må passe på deg selv. Ikke vær der du vet han skal være. Du torturerer deg selv (pleide å gjøre det jeg også). Bli enig med deg selv, om at du kan klare å få det sånn med en annen. Man vet aldri- du kan kanskje få det bedre å!

[Suzy]

Tusen takk for veldig mange gode svar - dette måtte jo være flere som har opplevd noe sånt...

Jeg har truffet en ny - flere ganger faktisk (det er jo ti år siden det var oss) - men en ny mann som jeg er i startfasen med og det er vel derfor dette kommer opp som så betent. Jeg vil ikke såra ham og jeg vil slett ikke gjøre noe for å bryte hans tillit til meg, men den gamle flammen ligger der og gløder et sted, helt uavhengig av fornuft.

Jeg håper du har rett Wildy - at man kan elske to helt fullverdig.

[Gjest Gjest]

Hei TS.

Jeg forstår så inderlig godt hva du mener.

Har også som mange over her en eks som de har følt noe helt spesielt for.

Det er heller ikke så lenge siden det ble slutt.

vi møttes for mange år siden og han var noen år eldre enn meg.

Det tok mange år før det faktisk ble oss, men den dagen det ble det husker jeg som den beste i hele mitt liv.

Når vi flyttet sammen fikk jeg en bukett med roser og en nøkkel til felles leilighet og følelsen av å våkne med han dagen etterpå å vite at du ikke skal noe sted var en fantastisk følelse.

Det har alltid vært litt turbulent mellom oss på mange måter, men vi har alltid klart å vise følelsene våre for hverandre og har stadig funnet tilbake til hverandre.

Nå er det et halvt år siden det ble slutt men det går ikke en dag uten at jeg kommer til å tenke på han, ikke nødvendigvis fordi jeg savner han der og da men fordi jeg kommer opp i en hverdagssituasjon eller en vits jeg vet han ville ha ledd seg i hjæl av.

Innerst inne håper jeg egentlig det blir oss igjen en dag pga de store følelsene som fremdeles er der for begges del. dette vet jeg for jeg har snakket med han om dette.

men på en annen måte ønsker jeg å starte på en ny reise med en helt ny person og håpe at den følelsen kommer tilbake.

jeg tror følelsen av din første og ekte kjærlighet alltid sitter i kroppen din som regel som noe positivt, andre noe negativt men allikevel vil den alltid være til stede.

som mange andre her sier og så leger tiden alle sår, men det kan jo ta tid og det er jo ikke sikkert du vil at de skal leges heller?

lykke til iallefall..

[Kosemose]

Jeg tenker sånn at det tar tid å bygge opp en relasjon som sitter så dypt. Du og han har jo en laaang historie nå, og man er jo som regel ikke "der" med en helt ny. Jeg tenker at den nye på en måte er litt sjangseløs fordi uansett hvor bra det er så ser du det gjennom et filter. Jeg er enig med andre her; du bør ikke møte ham tilfeldig selv om det er fristende. "Tilfeldige" møter på gata yter ingen av dere rettferdighet og det nører bare oppunder en gammel, urealistisk drøm.

Jeg syns ingen skal nøye seg med second best, men jeg tror at en slik gammel drøm noen ganger vil gjøre at man faktisk ikke ser den nye klart og tydelig.

Ellers mener jeg at det er normalt og ok å ha en sånn "hemmelig drøm" men hvis man med seg selv vet at man virkelig ville brutt med det man har hvis den hemmelige drømmen hadde gjort seg tilgjengelig, da er man kanskje ikke rede for å gå videre? Da blir jo den man er sammen med en dårlig erstatning mens man venter på den man egentlig vil ha? Jeg syns det er forskjell på det og på at man vet med seg selv at man faktisk ikke ville byttet bort det man har i dag hvis den "gamle drømmen" sto på døra. Jeg syns det er stor forskjell på gode minner som man kan ta fram når alt er litt trist og som man kan drømme seg bort i når den man er sammen med er teit, og det å mentalt stå med kofferten klar hvis drømmen vifter med lillefingeren.

[:-) anna]

Jeg tror også at det er mange som har det sånn.

Det finnes menn man en gang har elsket og aldri helt kommer over.

Og en dag får man en aha-opplevelse når man skjønner at man faktisk alltid ved hvor vedkommende er i et rom. Man kan gjenfortelle alle gangene man har møttes gjennom kanskje ti eller tjue år. Ikke bare hvor man var, men hvordan man sto, hva vedkommende sa og hva han hadde på seg. Og slik kommer det bestandig til å være. Kanskje i 60 - 70 år til.

Men det vi glemmer er jo at det ville være hverdager med disse mennene også. De har også irriterende uvaner og møkkete sokker. Men når man bare møter dem i et glimt på en gate så ilegger man dem også alle de egenskapene man vil at de skal ha, og trekker fra de negative egenskapene deres.

Om det var drømmeprinsen som var den vi betalte regninger sammen med, så ville det kanskje vere han som vi er gift med i dag vi hadde drømt om.

[*melis*]

Jeg tror også at det er mange som har det sånn.

Det finnes menn man en gang har elsket og aldri helt kommer over.

Og en dag får man en aha-opplevelse når man skjønner at man faktisk alltid ved hvor vedkommende er i et rom. Man kan gjenfortelle alle gangene man har møttes gjennom kanskje ti eller tjue år. Ikke bare hvor man var, men hvordan man sto, hva vedkommende sa og hva han hadde på seg. Og slik kommer det bestandig til å være. Kanskje i 60 - 70 år til.

Men det vi glemmer er jo at det ville være hverdager med disse mennene også. De har også irriterende uvaner og møkkete sokker. Men når man bare møter dem i et glimt på en gate så ilegger man dem også alle de egenskapene man vil at de skal ha, og trekker fra de negative egenskapene deres.

Om det var drømmeprinsen som var den vi betalte regninger sammen med, så ville det kanskje vere han som vi er gift med i dag vi hadde drømt om.

Kloke ord. Jeg er veldig enig i dette. Jeg tror grunnen til at vi mennesker ofte drømmer om folk vi aldri fikk er fordi vi har skapt oss et glansbilde av dem og aldri fikk oppleve den kjedelige og forutsigbare hverdagen med vedkommende.

Endret 19. januar 2008 av *melis*

[Suzy]

Men det vi glemmer er jo at det ville være hverdager med disse mennene også. De har også irriterende uvaner og møkkete sokker. Men når man bare møter dem i et glimt på en gate så ilegger man dem også alle de egenskapene man vil at de skal ha, og trekker fra de negative egenskapene deres.

Om det var drømmeprinsen som var den vi betalte regninger sammen med, så ville det kanskje vere han som vi er gift med i dag vi hadde drømt om.

Veldig godt sagt - og det er helt sikkert sant.

Jeg er jo fullstendig klar over at det er et menneske det er snakk om, dette her, og ikke noen drømmeprins. Han har garantert noen uvaner jeg hadde gremmet meg over etter en stund - slik alle har (meg selv inkludert).

Av og til lurer jeg på om det ikke er det han ser i meg, som først og fremst gjør det vanskelgi å kutte helt ut. Det er så berusende å føle seg sett - og særlig sett på som unik...

[Gjest joje]

*borte*

Endret 4. september 2008 av joje

[Gjest no one]

Jeg har også en jeg ikke kan glemme, min drømmemann. Selv om jeg har møtt en jeg liker veldig godt og som vil ha meg.

Glansbilde eller ikke, jeg klarer ikke å glemme.

[Gjest liten gjest]

Jeg må si meg enig med mange her.

Jeg elsker to gutter.

Jeg er nå 28 og har gått i klasse med begge guttene i 9 år, og det var vi tre som holdt sammen. Jeg kan ikke si vi var et "par", men jeg hadde følelser for begge uten at jeg sa noe.

I løpet av en kort periode, fortalte de begge at jeg var dama i deres liv, og jeg ble satt ut.

Vi kom litt vekk fra hverandre opp gjennom videregående, men vi "klikket" igjen hver gang vi møttes. Det ble endel småkosing og småprat om følelser men dem begge, uten av vi gikk hele veien og ble sammen. (vi var jo små)

Guttene var også klar over at den andre likte meg, og enkelte ganger ble det gnister mellom gutta. Men de var gode kompiser, og lot ikke ei jente komme mellom seg. Men de innrømmer begge at det var konkurranse. Vi har ofte spøka med at jeg blir innbilsk av hele greia.

Nå er jeg gift med den ene gutten. Vi har vært sammen i 7 år, og gift i to. Vi har hus og hjem og felles lån.

Min andre gutt, er sammen med ei venninne av meg.

Jeg har aldri sluttet å føle noe for den andre gutten min, men siden jeg valgte den ene, og han fikk seg dame, så har det ikke vært snakk om oss. Men kompiser er vi fortsatt, og er ofte på fest sammen med resten av gjengen.

I helga var vi på fest, og da kom min andre gutt og sa at det alltid kom til å være meg. Jeg ville bestandig være hans 1.prioritet, jenta som sto høyest av alle. Han og dama snakket om bryllup, men han ville jeg skulle vite at jeg fortsatt var høyeste prioritet. Men siden jeg hadde gifta meg, så regnet han toget for gått....

Jeg fortalte han at jeg elsket han også, og at det alltid kom til å være slik. Vi gav hverandre et kort kyss før vi dro hjem, hver til vårt.

Vi snakket dagen etter i edru tilstand, og ble enig om at vi ikke skulle gjøre noe med følelsene våre. Vi har for mye på hver vår side, og vi vil ikke ødelegge det. Men det er godt å vite at vi ennå føler det samme, og det er godt å vite at man er elsket. Han er elsket av meg og dama si, jeg er elsket av han og min mann.

Vi ble også enige om at vi skal prøve å unngå at dette blir et tema som går igjen når vi er på fest. Til det er temaet for vanskelig, man blir litt ødelagt at å snakke om "forbudte " følelser.

Jeg sa ærlig til han at jeg ikke kunne garantere at jeg ikke kom til f.eks å stryke han på kinnet eller gjøre noe annet "uskyldig" når vi møttes, og det ville han synes var greit. Da ville han vite at jeg ennå var der. Et slik lite kjærtegn er ting som ingen andre vil legge noe i, da vennegjengen vår er rause med den type ting. Bare jeg og han vet hva som ligger i en slik berøring oss imellom.

Vi vil på ingen måte såre våre partnere, og gjør det beste vi kan av vår "forbudte" kjærlighet. Vi vil ikke gå så langt at vi er utro, selv om vi på det følelsesmessige plan sannsynligvis er langt over grensen. Men mana kan jo ikke bestemme slikt selv.

Heldigvis bor han i andre enden av landet, og er ikke her hjemme så ofte.

Jeg elsker min mann, og selv om jeg også elsker min andre gutt, så elsker jeg min mann høyest. Det er jo derfor jeg "valgte" han.

Om man bare kunne hatt to menn........